Som mann er du rådvill. Du står på utsiden og det er ikke en dritt du kan gjøre. Eller er det egentlig slik? Forstår du det hun går igjennom? Eller tenker du kanskje at hun overdriver?

Jeg hadde ikke tenkt å bruke meg selv på denne måten i en Mannepost, men jeg kan heller ikke skrive om dette temaet uten å gjøre det. At jeg ikke har delt dette før, har ingenting meg at jeg føler det er for privat å gjøre. Snarere tvert i mot. Det er kjempeviktig å la andre vite at de ikke er alene. Og grunnen til at det ikke har blitt skrevet om er for å ta hensyn til andre. Nå er det så lenge siden at jeg ikke trenger å ta det hensynet lenger.

Det var følelse i meg, en anelse.

Datteren min klatret opp på brystet mitt og det gjorde dritvondt. Dette var ikke smerter som kommer med den gylne uken, dette var noe sterkere.

Å kjøpe en pinne og tisse på den var ikke vanskelig. Det har de fleste gjort utallige ganger, bare for sikkerhetens skyld. Denne gangen kunne jeg likevel føle det så sterkt. Noe var annerledes og det kom til å gjøre vondt å få det bekreftet. Det fantes ikke rom for dette i livet mitt nå, for det var ikke planlagt.

Jeg ringte min beste venn fra barndommen. Hun sto stand-by og ledet meg gjennom hele tissinga. Så pratet hun med meg mens jeg ventet på resultatet. Jeg la den opp ned. Vet ikke hvorfor, men det føltes lettere. Vi prater litt mer og jeg kjenner en spenning så intens at jeg blir kvalm. Så skal jeg snu den. Hun moter meg opp og jeg gjennomfører snuoperasjonen.

Uansett hvor mentalt innstillt jeg var på dette faktum, tok det pusten fra meg. Jeg klarte så vidt å få frem at den var positiv, så stoppet hele kroppen. Venninnen min gjentok navnet mitt i et desperat forsøk på kontakt, men jeg klarte ikke prate. Klarte ikke å puste. Jeg stablet meg bort mot sengen min mens et merkelig press overtok sinnet og angsten fulgte på. Dette var så feil, så utrolig feil.

Dagen derpå hadde jeg en annen ro i meg. Jeg var distansert fra problemet og stablet kroppen gjennom møter og mennesker. Jeg prøvde å være noe uten det som var på innsiden.

Kvelden kom og jeg ønsket ikke annet å ikke være noe. Situasjonen min var vanskelig. Jeg ville ha noe barn på denne tiden, jeg er mot abort og forholdet jeg var i hadde ikke anker nok for dette tilskuddet.

Jeg begynte å gråte om kvelden. Om natta. Neste morgen.

Den følgende dagen skulle jeg gjøre et par andre ting. Jeg prøvde. Tok sykkelen min i Oslos gater med musikk på ørene. Jeg begynte å gråte igjen. På bussen, på sykkelen, på butikken. Uansett hvor jeg var, hvem jeg var med, hvem jeg snakket med i telefonen eller hvilken musikk jeg prøvde å lytte til.

Kontrollen min var vekk. Søkk vekk. Hormonene tok overhånd og jeg måtte gråte til kroppen ikke orket mer. I armkroken til min daværende, var det best å være. Jeg hatet ham, jeg elsket ham. Jeg kunne prøve å gjøre alt mulig rart, men det var kun han som kunne være i nærheten av å forstå noe som helst. Dermed ble det å være der når det fantes plass for meg.

Dag to kom og han skulle reise vekk. Dette var en fredag. Dagen etter skulle der være et selskap som jeg hadde invitert til. Jeg visste at jeg kom til å skuffe mange, for det fantes ikke nok tak i meg. Natten kom og de mørke tankene tok meg langt vekk fra en normal tilstand. Jeg klarte ikke å stoppe tårene. Sorgen bredde seg så kraftig i meg at det føltes ut som en fysisk mishandling innenfra.

Hele natten ble jeg liggende med rolig musikk rundt meg. Alt jeg ville var å sove. Hvis man gråter lenge nok så sovner man til slutt. Av utmattelse. Jeg klarte heller ikke å spise noe som helst. Mat var en illusjon. Det fortjente jeg ikke.

Jeg sov meg gjennom lørdagen også. Jeg bare lå der. Tidligere på dagen hadde jeg sendt avbud på selskapet fra en annen tilstand. Jeg svarte ingen telefoner fra noen. Ingen fikk fatt i meg. Jeg ville ikke være noen steder eller være noe. Jeg kunne ikke fjerne meg nok fra virkeligheten og det valget jeg sto foran. Opp i all fortvilelse følte jeg også at det var en gutt der inne i meg. Det gjorde ikke noen ting bedre.

Klokken ble 18 før jeg rørte meg fra sengen. Da hadde han kommet hjem og dratt meg opp for å mate meg. Jeg spiste og la jeg meg igjen.
Smerter. Intense smerter. De ble ikke bedre uansett hva jeg gjorde. Den psykiske smerten fikk hvile, for nå var det kroppen. Og etter et toalettbesøk kom frykten. Vannet var rødt. Det var en intens rødfarge som minnet om noe voldelig.
Og det er nå vi kommer til det jeg vil dele. 

Frykten for at jeg spontanaborterte ble større. Der var frykt for å være gravid, og for å miste det som var der. Uansett hvordan man snudde det, så ble det til frykt. Etter noen timer skjønte jeg at det var dette som skjedde. Det stoppet ikke. Jeg blødde i det uendelige. I trusa hadde jeg en halv dorull med papir for å forberede meg på neste dose. Den kom og jeg byttet ut papirdosen med en ny.

Morgenen etter gikk vi en tur. Det fortsatte da også. Turen var viktig, jeg trengte luft. Beina mine var noe skjøre og det gikk ikke lang tid før de stoppet. Jeg klarte ikke å gå uten å holde meg i armen hans mens hodet svaiet på innsiden. Tankene mine var ikke lenger tanker. De var stille.
Noen dager gikk og det hadde blitt tirsdag. Jeg hadde jentungen min hjemme igjen og jobb ble tilsidesatt. Jeg sykemeldte meg selv noen dager. Kroppen var utslitt. Jeg var utslitt. Hodet mitt begynte å fungere igjen, men ikke på samme måte.

Da kvelden tok fatt i meg hadde jeg ingen plass å gå. Jeg var hjemme med det som betydde mest for meg, men mørket kom likevel. Det var så intens og vondt. Jeg fikk ikke sove og gråt meg gjennom mange timer når jeg først satt alene. Da klokken hadde bikket to på natten ble det så ille at jeg ikke klarte å forstå noe av virkeligheten. Jeg hadde et sinne og en anger blandet med en veldig tung skyldfølelse.
Jeg følte meg som en morder.
Hadde jeg vært så deprimert at det lille lyset i meg hadde sluktnet? Var det jeg som gjorde det? Hvis man leser om ting på Internett får man alle svarene man frykter, og jeg klandret meg selv hardt. Det var absolutt ingen jeg ville snakke med. Ingen venn kunne fikse disse tankene, jeg måtte til høyere hold. Det ble så ille at jeg ringte pappa. Nå har de fleste et forhold med sine foreldre hvor man snakker om alt, men for meg skal det en så kraftig nødsituasjon til. Han visste om tilfellet, jeg hadde sagt det til ham dagen etter at jeg fant det ut. Men på en overfladisk måte. Som en ting man bare skulle fikse opp i. Nå var det hodet mitt som trengte å fikses opp i.

Pappa gjorde det eneste som fungerte for meg. Han trøstet ikke. Syntes ikke synd på meg. Han strøk meg ikke med hårene av fortåelse og støttet sorgen min. Det hadde ikke fungert, det er sånt venner er til for.
Han satte meg på plass. Han minnet meg om virkeligheten og dro meg opp av mørket jeg hadde sunket ned i. Ba meg huske på jenta som sov i det andre rommet og minnet meg om den sterke personen jeg selv kan være. Han ga meg noen visuelle slag i trynet og strammet meg opp.

Så hva gjør du når dama di opplever dette?

Det jeg prøver å formidle er at man mister kontrollen. Den dag i dag ser jeg på hele situasjonen som hell i uhell. Det var ikke meningen at jeg skulle få et barn til og naturen tok valget for meg. Hadde jeg tatt valget selv, så vet jeg ikke hvordan sitasjonen hadde endt opp. Jeg tør ikke tenke på det heller. Det er sånn det ble og det er fortid.

Men på tidspunktet hadde jeg null kontroll. Hormonene i kroppen er så sterke og de klarer å endre på alt. Absolutt alt av surrealisme, fantasti og uvirkelighet. Hormonene tar alt vett fra hodet og kjører deg så hardt psykisk at livet ikke blir en realitet. Det er dritskummelt.

Fra meg til deg som er mann, så har jeg egentlig bare ett råd: Ikke la henne være alene. Se på tv, se på film, gjør noe som holder tankene opptatt. For det går over. Alt som skjer i kroppen går over og hodet kommer tilbake på sin plass, men det tar tid. Det tar ikke en dag, ikke to. Kanskje to uker, kanskje mer, kanskje mindre. Sikre området ditt, det er ditt lille oppdrag. Forlat ikke basen før den er trygg. Om du så må ta deg fri fra jobb i en hel uke, så gjør du det.

Ingen er fortjent med de ondskapsfulle følelsene som overtar sinnet i en slik situasjon. Og husk for all del at hun ikke klarer å forklare deg hvor ille det egentlig er. Heller kan det ikke snakkes vekk. Det finnes ikke fornuft opp i dette. Ingen rasjonelle tanker finner veien i dette mørket.

Dette er et budskap jeg ønsker å dele med både kvinner og menn. Hjelp meg gjerne ved å dele posten. For å gi en mann litt forståelse. For å gi en kvinne labben: Jeg hører deg, du er ikke alene.

Les alle mannepostene her.