Jeg våkner av en femåring som koser ansiktet sitt inntil mitt. Hun strekker seg med beina sine over mine. Jeg åpner øynene og kjenner meg god. Ikke noen avanserte følelser utenom det. Uthvilt, god, tilstede. Bare meg og henne.
– Mamma, kan vi stå opp?
Jeg svarer henne med et kyss og reiser meg fra sengen. Vi har sovet lenge uten noen alarm. Hva er klokken? Jeg ser det er lyst, men jeg hører ikke mye liv på utsiden. Kan vi ha sovet for lenge, mon tro?
Klokken viser 06.58. Så den er sju, med andre ord. Vi har sovet sammen siden 19.00 i går. 12 timer. Uavbrutt.
Vi har 30 minutter før vi skal sitte i bilen, men alt er i grunnen klart. Det finnes ingen elementer som kan sinke oss. Radioen får vente til vi er i bilen og vi bruker disse 30 minuttene godt.
Hun kler på seg klærne hun selv la frem i går kveld, mens jeg renser ansiktet. Jeg har planlagt en trening og tar på meg treningsklær. Så enkelt. Jeg setter på vannkokeren og lar vannet koke opp mens jeg finner frem noen plagg til treningsbagen. Klærne jeg skal ha på etterpå. Enkle plagg, ferdig.
– Jeg vil smøre på matpakken min selv, mamma.
Greit. Jeg setter frem pålegg og polarbrød, hun smører maten sin mens jeg lager kaffe til meg selv. Morgenstemningen er nydelig, vi stresser ikke. Mens kaffen blir drikkbar rekker jeg å lage havregryn med det kokte vannet og tilsetter en skje med proteinpulver. Jenta er straks ferdig å smøre matpakken, hun vil ha frokostblanding til frokost.
Jeg lager det, hun spiser fra kontorpulten på kjøkkenet.
– Har du børstet håret ditt også?
Jeg ser på håret hennes og kan jo egentlig se at hun har det, men jeg børstet det også før vi la oss.
– Ja, mamma. Jeg vil ha vanlig hestehale i dag.
OK, da har jeg det klart til jeg skal fikse håret hennes etterpå. Hun er ferdig med sin frokost på samme tid som min. Matpakken er i sekken og jeg har min bag klar. Vi pusser tennene våre og jeg setter håret hennes i et strikk. Jeg forteller at jeg elsker henne, hun smiler og sier det samme tilbake. Så titter jeg bort på klokken.
07.28.
Vi har to minutter på å være nede i bilen. Det går akkurat. Jeg setter henne i setet, legger mine ting i passasjersiden og startet bilen på samme tid som sikkerhetsbeltet festet. Det føles så godt når akkurat disse små tingene skjer knirkefritt. Jeg er i rute.
Jeg titter ned på mobilen som ligger opp ned i dørsken. Tar den opp og lar fingeren sette lys på skjermen. Her har det skjedd mye. Jeg kobler den til laderen slik at den får strøm, men legger den opp ned. Jeg er fremdeles hennes, ikke på jobb. Så rygger jeg ut av parkeringen mens jeg setter viftene på for fullt. Det er dugg på rutene etter en kjølig natt.
Dagen før denne dagen etterlot jeg mobilen i bilen. Meg og henne er mennesker, ikke roboter. Vi er kjærlighet, ikke jobb. Vi er på vårt eget nett, ikke Internett. Og det er viktig at hun opplever mamma på den måten. Derfor har jeg disse små reglene og pausene som også gjør meg selv vel.
Radioen er endelig på. Både jeg og henne liker å høre på P3 på morgenen. Når det kommer musikk ber hun meg om å skru opp lyden, mens når de prater stiller hun spørsmål. I dag handler det om flyktningene og hun lytter ivrig til, mens jeg sitter med tårer i øynene.
Jeg tenker på stolte menn i dress med stor lommebok. Så tenker jeg på fattige menn i veldig tynne gummibåter som prøver å ta hånd om familien. De er ikke noe mindre mennesker enn de i dress. Det er penger og utdanning som gjør forskjellen. Kunnskap. Tenk så mye kunnskap disse fattige mennene har da. Tenk så mye rikdom de har i form av alt de har opplevd, som disse «rike» mennene ikke har.
Jeg tenker på å ta fra oss alle dressen og pengene. Sette oss i samme traumatiske opplevelsesmønster som disse mennene uten penger og makt. La alle menn i dress være blant dem uten. I fattigdom, på rømmen. Hvem er det som er rikest på kunnskap da? Jeg tror nok disse mennene i dress hadde tryglet og bedt om hjelp fra disse mennene som ikke eier penger.
– Men mamma, det er jo din feil at de dør når de ikke får penger til mat.
Jeg kvikner til og prøver regne ut denne beskjeden i hodet mitt raskt. Nei, hvordan kom dette til? Jeg forstår ikke og må spørre.
– Mamma, da vi var i Afrika gikk vi forbi en mamma og et barn som ikke hadde noe hjem. Du sa de var fattige, men du ga dem ikke noen penger. Da er det din feil at barna dør der det er krig.
Jeg kan ikke annet enn å bli imponert av hennes intelligens og minne. Jeg forklarer henne at vi vil hjelpe og at vi faktisk hjelper noen hele tiden.
– Vi klarer ikke å hjelpe alle, men vi prøver å hjelpe så mange som vi kan. En av de tingene vi burde gjøre hver dag, er å være takknemlig for det vi faktisk har her i livet allerede. Som maten vi tar for gitt. Som klærne du har på deg. Og skolen du får dra til.
Det tar litt tid å forstå for et barn, men vi kan lære dem mer og mer, hele tiden. Lære dem at andre barn ikke har det som dem. Det kan hjelpe dem fra å klage på klærne, være utakknemlig eller krangle over bagateller.
Klokken er 07.45 og vi passerer Ullevål. Da er vi halvveis trafikkmessig. Det fungerer greit videre og jeg svinger inn ved skolen hennes 08.02.
Vi leier hender gjennom skolegården. Hun er glad og jeg er glad for at hun er glad. Og for den roen vi har på dette tidspunktet. Vi har klart å være effektive uten å stresse, krangle eller lage dårlig stemning.
Hun kaster seg rundt halsen min. Kysser på meg. Jeg blir så glad av å være et sånt menneske som hun elsker. Av å være mamma. Hun skal på SFO i 30 minutter før skolen starter, det er hun glad for. De leker der inne. Jeg prøver å snu rollen for å leke litt på dette lille minuttet vi har sammens.
– Nei, måååå du dra på skolen?
Jeg lager lei meg munn og later som at jeg er den som må vente på henne. Hun stryker på meg og smile-ler.
– Mamma, vi sees jo etterpå!
Så kysser vi hadet og jeg lover å hente henne tidlig i dag. Ja, for den rushen på 90 minutter jeg kjørte gjennom i går, skal jeg aldri mer oppleve. Den tok knekken på oss begge for å si det mildt. Igjen, vi kan ikke klage.
Noen har verre ting å gå gjennom i en hverdag.
Fra skolen er jeg effektiv og løper til bilen. Oppvarming, tenker jeg. Så setter jeg kurs mot Elixia på Røa. Parkering ledig nærmest. Perfekt. Klokken er 8.17 og jeg skal trene en kjapp økt før dagen starter.
Først da tar jeg frem mobilen. Når jeg sitter på ergometersykkelen og skal tråkke frem litt svette og energi. Jeg får trent litt og underveis mottar jeg bekreftelse på at møtet 9.30 blir flytte til 12.00. Det føles helt riktig. Jeg tar denne tiden og trener mer. Kjører styrke på bein, mage, rygg, armer og skuldre. Hele røkla, utenom bryst. Det får være nok for i dag. Jeg føler meg bedre.
I garderoben innser jeg at håndkle mangler. De selger heller ingen, for de er utsolgt. Jeg bestemmer meg for å tørke meg på treningsjakken min. Den er ikke brukt uansett, for den lå ved siden av meg under hele økten.
Noen utviklingshemmede er i garderoben. De lager lyder og man merker tydelig at de er der. Jeg smiler til dem. Føler at det er viktig å vise at jeg ser dem, som mennesker. Ikke syke folk, men mennesker. De er det samme som meg. Selv om de ikke har vært like heldig som meg i form av å få bevege meg slik jeg ønsker.
Jeg ser på jentene som jobber med disse folkene. De skal i bassenget. På Elixia Røa er det nemlig basseng også. Røa Bad.
Klærne er på og jeg står foran speilet mens jeg tenker på jobben disse menneskene gjør. Er de undervurdert eller vet vi hvor mye det betyr at noen har disse jobbene? Om ingen hadde hjulpet de som ikke klarer seg selv, da hadde de ikke overlevd.
Blant mine mange tanker roter jeg i toalettmappen min for å dra frem det enkleste jeg har. Maskara holder i dag. Jeg skal i et møte og vil jo se litt våken ut, selv om jeg aller helst kunne droppet all sminke i dag. Så ser jeg på huden min og tenker at jeg kanskje er litt blass i ansiktet.
Burde jeg ha på fondation? Jeg burde det. For et par dager siden var jeg på en tilstelning uten noen fondation, bare sminke. Da følte jeg meg litt fotosky blant kjendisene som hadde den perfekte sminken på seg.
Det vrir seg i magen og jeg hører disse utviklingshemmede jentene lage lyder fra dusjen. Ulende lyder, men deres måte å uttrykke seg på. Jeg smører den seige brunkremen rundt med fingertuppene og kjenner en skam komme over meg. Før jeg vet ordet av det blander jeg både brunkrem og tårer i sikler. Nesen min blir rød og jeg ser meg som en fremmed.
Her står jeg.
I mine fine klær med håret bundet i en topp på hodet. For hårstrikk har jeg mange av.
Jeg står her med en frisk og sunn kropp.
Jeg har fine klær og jeg har mat i magen.
Jeg har våknet i en lun seng med det næreste jeg har. Innenfor trygge vegger.
Jeg har kjent meg fryse på tærne, men pakket føttene inn i sokker.
Jeg har drukket kaffe.
Jeg har åpnet et kjøleskap fullt av mat og lurt på hva jeg skal velge. Og jeg har kjørt bil.
Jeg har venner, familie og jobb.
Jeg har mer enn hva enkelte mennesker tør å drømme om. Alt de fantaserer om er kanskje en seng. Et hårstrikk. En matbit.
Skam er det jeg kjenner på, mens jeg fortsatt smører tårer og brunkrem rundt i små sirkler i ansiktet. Nesen trenger et ekstra lag, for den er rød. Rød fordi jeg gråt. Gråt fordi jeg er bortkjemt. Fordi jeg bekymret meg for å se blass ut i ansiktet i et møte, mens noen står i en ukes-lang kø for å hjelp til seg og familien sin. De har rømt. De er flyktninger. Hva er vi da? Vi som vant i lotto da vi kom til verden akkurat på dette stedet. Født inn i materalistisk rikdom med mat på bordet.
Hvorfor klarer vi aldri å dele nok til å ikke eie krig og fattigdom på denne kloden?
Kjempebra innlegg til ettertanke, som setter spørsmål ved viktige ting i samfunnet som skjer rundt oss!
Jeg blir så varm og myk når jeg hører hvor fornuftig din kjempeskjønne og nydelige datter reflekterer over ting <3 🙂 Unger i den alderen er jo så ivrige etter å være nysgjerrige, og de vet så uendelig mye.
Gjennom innlegget ditt skjønner man at vi er kjempeheldige i forhold til flyktningene som har levd årevis gjennom krigens herjinger, og som nå er på flukt fra sitt hjemland.
Vi i vår kultur tar ting for gitt av det som skjer rundt oss. Jeg tror kanskje vi blir litt passivisert og kanskje litt likegyldig når man får de forferdelige TV-bildene av de stakkars flyktningene direkte inn i stua. Kanskje greier vi ikke å ta det innover oss, for det blir så voldsomt. Dermed går vi videre i vår vante hverdag med våre daglige gjøremål. Det blir kanskje som en rutine?
Ønsker deg en kjempefin torsdag 🙂
Hilsen Toril
http://www.torilkremmervik.no/blogg
Åh. Du burde skrive bok. Godheten din stråler gjennom og beskrivelsene dine er så gode på en enkel og overskikkelig måte at man lever seg inn i det du vil formidle. Du er fin!
Tusen takk, Nikoline 🙂
Beste innlegget jeg har lest på lenge. Vakkert, ekte og tankevekkende.
Takk!!!
Åh, Anette! Du e så nydelig et menneske. God fra innsida ut! Æ e så glad for at du velge å skriv d ordan du gjør å ikke minst at du velge å del dæm. Tusen takk! <3
Tusen takk for at du leser dem, Christina.
du virker som et fantastisk menneske, anette!! så god, omsorgsfull og varm<3 håper du har en fin kveld
Så fint innlegg 🙂
Ville bare fortelle at de som flykter nå er slettes ikke fattige og uten kunnskap.
De er faktisk ganske eller veldig velstående, og reiser gjerne med iphone. Det er derfor de har råd til denne lange reisen, fordi de har god utdanning og jobb. Men de må flytte fordi de MÅ ut av landene sine, og heldigvis har de råd. For denne reisen koster mye.
De fattigste syrerne har nok ikke råd til å flykte på denne måten, det er de som sitter igjen uten å komme seg noen plass. De må bare bo midt oppe i konflikten og bombene, for det er de som ikke har penger og/ eller utdanning.
Veldig trist sak som jeg virkelig brenner for 🙁
Og det er de jeg tenker på. Selv om noen er velstående før de reiser, så kommer de til en plass hvor det de har spiller liten rolle vil jeg tro. I alle fall over tid. Men man tenker nok ikke over at de har en del selv, nei.
Så fint blogginnlegg, du skriver så bra!
Hei!
Jeg studerer barnevernspedagogikk og i tillegg jobber med mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette høres nok veldig rart ut, men jeg har ganske mange tanker og ideér rundt dette som jeg lenge har ønsket å dele med noen. Og når jeg leste dette innlegget, så kjente jeg at det er nettopp du jeg har lyst å prate med.
Jeg håper at det er noe du kunne vært interessert i!
Takk, Karoline. Send meg en Mail på mail@anetteantonsen.com 🙂
Du skriver om så mye som engasjerer og treffer meg i mitt ❤️️. Nok en dag så gir du meg energi, takk for det❤️️.
Utrolig sterkt innlegg som får en til å reflektere over hvor heldige vi i Norge og Skandinavia generelt er. Du er ekstremt flink til å få frem følelser i det du skriver! Det er nettopp derfor jeg er innom denne bloggen daglig. Takk for nok et fint innlegg!
Måten du beskriver forholdet mellom deg og datteren din er rørende! Veldig bra innlegg, som alltid. Ha en flott dag!
jeg har fult både bloggen instagram å snappen din utrolig lenge, men tar meg aldri tid til å kommentere, men dette innlegget tok knekken på meg, du er så utrolig flink! alt du skriver gir så stor inspirasjon, du gir inspirasjon, jeg tror du har hjulpet mange! du har ialefall hjulpet meg! jeg vet å sette pris på meg selv, tenke jeg er bra, det finnes bare en meg, jeg har innsedd at selv om jeg ikke har alt, alt som disse «rike» menneskene har, så har jeg sammtidig alt JEG trenger for å gå gjennom livet. mitt liv er perfekt jeg er perfekt, akkurat som du! du er et stort forbilde, for selv om økonomien din et bra eller dårlig har jeg oppfattet at så lenge du tar vare på det som betyr noe er du rik på livet<3 du er så utrolig flink som klarer å gjennomføre både blogg og snapchat på en voksen måte samtidig som du har resten av livet rundt deg. du er utrolig, og dattern din virker å være klokere en meg selv til tider ! ❤️ stå på AnetteMarie! 😀
Tusen hjertelig takk, S 🙂 Setter virkelig pris på ordene dine!
De to siste innleggene her syns jeg var helt fantastisk skrevet! Tusen takk!
Klem fra Olderdalen 😉
Takk for at du skriver det, Lise 🙂
Hej, nu får du läsa lite svenska från en svensk/norsk tjej som bor i Sverige 😛
Du skriver på ett sådant sätt så det sätter sig verkligen i hjärtat och man blir berörd! Jag kan tycka att det kan vara svårt att läsa norska men du skriver så det blir intressant.
Du är verkligen en inspirationskälla, och du är också ett ljus i vardagen om man följer dig på snapchat. Jag tror inte att det har varit någon dag som man inte har fått ett leende på läpparna när du delar med dig av din vardag. Tack!
Tusen tack, Kristin. Dette var veldig hyggelig å lese 🙂 Verkligen cool at jag kan vara en inspirationskälla i Sverige också. Tack for kommentaraen og dina svenska ord <3 Kram.
Hei Anette!
Har lest bloggen din av og på i noen år nå og nå er jeg på igjen. Så deg også på Tigerstaden og har alltid digga deg! Dette er første gang jeg kommenterer og nettopp fordi jeg følte jeg måtte. Av en eller annen grunn. Helt fantastisk å lese om natten/morgenen til datteren din. Har en sønn på 4 år selv og vet hvordan det er å ha morgener uten noe som helst småtteri; deilig! En annen ting jeg bare MÅ si før jeg runder av er; ja, det er synd på mange andre rundt om i verden. Nei, alle har det ikke like godt. Om vi er heldige? Ja, absolutt! Men vær så snill.. Ikke skam deg fordi du har det så bra som du har det. Vær heller heldig og sett pris på det. Du får ikke endret på hele verden eller gitt andre som ikke har noe, alt det vi har. Vi må bare sette pris på alt vi har i livet og være glad for det og de vi har i livet vårt. Selvfølgelig er det lov å få vondt av andre når man ser og hører andre har det vondt. Det er dette som kalles empati og er en flott egenskap! Men vi kan ikke skamme oss for å ha det godt ‘bare’ fordi andre i andre land ikke har det. Og jo; jeg syns vi kan klage litt vi også. Er det noe vi ikke er fornøyde med må vi si ifra. Ytringsfrihet. Vi kan ikke stoppe oss selv og si ‘oi, nei noen andre har det verre enn meg, jeg kan ikke klage’. Sånn kan det ikke fungere. Vi må si våre meninger og stå for de. Og hvis vi ikke er fornøyde med alt, så er vel det greit. Men litt klaging er lov. Selv om andre kanskje ikke har like mye som oss, eller halvparten for den saks skyld. Men dette du skriver viser jo bare hvor god du er som person. Som mamma. Som menneske. Takk for at du tok deg tid til å lese dette. Du virker som en fantastisk person og bloggen din er superflott! Ha en fin dag videre, Anette Marie! 😀
Takk, Ada. Ja, det er helt sant det du sier. Takk for fine ord 😀 Lag deg en fin dag. Fint navn!!!
Så fint du skriver <3
Tusen takk 🙂