Sitter her klar som et egg for å ta flyet til London. Der blir jeg sittende/gående/stående i fire timer før flyet letter mot Cape Town. Jeg har handlet snus til gutta der nede, sminkefjerner og håndkrem til meg, også minnekort til speilrefleksen + to engangskamera. Jeg elsker å ta bilder med engangskamera. Man kan ikke bare slette og ta nye bilder, og man vet ikke hvordan de blir før man fremkaller dem. Er så gøy når man endelig får bildene, og kan lime dem rett inn i et album. Ellers har jeg en hodepine fra den lille rødvinen som gikk ned igår, uten mat. Nå har jeg kjøpt paracet, vann og knaskerøtter. Så blir det med dette måltidet før jeg faster til jeg kommer fram. Om jeg kommer til å klare det, er uvisst. Jeg spiste sist gang på onsdag kveld og har klart meg helt fint. Nå er det 35 minutter til avreise!!! Føler meg som en liten unge som skal få et etterlengtet møte med bestemor eller noe i den duren. Bak innsjekkingsskranken satt verdens søteste kineser. Han smilte til og ga meg et blikk av misunnelse mens han spurte: – Cape Town? Jeg nikket og smilte som en liten drittunge der jeg sto. Rødmet nesten av stolthet over å reise alene ned dit. Jeg fikk en følelse av at jeg skal oppleve mer av verden. Noe som er sant. Og når jeg sitter her nå, så kjennes det ut som at jeg er skapt for å reise og oppleve. Følelsen minner meg om Roma. Det var noe slikt jeg følte på min selvransakelse i de italienske gatene. Fantastisk! Dette gir livet mitt mening. Det eneeeeeste som plager meg nå, er at jeg ikke kjøpte en bok om Cape Town før jeg gikk igjennom siste passkontroll. Men det skal ikke få hindre mitt positive vesen. Jeg fikser det i London. Mens jeg smiler og er så glad at jeg irriterer pessimister med min herlige, optimistiske energi!!