Det var søndag kveld. Jeg hadde akkurat satt meg i sofaen og tenkt at fader, dette skal jeg klare. Nå er det bare å pakke, spise, dusje, sove, stå opp kjempetidlig, og reise til Spania. Jeg hadde hatt kick off med kull 4 i fire dager. Jeg hadde en syk kjæreste og en jentunge som kjedet seg. Klokken 16.00 tok jeg henne rett på kino da jeg var ferdig på jobb denne dagen. Jeg satt så i sofaen klokken 18.30 og tenkte at dette skulle jeg greie. Så ringer telefonen.

Jon Lundemoen: – Heeeeeei! Går det bra?

Meg: Jada, litt mye jobb, men overlever. (Ler.)

Han: Ååååkay. Menneeee, eg bare lurte på. . ska du på festen i kveld?

Meg: ?

. . .

Meg: Åh, faen! Sophie Elise sin bokfest! Fankern!

Vi blir enige i å ringes om litt. Jeg går runder med meg selv, og Trampe. Han mener at jeg burde dra, til tross for at jeg er sliten. Men også at hun vil forstå. Jeg tenker på hvor mange mennesker det er der. At hun kanskje ikke rekker se meg engang og at jeg da kaster bort den bittelille pakketiden min og annet. Jeg er så usikker på om jeg burde bli.

Alt koker til: Jeg er usikker på å bli. Kan angre på å ikke dra. Men jeg kan ikke angre på å dra. Jeg blir jo bare litt mer sliten. Dessuten er det en venn jeg er veldig glad i. Det er hennes største dag karrieremessig (vil jeg tro, siden min største drøm er å gi ut det jeg selv holder på å skrive).

Jeg sitter på huk foran seksåringen på barnerommet. Forklarer. Hun kjenner Sophie og husker alltid jenta som elsker Hello Kitty og ser litt dukkete ut i seg selv. Jentungen elsker Sophie. Jeg forteller at hun har en fest fordi hun har gitt ut en bok, og spør om jeg kan få tillatelse til å kjøre ned å gi henne en klem. Det får jeg, og hun hjelper meg å pynte meg.

Dørene åpner 20.00. Jeg og Jon er der 19.40. Perfekt. Ytterst få mennesker har kommet og jeg får tid til å klemme på henne og prate før det blir overfylt. Jeg får også klemme på foreldrene hennes, og mammaen til Joakim.

Jeg er stolt og rørt. Jeg vet godt hvor mye hun har jobbet for dette, og det har ikke vært lett. Til og med jeg på mine 30 år har opp til flere ganger forsvart Sophie og det hun holder på med. Å leve offentlig er en prøvelse som ingen på utsiden kan forstå. Ja, det gir mer enn det sårer, fordi man har makten til å gjøre en forskjell. Men det er ikke en tillatelse for alle og enhver til å slenge dritt om noen man ikke kjenner innsiden til.

Så kom det masse folk og jeg fikk hilst på de jeg kjenner og gitt en klem. Etter tale og presentasjon ga jeg nok en klem til gojenta og sneik meg ut. Drøye to timer to det. God samvittighet og fremdeles tid til kos med kjæresten.

Bildene av meg og Sophie fra fotoboksen, ligger hjemme. Så de får jeg vise dere senere. Boken gleder jeg meg til å lese når jeg kommer hjem igjen. Den heter Forbilde og finner i bokhandelen over hele landet. Den er også allerede en best-selger, da hun forhåndssolgte over 10.000 bøker!!

Nå er jeg er Spania med jentene, og vi har hatt første økt. Jeg skal blogge mer herfra. Kommer et kjæreste-innlegg senere i dag <3