Sterke mennesker, det er det vi er. Enten vi takler det så bra eller ikke, så er vi sterk på hver vår måte. Jeg har fått noen meldinger i kveld, etter premieren på «Hvem bryr seg» som gikk på TV2. Dette programmet hyller jeg og det kan ikke utrette noe annet enn godt. Kanskje flere faktisk tør å bry seg etter å ha sett programmet. Jeg tenker uansett at jeg må si noen ord om det hele fra min side, så det ikke blir misforstått. Jeg ble veldig rørt av å se den scenen med de jentene som som ble vist, derfor gråt jeg. Det minnet meg om følelsen, det var ikke en scene som har skjedd meg.  Å bli mobbet kan skje på mange måter. Det kan skje ved ord, uten ord, blikk, beskjeder, grimaser. Jeg skal innrømme at jeg ikke husker alle seansene fra min ungdomstid, det meste har jeg nok fortrengt. Det handlet om å bli utestengt. Om å få falske beskyldninger og at andre jenter dyttet meg unna for å være kul selv. Noen ble med på strømmen for at de selv var redde for å være i mine sko. I ettertid forstår man mye mer.  Jeg tenker at jeg kunne snudd meg, sagt ord som hadde satt dem på plass, vært rak i ryggen. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt. Jeg kunne. Hva hvis. Hva om. Jeg skulle ønske. Jeg har tenkt mange ganger og lenge på dette. Akkurat det er ikke noe som opptar tiden min nå lenger, men det har gjort det. Og det har gjort meg til meg. Så vondt til side, jeg vet jo ikke hvem jeg hadde vært uten det. Kanskje jeg hadde vært mer selvsikker. Mer målrettet. Kanskje jeg hadde hatt mer ro i kroppen, holdt meg til en ting, hatt det veldig stabilt fra starten av. Jeg vet ikke. Det spiller ingen rolle nå, det som har vært kan vi ikke gjør noe med. Det som ble sagt i går er også vekk. Alt som betyr noe er akkurat når det skjer, og fremover.   Det startet i syvende klasse. Mitt andre år på ny barneskole. Jeg ble herset med og sagt styggord til. Var det kosetime på skolen hvor man hadde med godteri, så var det ingen hindring for andre å forsyne seg av mitt. Jeg hadde regulering og ble mobbet for det. Togskinnene. Jeg var utadvendt og jeg tok alltid igjen på en måte. – Slutt da! Ikke. Gi deg.  Ord som framprovoserte mer tull fra de andre. Både guttene og jentene. Jeg tror nok at guttene som gikk i klassen min da husker dette. Om de hadde blitt spurt så husker de at jeg ble herjet en del med. Kanskje det ikke var vondt ment, de hadde jo det bare moro. Mitt verste år var i åttende klasse. Jeg kom tilbake til jentene jeg hadde gått i klasse med fra første klasse. Jeg har hatt de samme venninnene helt siden jeg var seks år, jeg har de samme ennå. Det var en tid hvor jeg var den svakeste, derfor ble jeg hengt ut. Jeg husker hvordan jeg noen ganger drømte at jeg ble venn med de andre, så våknet jeg og innså at det ikke var sant. Flere ganger startet jeg dagen med å gråte. Hvem visste at jeg gjorde det? Ingen. Jeg sa det aldri hjemme, jeg sa det aldri til dem. Alt jeg gjorde var å si unnskyld gang på gang for ord og ting jeg aldri hadde gjort. Rykter som ble laget om jeg sa stygge ting om andre. Noe stygt om andre sa jeg sikkert til tider, men jeg husker så godt hvor urettferdig det var å bli beskylt for å ha sagt noe jeg aldeles ikke hadde sagt.    De gangene vi var venner gikk jeg på pinne. Jeg smilte og gjorde alt de ønsket. Jeg stjal til og med sigaretter fa kjøkkenskapet for å gi til de andre, selv om jeg ikke brydde meg om å røyke selv. Det ble en ting man gjorde for å gli inn med de andre, sant? Om jeg kom med sigaretter var jeg jo litt kul. Jeg var den som var tøff nok til å fikse det. Vi hadde også en bod med mye brus hjemme, mye av det fantes ikke i Norge. Hvis jentene ba meg om å ta med en boks eller to til dagen etterpå, så gjorde jeg det. I gjengen hadde vi også kodeord. Sigaretter gikk under navnet saft, t-skjorte. Vi hadde vel noe for hjemmebrent også. De eldre gutta som hadde lappen solgte til oss. Det kjøpte vi i langfri. En kvartings til femtilappen.    Noen som opplever vonde ting, blir sterkere av det. Kanskje noen til og med trengte å bli sterkere. Jeg har en veldig lav toleranse for mobbing, uthenging, det å være slem mot andre. Noen ganger håper jeg at jeg får anledningen til å blande meg. Sette hatten på plass på de unga som står der og er teite. Sannheten er at de slemme barna en dag kommer til å innse det, at det er feil. Og som voksen gjør det vondt. Da jeg delte deler av min historie for mange år siden, var det flere som kontaktet meg. Flere av de som gikk i parallell-klassen min, og ei som ikke står meg nært, men som bidro til at det gjorde vondt. Hun hadde gjort det bevvist for å ikke havne der selv. For hun selv hadde vært offeret på barneskolen. Jeg har fått unnskyldninger og mine nærmeste venninner hadde jeg nært igjen året etter. Kanskje det delvis var fordi at jeg ikke ga slipp på dem, men det er jeg glad for i dag. Og jeg vet at de som husker ting de har gjort, har veldig vondt i dag. Selv fikk jeg vite at ei jente på Folkehøyskolen hadde følt seg mobbet av meg og de jeg hang med.Dette fikk jeg vite mange år senere og jeg ble så klart veldig lei meg for det. Jeg hadde ingen aning om at hun følte det slik og jeg visste at jeg aldri hadde noe i mot henne. Men hun visste ikke det. Det er mange andre som ikke vet at du kanskje angrer på noe i dag, eller at du ikke mente det.    Derfor oppfordrer jeg deg til å si unnskyld. Om du har var en av de kule, tøffe som slengte litt dritt til andre, så vet du fremdeles ikke hvor ille de hadde det. Noen kan det hende at sliter ennå. Jeg ser i skrivende stund at det tikker inn mail og meldinger til meg her, det er veldig hyggelig. Hvis dette gjør at du sier unnskyld for noe til noen, så blir jeg glad. Du har ingenting å tape på å si unnskyld, om det så er 10 år siden hendelsen. Jeg vedder på at vedkommende blir glad og du føler deg som et bedre menneske siden. Det aller verste som kan skje, er at et menneske tar livet sitt. Uten forvarsel. Klart det er å ta i, men det kan skje. Det kan virkelig skje. Og hvis det skjer, skal du i ettertid sitte der da og undre på om at du bidro til det? Og hvis du ser et annet menneske som har det vondt, tenk om du redder et liv?  Jeg har hatt dumme tanker da jeg var yngre. Jeg ville ikke leve lenger. Å miste en kjæreste, ha noen uvenner og på samme tid krangle mye hjemme, det ga meg ingen lys. Og i en alder av femten år tenker man ikke fremover. Det som gjelder er i morgen. Og det å grue seg til i morgen, det burde ikke finnes noe som det. I dag er jeg klokere. Jeg skjønner at det finnes flotte mennesker som liker meg, selv om andre ikke liker meg. Vi kan få nye venner, nye kjærester, ny familie. Nå skjønner jeg det. Jeg vil jo leve, det er så fantastisk. Når vi plager andre i et så flott land som vi bor i, med så mange flotte muligheter, da har vi det for godt. Vi har for lite å gjøre. Skal vi bare tenke på oss selv og at vi skal være kule, eller skal vi finne på ting sammen? Tenk hvis hele verden hadde lekt sammen, da hadde vi hatt det fint her på jorden.    Livet er for kort til å ha dårlig samvittighet. Livet er for kort til å bruke det på ondskap. Livet er for kort til å ha det vondt på grunn av noen andre.