En liten jente på seks år skal reise å besøke pappaen sin. Med seg i bagasjen ønsker hun bamsen sin. En splitter ny bamse som sikkert kostet mange kroner for bestemoren som hadde kjøpt den. Den er lysebrun og silkemyk i pelsen. En rød sløyfe på halsen og hjerter under potene. Jentungen har forelsket seg i denne bamsen, derfor vil hun ha den med. Mammaen titter ned på henne og tenker vel at den burde ligge igjen. Den gang kostet en slik bamse mye. Mammaen sier at den burde ligge igjen, men jentungen insisterer. Hun nekter å reise uten den.
– Du trenger ikke å reise om du ikke vil.
Stemmen hennes har et håp om at hun ikke skal reise. Undertonen sa nemlig at hun skulle bli.
Hun får bamsen med seg.
Jeg vet ikke hvordan jeg får meg til å skrive dette innlegget, men jeg gjør det likevel.
Hun bor i Bodø by og må reise alene med flyet ned til Trondheim. Hjemme i Bodø har hun bodd med mammaen sin, alene. Hun har en liten søster, men hun er bare en baby på denne tiden. Jenta har sort halvlangt hår og pannelugg. Huden er snøhvit og øynene er blå kuler som lyser opp under den tunge luggen.
Denne lille jentungen kommer seg på flyet, hun kommer seg ned til Trondheim. Hun besøker sin pappa og hans familie.
Våren går og sommeren kommer. Leken går og hun får seg noen venner i nabolaget. Det er sommer og det er moro. Tiden går, sakte. Som alle barn gjør, savner hun mammaen sin. I telefonen får hun snakke med henne, men hun kan ikke røre henne. Ikke se henne. Hun får aldri vite hvorfor, men billetten hjem kommer aldri. Det er ingen prat om å reise hjem igjen, hun forstår ikke.
Som barn flest kan gjøre, gjør også hun. Barn kan nemlig le i regi av lek og moro, selv om noe kanskje ikke er til å overse på innsiden. Et savn som etter hvert døyves av moro. For hver gang hun lengter som mest, dukker det alltid noe moro opp. Det blir bakt inn og snakket rundt, for dette er mye mer moro enn å reise hjem. Ikke sant?
– Vil du begynne på skole her?
Pappaen ser på jentungen som ikke helt skjønner. Skal hun begynne på skolen nå? Og godsnakkingen klarer vel å gjøre det greit for et øyeblikk, for på skolen må hun gå.
Kveldene er vonde. Jenta gråter seg i søvn, men det blir til en vane. Hun roper etter mammaen, men bare ned i puta. Ned i puta hvor lyden forsvinner blant sikkel og tårer.
Hvorfor kunne hun ikke få reise hjem? Hjem til leiligheten ved sykehuset. Leiligheten i Parkveien 97. Den fine lille plassen hvor de lekte. Hvor hun alltid kunne krype inntil mammaen som likte å holde rundt henne. Som ga henne nærheten. Det lange håret. De blonde lokkene. Kyssene og klemmene.
Smerten av å være vekk fra mammaen ble sterkere, men hun snakket mindre og mindre om det. Det skjedde aldri noe uansett. Hun fikk ikke reise likevel. Hun hadde en ny familie nå.
I stille kvelder hadde hun likevel den lysebrune bamsen. Hun hadde jo ikke mistet den, hun hadde passet godt på den. Det hadde hun lovet da hun endelig fikk den med seg.
Hun hadde også en liten fantasivenn hun likte å se rundt seg. Han hadde på seg blå joggeklær. Hun pleide plassere ham rundt om kring i naturen mens de kjørte bil. Og hun lukket ørene. Da de andre pratet i bilen var hun med ham. Den lille spretne gutten som hoppet fra tretopp til tretopp langt i det fjerne. Det var moro å se på ham. Han lignet litt på Bobby fra Bobbys World.
Da skolen begynte ble hun litt ertet. Hun snakket annerledes. En liten nordlending skulle bli til en liten trønder. Det var ikke alltid like lett å forstå for andre barn. Dagene gikk, månedene gikk. Jentungen måtte venne seg til at hun ikke fikk se mammaen som før. Ikke leke, lukte, kjenne eller ligge inntil. Et lite skall dannet seg rundt jenta og hun ble en del av den nye verdenen.
En gang, da jentungen lekte hjemme hos sin beste venninne, ringte pappaen og ba henne komme hjem. Jentungen ble i ekstase da hun fikk høre at mammaen var der. Hun var der! Fra sitt nye liv ville hun desperat ha sin beste venninne med ned til huset, og det fikk hun. Jentungen løp opp trappen og kunne se denne flotte skikkelsen sitte der. I en stressless, med beina på puffen. Smilehullene hennes avslørte raskt gleden av å se jentungen.
Endelig.
Hun fikk kjenne på det tykke håret hennes, holde rundt henne og høre den trillende latteren igjen. Den som hun alltid skulle huske. Det ble noen dager med mammaen på besøk. Hun fikk dra på et kjøpesenter og ha med seg sin beste venninne. Det var veldig stort og endelig kunne vise frem mammaen. Mammaen som hun bare hadde snakket om, som ingen visste at fantes på ordentlig. Den neste dagen dro de i bassenget. Huseby-badet. Jenta og foreldrene. Det var magiske øyeblikk.
Så måtte hun dra igjen. Jenta fikk ikke være med nå heller. Hun måtte jo på skolen.
– Vet du hva det betyr at mammaen din er død?
Rektor ser på jentungen. Jenta ser opp på pappaen som sitter på hennes høyre side. Hun ser på stemoren som sitter på venstre side og en lærer fra lesetimen som også sitter i rommet. Hun het Toril. Jenta er fortvilet. Hvorfor skulle han stille et så merkelig spørsmål. Dette må jo være noe helt fremmed?
– Nei . .
Jenta ser nysgjerrig på rektor i påvente av en forklaring. Rektor trekker pusten før han åpner munnen sin igjen.
– Mammaen din er død.
Her stopper tiden og alt blir helt merkelig. Pappaen legger seg over i fanget til jentungen. Han rister. Hun tenkte at han lo fordi hun ikke skjønte det.
Han gjorde ikke det. Han gråt.
Det hele foregikk på rektor sitt kontor etter skoletid. Jenta, hennes bror og hennes beste venninne hadde ringt for å spørre om de kunne bli kjørt hjem fra skolen. De orket ikke gå. Pappaen hadde vært på treningssenteret. Han var i godt humør og sa det var greit. Det var uventet. Mens jenta måtte gå inn på kontoret med de voksne, ble stebroren og bestevenninnen sittende igjen ute i gangen og tegne.
Veien hjem var lang. Og tårene kom først i bilen. I baksetet på min stemor sin bil, med min beste venninne ved siden av meg. Jeg gråt og suttet på tommelen. Min stebror satt på i bilen bak, med pappa.
I dag er dette fremdeles en del av meg. Det har satt spor som gjør meg til en veldig sterk jente, i den forstand at ingen sorg kan toppe denne. Jeg er udødelig. Det er ingen som kan såre meg mer enn hva dette gjør. Å åpne slusene gjør vondt, jeg blir sårbar og det er ubehagelig.
Det vondeste er at jeg ikke kan endre noe. Jeg kan ikke gå tilbake, jeg kan ikke ta tilbake tiden. Uendelig mange ganger har jeg lurt på hvorfor. Hvorfor meg? Hvorfor var jeg den eneste av mine venninner som måtte miste mammaen min? Hvorfor fikk de andre barna ha sin mamma mens jeg måtte gi fra meg min? Var det min feil? Reiste jeg fra henne? Kunne jeg gjort noe for at det ikke skulle skje?
Jeg fantaserte mye. Fantasien ble min beste venn.
En engel pleide å leie hånda mi på vei hjem fra skolen. En fantasi-engel som var mamma. Hun leide meg i hånden og hun var der. Det var det jeg ønsket og fantasien min er veldig god til å visualisere.
Det er en sorg som ingen kan kurere. Jeg har den i meg og det er en veldig stor del av meg. Det er ikke mange som kan forstå, men det holder noen ganger at de nærmeste bare vet.
4. september 2015 fyller jeg 29 år. Det gjorde aldri mamma. Hun ble bare 28. Nå er jeg eldre enn henne, og det hadde jeg aldri trodd. Jeg har levd med mine egne hemmeligheter fra jeg var liten. En hemmelighet om at jeg aldri skulle leve lengre enn henne. Livet skulle slutte her.
Den dag i dag har jeg ikke de samme tankene. Det er jeg veldig glad for. Jeg har bamsen, den står her på rommet mitt. Og jeg holder rundt den ofte. Jeg klemmer den til meg som et sterkt minne fra min mor.
Jeg skal leve videre, og jeg tar vare på min datter som at det er min mors liv på nytt. Man finner små tanker som redder en selv fra å gå under. Å dele denne lille biten, som er en liten dråpe i havet av alt jeg har opplevd før og etter, det er noe stort av meg. Men i stedet for å gå under skal jeg feire. Sorgen jeg har fra mamma har gitt meg noen gode verdier her i livet, det liker jeg å tro.
Tiden etter dette har gitt meg et skjold. Jeg har gjort mye rart, vært annerledes. Jeg har havnet i mange dårlige situasjoner, men også trivdes blant smerte til tider. Så vondt, men også så gjenkjennelig. Jeg har lett etter meg selv lenge. For alt jeg skulle ha lært fra henne, det måtte jeg finne svaret på selv.
Jeg vet at jeg er sterk, men hadde du sett meg nå, så hadde du forstått at jeg ikke er så sterk. Jeg er bare veldig, veldig flink til å smile.
Du har en helt fantastisk formidlingsevne. Veldig sterkt innlegg å lese <3
Takk for at du deler noe så personlig.
Jeg følger deg på snap hver eneste dag, du er helt rå og får alltid meg til å smile 🙂
Stå på videre!
Gratulerer så masse med dagen din, måtte den bli like super som det du er :):)
Hei ;)! Gratulerer så utrolig masse med dagen din idag!
Et helt vannvittig rørende innlegg fra deg og jeg sitter med tårevåte øyne og kinn.
Du er så sterk, så inspirerende, så utrolig fantastisk!
Å åpne historien din på snap om kvelden og bare ligge i sofaen å se er sjelero! Høydepunktet på snap!
Håper dagen din blir kjempe fin
Veldig sterkt å lese det her ❤️
Kjenner en stor klomp i halsen.
Du er en stor inspirasjon for meg, føler litt att jeg kjenner deg ☺️
Gratulerer så mye med dagen stå på!
Du er et fantastisk menneske og mor ❤️
<3 <3
Utrolig rørende å lese <3
Så hyggelig å lese at du klarer å feire denne dagen, og ikke bruke den til å gå helt i kjelleren. Noen dager er vanskeligere enn andre, men det finnes noe positivt i hver dag og det er du utrolig flink til å se! Stå på videre, og gratulerer så mye med dagen 🙂
Du er sterk, Anette.❤️ Tusen takk for at du deler!❤️
Takk for at du deler! Du er et unikt menneske som jeg unner suksess, lykke og ekte kjærlighet. Gratulerer med dagen kjære Anette!
Off av meg. Fikk en liten klum i halsen der ja. Du er jo bare helt fantastisk da! <3 Tenk å dele SÅ mye med folk du kjenner SÅ lite. Skjønner veldig godt at dette er tøft for deg, men du har ingen grunn til å ende livet nå. Det er jeg veldig glad for at du også selv skjønner. Du er en fantstisk mor, dame, blogger, snapper, venninne og kjæreste. Ikke det at vi er alle disse tingene, men etter å ha følgt deg på snap en god stund har jeg skjønt at du er alt dette. Fordi du er du. Du er et stor forbilde for meg og jeg føler nesten at vi er bestevenniner, du og jeg. Men det er vi ikke. Tenk så heldig jeg hadde vært da! Å ha en så fantastisk person som bestevenninne! Da tror jeg alle nedturene mine hadde blitt til oppturer. Fordi jeg hadde hatt deg. <3
Gratulerer med dagen, Anette og takk for alt.
De største klemmer og gratulasjoner fra meg, Tuva.
❤️❤️❤️
Så mye respekt til deg. du er utrolig sterk! Ett innlegg som rører meg og mange andre<3<3
Hei kjære deg, Anette Marie! <3
Jeg er helt målløs etter å ha lest dette innlegget. Jeg vet egetlig ikke helt hva man skal si etter å ha fått vite noe sånt… Men det jeg vet er at du har kommet utrolig langt og nå er du faktisk 29 år, du har gjort så mye bra, og mye mer skal det bli med dine fine drømmer og positive energi!
Jeg har vært en av – og på leser av bloggen din, men de siste mnd har jeg skjønt at jeg har gått glipp av noe. Så nå er jeg fast leser og følger deg på snap. Du er en inspirasjon og en sann glede i hverdagen min. Måten du skriver på, måten du tenker på og måten du bare "er" på er så fin. Jeg elsker alt du skriver om tiltrekningskraft og frekvenser, for det er noe jeg virkelig tror på selv.
OG SELVFØLGELIG : GRATULERER SÅ MYYEEE MED DAGEN <3 <3 <3
Jeg håper du har laget deg selv en fin bursdag, og at du har mange rudnt deg som vet å feire deg! Jeg håper også at du klarer å nyte dagen og sette pris på at det er din bursdag, selv om det er en veldig tung dag.( Snart er den over. Dagen du har gruet deg sånn til)
Lykke til med festen i kveld. Jeg gleder meg til flere blogginnlegg og snapper fremover! Takk for din åpenhet og ærlighet. Jeg digger deg!!!!
Herregud så tøff du er! Felte mange tårer når jeg leste dette innlegget, du er min store motivasjon! Du gjør en kjempejobb med snapchat brukeren og bloggen! Utrolig inspirerende også! 🙂 stå på videre! Klem Daniel
❤️Gratulerer med 29årsdagen
Dette traff meg rett i hjertet. Jeg er bare ett år yngre enn deg, og har selv mistet begge foreldrene mine i veldig ung alder. Tiden leger ikke alle sår. Det savnet og den smerten du beskriver vet jeg så alt for godt hvordan er. Når følelsene får slippe til er jeg plutselig en liten jente igjen og slik tror jeg det alltid vil være. Jeg har fortsatt to engler med meg som av og til holder hånden min ❤️
Hipp hurra for deg i dag, Anette Marie, og gratulerer så mye med dagen! Slik jeg har blitt kjent med deg gjennom bloggen og snapchat er du en flott dame som mamma’n din ville vært uendelig stolt over.
<3 <3
Hei Anette Marie:-) Tøft av deg å skrive om dette. Du skriver så utrolig bra også. Elsker bloggen din,du inspirere masse !Gratulerer så my med dagen din idag,kos dæ masse:D klæm fra Tr.heim.
Tørker en tåre, og vil bare gi den lille jenta en god klem! Håper #guttenduliker tar vare på deg i dag. Gratulerer så mye med dagen, Anette! 🙂
Dette var et trist, men fint innlegg. Du er en så utrolig flott person. Med mange gode, fine og kloke tanker. Det er ikke så lett å forestille seg hvordan det egentlig kan ha vært, men måten du skriver på gir likevel en følelse.
Jeg er veldig glad for at du fyller 29, vi er like gamle – og verden trenger mennesker som deg! Gratulerer med dagen! Klem❤️
Du er et forbilde, Anette Marie! Gratulerer så mye med 29 års dagen din❤️
Gratulerer så mye med dagen! Håper dagen har blitt bedre enn forventet. Du er en inspirerende kvinne som deler alt. Elsker snappen din! Håper det går bra med deg <3 Lykke til med kjærligheten og livet videre!
For et flott innlegg, Anette Marie. 🙂 Gratulerer med 29-års dagen!
Utrolig flott, og trist innlegg! Og gratulerer med dagen!
Jeg startet å lese innlegget etter å ha sett hvor lei deg du var på snapchat. Setning for setning forsvant alt som var rundt meg – til slutt var det kun den lille jenta på seks år som eksisterte. Støyen fra TVen som sto på i bakgrunnen forsvant, alle tanker om ting som skulle gjøres forduftet. Jeg ble fanget av ordene dine. Du skriver alltid så ærlig og meningsfullt. Med hånden på hjertet kan jeg si at du er en av de som inspirerer meg mest. Jeg hadde ingen aning om at du holdt en hemmelighet som dette for deg selv. Tusen takk for at du åpner deg og slipper oss inn.
Det er nok ikke lett å dele alt dette med så mange mennesker, men om du hadde synes dette var lett hadde ikke du vært menneskelig. Som de fleste andre har skrevet – moren din er stolt av deg, hun kan ikke være noe annet. Du er et ærlig og ekte menneske som bidrar til å gjøre dagen til mange ti ganger bedre. Det er få ting som er bedre enn å starte dagen med dine inspirerende ord. Ja, du inspirerer meg. Den gangen du sa at vi skulle stå og smile uansett hvilket humør vi var i – jeg smilte, og det hjalp. Den dagen var jeg veldig sliten, men så kom du som vanlig med noen kloke ord som gjorde dagen lettere og bedre.
Tusen takk, for at du velger å dele deg selv med så mange andre gjennom både snapchat, instagram og ikke minst bloggen din. Sender mange gode klemmer. Håper du har hatt en fin bursdag i dag og at resten av kvelden blir kjempefin. Gratulerer så mye med dagen <3
Gratulerer så mye med dagen din <3
Blogget om deg idag! Sjekk ut jennylovisej.blogg.no! Digga dæ❤️❤️❤️
Dette var et sterkt innlegg å lese! Takk for din åpenhet og ærlighet! Jeg følger deg på snapchat daglig og du har så inspirerende energi!
Håper også du hadde en fin bursdag!
Klem en som mistet mammaen sin også, så altfor tidlig <3
Jeg er egentlig ikke en følsom person, men dette innlegget fikk faktisk tårene frem. Du er så inspirerende og har så mye å by på. Jeg følger deg på snapshat og kan ikke gå en dag uten å se storyen din. Fortsett å vær spontan og nyte livet. Tina er heldig som har deg!
For en sterk historie.. Tårene triller.. :/ men jeg har også mistet min mor.. Min mor tok livet sitt for 5 år siden… Så bet hvordan det er å miste noen nært!en vil bare si at du er en fantastisk forteller ❤️❤️❤️❤️
Gripende innlegg, tusen takk for at du delte dette. Du er den sterkeste og flotteste dama jeg vet om, Anette Marie<3 ønsker deg alt godt!
«[…] jeg ikke er så sterk. Jeg er bare veldig, veldig flink til å smile.»
#Storyofmylife Herregud … For en tekst. Jeg var heldig nok til å ha mammen min gjennom barndommen, men i en alder av 24 så døde hun. Nå to år etter så sliter jeg fortsatt med å puste noen ganger, og jeg aner ikke hvordan jeg hadde klart meg uten henne gjennom barndommen.
Hadde så lyst til å hoppe igjennom skjermen og hjem til deg og bare gi deg en skikkelig klem for denne teksten. Du er sterk, man kan ikke smile seg gjennom alt uten å inneha styrke i seg.
Dette var tøft å lese, tårer i øyekroken. Sterk historie! Håper du har det bra i dag. Heier på deg!
Takk.
❤️❤️❤️
Livet har lært meg at det er vi som smiler mest, og har det «peneste» smilet som er de sterke personene som har vunnet over de vonde tingene i livet og ikke lar de vinne over oss
Takk, Cecilie.
Tårene renner her. Ord blir fattige. Sender mange varme klemmer <3 <3
Takk, Ragnhild.
Jeg hulker, mens tårene renner. Dette var sterkt. Ingen liten jente skal gå gjennom noe sånt, og jeg får så vondt i hjertet mitt av tanken på hva du har opplevd. Ikke rart du har bygd opp en stor vegg, som jeg snart håper du tillater at blir revet ned. Jeg bygde selv opp en tykk og høy vegg årene som alenemor (jeg vet at din er så mye tykkere – bare gi det tid). Plutselig dukket mannen opp, og jeg skjøv han vekk. Flere ganger. Han ble, ventet tålmodig. Det er jeg glad for, for den dagen han fikk lov å rive ned den veggen forandret livet mitt seg. Jeg ble ordentlig lykkelig, og vi ble en familie. En trygg, stabil og god familie! Unner deg alt godt <3 En stor klem fra en som kjenner seg igjen i veldig mange av dine tekster 🙂
Takk, Monica. Glad for at du har fått denne stabile og trygge familien din 🙂
Jeg leste dette innlegget den dagen du postet det og tårene rant. Idag delte du et gammelt innlegg på Facebook som fikk meg til å lete frem dette igjen. Du skriver så utrolig godt, det blir så ekte – selv for meg som ikke kjenner deg. Jeg føler jeg sitter igjen med noen av dine følelser når jeg leser de sterke innleggene dine. Kanskje fordi jeg kjenner meg litt igjen i deg. Det du skrev om pappaen din, at han aldri syntes synd på deg, at han var full av humor og ikke minst at du hele tiden driver deg selv for å gjøre han stolt. Slik har jeg det også, med min pappa. Han er min helt, den mest positive personen jeg kjenner, den jeg streber for å gjøre stolt! Du vekker tanker og følelser i meg når jeg leser innleggene dine, Anette – og det er så fint! Tusen takk for det! Du virker som et fantastisk menneske, det har du sikkert hørt før – og jeg kan nesten skrive under på at moren din ville vært stolt av deg idag, og det er nok faren din også!
Respekt!❤
❤
Sterk tekst å lese om igjen , jeg las den når du publiserte den og på nytt nå i kveld, tårene renner. Mammaen min ble tatt i fra meg 29.mars, og det gjør så uendelig vondt, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal leve videre uten henne, hodet mitt er som en stor ballong med så mange tanker og så mange følelser. Savnet er så stort, tomrommet går ikke ann og fylle. Det og vite at man aldri kan få den klemmen man ønsker eller samtalen man ønsker igjen er helt uutholdelig. Jeg fyller 28år den 29.juni , jeg tror mamma sovnet inn den 29ende siden det på en måte er «min» dag. Kunne ønske jeg var like sterk som deg !
Takk for fin kommentar, M. Dette var fint å lese, selv om jeg skjønner at det er vondt. Hun er med deg. Jeg lover, hun er i ditt DNA og hun kan høre alt du tenker når du velger å tenke det til henne. <3
<3!
❤
Takk for at du deler <3