Rappellerte på Holmekollen i går

Normalt sett ville jeg brukt dagen derpå til å virkelig bare sove og se TV. I går hadde jeg allerede lagt noen planer som jeg måtte forholde meg til. Jeg dro til Holmenkollen sammen med tre av jentene fra Journalistklassen min. Karima i grå genser, Amalie i orange og Anine med de lange orange krøllene sine. Vi hadde vel ikke helt skjønt hva det var vi skulle da vi ankom, men det skremte oss heller ikke til å begynne med. Teamet fra Arrcom tok godt vare på oss fra første minutt. Nede ved Skimuseumet sto det en hyggelig gutt som heter Thomas. Han fulgte oss opp til heisen hvor vi måtte stå i litt kø før vi endelig kom oss til toppen. Ved toppen sto Eirik (bildet over) og tok oss i mot. Vi gikk derfra til baksiden av Holmenkollhoppen. Etter at vi har snakket en god stund om høyder og menneskelige overlevelsesinnstinkt blir vi selet opp. Den lille kroken som skal holde kroppsvekten vår tåler over 2700 kilo, altså 2,7 tonn! Det gir en liten trygghetsfølelse. Nede på bakken, 64 meter under oss, står Thomas og sikrer oss. Vi skal altså rappellere ned et tykt tau. Uansett hvor kalde og overbevviste man er på å gjøre det, så skjer det virkelig noe med kroppen straks du har godt over den kanten. Anine og Karima var først ut. Karimavar supertøff og hadde kommet helt dit hvor hun måtte rette ut beina. Hun begynte å skjelve og sa pent og rolig at hun ikke ville. Og det er helt i orden. Da var det det som var riktig for henne denne gangen. Anine gled dermed ut i det fri alene. Når jeg står akkurat slik er det mye som skjer i hodet. Mitt neste steg her er altså å slippe meg ned i løse luften. Jeg sier bare, for all der, ikke se ned! Jeg fokuserte på tauet og grepet og holdt blikket der en god stund. Så turte jeg se rundt meg. Ikke ned, det var ikke så behagelig, men utover Oslo. Anine var cirka fem meter under meg da jeg startet. Og dette er utsikten fra baksiden, den ene veien. Herlig. Og når du henger i luften er det veldig stille. Det går på ingen måte raskt, du styrer tempoet helt selv!Her henger jeg og dingler overst, Anine er et godt stykke under meg. Etter at vi ankom bakken kom Amalie. Hun brukte 1/3 av tiden ned. Da vi startet var det hun som hadde størst høydeskrekk av oss, som virkelig ikke trodde hun skulle klare det. Vel, det gjorde du lett, Amalie! Men å være midt i det, når man kan se hele Oslo og kjenne at man svever midt i det blå. Ja, det er til å nytes! Har du lyst å prøve selv? Kontaktpersonen vår i Arrcom heter Natalie. Du kan sende henne mail for mer info: nathalie@arrcom.no Hvorfor ikke kjenne litt adrenalin på en ellers kjedelig søndag liksom? Jeg angrer ikke, det var en herlig mestringsøvelse.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *