Da jeg aom hit visste jeg ikke hva jeg skulle forvente, men jeg så frem til å forstå mer. Nå er min reise over, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Phnom Penh har nesten like mange innbyggere som hele Norge. Jeg har alltid hørt at Norge er et av verdens rikeste land. Hvor rike vi faktisk er, på penger, har jeg først nå fått inn med teskje. Jeg tror ikke at det finnes sunt noen steder. Hvis man ikke reiser som dette, kan man ikke forstå heller.

Du tenker kanskje at dem har klær? Joda, de får jo klær. De finner, de bytter, de bruker det de har. Fordi det er fint med klær. Det er ikke jo ikke kaldt. Disse tre barna sto og kastet gjørme på oss da vi kjørte forbi. Det var leken de hadde akkurat da. Bak dem ser du hvor de bor.

Ja, det kanskje noen som får tak i en fin sykkel. Det er kanskje noen som har en moped eller scooter. Men det er ikke alle, slett ikke alle. Jeg var hjemme hos en fattig familie, men de hadde en moped. Du tenker at de har uniform? Det synes jeg er veldig bra. Her går det nok litt forskjellig på samme skole, og det er en fin ting at de ser like ut på skolen.

En familie på scooter. Dette er nok luksus i forhold til mange andre barn her borte. Disse kjørte vi forbi på vei til landsbyen vi var i.

Jeg bare lurer på om dere vet hva fattigdom egentlig er? En ting er å se bilder, lese, høre. Men å kjenne på dette tett til hjertet, det får meg til å se annerledes på vårt lille Norge. Alt vi krangler om er ting vi selv har skapt. Ting som ikke disse menneskene eier eller forstår. De vet ikke at dem eksisterer engang.

I disse hjemmene er det kvinnen som er sjefen. Da vi var der var det kvinnene som lagde mat, organiserte og hoiet. De lo, de smilte og det hele var en slags fest mens vi var der. Det var en stor dag for dem å ha oss på besøk. Mennene satt som regel ved bordet eller for seg selv. De var ydmyke og ikke så høylytt. Jobben deres er å jobbe for maten de får.

Jeg hadde med meg en hel bag med små leker fra Norge. Alt mulig forskjellig. Noe lego, noe tegnesaker, noe prinsessegreier. Det var fire store poser med leker som jeg fant hjemme hos kjæresten min. Hans søster hadde en gang jobbet i en butikk hvor hun fikk med seg en haug av ting som ikke skulle selges mer. Disse lå bare og tok plass i skapet.

I stedet for å kvitte oss med det eller gi det til barna våre, tenkte jeg det var fint å ta det med hit. Det var riktig. Ungene sto i flokk rundt meg og det sluttet ikke å strømme på med barn. Heldigvis hadde jeg mye. Barna rundt om i gatene kom også løpende. De var så takknemlige. Uansett hvilken ting jeg dro opp, så smilte dem og var så glade at de løp rett vekk for å vise det frem og se på det. Det kunne være en blyant alene.

Selv om de ikke hadde mye, inviterte de oss på middag. Ris med noe tilbehør. Ris som de selv har høstet. Her befinner vi oss en time utenfor Phnom Penh i Kambodsja. Her bor disse menneskene. Det er skittent, de har ikke tette hus, de har ikke flere rom. De bor minst tre eller fire familier under samme tak. 

Vennskap er det dem har. Mens vi har mange leker og ting, har de vennskap som betyr mer enn noe. Vi vet jo dette vi også, hva det betyr å ha gode venner.

Jeg spurte min datter: Hva har du lært?

– At vi ikke trenger leker, mamma. Vi kan være glad uten å ha leker.

På bildet ser dere en gutt på en moped. Vi ga dem penger til å kjøre ham til legen, da jeg oppdaget et stygt og råttent sår på fingeren hans. Vi ble der til han var tilbake med plaster og rens og mest sansynlig noe antibiotika. Jeg vet ikke hvordan det ville utartet seg, men disse menneskene har ikke råd til å dra til en lege når sånt skjer. Han hadde også en jentekjole på seg, men vi fikk gitt ham en skjorte slik at han slapp å gå i den.

Her står dem i kø for å motta klær. Jenta og gutten på 13 og 11 som reiste med oss (onkelbarna til kjæresten min), hadde med seg klær som var for smått til dem. De tok opp plaggene et etter et, og vi så hvem det kunne passe til før vi ga dem det. Da de mottok et plagg tok de det på seg over det andre de hadde på seg. De ble så glade!

Her deler Tina ut egg til alle sammen. Vi hadde med mange egg slik at dem kunne koke alle sammen. Å få et helt egg alene er stas for barna og de voksne. De spiste eggene med en gang. Skrelte bare mens de spiste. 

Da vi dro fra disse menneskene gråt jeg. Det gjorde ikke dem. De smilte og var like glade som da vi kom. Og det var jeg som følte meg fattig, i grunn.

Interiør, mote, og alt jeg kan pakke inn under – det blir virkelig fjernt når man tråkker bortover en gate med disse barna, som ler mens de holder deg i hånda og vil vise deg området. I gata går vi forbi de få husene som er der. Taket deler de også med den stakkars, spe kua de eier.

De ble nok glad for at vi var der, men jeg er glad for å få erfare og se. Disse smilene. De setter seg til hjertet.