Det finnes over alt. Leker. Vi spiser en plass og vips så er det flere leker med hjem. Et kinderegg, en ekstra leke. Familie på besøk, flere leker. Hele tiden. Det bare fylles opp og ungene har ikke snøring på hva de faktisk har eller vil ha. Dessuten blir de bortkjemte.

Unger maser mer og mer om å få, få, få. Gå inn i en lekebutikk, se rundt deg og lytt. Ungene setter i med et ramaskrik om de ikke får. Foreldre eller besteforeldre vil unngå drama og kjøper det vekk.

Jeg har kastet leker. Mange leker. Det gikk opp for meg at ungen min har for masse.

Det er ikke kos når alt draes frem og ender i et stort rot midt på gulvet. Det er ikke kjærlighet for noe. Ungene har for mange valg, rett og slett. Det er ingen enkel sak å fjerne ting, for vi har knyttet oss til dem. Til ting. Det er ikke sunt, sånn helt ærlig. Man må ha bein i nesa for å gå igjennom lekerommet, og man må sette følelser til side.

Forvarsel

Så hvordan gjorde jeg det? Så klart når hun ikke var hjemme. Hun fyller fem år i høst og skjønner hva som skjer. Det er ingen hemmelighet at jeg må hjelpe til å rydde når det først har endt i et stort rotekaos, hun vet at jeg kan bli sint når hun ikke klarer å rydde opp. Og hun vet at det er veldig masse. Da hun skulle i barnehagen fortalte jeg henne at jeg skulle rydde vekk leker. At vi skal gi det vekk til andre barn som ikke har noen leker. Hun var inneforstått med dette.

Er det du eller ungen som vil ha det? I prosessen ble jeg stående med en bamse i hånden. En venn av meg hadde kjøpt denne til ungen min, derfor følte jeg at jeg burde ta vare på den. Kanskje min venn ville bli skuffet hvis min unge ikke hadde leken som han eller hun hadde kjøpt. Det er jo helt feil. Når ungen ikke har noe kjærlighet for den er den mer til bry. Jeg pakket den i sekken.

Småting

Alt dette gikk i sekken. Fordi om det var en leke med batteri, fine småting eller andre gjenstander som ene og alene hadde nytte for seg. Jeg hadde bestemt meg for å fjerne over halvparten og jeg visste hva som skulle stå igjen. Alt av perler gikk også. Jeg har sittet på det gulvet altfor mange ganger og plukket opp disse perlene. Nå får de et nytt hjem. Kjøkkenlekene også. Det var masse, og de leker hun med, men vi kan ikke ha alt. Derfor har jeg sagt til henne at hun heller kan få leke med ordentlige kjøkkenting på kjøkkenet når det savnet kommer, og hun kan få lage ordentlig mat med meg. Det var hun helt enig i.  En litt ødelagt dukkevogn, to kasser med leker og en hel søppelsekk har jeg fjernet fra rommet. Det er to tredjedeler av hva hun hadde.

Leker jeg har beholdt

På stua har vi et lite telt med leker. Der finnes det kun en liten kasse med alt av barbiedukker. På rommet har hun en dukkevogn, en dukkeseng og en kasse med dukkeklær til dukkene. Og bøker til å lese i. Forutenom dette har hun tegnesaker. Fritidsting har hun også. Rulleskøyter, boksehansker, sparkesykkel og sykkel. Det er ting hun kan være aktiv eller kreativ med.

Reaksjonen

Jeg fortalte at jeg hadde fjernet masse og hun gruet seg litt til å gå inn på rommet. Etter at hun gikk inn der hørte jeg ikke en lyd. Hun hadde rett og slett fått en oversikt og ville leke med det hun så. Jeg har ikke hørt et ord om det jeg har kastet. I dag lekte hun alene på stuegulvet med barbie-dukkene. Tv var avslått, det fantes ingen lyder som duret noen steder. Hun lekte og koste seg.

Jeg er så glad for at jeg har gjort dette og jeg har ikke dårlig samvittighet. Nå er det umulig å få det for rotete. Dessuten venter både jul og bursdag. Klær burde vi gi i gaver. Helt ærlig, det trenger vi. Leker blir det overflod av uten at det finnes bursdager eller juleaftener i mils omkrets. Det er vel strengt tatt ikke nødvendig? Når ungen min ikke savner 2/3 av lekene som er vekk, da var det for mange valg for den lille.

Og lekene ligger bak i bilen, de som skal vekk. De gies bort til barn som trenger dem mer enn henne. Jeg måtte vite at hun ikke fallt om av kjærlighetssorg før jeg tok det videre. Nå går lekene til asylmottak hvor barn sitter uten leker.