When everything goes wrong

Planen var å stå opp, ha god tid, få sovet litt lengre enn vanlig, spise og reise på trening før vi skulle ned til Oslo Konserthus. Der nede skulle jeg lage tidenes bakfilm fra Teamjegliker, og virkelig sørge for at jentene mine fikk en fantastisk dag med debutering på scenen og det hele. Litt utpå dagen skulle vi møte noen andre som skulle være med oss.

Det var planen.

Men det var før Kiara hoppet ned fra balkongen litt over elleve i går kveld. Jeg merket det ikke, for hun pleier å sove med jentungen. Da vi skulle ta kveld i stuen her, skulle jeg ta ut katten fra soverommet. Jeg har lært å kjenne katten. Hun ender opp med å vekke jenta en eller annen gang. Som kvelden før, da hun og jenta sto opp litt før fem. Det ble ikke mer søvn da, på noen i grunn. Kiara hadde begynt å leke med føttene hennes under dyna.

wp-1460237008742.jpg

Kiara på rømmen

Tilbake til i går. Hun var altså vekk. Jeg var rolig først, tenkte at hun fremdeles kunne være i hus. Da hun ikke var det, begynte jeg å gå ut for å lete. Jeg gikk ute til klokken var passert ett på natten. Snakket med natteravner og alt mulig rart man finner klokken ett på natten i mørket. Og jeg var dau-trøtt elleve egentlig. Så la jeg meg, med en beskjed ut på Snapchat samt alle vinduer og dører åpne. Jeg hadde satt ut mat på begge sider av bygget og la meg for å sove med ett øye åpent og klærne på.

Jeg våknet fem av at jenta var på do. Spratt opp og tenkte at det kom til å bil trøbbel i paradis når jeg husket hva som hadde skjedd. Du vet når du våkner, så glemmer du litt hva det siste som skjedde var før du sovnet? Altså, bare et nanosekund så klart.

Jeg satt meg på huk foran jenta sittende på toalettskåla. Hun spurte meg før jeg sa noe, for hun hadde allerede sett etter henne. Jeg måtte si at hun hadde hoppet ned fra balkongen og med det ble det ikke mer søvn. Vi prøvde hvile litt, men jenta tenkte kun på katta. Jeg lot henne få se barne-tv mens jeg tok på klær og gikk ut på ny. Jeg prøvde å følge magefølelsen. Etter en stund gikk jeg inn igjen. Helt kjørt. Så duppet jeg så vidt av før jeg innså at butikken snart åpnet og det var rom for plakater og etterlysning.

Takk til alle leserne mine, som kom med så mange tilbakemeldinger. Spesielt på hvordan en katt oppfører seg når den forsvinner. Vi gikk ut igjen, med hjelp. Mye klær på, for det var kaldt. Mat var bare å glemme, dette ga meg ikke rom for å spise. Ungen spiste dog. Rundt om kring. Håpløst. Veldig frustrerende. Følte meg så hjelpesløs og rådvill.

Etter plakater og mange, mange, mange skritt ute, måtte vi inn å få i oss varmen. Jeg snakket med oppdretter og fikk vite hvordan andre katter har oppført seg i lignende situasjon. En katt har faktisk ligget på samme sted i fire dager, rett ved huset.

I ellevetiden på formiddag ringte det på døra. En eldre dame gløttet inn og spurte om jeg savnet en katt. Lykken var uendelig stor da vi sammen gikk ned i kjelleren for å hente henne. Hun hadde satt henne inn på et rom der. Og hvor fant hun henne? Under en bil like ved.

wp-1460237059968.png

Oslo Grand Prix og andre saker

Med Kiara like hel kunne jeg vende blikket mot Oslo Grand Prix. Jeg var så sliten at jeg pakket et lite tonn med sminke på meg for å se oppfrisket ut. Jeg kom til avtalt tid, men siden Christian også skulle stille i dag, var ikke han like tilgjengelig som jeg skulle ønsket. Delegatene var ikke der de skulle være. Det er pass for å komme bak scenen. Så da ble jeg stående med Harald, ei kameradame, ei fra teamet og Agata, som skulle sminke. Jeg lette overalt for å finne et av to mennesker som skulle ha disse delegatene. Først kom jeg meg inn likevel, så var det å finne til resten. Etter lang tid hadde jeg to. Så måtte jeg også skaffe to til.

Et lite stressmoment da jeg på samme tid for vite at det er en misforståelse med frisøren, som ikke kommer. Stress. Jeg prøvde så klart å holde roen, for det må bare fikses og jentene skal ikke bli stresset av dette. Fire jenter hadde jeg, derfor var det bare en på sminke og en på hår. Så vet jeg jo at jeg selv klarer begge deler om det er helt krise.

Etter at jeg hadde snakket med jentene, organisert hjelp til håret, og passet på at Harald roet nervene deres, var det helt nødvendig å ta jentungen med ut for en matbit. Og ikke minst, frokost til meg selv i et klokkeslett av cirka 15.00.

På vei til matbiten ringer en telefon som gjør at alt snur. Jeg måtte da tenke: Ok, fitness – team – jeg har jo sørget for at de har hverandre der inne, og noen ganger er andre ting viktigere enn akkruat dette. Dette var så klart en helomvending på dagen og gjorde at jeg måtte dra for å fikse noe annet.

Pust, Anette. (Det er slik jeg tenker, noen ganger.)

Ja, så da sender jeg melding til to av jentene i teamet som ikke stiller, om at de skal oppdatere med når de vet mer om klokkeslettet jentene skal på. Planen var da å få hentet bilnøkkel og bil, som stod en helt annen plass, for så å rekke tilbake til jentene. For meg er det viktigste å kunne roe dem rett før scenen, slik at de får en fin opplevelse og husker grunnen til at de er der. Det kan være vanskelig når man står blant fitness-utøvere som har jobbet for dette i årevis, men selv debuterer fra et helt annet utgangspunkt.

De skulle på klokken fem. Jeg vet av erfaring at det ofte er drøye forsinkelser. Jeg er i en bil på vei et annet sted. To meldinger tikker inn fra jenter i teamet: «De skal på nå».

Hæ? Klokke er jo bare 16.00? Dette er sånn som kan skje. Og med dette har man noen jenter som blir kjempestressa og nervøse før scenen. Jeg snakker med Harald som har kontroll, men ikke når frem til blant annet Sunniva som skulle på. For meg har det vært veldig viktig å passe på denne jenta, da hun er den eneste under 18 jeg har hatt med i teamet så langt. Det var ikke mulig.

Jeg sender meldinger med flest mulig for å støtte opp fra langt vekk, med dem som er rundt jentene. Simen ringer rett etterpå, men det er Sunniva jeg hører i telefonen. Som trengte meg like mye som Sandra fra Kull 1 gjorde da hun kom med i finalen. Forskjellen er bare at den gang rakk jeg å være der. Jeg fikk så vondt av dette. Virkelig.

Med bilen hentet, kjører jeg ned igjen. Jeg måtte få klemme på jentene og prate med dem. Linda, Vivi og Therese er alle klare for å kjøre på mot høsten. Til tross for stress og ubehag før scenen. De har tatt dette som trening til neste gang. For erfaring og får å tråkke over en målstrek. Jeg er så stolt. Og dem alle er faddere videre i neste kull. Dette skal ikke skje igjen, på ingen måter skal jeg la det skje igjen. Også var det Sunniva da. Jeg fikk snakket med henne og hilst på familien. Et større smil på jenta denne gangen.

Hjem, kjære hjem

Jeg kom hjem, helt utslitt. Jeg krasjet på sofaen med en liten pus som ikke vil være et sekund alene. Hun sovnet med meg og borte var jeg en time. Da jeg våknet hadde besøket mitt og jentungen laget middag og noe annet jeg ikke fikk vite. Ikke før etterpå. Det var brownie de hadde bakt, med is til.

wp-1460236939739.jpg

Disse bildene er tatt med min nye mobil. Helt sykt. Skal skrive mye mer om dette, tenker det kommer på mandag. Jeg er imponert. Og lei meg for at Snapchat-kvaliteten er så ræva dårlig på Samsung. Det gjør meg trist, da jeg bruker det så mye. Men jeg har noen tanker om det også.

Nå har jeg fått gjort andre ting også. Skiftet på senga, vært mamma. Vasket tre maskiner med klær. I skrivende stund ligger Kiara med en fot på macen, hun vil ikke være alene. Jenta sover. Jeg venter på at de to siste maskinene skal være ferdig. En her oppe, en i vaskekjelleren.

wp-1460237494503.jpg

I morgen er det fullt opp med familieære avtaler. Også skulle jeg ha bokset. Slik jeg skulle ha trent i dag. Dette er dag 2 av 21. Ikke som planlagt. Men hey, noen ganger går alt helt feil og da blir det bare sånn. Man tar lærdom og jeg har hele uken med teamjegliker-jobb foran meg.

11 kommentarer

  1. ❤️❤️❤️flink du, tar vare på alle og alt rundt deg til en hver tid! Ro helt ned nå, og nyt kvelden og natten! Sovgodtnattaklem til deg!

    1. tingjegliker

      Takk, Sofia 🙂

  2. Camilla

    Du får kjøpt netting i dyrebutikker og på nett så du får sikret veranda og vinduer slikt at sånt ikke skjer igjen. Inntil da regner jeg med du passer bedre på. Neste gang er det ikke sikkert pus er like heldig.

    1. tingjegliker

      Takk for tips, men jeg håper vel på å få dette til uten netting. Vi passer på 🙂

  3. Kom Sunniva til finalen?:)

    1. tingjegliker

      Hei, Stine. Sunniva kom ikke til finalen, men det var heller ikke målet denne gang. Sunniva er den i teamet som har jobbet lengst for å komme dit hun er nå, og hun har på alle måter nådd sitt mål og vunnet 🙂

  4. Katta vår var borte i 6 måneder i strekk.. Vi trodde faktisk at han hadde blitt tatt av reven. Men den hadde vist vært hos en nabo hele tiden. Etter det kan han fort være borte i 14 dager men kommer hjem 🙂 det er bare å roe ned så kommer de som regel hjem igjen..

    Ro ned å nyt resten av helga nå 🙂

    1. tingjegliker

      Takk, Anita 🙂

  5. Bare lurer på om det er noen grunn til at du ikke skriver navnet på datteren din?:) Er det hemmelig eller liker du ikke å bruke navn?

    1. tingjegliker

      Hei, Ida. Nei, det er ikke hemmelig, men jeg føler ikke for å nevne det for ofte 🙂

  6. Har du slutte og blogge kl 0600 og 1600? Savner innleggene dine når jeg står opp 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *