Løvene har begynt å falle fra Slottsparken

Det er da jeg senker skuldrene og gleder meg til å pakke meg inn. Skjerf, lue og votter. En varm kopp med noe, spiller ingen rolle hva.

Så lenge fargene danser på vei ned mot bakken og hvisker en ro i sjelen. Det er nå vi skal inn i hjertet, inn i huset.

Det handler plutselig litt mindre om alt som vises mest, men mer om hva som befinner seg der hjemme.
Mens fuglene trekker sørover, trekker vi hjemover.

Outfit_september_5

Det er enten hjem til oss selv, eller hjem til en annen halvdel av oss selv. Det er der hjemme vi møter oss selv. Er du alene, så har du tiden med deg selv, og en annen er uansett en refleksjon av deg selv.

Om det er nydelig å være hjemme så vet du at du elsker deg selv. For den du forelsker deg i, er den som elsker deg like mye som du elsker deg selv.

Det er sant.

Jeg trekker meg inn i stue med behag og deilig savn, når han ikke er der.
Ellers trekker jeg kanskje inn i hans hjerterom og blir ydmyk i trivsel. Det er uansett vår første høst.

Vi bor jo ikke sammen, men vi er sammen. Vi er sammen selv når vi ikke er sammen. Han har tatt en plass i mitt liv som gir meg ro, trygghet og glede. Jeg er lykkelig.

Foran meg og frem i tid, det er kun hans smil og hans nærvær.

Den deilige høsten minner meg om gode følelser jeg har knyttet til en deilig lukt av natur. Jeg ser på ham og ser oss vokse sammen. Vi skal bli gamle sammen. Det er det jeg ønsker meg mest, akkurat som det er nå.

Vi leker, vi prater, vi koser og vi elsker. Alle disse månedene har gitt meg bekreftelse på bekreftelse. Det finnes ikke bedre, det her er det beste. En som får meg til å smile, som får meg til å le. Han gir meg lykke på steder hvor jeg klarer meg selv, det er derfor jeg vet at jeg ønsker ham, og ikke trenger ham.

Men dette å kunne dele alt, og alle hemmeligheter. Dette å ha en bestevenn jeg kan se hver morgen og hver kveld, om jeg vil. Det er så deilig, befriende og fascinerende. Og at vi kan elske enda en en bit av hverandre, for hver dag. Det er magi. Uendelig magi.

Vi kommer alltid til å komme nærmere. Og jeg vil ikke at det skal ende, men jeg skal ei tenke på hvis det ender. Det hadde vært den tid og den sorg, som jeg ikke lever i nå. For nå, akkurat nu, er det jeg lever her.

Takk for det fine som er i livet mitt. Jeg er så forelsket at jeg ikke kan komme nære nok.

8 kommentarer

  1. Nydelig skildring av kjærligheten. Tror det er veldig sant det at den vi er sammen med gjenspeiler oss selv…
    (En sidekommentar bare for gøy: Jeg så seriøst for meg store brølende løver som falt, da jeg leste overskriften, hehe… Siden du har vært i Afrika og greier. Det kunne vært en metafor for at makten faller… eller noe… Er vant til å høre «løvet faller», eller «bladene». Nå høres jeg sikkert fæl ut – at jeg skal rette på deg, liksom, men synes bare det var litt morsomt med det bildet i hodet, når det viste seg å være snakk om løv).

    1. tingjegliker

      Jeg elsker ordspill;) tusen takk.

  2. For en vidunderlig beskrivelse❤️ Nyt det i fulle drag. Jeg har elsket og vært forelsket i min kjærlighet i 20 år. Og det å være noen så nær er det beste jeg har gjort i livet. Forelskelsen endrer seg, men den er der. Åh, som den er der❤️ Alt godt ønsker jeg dere.

    1. tingjegliker

      Takk, Linn:)

  3. Elsker reisedagboka di, men var så koselig med et sånn her type innlegg også. Har savna det! 🙂

    1. tingjegliker

      Takk, Maria. Jeg også 🙂

  4. Hei Anette.
    Jeg savner virkelig den gode kvaliteten på snapchatten din da du hadde iPhone. Med den samsungen du har nå, så henger lyden langt etter. Bildene og videoene hakker og er utydelige. Dette gjelder uansett om du ha fult eller lite strøm.

    1. tingjegliker

      Takk, Marthe. Jeg vet. Skal finne på noe smart 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *