Mannen jeg skal bli gammel med

Jeg lurer på hvorfor jeg har stoppet å være så ærlig på bloggen. Eller, det er litt feil. Jeg mener at jeg ikke skriver så veldig mye om hva som angår meg her og nå. En plass på veien har jeg satt opp en liten sperre. Som det å skrive om hvem jeg møter, hvem jeg ser, hva jeg tenker om forhold og fremtid.

Det er liksom så sårt når man er singel. Det å faktisk fortelle slike ting til gud og hvermann. Som om at jeg skylder noen å ikke treffe noen. Er det riktig da? Eller er det bare det å snakke høyt om noe som skremmer meg? At ting blir ødelagt av den grunn? Jeg delte jo alt i mitt forrige forhold. Jeg snakket høyt om hvordan jeg plutselig hadde skjønt hvordan det skulle være.

januar_outfit_35

Nå sitter jeg igjen med å ikke kjenne meg selv. Jeg lurer på hvordan jeg kunne føle det så sterkt og virkelig skrive det, når alt bare ble borte. Jeg kjenner ingen sorg, ingen savn. Alt er som om at det ikke har eksistert. Så da stiller jeg meg dette spørsmålet:

Hvis jeg føler at jeg liker noen i fremtiden, at jeg virkelig liker noen og ønsker å være med vedkommende og tenker at det må være riktig. Fordi alt føles riktig. Hvordan kan jeg da vite at alt er rett da?

Husker dere at jeg noen ganger skrev at det skurret litt i magen min? Det var nok en advarsel. Jeg tolket det ikke på den måten da, fordi at jeg aldri hadde forstått det å lytte til magefølelsen. Nå er det blitt en ny del av meg. En ekstra hjerne. Det er helt uforståelig om du ikke har kjent på det selv, men det altså ikke bare et ordtak. I mitt forrige forhold, det som var spontant uten tanker om hva som kunne gå galt, det ga meg skurringer. Jeg trodde det var fordi at jeg ikke hadde opplevd å ha det helt bra før.

Jeg har kun vært i forhold uten lik vekt. Skjønner du? Enten har noen løpt etter meg, eller så har jeg løpt etter dem. Og dem jeg har løpt etter har jeg jo så klart blitt forelsket i, mens de som løpte etter meg var nok de jeg burde holdt meg til. Sånt har jeg ikke fattet, fordi jeg aldri har likt å tenke konsekvenser.

Desto mer problemer som har blitt utstrålt, desto sterkere ville jeg ha det. Noen med problemer, ryggsekk og fortid var enklest. Da slapp jeg å føle meg så rar med min sekk.

Så var det altså magefølelsen som sa fra. Likevel husker jeg starten på det hele, når alt var for godt til å være sant. Vi var så like, alt virket så likt. Plutselig hadde vi en dag blitt to forskjellige verdener. Jeg kunne ikke se meg selv i den andre parten lenger, slik det startet. Det er ekkelt å tenke på – jeg var da meg selv hele veien.

Og nå er det så rart. Er det noen som fjernet alle minner fra lagret mitt? Jeg kan ikke huske et kyss, en følelse eller noe som helst lidenskap fra det korte forholdet. Jeg hører en låt som jeg den gang da tenkte at skulle følge meg resten av livet. Slik andre låter har gjort tidligere. De setter spor og jeg føler smerte når jeg hører dem. På grunn av minnene. De låtene fungerer jo slik ennå, men ikke denne. Denne er tom. Det er ikke noe. Det er så merkelig og rart.

Det eneste jeg kan konkludere det med, er at det ikke var ekte. Det var en påtatt verden jeg ble sugd inn i. Jeg ble fascinert av likhet og lidenskap for meg av en person var helt lik meg. Men som plutselig ble en totalt fremmed som jeg ikke aner hvem er.

Da er det ikke lett å si det høyt igjen, når man møter noen. Det er ikke lett å vite hva man selv føler. Og ja, magefølelse og alt som jeg skriver så mye om. Det er en til regel, og det er at kjærlighet gjør blind. Derfor kan du aldri stole på magefølelsen helt, når det kommer til dette.

Jeg er glad for fjoråret. Alt med det. Jeg lærte så sinnsykt mye og jeg har tatt det med meg videre. Med det å tenke på hvor mye jeg har åpnet meg og vist meg for noen som er fremmed, det gjør meg kvalm og uvel. Lærdommen gjør meg dog beriket, så jeg fokuserer på den.

Jeg er heldig, vil jeg tro, for jeg aner jo ikke hvem det blir. Altså. Hvem som holder hånden min mens vi går tur i parken, den dagen jeg er gammel. Men det er noen, det vet jeg. Og jeg gleder meg til å bli kjent med ham. Vi skal få det fint og vi skal alltid ha noe å prate om. Det er viktig. Å alltid ha noe å prate om når du først har noen å prate med.

10 kommentarer

  1. Denne magefølelsen er det kjempeviktig at man lytter til, og jeg tror at først da kan man bli ærlig mot seg selv. Skurrer magefølelsen, så er det viktig å lytte til hva den sier.

    I mange situasjoner vil jeg si at magefølelsen har reddet meg fra situasjoner jeg er kjempeglad for å komme meg unna!

    Jeg husker en gang venninnen min var sammen en gutt da hun var 20 – 21 år gammel, og magefølelsen min sa at dette var ikke bra for henne. Hvordan griper man det fatt. Jeg måtte virkelig kjenne på magefølelsen min, og jeg var livredd for at det kunne oppleves som sjalusi, noe det slett ikke var! Jeg sa det til henne, og etter hvert begynte hun å merke at noe var galt i forholdet deres, og gjorde det slutt med kjæresten sin. Hun takket meg for det etterpå, for det viste seg at han slett ikke var ærlig mot henne, og gikk bak ryggen på henne.

    Jeg også har hatt urolig magefølelse da jeg var sammen med en tidligere kjæreste i 20 års alderen, og i dag er jeg kjempeglad for at jeg valgte å lytte til magefølelsen min. Det viste seg at han også gikk bak ryggen min, og var utro så det holdt!

    Når jeg traff min mann (han som jeg er gift med nå) var magefølelsen en helt annen, og jeg er kjempeglad for at magefølelsen min sa til meg at jeg skulle vente ett år på ham <3 🙂

    Ønsker deg en kjempefin onsdag 🙂

    Hilsen Toril
    http://www.torilkremmervik.no/blogg

    1. tingjegliker

      Så fint å lese, Toril. Ja, magefølelsen lyver aldri. Aldri 🙂

  2. «Jeg har kun vært i forhold uten lik vekt. Skjønner du? Enten har noen løpt etter meg, eller så har jeg løpt etter dem. Og dem jeg har løpt etter har jeg jo så klart blitt forelsket i, mens de som løpte etter meg var nok de jeg burde holdt meg til.»

    Som om jeg skulle skrevet det selv. Takk for ærlighet! Selv har jeg endelig funnet en som løper etter meg, og som jeg snur meg etter. Om du skjønner hva jeg mener? I blant har jeg tenkt at jeg burde løpe etter han mer enn jeg gjør, men jeg har brent meg så ofte på det, at nå føles det helt riktig å bli løpt etter. Så riktig at vi skal gifte oss! Og det føles helt riktig! Og du vil også finne den du skal bli gammel med og gå i parken med. Det vil vi alle gjøre, hvis vi vil. Jeg tror at det finnes flere enn 1 beregnet for oss, så alle vil finne den som matcher, hvis man er åpen for det, og tør å bli løpt etter, OG løpe etter, i en god balanse.

    1. tingjegliker

      Ja, det er sant, K. Jeg tenker det samme. Det er ikke bare EN riktig, men mange. Man kjenner det når man møter disse. Og jeg tror at du noen ganger går forbi dem, og kan kjenne et drag mot noen helt fremmede. Da prøver sjebnen å si «han der, han er av dem».

  3. Therese

    Du er så fin! for meg er det som terapi å lese bloggen din! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og det kjennes så godt å vite at jeg ikke er alene med disse tankene:) Liker godt det du skriver om at du er heldig som ikke vet hvem den neste du møter blir. Det er spennende å tenke på hvem den heldige personen er:)

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Therese. Det er en ære å kunne være terapi for noen. Smiler her jeg leser 🙂

  4. Ekte og ærlig innlegg som jeg kan kjenne meg igjen i! Takk!:)

    1. tingjegliker

      Takk selv, Marthe 🙂

  5. Så kjekt med et litt personlig innlegg igjen. Er ikke alltid like lett å forstå den magefølelsen. Du er så god på å sette ord på ting, det er en fryd å lese bloggen din.

    Chris

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Chris 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *