Det gikk kjempefort, så smalt det

Jeg ligger i fem minutter og tenker på hvordan det var å taste ivrig på tastaturet. Den eneste lyden jeg hører er ventilasjonsanlegget som durer monotont. Klokken er over tre på morningen og jeg innså for ti minutter siden at jeg skulle skru av TV.  Det har gått seks dager siden jeg var sosial. Jeg trodde nok at jeg skulle bli bedre litt tidligere. I dag deaktiverte jeg Facebook. Jeg har sett mer TV i år, enn jeg gjorde i hele fjor og jeg har og sovet mer i år, enn jeg gjorde hele desember. På bordet her jeg sitter står det en vase med tulipaner. Jeg fikk blomster med et skrytekort levert på døren etter lanseringsfesten. De fascinerer meg, tulipanene. Alle var like lange da jeg bosatte dem i vann. Nå ser det nesten ut som de har kappvokst fra hverandre, de hvite stikker betraktelig opp over resten. Så kommer de rosa, den gule, og tregest er de lilla, bortsett fra den andre gule. Jeg lurer på om de vet at de visner, at nå er det over. Ryggen min kommer snart til å sette en stopper for skrivingen min, som ellers pleier å gå så raskt. Du vet den følelsen du får akkurat i det du skal til å gråte? Når det svir litt sånn øverst i nesen, akkurat som ved kullsyre når du svelger feil og kullsyra kommer opp i nesen? Jeg fikk den følelsen nå. Det er snart en uke siden lanseringsfesten og jeg sitter her alene, fremdeles. Jeg vet ikke hva som skjedde. Jeg var helt utslitt etter lanseringen og alt arbeidet i forkant. Dagen derpå stoppet tiden opp og alle dagene i forveien ble surrealistiske. Nå venter jeg bare. Jeg venter på den evige energien, og de positive tankene. Til da låser jeg døren og holder det meste ute. I butikken i dag gikk jeg fire omveier for å slippe å prate med naboer. Mobilen har mange ubesvarte. Mange tekstmeldinger. Jeg prøver å ringe tilbake, de gangene jeg orker å prate litt. Det andre kan vente. Jeg må hvile. I dag plukket jeg av extension-håret jeg hadde satt på. Jeg må klippe meg kort for å se nogenlunde skikkelig ut, for det som er igjen her er nokså pistrete. Jeg er hvit, som bakrunnen til denne teksten og jeg ser sliten ut. I nesten en hel uke har jeg ikke gjort noe annet enn å hvile. Jeg blir aldri uthvilt. Korsryggen min gikk i lås dagen etter lanseringen og jeg har nå vært på fire kiropraktortimer for å komme på riktig vei. Jeg har en gammel skade i ryggen fra jeg ble påkjørt som femtenåring. Det har gått greit tidligere, men nå gikk det visst ille. Sykemeldt ut neste mandag. Sykemeldt liksom! Jeg kan ikke huske sist gang jeg var det. På mandag blir det en ny vurdering. Jeg håper at jeg er bra da, for dette er deprimerende. Nå begynner ryggen å rope til meg igjen. Jeg får nemlig ikke lov til å sitte med mindre jeg skal på do. Helst skal jeg bare gå og ligge minst mulig. Jeg ligger nok mer enn jeg skal. Jeg gikk en tur i ellevetiden på kvelden. I går. Ute, en liten tur bare. Det var godt å røre på seg. Da jeg kom hjem var jeg så sliten at jeg måtte sette meg ned. Kvalmt å tenke på. Det er nok ingen tvil at jeg smaker på det å være utbrent. Jeg kommer til å sette dette innlegget på tid. I dag er det onsdag, da kan jeg poste dette på lørdag. Vil bare holde meg for meg selv litt til, og nå skal jeg sove, igjen. Jeg er lei for at jeg ikke klarer å blogge som før, men jeg vet dere forstår. Jeg skal komme tilbake sterkere, håper jeg. Til da jobber jeg med å få nettbutikken optimal. Tanken på det som var så gøy, slår meg i magen nå. Alt tar mer tid enn man først tror, og jeg må tillate meg å være sent ute. Jeg løp om kapp med tiden, og nå betaler jeg for det. For jeg smilte mye mer før jeg startet, og nå ser jeg ikke enden på noen ting. Kanskje det ikke er meningen at det skal være noe ende heller. Ansiktet ut har jeg vært så flink til å holde på. Det er den skapningen på innsiden som ikke klarer å holde seg unna mer. Og da må jeg bare trekke meg tilbake. Folkemengder og slikt skremmer meg litt akkurat nå. I morgen blir det nok bedre. Til da er gardinene og låsen på ytterdøra min beste venn. Jeg ville først ikke skrive noe om dette. Kanskje det hadde vært best å holde seg borte til man var glad i igjen. Men så tenkte jeg at det er akkurat slik mange blir triste, av å holde ting for seg selv.. Klokken er 04:05, god natt.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *