Den hvite bruden

Den største dagen. En dag som det ikke finnes tvil om at man skal huske. Det er to ting man skal oppleve og aldri kunne glemme. Å føde barn. Å gifte seg med den man elsker.  Inne i kirken sa presten noen ord som jeg husker ekstra godt. Han snakket om honningkrukken. Ja, en slik Ole Brum har gjemt unna flere plasser i Hundremeterskogen. Det er for at han alltid skal være nært det han trenger mest. Slik vi har en vi elsker, en hobby, trening, et fristed, barn. Vi har noe vi alltid lengter etter og vi må pleie det alt etter tur. Det er viktig å gjøre det for å ha ro med seg selv.  Det å fotografere et bryllup er en stor oppgave. Jeg har aldri markedsført dette, for jeg tar det veldig alvorlig. Jeg tar oppdrag som dette, men jeg markedsfører barnefoto i mye høyere grad. Bryllupet skjer bare en dag. Jeg kan ikke feile. Jeg kan ikke miste bildene. Jeg må ha hodet med meg og de bildene skal være bra. De må være bra, man kan ikke skape denne dagen på nytt.  Nå kan man jo lure på om jeg i det hele og det store liker å fotografere bryllup. Klart jeg gjør, men det er kun hvis jeg og bruden har en god tone. Det er viktig. Jeg må slappe av på jobb og bruden må slappe av med meg, ellers blir det floke. Alt skal være på plass og jeg skal ikke miste en detalje av hennes forventninger, i tillegg skal hun føle at hun har fått mye mer enn hun trodde hun skulle.  Å følge bruden fra start og gjennom dagen gjør meg rørt. Jeg hadde seriøst nerver før hun kom inn i kirka. Deretter ser man alle gråte. Alle gråter jo, bruden skal gifte seg inn i en annen familie. Det sterkeste bildet har jeg av brudens far som gratulerer sin svigersønn. Øynene hadde tårer til randen av å renne. Det var sterkt. Brudebildene jeg tok etterpå ble kjempefine. Jeg er virkelig fornøyd og jeg gleder meg til hun skal se dem. Hun kommer til å bli fornøyd. Jeg viste så vidt et bilde av henne alene til mannen, og han ble helt fra seg av beundring. Nå må jeg skrive ordrett hva han sa da han skulle formidle det til henne, for jeg viste ikke henne bildet. Han leter lenge etter ordene for å beskrive hvor ufattelig nydelig hun så ut: – Fargene og alt. Det er helt perfekt. Du ser ut som en.. som en.. en hest. Jeg og forlovedene bryter ut i latter før han fortsetter: – Ikke sånn! Altså, en hvit hest på en eng. En enhjørning. For et vakkert par. Han var bedårende mot henne og hun mot han. Jeg skjønner hvor stor dagen er. I tillegg hadde de to små nydelige barn som ble med på flere bilder. Kanskje jeg får vise dere bildene en dag, hvis bruden tillater det.  Nå sitter jeg inne på Wassilioff Hotell og laster inn bilder. Jeg har en liten time pause før jeg skal tilbake og følge selskapet videre. Jeg følger dem noen timer til før jeg tar hatten min og reiser hjemover. Planen var å dra på fest i Oslo, men kjæresten min har kommet hjem og jeg har ikke sett ham siden forrige søndag. Når man ser andre sin kjærlighet blomstre på det sterkeste savner man sitt eget ekstra mye. Jeg får håpe han orker sent besøk, eller at jeg selv holder meg våken. Jeg er ikke hjemme før midnatt vil jeg tro! Kanskje jeg blogger mer fra toget hjem.  God lørdag!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *