I dag har jeg malet. Det var så deilig at jeg klarer ikke å beskrive det helt. Jeg har mange lidenskaper, men å male er den tingen som får roen til å finne plass i meg. I kveld var jeg frustrert. Noe plager meg om dagen og jeg startet kvelden med en helsikkes økt hvor jeg slo så til jeg nesten begynte å gråte av frustrasjon. Vel hjemme kom jeg til slutt frem til at jeg kan jo vel meg for pokker gå ned i kjelleren å male. Klokken er 02.49 nå. Jeg er ferdig. La oss gå tilbake litt i tid. Jeg kjøpte dette lerretet da jeg flyttet inn i Waldemars Hage på Aleksander Kielland plass. Det var den første leiligheten jeg og jenta skulle bo alene i. Dette bildet skulle hylle oss og vår kjærlighet. Dette bildet har altså blitt brukt lang tid på. Tiden må passe for å male, det er ikke det samme som å ta en oppvask. Følelsen i meg må være der. Hungeret etter å være med penselen. Det er en egen verden. Jeg må tilføye at jeg har et bilde av meg og min mamma, som også het Tina, så klart. Dette bildet betyr mye, og plutselig hadde jeg et lignende av meg og Tina. Så må jeg vise noen bilder av min mamma. Se, så nydelig hun var. Hun forlot denne verden da jeg var 7 år gammel. Hun var 29 år. Det setter spor i et barnehjerte som bodde alene med sin mamma. Hun kommer dog alltid til å være en stor del av meg. Når jeg ser bildene av henne føler jeg meg som et barn igjen. Min lille Tina var litt eldre enn jeg er på bildet med mamma, men dere ser kanskje tegningen? Dette var aldeles ikke planen når fotoet av meg og jenta mi ble tatt, jeg så det i ettertid. 15.september 2011 startet jeg på detaljene med maling. Jeg holdt på helt til jentungen våknet og ville være med, da ble det ikke like lett. Etter dette var hele maleriet knall rødt og blått i bakgrunnen på grunn av et mislykket forsøk på noe jeg hadde sett for meg. Natt til Tina sin 3-årsdag ble jeg sittende oppe. Jeg skulle ha leiligeten full av barn og det skulle være voksne til stede. Jeg måtte komme litt videre på maleriet. I natt har jeg gjort bakgrunnen grå og malt over tippene på vingene. Deretter fant jeg frem det fineste Tina Odine har tegnet i det siste. Hun er så utrolig flink. Da hun ville tegne mer på dem i ettertid sa jeg nei. Hun hadde allerede gitt meg dem i gave, så jeg nektet å gi henne dem tilbake. Nå fikk jeg endelig gjort noe av det jeg ville. Forevige kunsten vår sammen. Jeg malte figurene hennes på bildet vårt. Så har jeg hengt det i trappeoppgangen vår. Det var et lite sirkus for meg selv her når jeg skulle henge det opp, men jaggu klarte jeg det til slutt. I morgen (i dag) kommer lillesøster Hanne Kristin på besøk. Hun er den eneste jeg har samme mamma som og hun betyr utrolig masse for meg. Hun ligner på mammaen våres og vi har etterhvert skjønt at mamma lever i oss. Jeg har en visjon om at min lille Tina, er mamma sitt nye liv. Jeg skal gjøre det flott for henne.