Du står ved målstreken og spenningen har nådd toppen. Målstreken er øyeblikket hvor du skjønner at dere faktisk er kjærester. Sagt eller usagt. Du har nå forpliktelser med dette mennesket du er så latterlig forelsket i. Hun er alt du tidligere har ønsket i et menneske og når har du henne.
Men hvordan skal man forklare den motsatte følelsen som kommer i dette øyeblikket? Den følelsen som stritter imot? Den følelsen som forteller at dette er for mye, når det ikke finnes noen faresignaler?
Etter målstreken drar man kanskje spenningen med seg et stykke, men så glipper den. Usynlige hender og vegger. Man kjenner en hånd rundt halsen, og selv ute i naturen kan du kjenne disse veggene som gjør pusten tung. Som om at man har gitt fra seg makten, når man egentlig bare har mistet kontrollen.
Tidligere har jeg skrevet om hvordan man lar kjærligheten gå, når den først er der. Nå vil jeg skrive om denne følelsen som får oss til å gå.
Jeg tror dette skjer når vi har det bra. Når vi ikke ser grunnen til å risikere livsgleden ved et forhold. Når jobben er adrenalinet, venner er fritiden og det intime bare er en bonus. Når man ikke har behov for den nærheten lenger. Den nærheten man tidligere sverget seg til når ikke alt annet var komplett i livet.
Nå er det komplett, og dette forholdet kommer som en premie på alt det fantastiske du har oppnådd. Hvorfor skal denne premien komme akkurat nå som du har det så moro?
Jeg har en tegning i hodet. Jeg forestiller meg en ring rundt dette ferske paret. Fokuset ditt ligger på hva som er utenfor denne ringen. Alle de mulighetene du hadde, alt du kunne. At du var tilgjengelig, ledig, fri til å gjøre hva du ville uten konsekvenser. Som om at alt plutselig ble tatt fra deg på dagen.
Rommet presser seg på, ikke sant?
Vi tenker på hva som er der ute og glemmer hva vi savnet når vi var der ute. For det er der inne. Så i stedet for å fokusere på alt vi kunne gjøre når vi var der ute, så må vi tenke på alt vi endelig kan gjøre der inne. Man kan flytte denne spenningen over til en hobby eller til jobben. Sex er da vel ikke noe høydaré når man ikke kjenner hverandre uansett, eller hva? Og når man først kjenner hverandre godt nok til å ha bra sex, da har det blitt forhåpningen fra en av partene uansett hvordan man vrir og vender på det.
Se for deg forholdet ditt. Det ferske forholdet som føles så trygt og godt når dere er alene. Det er den røde delen av denne linjen. Her inne føles alt riktig. Du kommer ikke nært nok og du føler deg så sikker på at det er dere to. Du trenger ingen andre og du har aldri følt den samme rusen med et annet menneske før. Det er den rusen som gjør at du vet hun er den rette.
For hver gang denne røde delen skal utvides, berører dere noe nytt og ukjent ved hverandre. Det kan oppleves som ‘noia’, fordi man har trodd og følt at man kjenner hverandre så inderlig godt. Du opplever noia når dere er vekk fra hverandre, men også når dere gjør nye ting sammen.
I den sorte sonen ser du deg selv eller den andre som utenforstående fra det dere holder på med. Plutselig er den trygge personen som en fremmed. Det føles ut som at du ikke kjenner den andre personen likevel. Du blir usikker og redd. Det eneste som redder deg fra angsten er å tenke på den deilige følelsen ved å være alene. Der du selv har kontroll og slipper å ta hensyn til vedkommende.
Tilbake i den røde sonen lander dere. Du kjenner tryggheten igjen og du vil helst bare være der, i frykt for å på nytt få noia og forlate dette herlige individet. Nå er det riktig, igjen, akkurat her i den trygge sonen.
Jo eldre vi blir, jo lengre er den sorte delen. Vi har levd før, vi har erfaringer over så mange år at de ikke kan deles over et glass vin, en middag, en kjøretur, en spasertur. Det tar tid.
Men se for deg når disse fargene har byttet plass. Når den gode følelsen du har i den trygge sonen, faktisk er nesten alt av tiden deres.
Det evige jaget
La oss snu på alt. Hvis man fokuserer på dette jaget som ofte dukker opp som singel, blir det enklere da? Dette evige jaget, eller alle avvisningene. Alle du må avvise eller forklare noe til. Å flørte ute, være på hugget, det er moro. Ikke vite hva du har eller kan få. Det er kortvarig lykke. Denne spenningen må du finne et annet sted. Og tenk så fantastisk det er å kunne dele alt med et menneske.
Men så tenk på alle nedturene. De gangene du må svare på meldinger av samvittighet, ikke av lyst.
Det er så viktig å ikke drepe hverandre sin frihet. Den eneste forskjellen fra inne i sirkelen og ute, burde være at man er tofast mot ett menneske når det kommer til ærlighet og det å være intim. Så lenge man har tilliten til hverandre skal ikke mulighetene man opplever på utsiden være uoppnåelig selv på innsiden.
Det er en tilvenning.
Det er en tilvenning.
Det er en tilvenning.
Det er en tilvenning.
Det er en tilvenning.
Se for deg dette fantastiske mennesket forvinne ut av livet ditt, akkurat nå. Helt borte. Kanskje en befriende følelse på en måte, men jeg gir deg to døgn før du kjenner savnet rive deg opp innenfra.
Hvis alt var riktig helt til nå, og du fremdeles ikke kan skrive ned grunnen til at du vil flykte, så er det fremdeles riktig. Stoler du på vedkommende? Er du tiltrukket? Har dere det fint sammen? Får hun deg til å le? Hva mer ønsker du deg hos et menneske?
– Jeg ønsker meg friheten og det å slippe forpliktelsene.
Javel? Men jeg kan love deg at du kommer til å ende opp med et menneske i dette livet. For vi er skapt slik, vi vil ikke leve alene hele vårt liv. Det kommer alltid en dag hvor vi innser at tiden er inne. Skal du da leve med dette mennesket som er sjebnen bestemt, eller skal du leve resten av livet med et menneske som over halvparten av tiden går deg på nervene?
Hva om det faktisk er slik at alle skal møte det mennesket som er ment for oss. Det mennesket som er oss selv lik og gjør oss komplett. Kanskje vi får én sjanse. Enten er du i et annen forhold mens du møter henne, eller så møter du henne med blanke ark og har muligheten. Kanskje hun er i et annet forhold?
Kanskje du må være så flink at du griper sjansen når vi møter dette ene mennesket som liker deg like godt som du liker henne.
Din private borg
Dette er det verste med å slippe noen inn i livet. Du er vant til å være alene. Styre dagene selv, legge deg på sofaen uten at noen ser deg, låse døren, gjøre hva du vil. Ingen kan se deg. Den utrolig deilige følelsen av å faktisk være helt mutters alene når du vil.
Tanken på å ikke ha denne tiden er skremmende. Spesielt om du har levd slik lenge. Men se så for deg at denne tryggheten skal kurere det hele. Hun blir en del av din borg og det er plutselig ikke så skummelt. Plutselig er hun ett med deg og den private borgen er deres. Det er en tilvenning. Og dere skal kunne prate om dette, ufarliggjør det.
Tenk så deilig det er når man kan gjøre ting sammen med vennepar uten å være det tredje, femte eller sjuende hjulet på vogna?
Den rette
For hvis hun er den rette, så er det faktisk ikke begrensninger for hva du kan oppleve videre i livet. Vil du reise alene, så lar hun deg reise. For å stole på at den andre er trofast, det er grunnlaget for å ha det bra i et forhold. Hun kommer til å respektere deg, forstå når du må ha luft, forstå at du ikke rekker et møte, forstå at du vil gjøre noe annet enn henne. For den rette vil forstå og være lik deg selv. Fokuser ikke på lenken til foten din. Hva om du fokuserer på at du har fått en ny bestevenn som virkelig står deg nært?
Husk at du har ikke mistet makten over deg selv, det er bare kontollen over følelsene. Du har kanskje funnet noen som du virkelig har fallt for, og denne nye følelsen er kanskje meget ubehagelig til tider.
Del innlegget med noen som har noia eller kommer til å få det!
Herregud, du har perfekt timing Anette!
Jeg er på vei inn i et forhold nå og er akkurat på det stadiet du beskriver. Selv om denne posten er rettet mot menn traff den meg midt i hjertet. Jeg er så veldig forelsket, samtidig sniker ubehagelige følelser seg på jo nærmere vi kommer hverandre. Jeg har tenkt og tenkt, og vært redd for at jeg liksom skal feige ut nå når vi først har kommet så langt. Jeg vet jo at han er den eneste i hele verden jeg vil være med, men samtidig er det uvant og skummelt å hengi seg helt til en annen person. Jeg gir han jo hele hjertet mitt, og plutselig er vi to og ikke en. Etter å ha vært singel i 1,5 år er situasjonen jeg er i nå både fin og litt skremmende.
Etter å ha lest denne posten vet jeg i alle fall at tankene jeg sitter med er helt normale, og jeg fikk på et vis bekreftet for meg selv at det bare er å hoppe i det. Han er jo verdens fineste og vi har det så bra sammen..da hører det kanskje med at det også blir veldig intenst og uvant til tider!
Tusen takk for en fin post, du er en klok og vakker dame som jeg ser veldig opp til!
Klem fra meg
Hei, M. Så bra at den traff. Ja, jeg tror faktisk at det er viktig å vite at dette er en følelse som flere kjenner til. Det er for ille å la dem gå bare fordi samfinnet tillater oss å være alene, så enkelt 🙂
Herregud, TAKK, TAKK OG TAKK. Dette var akkurat det jeg trengte å lese nå. Holder delvis på med en type nå og det er skremmende at det begynner å bli så serriøst. Jeg har prøvd å flykte, det uten grunn? Jeg liker han kjempe godt og vi har det såå fint sammen. Og det er akkurat det som skremmer meg, at vi har det så bra. Så jeg starter å finne unnskyldninger til å ikke fortsette, unnskyldninger som egentlig ikke holder mål og mening.
Så takk Anette, dette var akkurat det jeg trengte å lese. Kjenner meg helt igjen i absolutt alt du skriver. Til neste mannepost – du har vel ikke lyst til å skrive hvor lang tid vi egentlig bør vente med å ha sex ved vedkommende? Jeg kjenner at jeg fysisk er klar hver gang vi er sammen, men det er bare på det mentale plan det ligger. Redselen for det å blottlegge seg helt, vise seg selv fra en helt annet side.
Er du i tvil så er det ikke tvil. Ting er ofte veldig enkelt.
Jøss, det ordtaket tar jeg til hjertet 🙂
Dette ble videresendt til en ja du skriver så utrolig bra. Måtte lese det flere ganger jeg. Hvis du er usikker nå så kan du kanskje spørre deg selv om det ville vært annerledes om han var en annen? For kanskje det er en slags kneik man må over. Ei venninne var helt lik og de har ett kjempe bra forhold når hun ga han en sjanse.
Hei, Linn. Ja, det tror jeg 🙂 Tusen takk 🙂 Og, nei, jeg tror ikke en annen hadde vært bedre 😉
Hei, vakre du!
Slenger meg på kommentarene over her – denne posten kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt.
Jeg har siden i sommer holdt på med en fyr fra et annet land. Vi har treffes og det har føltes så riktig. Jeg har vært singel i nærmere to år, og for første gang kjente jeg nå at jeg kunne tenke meg å gå inn i et forhold. Jeg følte meg klar og og så for meg fremtiden. Så skjedde det noe. Etter helgen er den følelsen litt borte, uten at jeg forstår hvorfor. Jeg har ingen gode argumenter, bare at «det er bare sånn». Jeg tar meg selv i å tenke at andre er bedre – selv om jeg vet at det ikke er sant. Jeg føler en trang etter spenning og noe annet, uten å forstå hvorfor. Han er jo så flott og så god mot meg? Hvorfor skjer dette? Det føltes jo så riktig for første gang siden jeg ble singel. Hva betyr da dette?
Hei, E. Det er akkurat denne følelsen jeg vil frem til. Jeg tror det er overgangen. At vi ikke skjønner hvor stor forskjell det er å være alene og å ikke være det. Vi vil ende opp i et forhold en gang uansett, så må vi bare bite i oss overgangen og venne oss til det. Hvis man ikke har noen argument på hvorfor det ikke skal gå, så tror jeg vi må pine oss litt og innse at det er det riktige. Noe spenning blir dratt bort fra hverdagen, men så kommer det ny spenning tilbake etterhvert. 🙂
Tusen takk Anette Marie, det åpnet øynene mine og jeg trengte akkurat den kommentaren 🙂 Vil også bruke anledningen til å skryte av innlegget ditt i morges. Du er så ekte, jeg får frysninger av det du skriver. Så takk – takk for at du deler og for at du aldri pynter på sannheten. Vi trenger flere som deg!
Hopp i det. Du lever bare en gang!
Enig 🙂
Hei Anette Marie.
Det du skriver er veldige bra. Jeg er en mann som opplever at kjæresten min får noia til tider og gjøre det slutt. Men så finner vi tibake. Vi bor nå et stykke unna hverandre og har barn fra tidligere forhold begge to. Jeg har opplever at hun vil ut av forholdet så fort vi ikke får sett hverandre på noen dager. Det er alltid nye unnskyldninger… Dette er vanskelig å forholde for meg siden vi elsker hverandre veldig høyt. Det virker som hun begynner å tenke og tar sorgene få forskudd når vi ikke ser hverandre og leter etter feil. Nå skal snart jeg flytte ved siden av henne og hun har gjort det slutt igjen for tredje gang…. Hva skal jeg gjøre for at hun skal forstå den noia følelsen når vi ikke er sammen? Vi har det jo så bra sammen når vi møtes og i fremtiden er det lagt opp til at det blir oftre….
Hei, Dan. Tusen takk for det. Hm, jeg har tro på at man må finne tilliten i seg selv. Et forhold skal ikke blir for mye drama, da tenker jeg at det kanskje ikke er sterkt nok. Ellers må du bare bli helt stille og se hva som skjer. Og kanskje si fra at det ikke er greit å hoppe frem og tilbake? 🙂