Dette er et øyeblikk hvor jeg tvinger meg selv til å skrive. Jeg vil ikke skrive, jeg vil ikke gjøre noe. Likevel vet jeg at det beste jeg gjør er å nettopp skrive. Jeg er alene hjemme og trangen til å rømme landet drar meg i sinnet. Jeg tvinger kroppen til å stå på stedet hvil, mens uroen i meg vil hyle, rope og skrike.

Dette er et slikt øyeblikk. Et øyeblikk hvor alle ord blir idiotiske i norkse medier og alle bilder blir overfladiske. Mat, sminke, trening, mote. Lykke, lykke, lykke. Utenpå.

For litt mer enn noen minutter siden satt jeg i bilen. Det regner ute. Skikkelig. Så masse at det hadde vært perfekt å kjøre helt til verdens ende med musikken så høyt at tankene ikke kunne fått plass. Regnet. Det er perfekt. Når det regner nok kan man gråte uten at det vises. Det lager så mye lyd når det står på som verst at ingen kan se eller høre at du gråter. Hvis det står på som aller verst er det ingen som ser deg heller.

Perfekt.

Jeg må hvile tankene nå. Roe ned. Ikke tenke på de vanskelige valgene jeg sitter ved og ikke kan prate om i bloggens lys. Hvis jeg puster med magen kan prøve å stikke av. Stikke av til sist gang jeg hadde det perfekt. Det er rart, og det kommer til å høres banalt ut. Det er en slik plass man må oppleve å være på for å forstå hva det gjør med deg.

Det er tolv dager siden. Det er uvirkelig at det bare er tolv dager siden. Verdens korteste tur som ga meg mer energi enn noen ferieuke har gjort tidligere. Noen ante kanskje at noe skjedde da jeg postet dette innlegget, men ingen kunne vite hva jeg gjorde uansett.

Det er tirsdag den 12.mai. Jeg tilbringer noe tid på kontoret på UB og gjør ferdig dagens gjøremål. Det siste jeg må gjøre før jeg kan dra er å følge jentungen på dansing. Etterpå blir hun hentet av pappaen og reiser dit. Den hemmelige reisen gjorde at jeg gledet meg i to dager i forveien. En spontan tur som ble litt planlagt.

Hjemme i leiligheten er jeg kort. Jeg har dusjet, jeg har joggeklær på. Klokken er 19.30 og jeg ser en bmw i oppkjørselen. Den mørke skikkelsen i bilen trykker på en telefon. Jeg vet at det er en noen tastetrykk for å skru av. Det var avtalen. Jeg slår mobilen helt av og legger den fra meg på bagen, så løper jeg ut. Jeg får en ekstra mobil i hånden av jenta som er en del av planen, løper opp i leiligheten med den. Den er også avslått. Legger den også på benken.

Vi kjører ut på motorveien og småhyler av glede. Vi gjør dette og ingen vet det. Trærne forsvant bak oss, men det skulle noen mil til før vi virkelig innså det. Bilturen var så deilig. Det regnet ute og jeg kunne ikke ønsket å være noen annen plass enn med henne. Hun og tilstedeværelsen var alt som var riktig å være blant.

Ingen klokke. Ingen mobil. Ingen data. Ingen tv. Ingen Internett. Bare oss, stillheten, bilen og hytta. Ja, vi kjørte faktisk helt til hytta mi på Berkåk. Fem timer i bil. Radioen var avslått hele veien. Torsdag formiddag skulle jeg være på plass på Partner igjen for å ha en økt med teamet, men vi tok den tiden vi kunne få.

Det er den beste tiden jeg har hatt på lenge.

Da vi kom frem var vi våken så lenge vi ville. Vi visste ikke hva klokka var, det gjorde ingenting. Vi pratet, var til stede. Bilturen hadde bare vært fryd og lykken vår sted med flukten. Ingen visste hvor vi var, det var ubeskrivelig.

Det viktigste var at ingen kunne nå oss, forstyrre oss. Ingen klokke skulle si når vi måtte sove. Alt skulle være fordi vi følte for det. Langt ut i natten en gang tok vi kvelden med et smil om munnen.

Dagen etter var merkelig. Så stille. Skog, oss, stillhet. Jeg startet dagen med en dusj. Når dagen startet visste vi ikke, vi bare følte det. Også var det jo lyst ute også da. Det ble en lang dusj. Jeg dusjer aldri lenge, men denne gangen gjorde jeg opp for det.

Frokost. Vi lagde den deiligste maten. Sunn og god. Vi tente lys og spiste. Hadde øyekontakt og var der. Du tenker kanskje at dette er vel å ta i, hvor godt det må ha føltes, men det er ingen overdrivelse. Alt jeg skriver her eller klarer å skrive vil være en mektig underdrivelse, for jeg kan ikke få det frem uten at du har opplevd det.

Deretter jobbet vi litt. Med penn og papir. Vi planla livet frem i tid. Ikke langt frem i tid, men i alle fall ut året. Alt vi klarte å få ned på det papiret ville vi aldri ha fått til uten den tilstedeværelsen.

Plutselig var vi ferdig. Sånn helt ferdig. Jeg kan ikke huske sist gang jeg virkelig har vært ferdig med en slik planlegging. Vi lo for oss selv. Følte oss som genier. Nå var det ikke annet å gjøre enn å gå ute i naturen. Vi pakket på oss tøy for været. Det hadde regnet litt og det var ikke veldig varmt. Luer og votter kom godt med. Så gikk vi.

Vi gikk og vi snudde ikke så lenge det føltes godt å gå. I skogen fant vi nye veier. Stier. Vi fant en åpen slette med trær som skinte på hver sine plasser med store lufterom mellom seg. Store trær, akkurat det vi trengte.

– Vet du at folk hadde tenkt at vi er helt kokko om de så oss nå?

Hun lo. Så ble vi stående å holde rundt hvert vårt store tre. Visste du at de gir oss energi? Tro det eller ei, men jeg tror på det. Naturen og dens krefter er mer enn vi noen gang kan forstå. Jeg så på den vakre skikkelsen i den dumme lua som holdt på det store treet og smilte mot meg. Tiltrekningen jeg hadde mot denne jenta som jeg aldri har kjent før var umotstridelig. Jeg kunne ikke overse det.

Før vi kom oss hjem hadde vi gått over en myr og gått oss smålig vill i skogen uten bekymring. Vi var gjennomvåte i skoene og lykkelige. Lukten av våt skog sitter støpt i minnet. Da vi først kom oss tilbake til hytta hadde vi gått i så mange timer at det var deilig å komme hjem. Hvor lenge vi gikk visste vi ikke. Det føltes greit og det var riktig.

Vi lagde igjen god mat. Vi snakket. Drakk et glass vin. Hadde alltid mange telys rundt oss. Hørte på noen gamle cd-plater vi fant som vi aldri hadde hørt. Fortalte om livserfaringer. Var tilstede. Noen ganger lå vi bare på sofaen og stirret i taket. Lot stillheten fange oss. Alle de små ubehagelige tomrommene som kan oppstå i en samtale, var forsvunnet. Det fantes ikke ubehag i denne stillheten.

Denne turen var meningen.

Vi måtte skru på tvn én gang. Det var sent på kvelden, bare for å få en pekepinn på hva klokken var. Vi måtte kjøre tilbake seks på torsdag morgen for å nå mitt ærend i Oslo. Vi la oss uten å ha noen alarm å våkne til. Det gikk fint. Vi sto opp 5.45 og lagde frokost. Skrev om opplevelsen i hytteboka og tilbragte en hel del timer i bilen igjen. Fantastiske timer med mer fantastisk prat.

Vi ville ikke hjem. Vi hadde vært på toppen av lykkestigen og vi har funnet en hemmelighet. Vi følte at vi hadde vært vekk i over en uke, men vi hadde bare vært borte fra Oslo i totalt 36 timer. Jeg konkluderer dette med at mobil, tv, Internett og alt, det spiser opp tiden og får oss til å fly gjennom livet. Jeg dro med så mye rot i hodet at jeg fantasterte om å bare skru av hver bidige ting jeg holdt på med. Jeg kom hjem igjen med en ro jeg ikke hadde kjent på lenge. Masse energi og klare tanker. Det var ubeskrivelig å kjenne på den store forandringen. Kun ved det lille, men lange, avbrekket fra støyet.

Dette er hemmeligheten ved livets lykke. Ingen penger kan kjøpe dette. Ingen ting kan erstatte det. Ingen kjærlighet kan være sterkere uten denne roen. Å være tilstede er et nivå av lykke jeg har oversett så langt i livet. Jeg visste ikke at det kunne gjøre så godt. Dette skal jeg gjøre igjen.