Det var en gang, langt, langt nord på verdenskartet. En liten jente skulle på karneval, og vi måtte finne ut hva hun skulle være. Ole Jonny er klar i sin tale: – Jeg tenkte å kjøpe prinsessekostyme til henne!  Denne samtalen fant sted for to dager siden, mens han sto med jenta på armen i utgangen på blokka hvor jeg bor. – Jeg tror hun vil være løve jeg.. Han ser på meg og ler: – Du mener at du vil at hun skal kle seg ut som en løve!  Jeg blinker til jenta og ber han spørre henne selv. – Tina, vil du være prinsesse på karnevalet? Hun rister på hodet og svarer: – Næh! Han løfter brynene: – Vil du være løve da? – Jah! Hun smiler stort mens hun tenker på løven. Og jeg smiler minst like stort fordi jeg hadde rett. Det ble ikke en løve. Men en tiger, og det er jenta kjempefornøyd med. Og slik starter historien om den kjempeskumle tigerjenten. Hun kan nemlig rope «RA RA» som på barne-TV, eller «Wæææh», som vi lærer henne. Det er en litt trøtt tiger som skal reise i barnehagen litt før klokken åtte på morningen. Tigeren ser også litt trist ut. Hun tenker kanskje på noe? Plutselig snur tigeren seg og går i den andre retningen. Fotografen løper raskt forbi for å ta bilder av henne gående imot seg. Trippende mot meg kommer den farlige tigeren. Det er ingen frykt i øynene hennes når hun markerer området sitt. Å nei, hun ser meg! Men.. ? Aha! Hun ser målet. Nå vet hun hvor hun skal. For en liten stund blir hun til en liten søt jente igjen mens hun kysser fotografmammaen hade og klatrer opp i armene på tigerpappa. For det er nemlig ingen tvil om at dette er den riktige tigerpappaen.. Og det er heller ingen tvil om at Tina Odine har den beste tigerpappen hun kan ha. Snipp, snapp, snute. Så var tigerhistorien ikke lenger ute.