Det skulle altså litt til før jeg fikk fomlet meg til å skjønne hvilken buss som går fra hvor til hva. I går kveld gjorde jeg derimot det. Jeg la meg til å sove 21.30 og våknet litt over 06. Godt uthvilt. En plass i det siste har glemt hvor masse jeg elsker å stå opp tidlig. Energien min er bedre, jeg er gladere og jeg koser meg med kaffe mens jeg styrer med frokost og nistepakke. At det er mørkt ute gir meg en følelse av at jeg ligger foran skjema. Da jeg vekte jenta hadde jeg fikset alt jeg trengte å fikse. Jeg kunne kose med henne til hun våknet og det ble ingen stress. Vi tok bussen 07.20 og byttet buss ved bussterminalen. Tenk, jeg var i barnehagen med henne innen 45 minutter. Det er mye kortere tid enn den pitstopen vi har blitt vant til via Kløfta. Så ble jeg minnet om hvor mye jeg elsker å reise med god tid som dette. Jeg skjønner at min jobb krever bil, men jeg vil prøve å få til dager som dette selv når jeg har bil i fremtiden. Vi er på en liten oppdagelsesferd på morgenkvisten. Bare meg og jenta mi. Frokosten ble spist i bussen. Siden bussturen tar litt ekstra tid kan vi ta av lue, votter og jakke. Hun gir meg en eplebit fra boksen med frukt og grønt. Resten vil hun spare. Det er så mye å se. At mamma er tilstede på denne turen setter hun pris på. Vi koser oss og ler sammen. Peker og kommenterer ting vi ser på veien. Ved Oslo S er det mange mennesker. Trøtte mennesker. Travle mennesker. Glader mennesker. Stille mennesker. Men det er for tidlig for at noen er sliten. Det er god stemning i folkemengden og vi er i vår egen lille verden sammen. Det spilles musikk. Mitt Lille Frø har på seg sine nye sko. Hun blir stolt når mamma tar bilde av dem. Hun poserer og gjør grimaser. At mamma fotograferer gjør ingenting. Kameraet er nok en del mamma. Spent spør hun om å få se etter å ha gjort noen sprell. Der kommer musikken fra! En mann står og spiller på blokkfløyten sin. Bak alle menneskene som plutselig forsvant på en buss. Hun ser på ham. Gransker ham. Hun vil legge penger i kassen til ham. Er kysten klar? Hun løper raskt bort. Det er litt skummelt. Noen meter vekk fra mamma og til en fremmed mann. Han smiler til henne. Og der var det gjort! Hun løper stolt mot meg med et vinnersmil. Oppdrag fullført. Bussen vår kommer og en dame ofrer setet sitt til fordel for jentungen. På bussen forteller hun meg historier om dagene før. Jeg skjønner ikke hvilken relasjoner som drar dem frem. Babyen min forteller meg historier. Jeg trodde at det var jeg som… Vel fremme i barnehagen tar hun farvel med meg i gangen. Jeg skjønner ikke noe. – Skal jeg ikke følge deg opp? – Nei, mamma. Jeg kan gå opp selv. Det er da jeg skjønner det. Jenta mi trenger meg ikke lenger. Ikke her. Ikke opp den trappen til avdelingen sin. Hun får mindre behov for mine ressurser. Hun ser på meg med et selvstendig smil mens hun tar matboksene sine og går fra meg. Jeg blir stående og se på henne med en følelse av å være såret og stolt. Babyen min vinker farvel fra vinduet i annen etasje. Jeg sender et slengkyss, hun gjør det samme. Så går jeg. Det er bare noen timer til jeg skal se henne igjen. Innen jeg har nådd porten savner jeg henne allerede.