Jeg er vel egentlig ikke noe glad i å snakke om økonomi og sånt. Ikke fordi det er hemmelig eller tabu. Mer fordi at jeg aldri vil la penger styre meg. Penger er det verste som har hendt i verden og all faenskap som finnes på jorden kan kokes ned til det. Alt fra hvordan dyr blir torturert til hvordan det er et press blant små skolejenter om vesker. I dag så jeg tre jenter som sto med Michael Kors-vesker. De var kanskje 11 år?

Poenget om dette kan jeg uansett ikke redde verden fra. Vi må faktisk finne oss i at vi har regninger og penger. Men det at en purring gir oss stress som fører til kortere levetid er jo absurd, eller hva?

Jeg har ventet på noen papirer lenge. Noen papirer som skal gjøre livet mitt enklere. Jeg har en over snittet god lønn, men jeg har ofte vært blakk likevel. I kroppen min finnes det et gen som noen av oss har. Overleve-uansett-faen-genet. Jeg klager ikke og jeg betaler det som skal betales. Ofte har jeg slurvet med å betale i tide, og mange ganger har jeg betalt unødvendige purringer. Det er kanskje ikke sånn nå lenger. Den siste tiden har jeg tatt det mer seriøst. Det er bare å få det betalt med en gang, ikke la den dungen hope seg opp. Det er jo ikke pengemangel som har vært problemet der, men det å gidde å gjøre noe så kjedelig som å betale regninger.

Gjelden min kommer av å følge drømmene mine. Jeg startet en gang selskapet mitt med et forbrukslån. Jeg gjorde det på samme tid som at jeg var journalist-student. I tillegg til dette hadde jeg plutselig fått et veldig stort krav fra NAV, etter at de hadde gitt meg for mye penger for noen år siden. Jeg kunne jo ikke forstå dette, men jeg hadde uansett ikke klart meg hit uten de pengene jeg har hatt. Grunnen var at jeg plutselig fikk lønning fra TV 2, mens jeg også hadde ei veldig lita ei hjemme. Det var ikke mange pengene jeg mottok av NAV, for jeg hadde ingen krav på noe spesielt ettersom at jeg ikke var i arbeid da jeg fikk barn. Jeg var skuespiller-student. Og da hun var tre uker begynte jeg å jobbe igjen.

Jeg flyttet for meg selv da hun var et halv år. Vi fikk låne noe penger og jeg hadde litt hjelp i starten. Likevel har jeg jobbet hele veien og hatt henne med meg i studio på jobb. Mange av dere som har vært fotokunder av meg, har også sett henne i studio i den tiden.

På denne veien av skoleveier og andre veivalg i livet, har jeg aldri latt økonomien stoppe meg. Jeg har tenkt at det skal gå bra til slutt, uansett. Det verste som kunne skje var at vi havnet på gata, og til og med da skulle barnet mitt hatt alt hun trenger. Men sånt skjer ikke i Norge, med oss som har familie som bor rundt om kring.

Det kom et kredittkort inn i bildet. Ikke brukt på shopping, men til å betale regninger. Da jeg hadde muligheten til å få betalt for å reklamere for kredittkort i fjor, og få penger for det, takket jeg nei. Det er mange andre ting man kan prøve før man tyr til det.

Så har man studiegjeld, den er grei den. Og den er stor, men absolutt verdt det. I tillegg til dette hadde jeg noen regninger igjen etter oppussingen som jeg hadde fått utsatt og delt opp. Til sammen hver måned har jeg da betalt og betalt og betalt alt som har kommet inn, men på samme tid fått til å leve greit. Jeg bruker ikke så mye penger på ting i grunn, bare når jeg føler at jeg fortjener det og har vært ekstra flink til å jobbe. Jeg vet uansett ikke hvordan det er å betale regninger og fremdeles sitte igjen med kroner som ikke er holdt av til noe.

Jeg vil ta opp dette fordi det angår så veldig mange av oss. Jeg var kunde i DNB i alle år. Jeg betalte en husleie på 15.000 kroner helt alene i 3,5 år. Det hjalp meg ikke å få lån. Jeg var alenemamma og drev på for meg selv, derfor kunne de ikke hjelpe meg. Jeg forsøkte alle muligheter som fantes i systemet med støtte også, til å få egenkapital, men det hjalp ikke.

Jeg kunne altså vise til at jeg hadde klart meg helt alene uten betalingsanmerkninger i over tre år, med en husleie som var mye høyere enn hva jeg måtte ha betalt på et reelt lån.

Først i fjor da jeg også fikk pappa involvert, gikk det i orden. Vi brukte den lokale sparebanken vår i Trondheim, som jeg må si har en mye større forståelse for mennesket bak tallene. På samme tid ansatte jeg meg selv i selskapet mitt for å kunne få lønnsslipper og vise til, slik at jeg også kunne stå på dette alene uten min far. Jeg har nå bevist min lønn og betalingsevne i ett år, selv om jeg aldri har hatt en krone igjen fra lønnen min mot slutten av måneden.

I dag signerte jeg papirene som skal endre hverdagen min økonomisk. Denne byrden skal ikke lenger få henge på skulderen min. Jeg har nå fornyet lånet mitt og tatt opp et større huslån, slik at jeg få bakt alt sammen inn i ett. Nå betaler jeg ned alle disse renteskurkene som tar pengene mine, også betaler jeg kun på ett lån. Jeg vet ennå ikke hvordan det blir, for jeg har aldri vært der. Men jeg fyller 30 år i år, kanskje det er på tide å bli litt økonomisk voksen?

Det er kanskje vanskelig å forstå at dette er stort for meg. Jeg vet ikke. Men jeg har aldri sluppet drømmen om å leve økonomisk riktig ut av det jeg selv skaper. Det er mange som har prøvd å snakke meg vekk fra det, men jeg var sta og nektet beslutte meg til en fastlønn og en fast jobb som en ansatt. Selv om jeg absolutt kunne klart det grunnet CV og sånt, men jeg hadde dødd innvendig. Sånn helt seriøst.

Så sitter jeg her nå da. Med den deilige middagen min, helt alene i stuen. Jeg smiler for meg selv og er glad. Tenk så godt det skal bli? Jeg kjørte innom BeYoga tidligere i dag. Kjøpte meg denne dagboken fra Bjørg Thorhallsdottir. Den har ropt på meg. Og i gangen har jeg den eneste kunsten jeg har brukt penger på. Den er av henne. I denne almanakken står det så mange vakre ord som jeg liker. Det passer så godt til dette lille Universet jeg lever i om dagen.

Jeg ville bare dele dette, fordi små banker er mer menneskelig enn store banker. Det er ikke bare tallene man må se, tenker jeg. Noen ganger finnes det mer trygghet i et menneske enn man tror. Jeg har jo alltid betalt for meg, og vel så det.