Hei alle sammen! Ny søndag og ny historie. Håper helgen deres har vært fin og innholdsrik. Vil igjen minne dere på å sende deres historier til forelskelse(at)anettemarie.no! Om dere har blitt såret, har møtt en fantastisk person eller noe annet dere vil dele. Her er ingen historier dumme, og jeg leser hver eneste en av de! ”Brev : )” stod det i emnefeltet da jeg åpnet innboksen tidlig en morgen før jeg skulle på skolen. Jeg åpnet, og det var det eneste, ”Brev : )” . Lite forstod jeg, til jeg kom på at jeg hadde jo dette skrevet på min profilside, ”Brev? : )” Nysgjerrig klikket jeg meg inn på din profil. Du var kjekk, men ikke kjekk i den forstand jenter tenker på. Du var høy og maskulin, det oste MANN lang vei. Du hadde lyst, tykt hår med litt fall og blå øyne. Vanligvis falt jeg ikke for gutter som deg, men det var noe som åpnet seg inni meg. Jeg ville i det minste svare deg. Og det angret jeg aldri på. Det var Desember 2006, og på den tiden da Nettby var der ungdommene ”hang” og MSN var en god måte å kommunisere på. Vi skrev frem og tilbake i flere uker. Til å starte med var det helt uskyldig, litt små flørting. Vi var jo så unge, jeg snart 17 og du 19. Vi hadde mye å prate om du og jeg, vi var enige i politikk og begge hadde hatt lange, vonde sykdomsperioder bak oss. Vi var friske nå, men vi bar det med oss. Det var det som gjorde deg så fantastisk, du forstod meg. På en helt enestående måte, som ingen kunne. Jeg åpnet meg opp for deg og fortalte om alle vonde stunder på sykehus,  hvordan det var å nesten dø, å se familien knekke. Hvordan jeg følte jeg måtte være sterk for dem.  Hvordan det var å ikke bli trodd, og hvordan det var å bli spurt ut på en måte man ikke bør når, man er så syk at man ikke engang kan dusje. Det var det som var så lett, du sa jeg kunne fortelle deg alt. Og det gjorde jeg. Du var et menneske jeg hadde truffet over nettet, og jeg kjente deg ikke ved person, men jeg kjente deg. Og den dagen du sa du syntes jeg var så vakker og enestående følte jeg en foss av glede strømme igjennom meg. Endelig var jeg glad! Du var ikke som andre gutter jeg kjente. Du var varm og omsorgsfull, du var til å stole på. Igjen kunne jeg stole på noen. Likevel tok det tre måneder før jeg turte å treffe deg. Det husker jeg så godt, det var fredag og  slutten av februar. Du skulle komme hjem til meg og være sammen med et par venner. Vi skulle se om det var noe å satse på. Da du ringte meg fra bilen og sa du stod på møteplassen, kjente jeg hjerte dunke. Jeg skalv og var redd. Kulden var bitende, og helt forferdelig. Jeg så deg, du stod rettet mot meg, og lysene var rett på meg. Da tenkte jeg ”FY FAEN; hva  i helvete er det jeg driver med. Skal JEG treffe en gutt jeg aldri har sett før. Tenk om han er en stor idiot og ikke den han utgir seg for å være? Tenkt om han er en 60 år gammel gris. Hva er det jeg har rotet meg borti…” Ut av bilen gikk du, og det var som i en film. Jeg kan kjenne hjerte banke når jeg skriver dette. Du var minst like kjekk som på bildene. Du var nesten to meter høy, store brede skuldre. Et perfekt smil og helt rette tenner. Du smilte fra øre til øre og tok et godt tak rundt meg og gav meg en lang og varm klem. ”Herregud, er det dette som kalles kjærlighet ved første blikk?” husker jeg at jeg spurte meg selv om. Det var det, jeg klarte ikke slutte å tenke på deg. Du var hos meg hele tiden, i tankene. Men du tok avstand en periode, virket nesten litt redd. Og du sa ting hadde gått for fort frem, og du fortsatt ikke var over den forrige kjæresten din. Knust var jeg, men jeg sa jeg kunne gi deg tid, for jeg ville bli kjent. Og det ble mye krangling, forholdet begynte med krangling. Da jeg sa til  slutt at du måtte gjøre en innsats, gjorde du det. Da ble vi kjærester. Etter  å ha drevet i godt over fem måneder fikk  jeg en melding av deg. På kvelden skulle jeg komme til deg og vi skulle se på film og lage mat. Du skrev ”Gleder meg til å se deg i kveld, kjæresten min!”. Den dagen ble vår. Vi hadde et forhold fylt med mye temperament. Du var vant til å klare deg selv, men nå måtte du tenke på meg. Jeg var vant med å få viljen min, og nå var du der hele tiden og argumenterte mot. Vi skrek til hverandre, kastet ting rundt oss og slo i veggen.  Jeg har aldri ledd og  grått så mye som jeg har gjort med deg. Du var likevel den gutten jeg ble kjent med, du var varm og god. Flink lytter. Å herregud så morsomt vi hadde det sammen, vi kunne være sammen bare oss to i en uke uten å være lei. Vi hadde sex, hele tiden. Overalt. Det var det jeg elsket mest, måten du fikk frem mine lyster. Det var i dusjen du likte deg best, når du kunne ta med hardt oppover veggen og vise frem din maskuline kropp. Når vi kjørte bil kunne jeg brått få så lyst at jeg bare måtte ta deg i munnen, du holdt på å bli gal av meg. Forholdet varte i godt over to år. Men endte da jeg fant ut at du hadde hatt noen fuktige turer på byen og blitt med jenter hjem. Du var drømmemannen, som alle jenter tenker i en alder av 18 år. Vi skulle jo gifte oss på en strand på Hawaii, bare du og jeg. Med lang hvit kjole og krøller i håret. Men vi har aldri gitt slipp. Vi var frem og tilbake i et år, og gjennom en spontanabort. Du var villig til å gi slipp på alt, slik at vi skulle finne tilbake til hverandre. Men jeg visste det ikke var det rette å gjøre nå. Da du i fjor sommer fant deg en ny jente, var jeg knust. Jeg kjente deg å godt at jeg visste du aldri ville gi slipp på meg. Og jeg fikk rett. Det gikk aldri mer enn tre uker mellom hver gang vi pratet sammen. Det siste jeg sa til deg, var at du aldri kom til å la meg være. Jeg visste du trengte meg. Spesielt etter de gangene du sa du ville ta livet ditt, og jeg klarte å prate deg til fornuft. Du har perioder, en uke dårlig, tre uker bra. Fast. Jeg tror du er manisk deppresiv. Men det er det ingen som vet. Da jeg sa du kom til å ville ha meg på nytt, lo du meg opp i trynet og sa jeg skulle slutte å være innbilsk. Men nå i våres dumpet du hun andre, og hvem sendte du melding til? Meg. Jeg tror fortsatt det er noe spesielt. Jeg vil ikke ha deg tilbake nå, men jeg tror innerst inne vi fortsatt bærer med oss noe som gjør at vi ender opp sammen. Vi har samme fremtidsplaner, om alt. Vi vil det samme. Pappa er sikker på at du kommer til å bli far til mine barn, og det er du jo for så vidt og. Til mitt ufødte barn. Du har gjort mye som sårer. Jeg har brukt mange timer, dager og uker på å gråte over deg. Men likevel når gutten fra nettet dukker opp, forsvinner alt Da er det som det bare er deg og meg i verden. Du har en makt over meg som ingen forstår, på godt og vondt. Hvor dette ender vet ikke jeg, om det i det hele tatt blir oss to. Men et lite håp er det der kanskje. Nå ringte du, du ville jeg skulle hente deg på byen. For det er sånn du gjør, du sier du trenger meg, og vil jeg skal holde rundt deg. Hva var det jeg sa? Du klarte ikke å holde deg unna.. Anonym Ha en fortsatt fin søndag! Stor klem fra Thea