Det er høst. Det er mørkere. Vi trekker oss inn. Vi tenner i peisen. Det er på tide å skrive igjen. Som tidligere nevnt var sommeren min veldig tøff. Og selv med en positiv innstilling er det ikke like lett å være tålmodig når det tar tid å komme seg.

Her er et smilende bilde fra en av de få sosiale dagene jeg hadde denne uken. Det har ikke vært så altfor mange av dem, for ryggen min har sagt stopp. For noen uker siden gikk det fra litt vondt – til sengeliggende prolaps. Selv om tunge løft og fysisk slitasje sikkert er medvirkende faktorer, vet jeg at dette ikke kommer fra dem alene. Dette er mental slitenhet. Det er sorg og stress. Det skjedde for mye på en gang og jeg opplevde på et vis at hjernen ble en strek. Jeg tenker det var litt sånn som når mobilen er for varm og kortslutter. Eller når harddisken er full og ikke klarer å jobbe med mange program på en gang. Da jeg trodde jeg kom meg litt videre fra én ting, kom den neste til overflaten.

Jeg må ta en dag av gangen.

Jeg vet at livet er fint og jeg vet at jeg har mye å tilby. Å ikke kunne fungere som jeg vil er sårt. Jeg savner å trene og være kvikk. Smertestillende gjør meg sløv og treig. De gjør at dagene smelter litt sammen og jeg kjenner en liten frykt for at livet slipper mellom fingrene mine. Ubevisste tanker. Da smertene begynte å strømme nedover beinet mitt og holdt meg våken om natten, måtte jeg ha hjelp til å slappe av. Jeg ble tatt MR av denne uken og har fått bildene, nå venter jeg bare på en forklaring. Men jeg har opplevd dette før. For lenge siden. For 10 år siden minst.

Når det skjer mindre blir tankene mer. Og man tenker på alt man ville gjort som man ikke får gjort og noen sekunder i evigheten kan det kjennes ut som at alt blir litt trasig.

Så i dag tenkte jeg som så. Nå er det bare å skrive. Dele mer. Slutte å være redd for å dele, når det i så mange år har vært det beste jeg vet. Jeg har vært avlogget fra sosiale medier i over et halvt år, og jeg må si at jeg elsker det. Selv om jeg savner det å produsere og dele, men jeg føler til en viss grad at uansett hva man skaper der inne, så finnes det så innmari mye av det fra før?

Og livene våre blir slukt inn i timesvis av scrolling mens vi prater om de tingene vi skulle utrettet om vi bare hadde de ekstra timene i døgnet?

Jeg sitter på stuen med Bestemor, Bella og jentungen. Vi skal snart se finalen av Skal vi danse. For en uke siden var jeg i Nord-Norge. Først Vesterålen. Wow, det var magisk:

Etter tre dager der oppe, reiste jeg til Bodø. Planen var den billigste løsningen; buss. Men den dagen jeg skulle dra derfra skulle jeg også hente mer smertestillende. Jeg hadde ennå ikke fått resepten og ble redd for å sitte med smerter i over seks timer på buss. Dermed ble spontant det den korteste flyturen jeg har hatt? Stokmarknes – Bodø. 35 minutter. Og noe dyrere ble det.

Etter tre netter i Bodø tok jeg flyet til Oslo igjen. Denne gangen med Bestemor i bagasjen. Jeg kjøpte henne en stol på Finn før jeg reiste nordover, så hun har et eget sted å sitte her. Ingen billett hjem igjen ennå. Hun har allerede blitt en del av stuen og sitter i hjørnet sitt og koser seg. Hvis jeg sitter på kjøkkenet kan jeg høre henne sitte og prate med Bella. Det er veldig koselig. Ellers tar jeg henne til fotpleie og frisør og alt som hun trenger å få litt hjelp til.

Jeg har motivasjon til å trene. Til å skrive. Men kroppen er ikke like klart som hodet til å trene.Og hodet er ikke like klart som motivasjonen til å skrive, eller er det det? Nå har jeg i alle fall fomlet meg til å skrive, og jeg ønsker å gjøre det oftere. Å skrive på bloggen frister mer enn å logge på sosiale medier igjen. Om to uker, etter å ha vært logget av i seks måneder, kan jeg i prinsippet logge på igjen.. På Instagram og Snapchat. Jeg er usikker på om jeg vil logge på igjen ennå. Blir litt stresset av å tenke på å skulle begynne å tenke på hva jeg skal poste og så videre.

Ser på 16 ukers helvete bootcamp på Discovery+ mens vi venter på at Skal vi danse skal starte. Og jeg har så lyst til å treeeeene! Nå er det bare få uker igjen med kullet som nå er med i Teamjegliker. I desember er det helt pause før vi starter opp igjen i januar. Om du vil være med kan du legge igjen mailen din her for å motta mer informasjon når det nærmer seg.

God lørdag, fine individer der ute.

Sommeren snudde virkelig opp ned på meg. Det ble veldig tøft og jeg bærer ennå preg av det. På en god måte, tror jeg. Det er ikke lett å dele så mye midt oppe i alt. Jeg føler ikke for å skrive veldig langt i kveld, men jeg kan dele et par bilder fra forrige uke i Spania.

Jeg har prolaps i ryggen, men jeg er aktiv og gjør mye bra. Det går over, det gjør det hver gang. Jeg får massasje, jeg svømmer, jeg beveger meg. Jeg er veldig glad i noen som er veldig glad i meg. Jeg reiser nordover snart og gleder meg til det.

Livet er både tøft og fint og alt som er. Og er det en ting som er sikkert: Det er godt å logge av sosiale medier for å bli kjent med livet uten masse inntrykk. Men likevel..

Jeg følger nyhetsbildet om dagen og føler ikke jeg strekker til. Donerer penger til Røde Kors, for hva mer får jeg gjort? Leser, gråter, prater om det med venner. Livet blir en parodi på seg selv i slike tider, og alt føles litt meningsløst hvis det ikke handler om å gjøre andre godt.

Hjelp noen. Vær god mot noen. Smil til noen. Det hjelper litt når noe er så uforståelig at man ikke kan forstå. En sang som plutselig gir mye mer mening: Imagine.

Det har gått en måned siden mine forrige ord, og du vil ikke tro hvor mye som har rukket å skje på denne tiden. Etter mye ettertanke sa jeg opp jobben min etter ni måneder som ansatt. Et lite sjokk i seg selv og ta en total vending på nytt. Jeg har på mange måter levd under jordens overflate denne tiden. Som en hemmelig agent som ikke deler noe. Litt sånn har det føltes. Kanskje normalt for mange, meg jeg har delt det meste med dere siden jeg 22 år, tenk på det. Nå har jeg smakt på privatlivet, som er en annen smak. Jeg liker den smaken også.

En amerikansk forfatter ved navn Carlos Castaneda sa en gang: Døden er den største av alle overraskelser. Derfor sparer vi den til slutt. 

Det brygger seg opp. En slags storm. Tanker om hva jeg er og hvor jeg skal. Sammensetningen av mange inntrykk og lite prosessering koker sammen en cocktail av angst, redsel, hjertebank og usynlige tau som klaustrofobisk strammer seg til. Små valg overveies som om det var liv eller død. Spørsmål og svar har forsvunnet fra hverandre i en labyrint av tanker. Det er kaos.

Men.. Er det nok kaos så blir ingenting farlig.

Klimaks.

Alt kaoset går fra å bety alt, fra å plage meg, til å ikke bety noen verdens ting. Fortell meg at jeg har mistet alle mine eiendeler og jeg vil trekke på skuldra og si: Ok. For det var storm og bølger, så ble det brått vindstille.

Luften går ut av meg, adrenalinet er borte. Tiden går saktere. Jeg befinner meg midt i skogen og hører vann, vind og fugler. Tårene renner og jeg kjenner meg takknemlig for å på magisk vis ha havnet her. Hit til ingenting uten noen ting. Og mens jeg står der uten at noen kan få tak i meg blir plutselig ingenting til alt.

Solen skinner gjennom trærne og treffer en bekk. På noen stubber i bekken kan jeg se refleksjonen av vann som sildrer forbi. Jeg blir sittende og se på i en liten evighet. Tankene er vekk, pusten er her. I et dypt åndedrag hilser jeg på meg selv. Takk.

Når jeg forlater skogen ruster jeg meg selv opp for å ta vare på denne følelsen. Denne tilstedeværelsen jeg går i. Så møter jeg verden igjen.

Jeg skulle vist deg bilder fra skogen, men jeg reiste tomhendt.

Jeg pleide å sitte oppe til sent. Jentungen pleide å sove og jeg pleide å sitte og skrive. Klokken er halv ett på natta og jeg sitter her nå. Gir meg selv rom til å reflektere mens jeg drikker te og hører på noe som danser med pusten.

Jeg gjorde så mye i dag, og mye betydde en hel del for meg, men den timen jeg hadde i skogen betydde mest. Så enkelt. Så tilgjengelig. I slike stunder er jeg uredd for alt. Alt kan bare komme, det vil gå som det skal.

Å lære seg å ta vare på seg selv betyr ikke at du aldri kommer i ubalanse, men at du vet hva du kan gjøre når det skjer.

Bella (min hund, en Eurasier på ett år) sover på gulvet ved siden av meg mens jeg skriver. Et telys blafrer i natten på kjøkkenbenken. Regnet treffer mur og trær i bakgården og jeg er veldig trøtt, men tilfreds.

Sliten. Tilfreds.

Det har gått 26 dager siden jeg slettet sosiale medier, og jeg har det veldig fint. Og det beste ved det, er at jeg ikke tenker over det. Jeg bare merker at jeg har det bedre generelt. Jeg er gladere, mindre stresset, og har mer tid, selv om jeg jobber mer enn før. Jeg trener så og si hver dag og gleder meg til hver økt. Jeg orker å spise sunt, det vil si, ta meg tiden til å lage måltidene. Jeg går oftere ut med hunden uten å ta med mobilen, slik at jeg uforstyrret kan se på bygningene, menneskene, og trærne.

Akkurat nå skriver jeg fra kjøkkenet. Veggen på den andre siden i bakgården, viser meg trærne jeg ikke kan se. Skyggene lager kruseduller som minner om skyer, og jeg tenker på et fint øyeblikk jeg hadde før trening her forleden. Jeg lå på en benk utenfor en kirke og så på skyene som sakte formerte seg fra en figur til en annen. Jeg elsker å ligge sånn, og mens jeg gjorde det tenkte jeg på at det var lenge siden sist. Et lite øyeblikk var det en liten smiley på himmelen. Det fikk meg til å smile. Og noen øyeblikk senere formet den et hjerte. Det føltes ut som at noe prøvde å vise meg at jeg er på riktig sted.

Det tar tid å logge av. I en digital verden bombarderes vi med langt mer enn hva vi rekker å prosessere. Så mens et arkiv av inntrykk står i kø for å bli prosessert, ligger kunsten i å leve gjemt langt vekk inne i oss et sted.

Jeg vil inspirere, men det er vanskelig om jeg kun blir et resultat av tusen inntrykk uten mitt eget uttrykk. For hvordan kan vi vite hvem vi er eller hva vi egentlig liker, om vi ikke kan skille vår indre stemme fra alt annet vi tar inn?

Jeg kjenner at jeg fremdeles lander. Savner ikke sosiale medier i form av å se hva andre gjør, men jeg kan av og til tenke at jeg vil dele noe jeg ser. Da minner jeg meg selv om at jeg har bloggen, og at alt kan få komme frem i ord her.

Nå er det så varmt i Oslo at det minner om dagene på Bali hvor man dekte seg til for solen mens man reist fra A til B. Det er 29 grader inne i leiligheten. På Bali hadde vi alltid aircondition inne, så det ble pauser fra varmen enten hjemme på senga eller inne på en café. Det målte 32 grader ute i dag, og jeg dagdrømmer om Bali og hvordan vi bare levde i en evig lang ferie. Og hvordan jeg innså at det var mulig å ha et liv som var på den måten. At det ikke trengte å bare være en ferie. At det er mulig å ha den roen og spenningen som en livsstil.

Da vi bodde der tenkte jeg på viktigheten av å bringe den følelsen hjem til Norge. Ikke la disse normene og denne klokken dra oss tilbake til å stresse med å bare leve og jobbe for å få en liten ferie igjen. Men å leve. Hver dag.

For det er mulig. Det er kun oss selv som bestemmer hvordan vi skal se verden. Du kan velge å vente på bussen mens du irriterer deg over at du er sent ute, eller du kan se det som en mulighet til å bare være og observere andre mennesker. Du kan klage på jobben og rutinene du må gjennom, eller du kan øve på å være så tilstede at selv den kjedeligste ting blir spennende. Du kan velge å gjøre det til en mission å gjøre jobben din bedre enn du noen gang har gjort. 

Klart det krever disiplin å leve mer i nuet, å logge av, å være så tilstede at man kan møte mennesker og situasjoner med et åpent hjerte, i stedet for å reagere uten å vite hvorfor man gjør det. Men hvis man har opplevd nok av den deilige, dype tilstedeværelsen som finnes i oss, så blir det enklere å ta jobben. Det er derfor jeg gjør det. For jeg har opplevd tider hvor livet er dypere og har mer mening, derfor blir det et lettere valg.

Gulrøtter og poteter koker ved siden av meg. Jeg lager en sen middag som heller burde kalles for kvelds, da klokken har bikket 20.00 på en lørdag kveld.

Jeg har ikke så mange fancy bilder å dele nå. Her er bare et par fine solnedganger jeg har vitnet til, og et lite innsjekk fra gymmet. Skal få tatt med meg kameraet ut en av dagene og ta litt gode bilder igjen. Jeg gleder meg til det kjenner jeg.

Lag en fin dag, hva enn klokken er når du leser.

Hilsen meg.

Herregud, så deilig. Jeg vil bare si: Hei, bloggen! Jeg har gledet meg til å skrive og bare fokusere på å skrive. Denne posten skal handle om at jeg tok et stort valg og synes det er spennende: Valget om å slette sosiale medier fra mobilen min – i minst et halvt år.

Nå tenker du kanskje: Men det er ingen nyhet, det gjør du jo ofte. Joda, året før jeg flyttet til Bali gjorde jeg det mye. Jeg logget faktisk av annenhver måned på samme tid som jeg levde av sosiale medier. Og hver måned når jeg logget på, så hadde jeg ikke gått glipp av noe. Det går bare i sirkler. Og mens det går i sirkler går livet vårt på autopilot. Og årene raser fra oss uten at vi egentlig lever. Denne gangen vil jeg være enda snillere med meg selv og holder meg unna i minst seks måneder.

Vi bruker timer og timer hver eneste dag. Hvor mange timer var du på sosiale medier denne uken? Tør du sjekke snittet på skjermtid?

Mange har enormt høye tall per uke. Men la oss si at snittet er på 3 timer hver dag. Snittet blant voksne var over 3,5 timer daglig i fjor, og det er nok ikke blitt noe bedre i år. 3 ganger 7 er 21. Så på en uke har du brukt 21 timer på sosiale medier.

Det er 84 timer på en måned det. Det er 1008 timer på et år det.

Og mens vi gjør dette klager vi på at vi mangler timer i døgnet, er utslitt og ikke har tid til å ta vare på oss selv? Jeg sjekket litt på nett for å se hva man kan bruke denne tiden på i stedet.

Her er en liste over ulike ting du kan lære eller oppnå på omtrent 84 timer (en måned):

1. Lære et nytt språk: Dediker tiden til å studere og praktisere et nytt språk. Du kan bruke online ressurser, språkapper eller til og med melde deg på et språkkurs.

2. Utvikle en ny ferdighet: Velg en ferdighet du alltid har ønsket å mestre, som å spille et instrument, male, sy, lage mat eller programmere. Bruk tiden på å lære og øve.

3. Trene og komme i form: Dediker tid til trening og fysisk aktivitet. Du kan melde deg inn på et treningsstudio, delta på gruppetimer eller utforske utendørsaktiviteter som løping, sykling eller fotturer.

4. Starte en blogg eller YouTube-kanal: Bruk tiden på å skape innhold og dele dine lidenskaper eller kunnskap med andre. Dette kan være en flott måte å uttrykke deg selv på og potensielt bygge en følgerskare.

5. Lesing: Les bøker, artikler eller blogger innen et område du er interessert i. Dette kan bidra til personlig vekst og utvide kunnskapen din.

6. Frivillig arbeid: Dediker tiden til å hjelpe andre. Finn organisasjoner eller prosjekter som trenger frivillige, og bidra til samfunnet på en meningsfull måte.

7. Dykke inn i kunsthistorie: Utforsk kunstverdenen ved å besøke museer, studere ulike kunstbevegelser og lære om berømte kunstnere. Du kan også prøve deg på å skape egne kunstverk.

8. Skrive en bok eller en novelle: Ta i bruk fantasien og skriveferdighetene dine til å lage din egen historie. Dediker tid til å utvikle plottet, karakterene og skriveprosessen.

9. Reise og utforske: Planlegg en tur til et sted du alltid har ønsket å besøke. Bruk tid på å undersøke destinasjonen, lage reiseruter og oppleve nye kulturer og tradisjoner.

10. Friluftsliv og natur: Utforsk naturen rundt deg. Dra på turer, camping eller ta bilder av landskapet. Du kan også bruke tiden på å lære om dyrelivet og økologien i ditt område.

11. Starte en egen virksomhet: Har du en forretningsidé? Bruk tiden på å planlegge og starte din egen virksomhet. Forskning, utvikling av forretningsplan og markedsføring er viktige aspekter du kan fokusere på.

12. Meditasjon og mindfulness: Lær teknikker for å berolige sinnet og finne indre ro. Dediker tid til daglig meditasjon eller mindfulness-øvelser for å forbedre velvære og redusere stress.

Og med denne første posten, så lurer jeg bare på: Hvor mange timer bruker du i snitt? Del i kommentarfeltet! Og fortell meg om du også vil prøve å være uten sosiale medier. Jeg har lovt meg selv å legge vekk alle sosiale medier i et halvt år minst. For å sette en tid. Og hvem vet, kanskje jeg finner ut at livet skal leves uten.

Vil du teste selv? Hvor mange timer dedikerer du? Slette IG, FB, Tik Tok og Snapchat fra telefonen din. Hvilken utfordringer har du? Du kan skylde på at det er der du kommuniserer med venner, men venner vil forstå og når deg på mobil og sms. Er det venner  i utlandet kan du laste ned WhatsApp om du ikke har det. De aller fleste bruker denne for å skrive med venner på kryss og tvers av verden.

Fortell meg hvor lenge du skal holde ut i første runde, og jeg vil være og inspirere deg underveis. Prate om andre ting. Leve litt. Dele det som er ekte, som kommer innenfra. For hvis jeg skal være helt ærlig, så mister jeg meg selv en smule av å få inntrykk av så mye annet. Og alle inntrykkene forvirrer meg ubevisst til å lure på hva jeg selv egentlig vil, på samme tid som det spiser opp tiden jeg kan bruke til å utrette det jeg selv vil.

Er du med meg? Tør du teste?

En uke ble til en måned. Det var ikke helt planlagt, men å si at jeg skulle dele om den nye jobben min var ikke helt gjennomtenkt. Det har vært en måned med mange tanker. Jeg gikk brått fra å jobbe for meg selv, til å jobbe for noen andre. Det var ingen hastverk med å publisere og holde til i gang, og jeg fikk tid til å reflektere en del.

Jeg har kommet frem til at det er deilig å ha dette for meg selv nå.

Men jeg kan skrive om noe helt annet, som er mye mer interessant i forhold til at du kanskje kan kjenne deg igjen i det. Les videre under de fine selvportrettene jeg tok i dag:

Jeg er 36 år, om en måned er jeg godt på vei inn i det samme året som jeg fyller 37. Vil jeg fortsette med dette mønsteret? Nei, vær så snill, kjære meg selv. Jeg vil lære å faktisk komme meg ut av dette en gang for alle.

Etter to år i et forhold av og på, går jeg til en hverdag med meg selv i fokus. Jeg går gjennom et brudd i et forhold som jeg ikke har nevnt offentlig, men jeg har kost meg mye med det. Denne forelskelsen har vært fin og lærerik. Det er det første forholdet mitt som føles rart å kalle for et forhold, da vi ikke hadde noen status før litt mot slutten. Men vi var jo sammen hele veien, for vi pratet jo sammen hver dag. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har prøvd alt jeg kan, for at det skal fungere. Det gjør vondt. Jeg har sorg i hjertet mitt og det føles ut som å miste noen fra livet sitt, som man jo gjør. Jeg har ikke et vondt ord, bare kjærlighet. Og noen ganger må man vel gi slipp på det man ønsker mest, når man ser at ikke er mulig.

Jeg vet ikke om du som leser er gift, skilt, har samboer, kjæreste, er singel eller om du sitter med kjærlighetssorg. De fleste av oss kan kjenne seg igjen i å enten være redd for å miste den andre, eller å føle seg kvalt. Før dette forholdet og i dette forholdet har jeg satt meg mye inn i tilknytnings-stilene vi har i forhold. Engstelig, unngående og sikker tilknytnings-stil. Er du engstelig er du mer pågående og redd for å miste den andre. Unngående føler seg ofte kvalt og trekker seg unna/ stenger den andre parten ute/ avviser den andre parten fra tid til annen brått. Mine forhold har ofte vært med en motsatt part, noe som har gjort at vi trigger hverandres mønstre.

Jeg er heller mest mot engstelig. Jeg har gjennom terapi lært meg hvorfor, og det har gitt meg en enorm forståelse ovenfor meg selv. Men til tross for den forståelsen, så trenger det massiv handling.

Se for deg at du er et barn, og du mister mammaen din. Jeg gjorde det. Se for deg følelsen man som barn har av å bli forlatt av den nærmeste man har, og ikke helt forstå at personen aldri kommer til å klemme deg igjen. Dette har satt så store spor i meg at følelsen jeg da gjennomgikk, kan gjenta seg hvis jeg blir avvist eller frykter at noen skal forlate meg. Det er grusomt. Og selv om jeg vet dette, er følelsene så ekte når det skjer at jeg ikke klarer å være rasjonell. Jeg blir fryktelig lei meg, kjenner på desperate følelser, og har det veldig vondt. Det føles litt ut som at all mening blir borte.

Heldigvis varer det ikke veldig lenge, men problemet er at jeg oftest henter meg tilbake til å gjennomgå det samme.

Jeg må møte min største frykt: Å være alene.

Hvorfor? Jeg må se at det ikke er farlig. Jeg må gjøre de fine tingene jeg vil i livet og kjenne på mestring og glede ut fra egne valg og aktiviteter jeg selv velger å gjøre, kun for meg selv.

Og det skal jeg gjøre nå. Jeg har bestemt meg og jeg skal stå i det. Det kommer til å bli tøft, dette vet jeg av erfaring. Jeg kan aldri stole helt på at jeg ikke blir forlatt eller at noen gjør ting som kan såre meg. Det jeg derimot kan –  er å bli så trygg og sterk i meg selv at jeg tåler det. At jeg klarer å gå når noe ikke stemmer. At jeg klarer å gå videre når jeg ser røde flagg, og ikke minst tro på det jeg ser og hører fremfor å lage en fantasi om hvordan alt kommer til å bli … hvis bare …

Gleder meg til å date meg selv. Jobbe, skrive, være kreativ, fotografere, lese, lære. Også blir det mye reising, så det passer bra!  Oooh, og trene! Spise bra. Jeg har tenkt på å lære meg å lage mat bedre. Jeg er fryktelig dårlig på det, selv om du kanskje ikke skulle tro det.

Har du noen gang vært singel og funnet det vanskelig? Kommenter, jeg vil lese 🙂

Lag en fin uke, det skal jeg!

xoxo

Wææææ, jeg har så mye å fortelle! Men jeg er ikke helt klar. Jeg kan si så mye som at noe har endret seg drastisk i livet mitt siden sist. At jeg har fått et tilbud jeg ikke kunne takke nei til, og at jeg har ligget søvnløs flere netter for å tenke over valget jeg endte opp med å ta.

La meg heller skrive litt om hva som har skjedd på innsiden av meg. I en lengre periode etter at jeg kom hjem fra Bali, har jeg lurt på hvor jeg egentlig skal. Du vet når du har den følelsen av at det skal skje noe mer, men du vet ikke hva? Jeg hadde den. Den følelsen kan drive deg til vannvidd om du ikke lar den være litt mystisk, om du krever alle svar. Også tok jeg noen indre valg:

Jeg bestemte meg for å ta oppdrag som influenser, som er en inntektskilde som faller meg lett. Ikke fordi det er det jeg vil mest, men fordi jeg følte at det var dumt å ikke gjøre det. Jeg fikk først to oppdrag som kom til meg (jeg hadde ikke tatt oppdrag på et år), uten at jeg hadde søkt etter dem. Jeg valgte å ta det som et tegn. Litt som at «okei, jeg har ikke jobbet aktivt for å være en influenser av inntekt, men det ligger der latent, da er det noe som faller seg lett for meg». Jeg har delt mye som influenser, misforstå meg rett, men tanken bak det den siste tiden har vært at flere skal finne veien til kurset mitt.

Teamjegliker har en ny teamleder som jobber aktivt med det, og det krever ikke mye av meg å bistå med mine oppgaver og hjelp der nå. Så kunne altså oppdrag på sosiale medier, samt foto, betale regningene. Hjertearbeidet mitt var å investere i Brave At Heart og la det vokse, mens jeg også skriver på boken min.

Og for en stund tilbake siden sa jeg følgende til meg selv: Det er okei å ikke vite hva som skal skje fremover, og det er viktig å fokusere på det jeg elsker (skrive, sette pris på dagene). Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg har tenkt at jeg ikke skal så mye mer i livet enn å jobbe med å være tilstede. Og de gangene jeg har tenkt på at jeg kanskje ikke kommer til å vokse og ha en stor suksess i noe, har jeg tenkt at suksessen er i å nyte livet og gjøre de tingene jeg vil i dag, fremfor å hige etter noe større – som også er ubehagelig og gir en følelse av å ikke strekke til. Jeg valgte å definere hva jeg vil i livet. På papir. Jeg skrev hva jeg vil og hvilken mennesker jeg vil ha rundt meg. Jeg reflekterte over menneskene jeg bruker tiden min på, og hvordan de bruker tiden sin på meg. Jeg beit i meg det at livet går virkelig sin gang, og at jeg har ting jeg ønsker å oppleve før jeg dør. Som å skrive ferdig en bok uavhengig om at den kommer ut. Det å skrive den ferdig er utfordrende nok i seg selv.

Merk: Det er bra og viktig å ha mål, men det er alltid reisen dit som gjelder. Målet er slutten på den fine reisen. Et mål er kanskje ikke verdt det om du ikke liker jobben du må gjøre for å komme dit?

Og mens jeg landet i å ta dag for dag og la alle mine små elver bli til en stor, dukket det en fantastisk mulighet opp for meg. Det er overveldende å få en stor mulighet som faller så naturlig. Det er tidvis litt surrealistisk, også klarer man ikke helt å tro på det, også blir man litt uvel og ør og kvalm. Så går det noen dager og gleden begynner å vokse uten frykten. For valget jeg har tatt snur hverdagen min på hodet og jeg kommer til å måtte planlegge alt veldig nøye og bra slik at alt klaffer.

I går var jeg på shopping alene. Jeg kjøpte meg et par power-suits, flere klesplagg og to par nye støvletter. Jeg feiret rett og slett med å gjøre noe jeg sjeldent gjør – å shoppe. Deretter spiste jeg sushi alene og smilte for meg selv mens en enorm tilstedeværelse bredte seg over meg.

Tilstedeværelsen sa: Bare vær her og nyt hva som er nå, selv om det er fint det som skal komme.

Har du noen idé om hva dette kan være? Jeg håper at jeg sitter og skriver til dere om en uke eller to, og forteller mye mer. Kontrakter må på plass først. 😉

Lag deg en fin uke!

Her er jeg igjen, litt sent på kvelden. Denne helgen har jeg all grunn til å være sent ute med innlegget, det har jo tross alt vært Halloween-fest her i kåken. Jentungen hadde sin første alene hjemme-fest, og det gikk veldig bra. Jeg holdt meg i nærheten og var på date på en restaurant, mens jentene koste seg med dans, godteri, pizza og diskolys. Da jeg kom hjem hadde hun og et par overnattingsgjester ryddet opp alt etter festen. Stolt mamma!

Mitt personlige tema for denne uken har vært å rydde i hvem jeg omgås, atter en gang. Det er en oppvask man gjerne kan ta en gang i året. Vi forandrer oss og verdiene våre forandrer seg. Hvis du har mål i livet du vil oppnå, må du sørge for å planlegge dagene dine slik at du beveger deg mot målet. Ingen lynnedslag vil slå ned og endre alt for deg, det er du som må gjøre det.

Vi skal bry oss mye om noen ting, og enda mer om andre. Vi opplever perioder hvor vi blir sugd inn i et miljø og higer etter noe vi ikke vet hva er, for senere å se at det ikke var noe å hige etter.

Å oppdra seg selv er slettes ikke dumt. Vi lærer mye av det. Vi lærer å sette grenser, og vi forstår plutselig andre sine grenser også. Vi lærer at noen som utgir seg som en venn, ikke nødvendigvis er det. Når en person trenger deg mye, kan det være vanskelig å se at du selv ikke trenger dem.

For det føles godt at noen velger å være lei seg foran deg, for man føler seg jo som den utvalgte vennen. Og det er fint med tillit, men er den gjensidig?

Noen manipulerer, og andre manipulerer med å si at du manipulerer. For hvem ønsker vel å høre at de er manipulerende?

Du rydder kalenderen din, men hvilken venn forplikter seg og setter av tid for deg? Hvis du er villig til å bruke din tid når en venn trenger deg, kanskje til og med droppe noe annet for å stille opp, er du da i visshet om at din venn vil gjøre det samme?

Livet er fullt av prøvelser. Skuffelser. Sorg. Tester. Og masse annet gøy. Og jeg tror hemmeligheten ligger i å finne ut hvordan man kan lære fra det kjipe. Hvordan man kan ta ting man overtenker litt mindre seriøst, og heller ta ting man tar for gitt – mye mer seriøst.

Som hvem man gir sin tid til. Og tid, det er kanskje det eneste du ikke kan bruke penger på for å få mer av. Det er begrenset. Og tiden går. Tikk, takk. Ta seriøst mer av det du tar fot gitt. Som hvilken mennesker man ønsker å bli farget av.

Og noen ganger (ganske ofte) holder vi så fast i en liten positiv kvalitet hos et menneske, at vi helt fortrenger all dritten som følger med.

Dette er ditt liv. Mitt liv. Og hvordan vi tillater oss å la frykten for andres meninger styre hvordan vi selv lever, er helt og fullt vårt eget ansvar. Rydd i telefonboka, ofte. Velg med omhu og la det som frister akkurat nå, vike for det du ønsker der fremme. Det er ditt liv. Ditt ansvar.

Det var de klokeste ordene jeg kan dele fra eget liv denne uken. Har du opplevd lignende situasjoner? Del i kommentarfeltet, jeg vil lese! Snakkes neste søndag.

//anonselenker

For å oppdatere greit etter forrige helg: Leiligheten min er solgt! Budet kom ikke på mandag, men dagen etter. Forhandlingen var enkelt og jeg fikk det jeg ønsket gjennom et motbud. Overtakelsen er ikke før i februar, så vi har god til på å finne ut hva vi skal gjøre videre. Jeg stresser aldeles ikke. Har mimret over hvordan jeg pusset opp denne leiligheten, og gleder meg til å finne et nytt prosjekt på sikt. Nå skal jeg ha is i magen og følge med markedet fremover!

Og her kommer litt om mitt første blogg-samarbeid på en evighet. Hunkemöller har du sikkert hørt om, og de har enormt mye bra. Jeg skal ærlig si at jeg ikke har testet så mye fra dem før nå. Jeg mottok en fin pakke med tøy jeg hadde valgt meg ut, og har allerede fått testet alt i et par uker.

Jeg er superfan av morgenkåper. Det er fint med kimono, men det er ikke det jeg vil balle meg inn i på morgenen. Jeg har på en langfleecet badekåpe på bildet over.

Fikk meg to sett med nattøy. Sjekk ut Pysjamas til dame. Var usikker på størrelser og valgte medium i begge settene. Det over og det under. Nattøy settet på bildet under er superdeilig å sove i. Liker å sove med minst mulig, men jeg liker også å sove med vinduet veldig åpent. Soverommet mitt er like kaldt som det er ute, og da er det deilig med noe som dekker skuldrene.

På bildet har jeg denne. Jeg liker best bh uten masse innlegg, men de har også shapewear. Synes det både er penest utseende-messig og under klær. Denne sitter som et skudd og holder alt der man ønsker at det skal være! De har også en fin BH størrelseguide du kan benytte deg av om du synes det er vanskelig. Nå kan du også finne deg stringtruser som ikke er helt det vi husker som stringtruser, men mye finere!

Hvis du nå skal gå litt bananas å shoppe fint undertøy etcetera, sørg for å sjekke ut siden deres med rabattkoder du kan benytte deg av!

Med ønske om en nydelig dag –
Vi ses neste søndag!