Helt stille. Bare 8 dager igjen.

Det er så stille som det kan bli. Jeg kan høre en lyd fra rørene ved vasken. Eller så er det kjøleskapet. Jeg hører dataen min. Lyden av at den er på og lyden av mine tasteklikk når jeg ikke stopper opp for å tenke. Og fugler som kvitrer utenfor et lukket vindu. Jeg stopper med jevne mellomrom for å spise en skje til. Skjeen skraper mot tallerkenen og lager den høyeste lyden her inne. Så treffer den tennene mine mens jeg nyter følelsen av å spise.

Havregrynsgrøten min. Mengden er ikke den samme, men jeg har spist den hver dag i tre månender. En liten neve med havregryn, litt vann og så mye som fem eggehviter. Kokt sammen med kanel. Og det smaker godt, himmelsk. Som alt annet jeg har lov til å putte inn i munnen nå. Smaksløkene er sylskarpe. De kan få meg til å kjenne smaken av det andre spiser, uten at jeg selv rører det.

Jeg tenker litt over dette med begrensninger til mat. Vi er så bortkjemte. All den deilige maten vi har tilgang på. Vi kan lage hva vi vil i hele verden. Tenk på det. Hva enn vi vil lage, så kan vi lage det, fordi vi bor i Norge. Andre steder i verden finnes det ikke noen valg. Vi har tilgang til vitaminene og mineralene som kroppen trenger for å gjøre jobben sin og holde oss i livet lengst mulig.

Likevel velger så mange av oss lettvindte løsninger. Løsninger som å ikke vite hva man putter i seg. Løsninger som den samme hurtigmaten hver eneste dag. Løsninger som ikke krever at du koser deg på kjøkkenet. Som heller ikke gir deg muligheten til å kose deg på kjøkkenet. Å spise så begrenset som jeg gjør disse ukene nå, får meg til å se annerledes på alt.

Kjære, Gud. La meg ta denne erfaringen med meg inn i den normale hverdagen etterpå. La meg ikke glemme hva jeg har lært og la meg ikke slutte å utforske på kosten. Det hadde vært fint, for jeg ønsker å leve lengst mulig.

mars_morgenkaffe_1

Jeg vet at noen savnet å ha noe å lese på da de gikk inn på bloggen min i morges. Beklager det, jeg skal hente meg inn igjen på rutinene. Å skrive blogg er noe av det beste jeg vet. Jeg elsker at jeg sitter alene og tømmer hodet mitt. Akkurat nå er det ingen som leser hva jeg skriver. Det er ingen som ser meg, jeg er helt alene. Meg, lyden fra kjøleskapet, fuglene som kvitrer utenfor et lukket vindu, og kaffen som endelig er drikkbar.

Jeg åpner vinduet. Fuglene kommer nærmere. Ingen bilen, ingen brommelyder. Himmelen er helt blå og jeg kan høre en hund bjeffe i det fjerne. Den friske luften kiler meg nedover armene og jeg tenker at det var fint å åpne viduet. For to timer siden gikk jeg ut døra. Jeg presset meg til å få beina i gang og etter hvert gikk det av seg selv. Femti minutter med NRK P3 på ørene. Ingen kanaler med reklame, jeg klarer ikke den reklamen. Derfor synes jeg faktisk at det er i orden med den lisensen. Lisensen som alle skulle krangle så mye på. Jeg krangler ikke mer, for jeg liker reklamefri radio.

Fjærene på en påskefigur blafrer. Et hjerte med bein og øyne, malt i orange. En orange fjær, en grønn. Der står den bare. Minner meg om at jentungen hadde påskefeiring i barnehagen og lagde noe til meg.
Nå er hun på ferie med sin bestemor og koser seg, mens jeg er her. Jeg er hjemme og fokuserer på prosjektet mitt. I neste uke skal jeg bare ha henne noen dager, fordi at vi har byttet litt på dem. Det er fint å ha et slikt forhold med barnefar hvor sånt er mulig.

Jeg tror ikke det er umulig for meg å ha henne selv når jeg stiller, men jeg liker at det ble slik. Da klarer jeg kjøre meg selv helt ut, uten å ta hensyn til andre enn meg selv de siste dagene. Så blir det plutselig mye tid, for jeg har ikke startet på noe nytt prosjekt ennå. Tanker er der, men jeg vet ikke hva det blir. Det skal uansett bli en liten pause. Jeg vil gjøre noe med jentungen min. Meg og henne alene.

Klokken er nå 12.36 og jeg skal trene styrke med Christian klokken tre. Innen den tid skal jeg lage torsk, potet og brokkoli. Pakke det i noen matpakker og rydde kjøkkenet helt.

De kasserollene vasker jeg hver eneste dag. Jeg har blitt bevisst på det. Pakker ikke hva som helst i oppvaskmaskinen lenger heller. Jeg prøver å ha samme tallerken og kopp lengst mulig. Ikke sløse.

Håper alle har en fin påske. Jeg skal spise de lilla påskeeggene neste søndag. Ja, til tross for palmeolje og alt det der, så skal jeg spise en pakke. Det hadde jeg bestemt meg for før jeg startet på diett. Det blir som et løfte til meg selv. Sjokolade. Mmm.

9 kommentarer

  1. Christine

    Hei Anette!
    Hva het de kremene for cellulitter som du kjøpte i Marbella?

  2. Hei Anette,

    Har fulgt deg veldig lenge og har alltid syns du har virket som en inspirerende og herlig person. Du har stå på vilje og lykkes godt i det du driver med! 🙂

    Jeg bare undrer..

    Hvordan tror du hele denne prosessen kommer til å påvirke livet ditt etter konkurransen? Alt har jo over lenger tid handlet om en veldig streng diett og treningsplan, daglig veiing og ekstremt fokus på kropp. Jeg vil ikke anse dette som sunt på noen måte verken fysisk eller psykisk over lengre tid. Tror du att du klarer rive deg løs fra dette strenge regime etter du har stilt i konkurransen? Jeg håper bare for din del at dette ikke utvikler seg til noe negativt og at du holder fokuset på å være sunn! Og da mener jeg et variert kosthold og trening, samt at kos er lov! 🙂 håper ikke du havner i en ond sirkel der mat og trening styrer livet ditt i den grad at det påvirker andre viktige faktorer i livet ditt.. 🙂

    Stå på jente! Og husk at du er fantastisk!

  3. Du skriver så bra!!
    Og du er bare helt rå.
    Utrolig imponerende det du får til.

  4. He he, takk, Brigitte 🙂

  5. Takk, Sunniva. Det er deilig å bare bli kjent med seg selv og kosten. Slik at man slipper å ha stålkontroll, men likevel vet hva man putter i seg fra dag til dag 🙂

  6. Herlighet så bra du skriver!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *