This is my confession

Forventninger Det er ikke lett å vedlikeholde alle kommunikasjonstråder rundt om, hele tiden. Jo større vennekrets, bekjentskap og nettverk man har, jo vanskeligere blir det. Det er i grunn umulig å tilfredstille alle. Når man i tillegg har for høye forventninger til seg selv, er det umulig å blir fornøyd. Hvis man tror at man skal klare å være på topp innenfor flere områder, men ikke når opp, da blir man skuffet av seg selv. Og hvis man ikke når opp, men fremdeles tror det, er det nesten som et sjokk når man finner ut av det. Det verste er at jeg fremdeles tror at jeg kunne klart det, men da måtte jeg ha ofret å være en stabil mamma. Det er selvfølgelig ikke et valg jeg kunne tatt. I stedet for å skrive et innlegg når ting er som verst, skal jeg prøve nå som dagen er ung, og munnen kun har prestert smil. Å starte på null Jo flere dager jeg er borte fra bloggen, jo vanskeligere blir det å starte på et nytt innlegg. Tre dager på rad har jeg tatt frem maskinen, men kjent en slags presentasjonsangst og pakket den vekk igjen. Jeg har de siste ukene måtte innse en hel rekke elementer i livet mitt. Jeg har for eksempel innrømmet at det er jævlig hardt å bo alene i Oslo uten å føle at man har noen røtter rundt seg. Ikke alltid, men noen ganger. Spesielt når man ikke føler seg vel og nekter å ta opp en kommunikasjonstråd med noen. Jeg har skjønt at jeg ikke kan forvente at de «nærmeste» skal forstå hva jeg går igjennom. Jeg har kjent på det å være rotløs, det er slik det føles.   Forleden kveld så jeg meg selv i speilet, og kunne ikke gjenkjenne meg selv under et hovent og rødt ansikt. Ikke ville jeg gå ut døren for å trekke luft, ikke ville jeg snakke med noen. Alle apparater med lyd var av og leiligheten var mørk. Det er som et mørke som setter meg i lås. Et mørke som fanger meg i et trangt rom, med menneskeligheten milevis unna. Det må virke helt absurd, men når jeg er der kan jeg ikke tro at jeg skal smile igjen den neste dagen. Jeg visste ikke hva utbrent var for noe, men jeg har skjønt at det ikke går over etter ett døgn eller to med hvile. Dette sitter langt inne og det går løs på psyken min, som på kroppen. Livet og presentasjonen Tankene rundt livet og meningen med alt spiller seg igjennom rommet som et ekko. Hver gang jeg finner en omvei for å svare på spørsmålene kommer de tilbake med enda mer kraft. Dette er så klart når mørket har fanget meg, og ikke tro jeg ikke verdsetter hva jeg ellers har skapt i livet mitt. Jeg har bare store problemer med å være tilfreds med min egen prestasjon. Store deler av livet mitt har jeg ikke følt at jeg når frem eller at jeg har vært flink nok. At jeg må strekke meg lenger, jobbe hardere, prestere bedre. At kroppen kan stoppe og nekte å bli med videre, får man ingen advarsel om. Det bare skjer. En dag klarer du ikke å komme deg opp av sengen, plutselig har du ligget der i over to uker. Korsryggen og dens svik Jeg har opplever et skritt frem og to tilbake. Så opplever jeg to skritt frem og ett tilbake. Det går riktig vei, men jeg må passe på å lytte til kroppen. Som jeg har blitt fortalt en million ganger og alltid gitt en lang f… i. Nå betaler jeg for det også. I dag skal jeg ha min første trening på lenge. Vi skal starte forsiktig og jeg får veiledning hele veien. Jeg gleder meg litt til å få kroppen min i bevegelsen, på samme tid som jeg gruer meg til å forlate stillheten og tryggheten i hjemmet. Underllig er det at jeg har fått vite hvor mye sammenheng psyke har med ryggen. Den siste tiden har jeg jo pratet med mennesker som vet hva de snakker om. Hjernen og dens svik Jeg fungerer best i høyt tempo. Jeg fungerer når jeg har mange gjøremål. Når jeg kan løpe fra et møte til et annet og bevise for meg selv at jeg har stålkontroll. Når jeg kan være kreativ og skape noe som ikke var der før jeg kom. «Jeg lagde den, fantastisk, jeg har gjort noe nytt». Jeg har der i mot aldri vært flink til å være alene. Å nyte stillheten. Ikke bare det å være alene i et rom, men å skru av alt rundt om og være alene. Ikke med noen elektroniske duppeditter. Nå er det akkurat det jeg har gjort. Sittet i mørket for meg selv uten å ha krefter til å en gang se på TV. Øynene sier stopp og energien vet ikke hvor den vil hvile. De kveldene jeg får sove tidlig er jeg lykkelig. Stillhet og spillerom for tankene drar meg i positive retninger, men det negative overvinner det hele. Tydeligvis. Tilståelsen Jeg har innsett, noe jeg egentlig har visst i mange, mange år. Jeg trenger profesjonell hjelp. Jeg må prate med noen som kan takle alt jeg har på innsiden og jeg må dra opp gamle minner jeg har fortrengt. I mange år har jeg trodd at jeg selv skulle klare å ha kontroll over meg selv og det jeg gjemmer. Nå har jeg kommet til veiens ende. Jeg begynner å forstå at livets gang ikke har vært som den burde. Det er jo klart at når en seks år gammel jente blir revet vekk fra sin mor, som hun har levd med hele sitt liv, får en slags traumer. I den overgangen var det nok masse som skjedde som jeg aldri har forstått, men oversett. Mye har skjedd før den tid og etter den tid. Det forklarer også min rebelle oppførsel som tenåring. Og når det sies, skal jeg si det igjen. Jeg savner mammaen min og jeg drømmer fremdeles om at det ikke er sant. Jeg synes det suger skikkelig at jeg må ha klart meg uten henne og jeg blir sint for at det er akkurat meg som ble valgt til å leve uten en mamma. Jeg gruer meg til å prate om det, på samme tid som jeg gleder meg litt. Jeg gleder meg fordi at jeg forventer å bli meg selv igjen. Få tilbake smilet, energien og optimisten i meg. Reisingen Og grunnen til at jeg elsker å reise rundt i verden er jo for å oppleve, men og finne nye meninger i livet. Som oftest reiser jeg når det er som verst. Da reiser jeg med problemene i hælene mine. En plass på veien klarer jeg å riste dem av meg og flykte. Så opplever jeg. Så blir jeg inspirert og bergtatt av hvor vakker verden er. Når jeg kommer hjem er jeg ny, og problemene bruker mye lenger tid på å ta meg igjen. De kommer jo tilbake, så klart. De er mine og ingen kan stjele dem. Ærligheten Mange vil mene at jeg er spinn vill som skriver til universet om dette (jeg er ikke helt gal, men Internett er faktisk i universet. Jo, det er det!). Hva jeg vil oppnå med å skrive om det, er nok flere ting. Jeg orker ikke prate med hvem som helst, men jeg er god på å skrive. Jeg er i mot å holde ting så hemmelig at man lever i en tro om at man er alene og sinnsyk. Jeg vet mange andre sliter, og jeg har selv kommet til et punkt hvor jeg må ta oppgjør med meg selv. Dere som har fulgt meg lenge, «kjenner» meg, vil jeg påstå. I alle fall en god del av meg.  Å få hjelp er ikke dumt, men å holde kjeft er dumt. Jeg tenker som så at verden har så mange hemmeligheter i skam som vi kunne vært foruten. Tenk på hvor mange mennesker vi vet andre sliter, men så holder man kjeft i frykt for å få mistillitt til vedkommende? Noen foreldre takler for eksempel ikke rollen så bra, og du som venn tør kanskje ikke «sladre» i frykt for å miste din venn. Vel, jeg må si at den vennen kommer tilbake når den vennen har innsett sine feil og tatt et oppgjør. Om ikke, er det ikke en venn å samle på. Barn skal være trygge i hjemmet sitt og er det noe jeg blir provosert av så er det de vennene som sitter på sidelinjen og ser at noe ikke er som det skal, uten å gjøre en dritt. Nå havner jeg nesten ut av kontekst her, om det kan formuleres slik. Men som sagt, det provoserer meg. På lik linje holder man kjeft når man selv sliter. Jeg kommer så klart ikke til å brette ut mine livs problemer, hemmeligheter og alle de tingene jeg uten grunn skammer meg over. Men jeg kan være ærlig å si: – Hei, jeg sliter. Nå skal jeg få hjelp til å komme meg på beina igjen. I tide Og jeg kunne sett det før, men gjorde det ikke. Jeg kunne og ventet lenger, men det gjør jeg heller ikke. Jeg skjønner nå at jeg ikke er meg selv og at det er mye rot som må ryddes i. Nå gjør jeg det, for jeg savner å være hel ved. Kanskje jeg angrer på å ha skrevet dette, mest sannsynlig ikke. Å være personlig i bloggen er nok det som har reddet meg mye. Å la noen vite omstendighetene, men ikke situasjonen. Anette

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *