En livserfaring

Hei alle sammen. 3. søndag i advent, og ikke lenge til jul. Forrige uke ba jeg dere sende inn alle slags historier. Flere har sendt inn, og det synes jeg er supert! Fortsett og sende de inn til forelskelse(at)anettemarie.no Egentlig, vil jeg ikke kalle dette en historie. Dette er en livserfaring. Som barn, var jeg som mange andre, litt rund i kinnene.. Glad i mennesker, glad i det nye, spesielt det å skulle begynne på skolen. Skolen, mange nye barn, hvor jeg gledet meg. Jeg havnet i en klasse med 20 andre, små og glade barn. Jeg kjente bare ei i klassen min, men fikk raskt venner. Jeg vokste, og ble større. Barn kan være ondskapsfulle mot hverandre. Det fikk jeg erfare. Jeg var høyere enn de andre barna i klassen min. Dette medførte også at jeg var større enn de, noe som raskt ble snudd mot meg. Feit var jeg. Stygg var jeg. Udugelig var jeg. Og til slutt ble jeg også en man kunne slå. Det fysiske gjorde ikke like vondt som det psykiske. Det å stå alene. Det å være ny er tungt Årene gikk og mobberne ble. Endelig kom den dagen vi skulle flytte i 7. klasse. Ei lita øy ble redninga. Endelig kom jeg meg vekk. Det er ikke til å legge under en stein at jeg faktisk nå hadde blitt større. Maten og godisen ble min venn, og min fiende. Den ene dagen kastet jeg matpakken, andre dagen spiste jeg den. Opp og ned. Det å være ny er tungt. Og selv på det nye stedet ble jeg raskt hakket på, grunnet min størrelse – og det skal sies at jeg var ikke oppsynsvekkende stor nei. Litt lubben. Tankene i hodet mitt surret, jeg hatet den jeg var, hvordan jeg så ut. Årene gikk, venner hadde jeg, tilogmed en kjæreste. Uten tvil, men alle la merke til hun tykke. Videregående kom. Jeg hadde fått nok. Det var mitt liv, ingen kunne gjøre endringene for meg. Jeg begynte å droppe brødet, spiste salat, og jogget. Klærne ble videre, endelig! En gang i 2008, turte jeg å bevege meg inn på treningsrommet, og jeg forelsket meg raskt. TRENING var tingen. Folk så endringene, og jeg begynte å bli akseptert. Hun lubbne begynte å bli tynn. Folk snakket og hvisket. Og jeg stod på. 44- 42 – 40- 38, klærne ble løsere. Endelig, hadde jeg blitt akseptert, folk likte meg. De likte meg, eller hvem likte de egentlige? Meg, eller hun som begynte å bli tynn? Var jeg endelig pen nok til å være med de? Mennesker kan være slemme, spesielt jenter i forsvarsposisjon. Jeg ble for tynn for de. Jeg ble en trussel. Jeg var utestengt igjen. Treningen fortsatte. Mamma og pappa var bekymret og jeg sluttet ikke å krympe. Jeg pratet bare om trening. Men så hendte det. Jeg traff en som lærte meg en ting: Liker ikke folk deg for den du er, så er de ingenting å samle på. Jeg er så glad, for idag har jeg de bestevennene, de som bryr seg og ser at noe er galt. Treningen var meg. Og det er den fortsatt. Forskjellen er at kombinasjonen av trening og mat, gir et bedre resultat. Trening og ingen mat, er farlig. Det burde ingen utsette sin egen kropp for. Og om noen lurer på hvordan det gikk med vennene har jeg lært en ting: Venner er de som støtter deg, er ærlig og faktisk respekterer deg. For den du er, hvordan du ser ut, og hva drømmene dine er. Folk vil alltid ha en mening om deg og dine valg! Mitt budskap er at man skal ikke la folk styre deg inn i en farlig retning, og man skal heller ikke gjøre ting man selv ikke vil, bare fordi andre vil. Og hvor er jeg den dag i dag? I ett forhold, har gode venner, har en drøm om å stille i fitness en gang i tiden, og drømmer om å arbeide som PT. Og jeg er slettes ikke så tynn som jeg var for to år siden, 7 kilo tyngre faktisk, muskler. Men har jeg det bedre? Ja!  Livet er ikke en dans på roser, man må møte motstrømmen for å lære. Følg egne drømmer, uansett hva andre sier. Vi har bare ett liv.  – Nina Kos dere videre denne søndagskvelden! Klem fra Thea

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *