Reisen jeg aldri skulle rukket

I går, 11:00-ish: Jeg bestemmer meg for å reise bort fra Oslo i noen dager sammen med jenta mi. På nett finner jeg flybilletter til Førde. Til min store forbauselse må jeg betale for et sete til Tina fordi om hun skal sitte i fanget. Tidligere erfaringer har vært at jeg slapp å betale så lenge hun sitter i fanget mitt. Uansett om hun har fyllt to.. I sofaen min sitter Julianne og hunden, Stella. Julianne prøver å få hundefri i helgen og jeg sier at jeg kan ha henne med. Vi skal jo tross alt på landet, og hunden er like stor som det ene beinet til ungen min. Jeg ringer Widerøe, søker og får godtatt hundepassasjer i løpet av fem minutter. Herfra blir klokken plutselig mye. Mens jenta sover dagslur, må jeg ned i boden og hente kofferten for å pakke. Jeg pakker det jeg tror at jeg trenger på landet i ro og mak (unntatt en bok, det glemmer jeg som regel). Klokken blir 14:00 og taxien står utenfor og venter. Jeg har ingen veske til hunden, men Julianne sa jo at det ikke var noe problem: «Bare ta henne i en veske med et teppe, så går det bra.» Jeg prøver febrisk å få hunden til å sitte på ett håndkle i Michael Kors-vesken. Hodet hennes stikker opp av vesken og det ser lovende ut. Jeg sørger for å ha med en stor koffert, en unge, en liten sekk og søppelposen jeg må kaste før jeg drar i tillegg til husnøklene jeg skal låse med… så hopper hun ut av vesken.. Jeg gir slipp på alt og tar frem Sats-bagen min og pakker om. Hun blir sittende i den og vi kommer oss til syvende og sist ut. I taxien ned til Oslo S ser jeg at klokken er 14:10 og flyet vårt går 15:20. Jeg skjønner at tiden er knapp, men satser på å ha min normale reisestressdose med flaks. Nede på Oslo S løper vi ut av taxien (jeg fikk han selvsagt til å ta betalt litt før vi var fremme slik at vi ikke brukte tid på det), En treningsbag med et hode stikkende opp, en stor trillekoffert og en unge. Her var det stille gitt. Merk: Jeg spurte Oslo Taxi om flytoget gikk, og damen sa at det regnet hun med, hun hadde ikke hørt noe annet. Det stemte selvfølgelig ikke, og jeg kunne banne på meg selv for å være godtroende i ett sekund før vi måtte løpe mot en ny taxi. Flytogene går ikke på grunn av arbeid, her måtte vi ta buss. BUSS? No way! Ikke sjans i havet. Det ble taxi. Ikke barnesete? Nei vel, så ble det maxi-taxi med barnesete. På turen var jenta passe misfornøyd mens jeg var passe stresset og smisket med sjåføren for å få han til å kjøre litt over fartsgrensen. Hele veien ringte jeg og oppdaterte Widerøe mens jeg også sjekket kartet og kjørerute for å se hvor langt unna vi var. Klokken var 14:40 og det var 10 minutter til innsjekking, på kartet sto det at det var 20 minutter igjen. Den siste jeg snakket med i Wideroe, som jeg prøvde å varsle om at jeg var 5 minutter for sen.. han kan bare «#$%&/()(/&%$%&. Når jeg snakket AVBRØT han meg i setningene kanskje 5 ganger på rad: «Beklager.» Med en rolig stemme. Jeg rakk å si ett eller to ord før han gjorde det igjen. Jeg endte opp med: – UNNSKYLD MEG, MEN HALLO? HVA F…..! I ett sekund betenkelse innså jeg at mitt temperament gikk gradvis opp mens en dust aldri ville få juling av meg på dette tidspunktet uansett. Så i all fortvil la jeg på røret i stedet for å klikke i vinkel foran datteren min. 14:53 stopper taxisjåføren bilen. Jeg har på dette tidspunktet rukket å betale for meg (fint det, tusen kroner i bot for dårlig research, Anette!), og sjarmere sjåføren til å løpe inn med meg med kofferten mens jeg tar hund og barn på hoften. Inne avbryter jeg en søt SAS ansatt mens hun prater med et par: – HVOR ER WIDERØE-INNSJEKKING? Hun ser forbauset på meg og registrerer sliten mor med barn.. og hund, også smiler hun bredt: – Det er automatisk innsjekking. Jeg snubler i ordene mens jeg får frem at innsjekkingen min har gått ut og at jeg må i en skranke. Hun peker på en 176 meter lang kø, ser litt undrende ut idet hun gjør det, ser på meg, jeg ser spørrende ut på henne, før jeg ber henne hjelpe meg igjennom køen. Hun gjør et hardt forsøk og går fire meter med lange vakre bein og snakker med ei dame i skranket i to sekunder før hun snur seg og sier at jeg kan komme frem. Jeg tenker, «jeg har også lange bein, men det ser ikke du akkurat nå, og jeg har ikke tid til å tenke på dette nå», så snakker jeg med damen. Hun ringer noen og spør om det er mulig. Jeg må da betale for hunden som jeg ikke har gjort enda, også må jeg vente. Jeg tripper og den 176 meter lange køen med mennesker inneholder minst 174 mennesker som ser stygt på meg fordi at jeg kom spaserende inn foran. Med jevne mellomrom skryter jeg av den lille jenta mi som er helt med meg i tidsløpet og skjønner at det ikke er rom for skøyerstreker. Jeg får beskjed om at jeg kan gå til gaten, men de garanterer ikke at jeg rekker boarding. Bukker og neier mens jeg løper med hunden og barnet til sikkerhetskontrollen som er… stappfull, lang og brei! Jeg skjønner at «mislikte alenemamma-rollen» må komme frem her. Jeg spør en jente som sikkert har fått sommerjobb med drit dårlig lønn og måtte ta jobben fordi at onkelen fikset den, om hun kan hjelpe meg. Jeg har en puls som ikke er langt unna maks, hun har en holdning som tilsvarer pulk på ryggen om tjue år. – Nei, jeg kan ikke hjelpe meg. Jeg river meg i håret, hopper, svetter, stammer, ser på klokken, viser tegnespråk og sier at flyet mitt går om TI minutter. Hun svarer rooooolig: – Jeg beklager, men det er ingen som kan hjelpe deg her. INGEN? Helvete om jeg kan si det, for jeg hadde gjort noe helt annet.. hva er det med pessimister av mennesker? Jeg holdt på å koke direkte over, visste ikke hvordan den stakkars hunden hadde det, og enset så vidt hvordan datteren min oppfattet alt kaoset mens hun hang på armen min. Den unge jenta som er yngre enn meg pekte på den andre siden av hallen: – Du får gå bort å snakke med han lederen i hvitt der borte. Lederen i hvitt? Hun pekte på en mengde med cirka femti mennesker hvorav førti av dem sikkert var kledd i hvitt. Jeg skjønte at denne jenta kom til å få et ganske så trist liv om hun skal være så utrolig behjelpelig resten av sitt liv. Mens jeg bannet over pessimister i hodet mitt gikk jeg på sidelinjen og helt fremst i sikkerhetskøen og prikket på en mann. Jeg forklarte at jeg hadde ti minutter til flyet gikk og om det var mulig å komme foran. Det fikk jeg og lykken smilte fordi om jeg enda ikke var sikker på om hvordan jeg skulle rekke det. Håper gaten er nærme liksom…! Gate nummer 3. Jeg stopper første dame i uniform og spør forsiktig om at jeg har rett i at gate 3 er den som er aller lengst bort. Hun bekrefter det, og jeg lekker på røm. På den lange turen fantaserer jeg om banen i Paris som kjører på kryss og tvers mellom avgangshallene. Jeg løper med veska med hunden i og jenta på armen. Jenta mi er ikke så lett som før. Jeg trenger hvile armen og ber henne løpe ved siden av meg. Hun finner situasjonen litt skummel og nekter å løpe ved siden av meg. Jeg MÅ løpe med henne på armen. Jeg svetter. Jeg svetter mer. Jeg kjenner at en dråpe renner ned fra pannen min mens jeg registrerer en skjerm med «gate closing». Jeg løper videre, og jeg puster. Jeg puster høyt mens jeg løper og andre mennesker ser på meg. Det er en selvfølge at jeg tenkte at alle de som ikke hjalp meg, kjørte meg, løftet meg eller bare spurte om å hjelpe meg, var idioter. Jeg kom til veis ende og må løpe inn i en ny gang. Lang gang. Jeg svetter. Jeg løper. Jeg kommuniserer med jenta mi. Vi kommer ned en trapp. Liten ventehall. Stille. Min pusting og pesing opptar plutselig hele rommet og de i skranken skjønner at vi er de som ikke har dukket opp enda. Damen prøver å kommunisere, jeg klarer ikke få frem et ord. Vi går på flyet, så er klar til å lette. Flyvertinnen er heldigvis menneskelig og skjønner at jeg er så andpusten at jeg ikke klarer å prate. Hun gir meg en flaske med Imsdal, gratis. Takk, dame på det lille flyet. Etter dette ankommer vi Førde med pusten i behold. Jeg går med tre lag størknet svette på kroppen, og synes det er helt greit. Vi tar bussen inn til sentrum, rekker en liten tur på senteret for å kjøpe hundemat, og møter søsteren til barnefar før vi reiser med en ny buss til Eikefjord. Tove er gravid og har vært med sin kjæreste i Bergen. Vi kommer frem og blir møtt av Tina sin bestemor (mammaen til barnefar). Hjemme i stuen venter varm blomkålsuppe på oss, og kvelden er reddet! Men, hey! Jeg klarte å komme meg fra Oslo S og ombord på et fly på mindre enn 60 minutter, med kid, dog, and luggage. Jeg må si at det er litt moro når man faktisk har klart det… og det gikk bra. Føler meg som et barn her hjemme, og slapper virkelig av. Er så godt at jeg kan ha et så fint forhold til barnefar at jeg kan være her uten han. Bildene i innlegget tok jeg av Tina Odine forleden dag forresten.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *