Hvis du starter på dette innlegget, vil jeg utfordre deg til å lese det hele fullt og helt. Vi ønsker dette raske dopaminet for å stimulere oss selv, og de aller fleste gjør det uten å noen gang reflektere over hva en driver med. Har du begynt å bruke ChatGPT for å slippe å tenke selv? Scroller du hver gang du ikke har noe å gjøre? Når du trenger en pause fra jobb, bruker du den til å scrolle? Forsvarer du mobilbruken med at du leser nyheter og oppdaterer deg? Hvorfor respekterer du ikke deg selv mer? Fortsett å les, posten kommer til å ende med håp og motivasjon.

Du er bedre enn standardinnstillingene på mobilen din. Vet du at mobilen din og alle appene på den er designet slik at du skal bli mest mulig avhengig? Når et selskap designer noe, til og med apper som er ment for produktivitet i kontorlandskap på arbeidsplassen, så har de optimalisert for at flest mulig skal bruke det oftest mulig. Dette er tallene de viser til når de skal selge produktet videre eller få inn investorer for å vokse. Alt er designet med god hjelp fra nevrovitenskapsforskere, slik at du blir mest mulig avhengig. De designer produktene for å spille på våre grunnleggende behov og impulser  som nysgjerrighet, behovet for tilhørighet og lysten på belønning.

Så mens du scroller og klager på at du ikke har nok timer i døgnet til å gjøre det du egentlig vil, ødelegger du oppmerksomhets-spennet i hjernen din og drømmene dine visner bak uendelig med innhold fra alt mulig crap som du aldri husker at du så på engang.

En gjennomgang av 71 studier med rundt 98 000 deltakere fant at mer bruk av korte videoer hang sammen med dårligere oppmerksomhet og svakere impulskontroll. Ønsker du å være en del av statistikken, eller vil du ut av den? Hold ut, jeg skal komme med løsninger.

Det er viktig at du forstår dette: Du trenger ikke å skamme deg om du er avhengig av sosiale medier, nyheter og short content. De fleste mennesker i hele verden er det akkurat nå. Det som er viktig er å forstå at du kan ta egne valg. Når du trenger å være sosial kan det hende du setter deg og scroller og lurer deg selv. Det føles ut som at du er sosial, men du er ikke det. Og det kan skape vonde følelser som du ikke engang rekker å anerkjenne fordi.. du scroller videre. Men du kan velge, her og nå, å ta til deg noe og skape en endring i livet ditt.

Livet ditt har mening. Du er noe, og du er ment for å gjøre det du drømmer om. Hvis du aldri kjeder deg, får du ikke kontakt med dette indre du drømmer om å gjøre. Det jeg kan love deg, er at du ikke går glipp av noe når du logger av. Du går glipp av livet mens du er logget på.

Så hva kan du starte med å gjøre? Du kan sette mobilen din i svart-hvitt-modus. Forskning viser at du scroller én time mindre hver dag da. Det er en treningsøkt eller noe annet du ellers ikke får gjort.

Hvis du konstant går rundt med noise cancelling i AirPods, vil det gjøre at du ikke tåler de vanlige lydene du har rundt deg. Som gjør at du kan bli overstimulert og få angst av noe som du ellers har taklet helt fint. Man anbefaler å ikke bruke noise cancel mer enn tre timer på en dag.

Gå i naturen, uten noe på ørene. Lytt til naturen. Vi er en del av naturen, og den heler oss. Dette er også forsket på. Vi roer nervesystemet ved å høre lydene og se naturen. Gå i skogen, oftere. Kjed deg i skogen.

Du er overfylt, og det er vanskelig å bremse ned. Det er en overgang å gå fra FOMO til JOMO (Joy of missing out). Du trenger ikke ta meg på ordet, men finn det ut for deg selv. Jeg har gjennom coaching utfordret hundrevis av kvinner til å logge av alle sosiale medier én uke. Ikke bare logge av.. men slette appene! De fleste blir svett av tanken. Noen begynner å forklare at de må ha Snapchat på grunn av streaken de har med noen. Igjen.. store bedrifter har hektet deg til å bli avhengig av en app. Noen mener de ikke kan slette på grunn av kommunikasjon. Vi prater oss gjennom det, og vi husker på at vi kan bruke mobilen til å ringe, og at SMS fremdeles er en funksjon. Resultatet av denne øvelsen er at man blir bevisst på sin avhengighet. Appen slettes, fordi det er umulig å styre impulskontrollen. Først når du er på vei inn for å sjekke, og ser at appen er vekk, skjønner du at du skulle inn på autopilot. Flere av de som gjør denne øvelsen har valgt å slette sosiale medier for godt, mens de fleste har blitt mer bevisst på bruken.

Du kan trene deg til å bli mer til stede, men du må starte et sted.

Slå av alle varslinger. Jeg trodde dette var noe alle hadde begynt med for lengst, men bare senest i forrige uke fortalte en venninne meg at hun hadde begynt å ha mobilen på «ikke forstyrr» etter å ha sett meg gjøre det. Min mobil er stort sett på «ikke forstyrr». De eneste som kan trenge gjennom den (dette kan vi styre på innstillingene i de ulike modusene), er datteren min, barnefar og bestemor. That’s it.

Alle varslinger fra sosiale medier er avslått. Alltid. Hvis jeg skal bruke tid på Snapchat for eksempel, så er det fordi jeg selv velger å gå inn. Ikke fordi det kommer opp varslinger som skal bestemme at jeg skal miste fokus fra hva enn jeg driver med.

Søvn er det viktigste vi har, og den er så hellig at du ikke kan fatte det om du ikke har satt deg inn i det.

Det er lett å tenke på det vi må tåle, hvis det er noe vi betrakter som tøft eller vanskelig. Da jeg gikk tur med hunden min Bella i morges, var det en tanke som slo meg. Jeg vet ikke om det var de store trærne i Oslos gater, eller solen som traff meg i ansiktet hver gang fortauet gled langs solveggen.

På et gigantisk grønt tre, var det et lite område som hadde skiftet farge. Treet gjør seg klar til å gi slipp på sin grønne prakt. For nok en gang å stå der naken og kald. En hel vinter uten den fantastiske beundringen som har pågått i flere måneder. De står støtt, mister ikke troen, selv om de står nakne i minusgrader. De er så tilstede at de forstår at, «This too shall pass». Så blomstrer de nok en gang, og vi beundrer de nok en gang. Vi har noe å lære av disse trærne.

Å gå ut av komfortsonen, det høres ut som noe litt skummelt, men tøft. Det høres ut som noe tøffe mennesker gjør, men å gå ut av komfortsonen ser forskjellig ut for alle. Det kan ikke rangeres etter interesser, utseende eller trofeer. Det kan være helt usynlig.
Det ser ulikt ut når vi beveger oss ut av komfortsonen. En tanke: Ut av komfort er som å tro på at livet er vakkert.

Å ta imot det fine livet har å tilby, er utenfor komfortsonen til de fleste. Vi må lære det.
Jeg har lenge jobbet med å finne mine destruktive sider ved meg selv, slik at jeg slutter å sabotere alt det fine som prøver å finne meg.

Prosessen med selvutvikling kan ikke måles i tall eller datoer.

Det er vanskelig å vite når man skal kjenne på progresjon, når noe skal løsne. Noen ganger glemmer man hva man faktisk holder på med. Man mister tro på at det en del av prosessen, på at man skal fortsette å utvikle seg. At det er progresjon, ikke et tilbakefall.

Selvutvikling er kanskje å forstå at å rote i alle høstbladene som har falt ned, i  påvente av at de skal bli grønne igjen, aldri vil gå. Desto mer du graver, desto mer møkkete og håpløst blir det. En vakker dag innser du at det kommer nye, grønne, frodige og vakre blader du på nytt kan beundre. Og etter mange nok runder forstår du at høsten kommer tilbake, vinteren kommer tilbake, men så kommer det også vår og sommer igjen. Det fine vil også gå over. Og det vanskelige vil alltid gå over.
En ny ferdighet fyller deg opp, som en superkraft du ikke visste du hadde, når du innser at du ikke trenger å holde fast ved noe. Så lenge du gir slipp på det gamle, så vil det på et helt magisk, naturlig vis komme nye, freshe og oppdaterte ting inn i livet ditt.

Mitt indre arbeid har kommet til en ny fase, som jeg nå reflekterer over. Hvordan forklarer man selvutvikling? Hør, hør: 

Jeg jobber ikke bare med å forstå det vanskelige og vonde mer. Jeg har gitt slipp på mye, og det har begynt å komme fine ting inn i livet mitt. Jobben min er å klare å ta imot uten å gå inn i gamle mønstre og sabotere meg selv. Jobben min er å være tilstede og takknemlig for dette nye, ukjente, skumle, som føles så godt. Vise at jeg setter pris på det, slik at livet kan gi meg mer av dette.

Hver gang jeg klarer å observere vanskelige følelser uten å handle på dem (sabotere), får jeg straks en belønning. Aksept og kjærlighet. Brått må jeg speiles i synet til andre, og jeg må tåle å se hvordan de ser meg på en helt annen måte enn meg selv. Jeg må akseptere deres syn, jeg må forstå at jeg er ganske god og bra. At jeg er hel, helt og holdent, i meg selv. Jeg må ikke gjøre noe for å fortjene kjærlighet. . At jeg har mye å gi. At jeg har gjort mitt beste. Og at jeg har vært veldig modig på veien hit.

I en prosess med å bli kjent med seg selv, kan man plutselig møte nye sider i seg selv, sider som tenker nedlatende tanker om en selv. Man kan stoppe opp og se at det kommer fra en såret del av oss selv. Så kan vi møte denne delen, si «Hei, jeg ser deg nå, du er trygg». Jeg kan bli kjent med denne delen av meg som har vært undertrykt, og plutselig føles det som om jeg har fått en del av meg selv tilbake. Som den var ute og gjorde sine egne ting, og nå fikk komme hjem.

Og man blir med ett mer glad i seg selv, og begynner å være litt snillere med seg selv.

Så vokser det frem en ny standard for deg selv. Og når du møter mennesker og de ser hvordan du behandler deg selv – så begynner de å behandle deg enda bedre. Og de som ikke behandler deg etter denne standarden nå, kan få falle naturlig fra.

Å motta det fine er ukjent, og derfor utenfor komfortsonen. Så da holder vi oss i kaoset så godt vi kan, helt ubevisst. 

Jeg kan nå se tilbake på hvordan jeg selv ikke har klart å ta imot. Jeg har ikke sett det. Jeg har sabotert meg selv med begrensede tanker. Når jeg fikk denne forståelsen inn under huden, ga alt plutselig mening. At det destruktive jeg opplevde i livet mitt, var jeg ofte delaktig i å skape selv. Man er blind mens det pågår, men det blir tydelig i etterkant.

Forståelsen av hvordan vi heler, utvikler oss og vokser som mennesker … jeg er helt oppslukt. Det er så vakkert. Så ubeskrivelig vakkert.

Og hvis jeg klarer å sette ord på bare en brøkdel av det jeg kjenner og forstår underveis, er jeg takknemlig for at du velger å lese.

Kjenner du deg motivert til å gjøre en endring i livet akkurat nå?
Klikk deg inn her og se når du kan være med meg live og sette en høyere standard for deg selv. 

Hilsen
Anette-Marie

40-årsdagen min ble alt jeg hadde håpet på, pluss noe jeg aldri forutså. Jeg fikk oppleve UPW med Tony Robbins! Hva betyr det å slippe løs kraften i seg selv? UPW, Unleash The Power Within, heter det. Jeg hadde jo en aning, dette er arbeid jeg allerede har holdt på med lenge. Men likevel, jeg hadde ingen aning. Det var fire døgn med program som gikk over 12-14 timer hver dag.

Bildet er av meg som er klar for avreise, onsdag 2. september, to dager før bursdagen min, én dag før programmet starter i Köln. Jeg hadde akkurat åpnet bursdagsgaven min fra lillesøster Cecilie, som var en hjemmestrikket genser som ligger enormt mye kjærlighet bak. Setter så stor pris på gaver som dette. Jeg visste det var en genser, og jeg ville ha den med, så jeg åpnet pakken før dagen.

Det tok meg noen timer med fly og tog. Jeg landet i Düsseldorf, og det var én time og 15 min med tog før jeg kom frem dit jeg skulle. Jeg hadde booket en AirBnb som det tok 30 min å gå til fra arenaen. Planen var at jeg kunne få frisk luft på vei dit, og tilbake etter en lang dag.

Samme kveld som jeg kom var det åpnet for innsjekk. 15.000 personer skulle hente passene sine, og jeg likte å være tidlig ute. Jeg fikk testet å gå hele veien til arenaen, og hele veien.. nesten hele veien.. tilbake. Her er bilder av passene, inngangspartiet til køen, og arbeidsboken. På vei tilbake var jeg varm og sulten. Jeg hadde 3% batteri på mobilen da jeg fikk åpnet en Ryde. Da jeg kom frem så jeg en Vegan take-away rett ved der jeg parkerte. Jeg bestilte meg mat og dro inn i leiligheten for å spise.

Dag én, to, tre og fire – smelter nesten sammen. Men for å oppsummere litt og ta deg inn i biter av det, så har jeg aldri sunget så høyt, ledd med så mange, grått med så mange, kjent på så mye frykt, eller så mye takknemlighet. Jeg tok et sikkert valg samme dag som jeg kom. Jeg skulle la mobilen ligge i leiligheten hver dag, mens jeg var på arenaen. Og det gjorde jeg. Jeg ville ha fullt utbytte av dette, og intensjonen min var å finne hva enn jeg kunne av begrensende sannheter jeg har om meg selv og mitt liv.

På dag én gikk jeg i et lite kvarter før jeg valgte å hoppe på en trikk. Derfra skjønte jeg at trikken gikk fra arenaen og til utenfor leiligheten min. Tre stopp. 7 minutter. Og resten av oppholdet ble det trikk, for beina mine og kroppen min fikk kjørt seg til de grader under eventet, og alt man vil mellom er å hvile ut og prosessere frem til neste dag.

Dag 1:
Jeg satt ved siden av en mann fra Frankrike. Han hadde to døtre og var skilt, men evig takknemlig for å ha fått til et godt forhold med barnas mor. Det er utrolig hvor mye man utveksler av sine dypeste frykter eller hva man er takknemlig for, med vilt fremmede, og man kjenner på en mellommenneskelig kjærlighet som om man virkelig kjenner hverandre, selv om man aldri har møttes før.

På kvelden på dag én gikk vi på glødende kull. Det var en vill opplevelse da vi var 15.000 mennesker som kledde av oss sokker og sko inne på arenaen, og marsjerte i gatene gjennom flere kvartal som de hadde sperret av for anledninger. 14 rader med glødende kull. Vi hadde brukt flere timer på å forberede oss mentalt. På å være i riktig «state of mind». Da jeg tråkket over kullet gjorde jeg alt vi hadde forberedt oss på, og jeg var mektig imponert av det hele. Jeg kjente ingenting. Det var ikke vondt. Det var glødende kull, og det var ingen problem å gå over det.

Dag 2:
Dette var bursdagen min. Jeg gjorde en øvelse med Sonia fra Portugal. For en vakker sjel. Vi skulle uttrykke enormt glede og vise hverandre glede, underveis sa jeg at jeg hadde bursdag, og det ble min feiring. Oss to i ekstase. Et øyeblikk jeg aldri glemmer, delt med ei jeg kanskje aldri ser igjen.
Jeg hadde allerede hatt noen gjennombrudd som fikk tårene til å trille så mye at jeg var tom innen kvelden kom. Jeg gikk hjem denne dagen litt før det hele var ferdig, fordi jeg ikke klarte å få kroppen min inn på arenaen igjen da klokken ble 18 og det var en liten pause.

Jeg tok trikken til leiligheten og skulle bare legge meg nedpå sofaen i fem minutter og hente litt energi.
Straks jeg lukket døren bak meg begynte jeg å gråte. Ikke bare litt, men mye. Jeg var trøstesløs og tidvis desperat i det hele. Jeg var ikke lei meg, jeg hadde ikke vondt her og nå. Det var noe som ikke hadde fått kommet opp før, det var helt klart for meg. Men på samme tid som jeg var litt fornøyd med at jeg hadde et slags gjennombrudd i meg selv, var jeg også litt panisk fordi jeg satt alene på 40-årsdagen min i en leilighet i Köln og gråt ustanselig.
Jeg fikk pratet med en venninne etterhvert. En pause fra gråten. Og etterpå fortsatte det. Jeg holdt på i fire timer før jeg endelig fikk sovet ut og blitt klar for neste dag – som skulle vare i 14 (!!) timer.

Dag 3:
Dette var den mest intense dagen av de alle. Vi var i de dypeste daler og i det høyeste vakreste. Dette må nesten bare oppleves, det er vanskelig å forklare. Men jeg fikk til å møte meg selv på måter jeg ikke hadde gjort før, og det var store åpenbaringer i det. Jeg er så takknemlig for denne dagen. Jeg utførte de fleste øvelsene sammen med ei jeg ikke klarer å uttale navnet til. Hun var fra Paris. Hun har fått Instagram-kontoen min og jeg håper hun tar kontakt, for vi ble veldig nære og delte mye fint.

Dag 4:
En veldig viktig dag, fylt med verktøy til å ta med seg videre, og en healende avslutning med meditasjon og noen veldig fine øvelser. Denne dagen ble jeg kjent med Stefan fra Bulgaria. Det morsomste er, vi hilste da vi gikk av trikken ved arenaen. Det var flere der. Vi kunne se folk overalt med navneskilt og pass fra konferansen, og vi kunne se på fremmede med dette passet rundt nakken overalt i byen og kjenne at vi var med på det samme.
Uansett. Stefan bodde vegg i vegg med meg, fant vi ut. Og vi tilbragte mye tid sammen den siste dagen. Han hadde en 10 måneders gammel datter som var hjemme med samboeren hans, mens han var der. Dagen etter det hele tok vi en kaffe sammen ute i solen før jeg skulle hjemover. Vi delte erfaringene vi satt igjen med. Motivasjonen for livet videre.

Jeg sitter igjen med tre store ting.

1. Frykten i hva som skjer om vi ikke følger drømmene våre, instinktene våre, lytter til vår indre dialog, er en drivkraft sterkere enn noe annet. Det er lett å tenke på hva vi ønsker ut av livet, men hvor hardt jobber vi egentlig for det?
2. At jeg har mer å gå på. Jeg har langt mer å gå på enn hva jeg har trodd. Jeg innså at selv om jeg er en person som heier på meg selv ganske mye, hadde jeg mange begrensende tanker som har gjort at jeg ikke virkelig gir alt jeg har i det jeg drømmer om.
3. At jeg forstår enda mer hva jeg selv gjør i min jobb, med mine medlem. Og jeg forstår alvoret i å ikke tilby min hjelp (som også er det jeg brenner for å gjøre). At ved å ikke ta jobben min 110% på alvor, vil jeg heller ikke kunne hjelpe alle de som trenger nettopp min hjelp.

Jeg husker en tanke jeg hadde underveis. At dette var TeamJegLiker Convention på sterioder. Og jeg er helt klar på at jeg skal få til det samme igjen.

Dette er en nyfrelst meg i min nye genser fra eventet. Jeg var så klar for å fortsette livet mitt at jeg ikke klarte å sove kvelden før.

Det er så mye fint som skjer fremover. Og først og fremst vil jeg invitere deg til å knuse noen myter om ditt eget liv og din egen fremtid sammen med meg.

For kanskje vet du allerede hva du ønsker å endre. Du vet at du vil prioritere deg selv mer, bli tryggere, tørre mer eller endelig gjøre de tingene du har tenkt på så lenge. Men likevel ender du opp på det samme stedet. Du venter på mer motivasjon, mer selvtillit eller «riktig tidspunkt».

Og plutselig har det gått enda et år.

Du trenger ikke vente til du føler deg klar. Du trenger å begynne å handle som den personen du ønsker å bli.

Neste uke holder jeg en ny Bli mer selvsikker på 3 dager-Challenge, og jeg vil ha deg med.

I løpet av tre dager skal vi utfordre gamle sannheter, sprenge noen av grensene du har satt for deg selv og begynne å bygge mer tro på hva som faktisk er mulig for deg.

Hvis du kjenner at du er lei av å vite at du vil noe mer, uten å faktisk gjøre noe med det – bli med meg.

Ja, jeg vil være med på Challenge →

Jeg trodde jeg måtte forandre meg for å bli elsket. Mens jeg sitter her nå og taster de første ordene, kribler det litt i magen. Mest fordi jeg har valgt å skrive en bloggpost. Det er jo ikke så ofte jeg gjør det lenger. Jeg befinner meg et sted i livet hvor jeg må ta til gamle kunster. Som er å skrive. Jeg vil ha dette ut. Jeg vil dele dette med deg. Du som sitter deg i andre enden og leser disse ordene. Det er ikke tilfeldig at du gjør det. Det er meningen at du skal det.

Hele livet mitt har jeg blogget. Skrevet tekster. Delt med leserne mine som har fulgt meg fra jeg var så ung at jeg nesten kan kalle det et barn. Og du har vokst også. Og hvis du aldri har lest bloggen min før, men leser denne posten: Velkommen. Dette er mitt trygge sted. Dette er hvor jeg har prosessert langs livets vei.

Jeg delte mye personlig mens jeg ble alenemamma, datet langs veien, prøvde og feilet og hadde seiere. Et sted på veien havnet jeg i forhold som var mørkere enn bare lek. Det skjedde uten at jeg merket det. Det blir mer klart når jeg ser tilbake på det. Businessen min tok plass, jeg gjorde masse gøy og tok på meg store utfordringer eller prosjekter. Men rundt privatlivet mitt ble jeg mer og mer stille. Og mens jeg skriver dette renner det noen tårer, for det er vondt å se hvordan man kan miste seg selv. Ikke bare gjennom ett forhold, men to. Det er 10 år siden jeg følte meg fri nok til å dele åpent. Jeg rettferdiggjorde mye med at det er bra å være privat og holde ting for seg selv, men jeg var jo alltid tildels privat. Regelen min var at jeg delte mye personlig, selv om jeg hadde private ting for meg selv. Jeg kunne dele opplevelser, uten å fortelle hvem som var involvert.

Jeg ser tilbake og lurer på hva som skjedde langs veien. Og svaret tror jeg er at jeg var for travel til å sjekke inn med meg selv. Å sjekke inn med seg selv er ikke lett. I et liv hvor mye skjer skal det enormt mye stillhet og healing til for å virkelig kjenne seg selv på et dypt plan. Jeg vil understreke at jeg vet at dette er min vei, og at jeg er glad for erfaringene mine selv om de har vært vonde. Jeg har på samme tid fått til masse og opplevd veldig mye. Problemet mitt var aldri «der ute». Det var på innsiden. Hva jeg gjorde mot meg selv langs veien, ubevisst. Jeg valgte å sette en annen på en pidestall. Hvis du har vært i en usunn relasjon er sjansen stor for at du har opplevd det samme, eller at du selv har blitt satt på en pidestall. Det er et uendelig lager med erfaringer på innsiden som får oss til å gjøre noe sånt.

Jeg prøvde å være noe jeg ikke var, for at den andre ikke skulle gå.

Jeg skjønte heller ikke at det var galt.

Tankene mine forsvarte det. Rettferdiggjorde den destruktive oppførselen. Begynte å snakke «andres språk». Ville vise at jeg ikke trengte visse sider av meg selv som den andre ikke taklet. Disse sidene er sider jeg har elsket ved meg selv tidligere. Så jeg la lokk, undertrykte meg selv, for å ivareta den andres usikkerhet. For det er sannheten.

Dette er det året jeg for første gang tok meg selv på alvor. Jeg har gjentatt noen mønstre som nesten gjorde meg sinnssyk. Jeg satt på så mye kunnskap og indre arbeid, jeg kunne på mange måter forstå at jeg gjorde feil, men jeg kom meg ikke ut av det. Jeg investerte masse i hjelp. Psykolog og coaching. Hjernen min brukte enhver anledning til å gå tilbake i mønstrene og gjenta dem. Og rasjonaliseringene var sterke. Det gikk til et sted hvor jeg ikke turte å fortelle andre om gjentakelsene. Og min egen datter kunne vitne til at jeg ikke klarte å komme meg ut. Jeg var også redd for at jeg skulle lære henne det samme. Jeg vet jo såpass. Og jeg kunne si til henne: «Vit at dette er det vanskeligste for meg, dette er det største problemet jeg har, jeg jobber med meg selv.» Motivasjonen min er ikke bare å ha det bra, men å vise henne hvordan man skal ta vare på seg selv.

All hjelpen jeg søkte etter var ikke forgjeves. Jeg måtte leve med «vi gjentar våre feil helt til vi lærer av dem». Og jeg måtte bli så sliten og drenert av min egen oppførsel at jeg ikke ønsket å leve med den delen av meg mer. Og alt starter med et valg. «Å lukke døra helt». Jeg valgte å dele på Snapchat hva jeg hadde vært gjennom. Spiller ingen rolle hvem som hørte eller ikke. Jeg utdelte ingen fordi ingen visste hvem jeg hadde vært med. Men det satte meg fri. Plutselig var jeg åpen igjen. Jeg holdt ikke lenger tilbake slik jeg hadde i mange, mange år. Og jeg satte meg selv først. Så lukket jeg døra. Ikke bare til den relasjonen, men også andre relasjoner jeg hadde i livet mitt hvor jeg ikke fult ble omfavnet. Hvor vi kanskje brukte hverandre på et ubevisst plan.

Å lukke døra var vilt. Det er som at livet virkelig testet meg. Jeg lukket dører og bestemte meg for å investere i meg selv. Ordnet meg PT, investerte i psykolog igjen. Kort tid etter møtte jeg tilfeldig på tidligere dater nesten daglig, og ble kontaktet. Det var som at universet sa: Er du virkelig klar for å sette deg selv først? Jeg måtte blankt avvise alle henvendelser som kom min vei, og jeg gjorde det bevisst. Her var det dater jeg tidligere ville se, som helt klart ikke var bra for meg. Og jeg har i år, for første gang, hatt det ordentlig bra med meg selv, uten noen. Til det punktet at jeg ikke ville ha noen, jeg ville fullføre prosjektet «heale meg selv på alle mulige måter».

Og hva skjedde så? For noen uker siden møtte jeg en mann. Og jeg har fått oppleve å bli behandlet så bra som jeg nå vet at jeg fortjener. Det er klart som lyse dagen; Jeg måtte behandle meg selv bra først.

Vi har jo hørt det før. At vi må få det bra før vi er klar for noen andre. Men det er vanskelig å forstå hva det betyr, om man egentlig aldri har hatt det ordentlig bra gjennom alle lagene som er i oss. Og nå går jeg i terapi fremdeles, mens det skjer. For nå handler det om å klare å ta dette fine imot. Og det pratet psykologen min om for lenge siden. Først må jeg komme meg ut av alt det destruktive, og derfra er jobben å lære å ta imot dette fine. For det fine har alltid vært der, men jeg har dyttet det vekk. Det var utenfor komfortsonen min, så jeg saboterte meg selv ut av det, og valgte det destruktive, kjente, innenfor komfortsonen. Derfor vil en såkalt fin prosess bestå av å romme alt det vanskelige som kommer opp, fordi det får lov å komme nå.

Jeg opplever å dele lag på lag av meg selv, hvor noen gamle mønstre gir meg tanker som «dette vil han ikke like, dette vil han ikke akseptere». Men han gjør det. Han liker fremdeles hvert lag jeg har delt, og det rører noe dypt i meg. Jeg lærer gradvis at det er trygt å være meg selv fullt ut.

Hvor veien går med meg og denne mannen, er uvisst. Det er fremdeles så nytt. Samtidig er det så mye fint som skjer inni meg selv og refleksjonene rundt dette – at det ville vært urettferdig å ikke dele det. Kanskje jeg bare skal lære at det finnes gode og sunne relasjoner, sånn at nervesystemet mitt kan oppleve en annen ro enn tidligere i en relasjon. Kanskje det er noe som virkelig blir noe. Jeg vet ingenting om fremtiden, og alt jeg kan er å være helt tilstede og romme alt som skjer på innsiden underveis. Jeg er både glad og redd, og det er lov.

Å dele offentlig fra livet sitt har sine fordeler og ulemper. Fordel: Jeg liker å dele når jeg kan sette ord på ting som dette, og det gir mening for noen andre. Jeg vet jeg har, kun med å dele ord, endret livet til andre. Det har jeg fått bekreftet, og da gir det meg noe som ikke har en pris. Det er usynlig, men det er kjærlighet i det. Nestekjærlighet til en jeg aldri har møtt og kanskje aldri vil møte. Ulempe: Mine ord kan bli brukt mot meg. Jeg vokser mens jeg deler, og noe jeg en gang sa er kanskje ikke noe jeg vil si i morgen. Jeg utvikler meg.

Nå har jeg kjærlighet for meg selv på en måte jeg ikke hadde før. Jeg visste ikke at det var mulig. Jeg ser meg selv som alenemamma fra veldig tidlig av. Jeg hadde akkurat fylt 23 år. Jeg visste ikke hvor jeg skulle. Jeg rommet det fineste jeg noen gang kunne oppleve, samtidig som jeg navigerte i livet uten å være ferdig utviklet.
Den lille jenta mi var alt jeg ønsket meg, og jeg hadde ønsket det lenge før jeg fikk henne. Jeg var kanskje 16 år da jeg begynte å drømme om å få et barn. Nå vet jeg jo at jeg ville ha relasjonen til min egen mamma, i ny form. Fordi jeg mistet mamma som liten. Og jeg fikk det. Samtidig hadde jeg mange sår.
Jeg opplevde forhold fra tidlig av, som var direkte farlige. Aldri forsto jeg at det også ville sette dype spor i meg. Aldri forstod jeg at jeg selv valgte disse forholdene fordi jeg hadde opplevd farlige ting som barn.

Jeg hadde reflekterte tanker hele veien, vil jeg si, men jeg søkte også oppmerksomhet ved å være den utadvendte, klin gale. Jeg husker en lengre periode hvor jeg var flau av meg selv, for å være så utadvendt, kontaktsøkende og høylytt. Nå ser jeg på en yngre meg med kjærlighet. Jeg ser en som var alene og gjorde det beste hun kunne for å skape et liv for seg selv og dette barnet. Jeg visste ikke at jeg hadde traumer engang. Det er nesten litt komisk. Det var ikke tilgjengelig for meg å forstå. Jeg hadde fylt 33 år da jeg opplevde å være deprimert, og startet i traume-terapi. For første gang i livet måtte jeg trekke meg tilbake, se innover, få hjelp. Det var ikke noe jeg bare oppsøkte selv, jeg ble dyttet fra flere hold i den retningen. Jeg hadde motstand i meg mot å prate med noen, og nå er jeg hinsides takknemlig for at jeg fikk hjelp.

Nå fyller jeg 40 om 6 dager. Vi vet alle at vi har hatt et annet bilde av hva det å bli 40 er. Hus og bil og garasje og stor familie. Voksen. Jeg føler meg som alt annet. Og jeg er så takknemlig for at jeg har valgt å oppleve verden og livet. Jeg har eid og jeg har solgt. Og når jeg fyller 40 år, leier jeg en leilighet på Majorstuen, sammen med en snart «voksen» jente og hunden vår. Jeg har investert det jeg eier og har i selskapet mitt, som har en større intensjon enn mitt eget liv – nemlig å endre andres liv. Å hjelpe andre ved å bruke egne erfaringer, slik jeg har lært og utviklet meg fra å få hjelp fra andre.

Livet mitt er langt fra A4, og det har vært perioder hvor jeg lurte på om jeg hadde gjort alt helt feil. Men vi kan ikke gjøre feil. Det som er akkurat nå, er akkurat som det er ment å være. Vi våkner opp og blir mer og mer bevisst, og nøkkelen vil alltid være å se innover Jeg trodde en gang at jeg besto av bare det jeg ser i speilet og det som er på innsiden av huden. Vi er så mye mer. Vi er alt. Du er alt. Jeg er alt. Og vi henger sammen. Det gjør meg trygg å vite det, at det er noe større enn oss i dette skinnet.

Takk for at du leser. Jeg setter enormt pris på det. Har du noe på hjertet, kommenter gjerne. Jeg leser alt. <3

Hilsen
Anette-Marie

PS: Jeg kan ikke avslutte denne bloggposten uten å invitere deg til å jobbe med meg. Jeg har begynt med en live challenge, en gang i måneden, hvor vi jobber innover for å bli mer selvsikker. Som er nøkkelen til så mangt. Du kan lese mer om det HER.

Det intense ønsket om å få det til. Følelsen av å se hva som er problemet, å virkelig tro at det er mulig å fikse det. Bare litt til, bare litt til. Før jeg deler tips om hvordan du kan komme deg videre, vil jeg dele min historie kort. Punktene ligger nederst om du vil hoppe over denne delen.

Det vanskeligste med å komme seg ut av et forhold er ikke nødvendigvis å miste personen. Det er å miste livet du trodde dere skulle ha sammen.

Derfor er ikke bare spørsmålet «Hvordan kommer jeg meg over vedkommende?» Det viktigste spørsmålet er kanskje «Hvem er jeg nå som det ikke lenger er oss?»

Det siste forholdet jeg hadde, var det mest intense og det mest frustrerende. Jeg klarte ikke å se hvordan jeg selv saboterte meg selv gang på gang, ved å tviholde på noe som gang på gang helt klart viste meg at ikke ville gå. Jeg levde i fornektelse. Jeg lot det holde på i over fem år.

Jeg lengtet etter bekreftelsen på at det skulle være oss, at det skulle bli oss på ekte. Jeg ville at han skulle gi meg den bekreftelsen jeg trengte, sånn at jeg kunne slappe av i forholdet og fokusere på ting jeg ville bruke energien min på. I stedet brukte jeg bortimot all energi og kapasitet på å holde fast i noe som ikke fantes. Det var drømmen om hva vi kunne bli. Tankene og visjonen om hvordan det kunne se ut, hvis vi bare …

Det jeg blindt overså var at han viste meg noe annet. Han viste meg at han ikke kunne være den jeg trengte, at han ikke kunne forplikte seg på den måten jeg ønsket. Han viste det gang på gang, men jeg levde i fornektelse, jeg tviholdt på bildet jeg hadde skapt i hodet mitt, og jeg brukte flere år på å dyrke dette bildet. Lite visste jeg da om hvordan jeg lagde egne nervebaner i hjernen min med dette bildet, og gjorde meg selv avhengig av en virkelighet som ikke fantes.

Det var en fantasi.

En drøm malt på et glassmaleri som knuste igjen og igjen. Og jeg som limte det sammen, mens jeg kuttet meg på delene, og blodet rant og tårene rant, igjen og igjen. For hver gang jeg limte det sammen, ble glassmaleriet mer og mer skjørt. Det knuste lettere for hver gang det var limt sammen, og det ble vanskeligere å lime det sammen for hver gang det knuste. Til slutt var det så mange små biter, at jeg hadde satt hele livet mitt i fare ved å prøve å lime det én gang til. Og så langt måtte det gå, før jeg skjønte at jeg holdt på å drepe meg selv, med min egen vilje.

Jeg har jobbet med meg selv i mange år, og det tok meg tid å forstå hvordan jeg selv valgte smerte fremfor å ha det bra. Den enkle forklaringen er: Man kjenner smerte, og det man kjenner er komfortabelt. Selv om det er vondt. Så her har jeg altså vist meg frem i årevis med å utfordre meg selv på både det ene og det andre når det kommer til sportslige ting, å våge ting, gå på høye fjell og ta store sjanser som har fått andre til å måpe. Jeg var den som gikk ut av komfortsonen, og det var jeg stolt over.

Da jeg flyttet til Bali med datteren min alene, synes de fleste jeg var hinsides tøff. Det var langt utenfor komfortsonen til de fleste. Problemet var bare at min komfortsone ikke lå der. For meg handlet det mer om å få lov til å dra. Jeg er komfortabel med å reise alene til nye steder, det gir meg jo en hel masse. Hva jeg ikke har vært komfortabel med, er å være i et trygt og stabilt forhold hvor jeg har det bra. Utad kunne jeg virke som den som var på desperat jakt etter dette trygge forholdet. Og da jeg involverte meg med noen, var det så klart han som ikke ville forplikte seg. Det ble enkelt for meg å være offeret, for jeg «ville jo bare ha en trygg kjæreste og en fremtid sammen for alltid».

Jeg måtte grave dypere for å forstå at jeg selv valgte disse forholdene. Så klart var det ubevisst. Jeg hadde brent meg tidligere. Jeg hadde blitt forlatt av mamma som barn, og jeg hadde blitt behandlet dårlig i et forhold som ung voksen, hvor jeg fremdeles ikke var ordentlig utviklet. Derfor valgte jeg noen som ikke ville forplikte seg – for sannheten var at jeg selv ikke ville forplikte meg. Jeg var selv redd for nærhet, for det hadde vist seg å være farlig før.

Vi skal grave dypt for å forstå hvordan vi handler. Om vi må oppleve det vonde igjen og igjen for å lære. Jeg kan se tilbake hvordan på en nær venn prøvde å advare meg da jeg gikk inn i det forrige forholdet. Jeg var ikke klar. Jeg hadde akkurat kommet ut av et veldig, veldig skummelt forhold, hvor jeg ble manipulert på måter jeg ikke ante at bodde i et menneske. Da jeg møtte en ny person som virket å like meg for den jeg var, klamret jeg meg til vedkommende som et barn som hadde funnet veien hjem. Et barn som lette etter en trygg havn. Problemet var at jeg hadde ikke bearbeidet det forrige, jeg så ikke klart, jeg hørte ikke. Og det kostet meg enda fem år med lærdom.

Jeg hadde opplevd det beste til nå, på mange måter. Men det var langt fra det beste jeg kunne ha. Jeg hadde ikke opplevd hvordan det beste kunne se ut. Det starter med at to mennesker liker hverandre, uten å forstå de ubevisste kreftene som drar oss mot hverandre som magneter. Etter hvert som tiden går, begynner man å trigge hverandres usikkerheter, og de fine sidene blir en drøm vi lengter etter, mens det vonde vi drar frem i hverandre blir det daglige.

Etter et par år hadde jeg begynt å forstå mye av dette, men selv om jeg forstod det, klarte jeg ikke å avslutte mønsteret med å prøve igjen og igjen. Jeg ble den som «visste hva vi trengte å gjøre», og ville at den andre skulle forstå og høre på meg. I etterkant ser jeg jo hvordan det gjorde at vedkommende ikke følte seg sett, men overkjørt. Så hadde vi to personer som ikke følte seg sett. Og mens nærheten og de fine stundene og gjensynsgleden var der igjen og igjen, så ble den kortere og kortere før man ble trigget og det vonde tok overhånd.

Jeg prøvde mange ganger å komme meg videre, og jeg kom et stykke på vei, men da hjernen min inntok et sterkt nok savn, var impulsene like ved. En melding ble til et møte, gjensynsglede, noe vi kamuflerte som en hyggelig oppdatering om livet, ble til savn og to magneter som igjen gjentok det samme mønsteret. Desto lengre tid vekk fra hverandre, desto lengre tid i harmoni i starten.  Men vi lurte oss selv, gang på gang.

Og den siste gangen måtte jeg ta meg selv på alvor. For det intense savnet kunne virke fjernt i lang tid. Jeg hadde plutselig uker hvor det gikk bra, men så kom det som en tsunami over meg, hvor impulsene og følelsene mine fortalte meg at jeg måtte ta kontakt for å ikke dø. Disse impulsene måtte jeg være forberedt på. Jeg måtte ha livbøyen klar for meg selv, for det var ingen andre som kunne hjelpe meg gjennom. Jeg begynte å gå i terapi ukentlig, sånn at jeg ikke måtte være alene med alt som kom opp når jeg prøvde å være alene i livet.

Jeg vil vise deg hva jeg lærte fra denne tiden. Og jeg vil gi deg 10 ting du kan gjøre, hvis du vil ta det på alvor å komme deg videre.

1. Bestem deg. Valget du bestemmer i starten er viktig. Bestem deg for at du skal heale, du skal komme deg videre. Og dette skal du gjøre uten å date noen andre. Å date noen andre hjelper deg ikke, du kommer til å finne en lignende relasjon. Livet serverer deg de samme mønstrene til du lærer, uavhengig av innpakningen.
   Bestem deg. Si det inni det, si det høyt, skriv det ned. Hjernen din er en liten programvare som hører deg og blir mer rustet til å hjelpe deg straks du tar et valg. Når du har tatt valget gir du også vedkommende beskjed dersom døren ikke er helt lukket. Du må lukke døren, ikke bare blokkere å la noe henge som en «liten trygghet» i at vedkommende kan komme tilbake.
   Vil du ha et nytt liv, ta det på alvor.
2. Stopp deg selv når du dagdrømmer om hva det kan bli. Det du har, er det du får. Hvordan er relasjonen? Er det dette du vil ha? Legg vekk drømmen. Legg vekk fantasien om hvordan det kan bli. Aksepter virkeligheten. Det du opplever nå, er hva du får. Du har allerede fått det bekreftet, ikke lur deg selv til å tro noe annet.
3. Rydd vekk alt som minner om. Lever absolutt alt som tilhører vedkommende av verdi. Du må ta vekk alle ting som gjør at du tenker på vedkommende. Bilder på telefonen, meldinger, ting i hjemmet. Jeg snakker krydderet i kryddehylla som kun han brukte, eller det som står igjen i kjøleskapet. Sokkene du stjal fordi de var så digge – kast dem. Du må hjelpe deg selv. Slett fra sosiale medier, blokker. Ut av syn, ut av sinn.
4. Legg planer for deg selv og gjør nye ting.Det kan føles som om du ikke vil annet enn å repetere de samme tankene, men du trenger nye impulser, mennesker rundt deg og ting i kalenderen som bare er dine. Ta vare på deg selv. Kropp og sinn henger sammen. Sørg for at du får nok søvn – legg deg og sov fremfor å scrolle. Når du sover for lite, svekkes hjernens evne til å regulere følelser og impulser. Det gjør det lettere å bli overveldet av angst, savn og urasjonelle tanker. Spis sunt og regelmessig, og begrens sukker hvis du merker at det påvirker uroen eller søvnen din. Det er lettere å komme seg videre når du har flere ting i hverdagen som gir deg mestring, energi og gode følelser – som å spise godt og trene.
5. Når de intense tankene og følelsene kommer, må du jobbe med deg selv. Jeg fikk gang på gang en backup-plan om å ringe en venn, men i årene som gikk var mine impulser for sterke. Jeg ringte ham. Men så skjønte jeg noe om hjernen vår, at det er en del som har lagret disse mønstrene fordi vi har gjort det tidligere. Dermed tror systemet/hjernen vår at dette er riktig å gjøre når følelsene kommer. Vi må omprogrammeres rett og slett. Og for hver gang vi ikke handler på impulsen om å ta kontakt, men heller gjør noe annet, blir det lettere. Det er en følelse i deg som ikke handler om vedkommende, men noe annet du trenger. Og det er en følelse som trenger å bli sett.
   La oss si at du hopper i nye forhold eller ignorerer følelsen, da lever det videre i deg. Om du klarer å flytte fokuset inn i kroppen og heller kjenne etter hvordan det føles, så vil det gi seg etter en liten stund. Du viser den intense frykten i deg at det går bra. Du tok ikke kontakt, du overlevde. Disse bølgene av intens frykt blir mindre og mindre for hver gang. Systemet ditt lagrer det: «aha, vi måtte ikke ta kontakt selv om den følelsen kom».
   I korte trekk: Du må være den tryggheten du søker etter. Og det kan hjelpe å si til deg selv «Jeg har deg, vi trenger ikke ta kontakt. Det forholdet fungerte ikke, vi skal videre», som om du snakker til en annen del av deg (som er den delen som prøver å kontakte vedkommende).
   Som regel er det noe annet som har skjedd i forkant som har gjort at du kjenner på litt ensomhet, noe trigget deg, kanskje noe var skummelt, noe gjorde at du vil tilbake til «det sist kjente» du hadde.
6. Skriv en virkelighetsliste. Hjernen din kommer til å romantisere. Når savnet kommer, er det veldig lett å hente frem reisen, latteren, sexen, blikkene, de gode morgenene — og glemme hvordan du faktisk hadde det store deler av tiden. Ha en liste inne på notater hvor du har notert det som såret deg aller mest, slik at du kan ta den frem og raskt slutte romantiseringen når det skjer.
7. Når du tenker på alt du skulle sagt. Skriv ned det du vil si, ikke send det. Få det ut av systemet, men ikke handle på det. Det er lett å gå og repetere i hodet ting man skulle ønske man sa, eller ting man vil få sagt. Få det ned på et papir, så går du og gjør noe helt annet. Ikke lur deg selv med at du trenger closure eller en bedre avslutning. «jeg trenger bare én siste samtale», «jeg trenger å forstå hvorfor», «jeg trenger at han/hun innrømmer…». Problemet er at svaret ofte bare skaper nye spørsmål. Det er bare en del av deg selv som prøver å manipulere deg selv til å gjenta et mønster du har repetert lenge.
8. Slutt å snakke om bruddet hele tiden.Sosial støtte er bra, men endeløs repetisjon kan bli veldig destruktivt og gjøre at du fokuserer på det du jobber med å komme deg fra. Det kan holde tankene og følelsene aktive. Fortell dine nærmeste at du skal videre, og at du ikke ønsker å bli spurt om vedkommende med mindre du selv tar det opp. På den måten slipper du at en fin dag blir ødelagt med at en venn plutselig spør om vedkommende.
9. Skriv i en dagbok, hvordan du ønsker at ditt fremtidige forhold skal være. Slipp alle begrensninger. Hvordan er vedkommende, hvordan behandles du, hvordan er dere sammen. Desto mer detaljer, desto bedre. Skriv og kjenn på følelsen du får i kroppen av å kjenne på hvordan du ønsker å ha det. Det vil ikke bare flytte fokuset ditt, men det vil hjelpe deg å se klart hva du IKKE ønsker å ha i livet ditt.
10. Ikke bare prøv å komme tilbake til den du var før forholdet. Finn ut hvem du er nå. Hva liker du når ingen andre påvirker valgene dine? Hva vil du bruke tiden, energien og livet ditt på? Prøv nye ting. Gjenoppdag gamle sider av deg selv. Sett deg mål som bare tilhører deg. Målet er ikke å bli så travel at du glemmer vedkommende. Målet er å bygge et liv du ikke lenger ønsker å forlate for å gå tilbake til noe som gjorde deg utrygg.

Å ta meg selv på alvor, og begynne å sørge for at jeg fikk det bra alene, gjorde mer enn jeg forstod. Mens jeg fikk det bedre oppdaget jeg flere sider av meg selv jeg hadde neglisjert i flere år, som jeg fant tilbake til. Og det føles helt mektig fantastisk.
Bli den beste versjonen av deg selv, slik at du har det ordentlig bra neste gang du møter noen. Tenk at den du møter og trekkes mot, vil også være på et bra sted – når du er klar. Det er lett å tenke at «man aldri kommer til å møte noen». Men du kan møte noen på butikken i morgen. Det vet du aldri. I mellomtiden tar du vare på deg selv og gjør at du føler deg bra. Dra på trening, svett, bli sterkere, hold deg i form. Gå i naturen, det er naturlig healing og det gjør deg mer til stede. Naturen er ALLTID en god idé.

Alle disse tingene vil være med på å gjøre deg mer selvsikker. Har du lyst å jobbe litt tettere med meg, så kan du bli med på challengen min som snart starter, les mer på teamjegliker.no/challenge – det vil hjelpe deg godt på vei, kjærlighetssorg eller ei. Nye impulser hvor du lærer noe nytt, blir mer selvsikker og motivert til å leve mer og bedre.

Hvis du likte dette innlegget kanskje du også vil like denne podcast-episoden på YouTube. Jeg legger ukentlig ut video på YouTube hvor jeg prater om selvutvikling. Følg meg gjerne 🙂

Å planlegge bedre. Å være tilstede. Å ha fokus.

Jeg skriver fra flyet til London. Jeg er til stede, tilfreds, og jeg kjenner på enormt mye mestring. Hvorfor? En enkel ting gjorde det mulig: Å legge vekk mobilen.

Etter VM-feiringen, som var enorm på alle positive, deilige, og formidable måter, måtte jeg prosessere. Alenetid er enkelt å velge når vi ikke har noen valg, men den store belønningen kommer når du aktivt velger å ta tid for deg selv – når livet har sine oppturer!

Vi trenger å prosessere alt vi tar inn, uansett hva det er. Jeg har tilbragt tid i Oslo sentrum med 150.000 mennesker. Det er helt ville tall, og en opplevelse jeg tar med meg i hjertet for evig og alltid. Likevel, det må prosesseres det også.

Akkurat nå er jeg på vei til London. Jeg skal i en middag med en coach jeg har investert mye i å jobbe med. Min store lidenskap i livet er å investere i meg selv, slik at jeg kan gi til andre. Og jeg tar det på alvor, for jeg vet at dette er mitt kall i livet. Det betyr alt for min livsglede å være i stand til å være der for andre.

Et sted på veien lærte jeg viktigheten av å ta på meg min egen oksygenmaske først. Nå bruker jeg den største delen av min tid på å lære andre det samme.

Metaforen er enkel og sann: Flyet styrter, du vil velge å redde andre før deg selv, men ender med å dø før du kan redde noen, og deretter dør alle. Hvis du derimot sørget for å ta på din oksygenmaske først, så kan du redde mange andre også.

For de som kjenner meg, har jeg ofte vært i siste liten. Høy puls og spenning har det gitt meg, og jeg anser det som en superkraft å mestre de smaleste marginer på å rekke både fly og avtaler i en fullspekket dag. Problemet med det er bare denne indre roen. Det eneste jeg faktisk har mulighet til å ha fullstendig kontroll over. Det som gjør at jeg tar gode avgjørelser og tenker klart.

Den siste uken har jeg vært helt logget av sosiale medier. De to siste dagene har jeg også lagt mobilen helt vekk, holdt meg unna nyheter, og hatt fokus på det som er viktig for meg.

I går vasket jeg hele leiligheten mens jeg aktivt lyttet til innholdet i et kurs jeg tar. Jeg la mobilen vekk hele dagen, på ikke forstyrr. Jeg holdt meg unna nyheter og annet input, jeg fulgte med på alt som ble sagt, mens jeg vasket (som utrolig nok gjør det lettere for meg å følge med når jeg også er i bevegelse). Jeg tror aldri leiligheten har vært så ren som nå.

Om 8 dager reiser min datter og jeg nordover, lillesøster gifter seg. Dagen etter at vi kommer hjem ankommer mine aller første Airbnb-gjester, og jeg tar renholdet på alvor. Ingen skal noen gang bo i leiligheten uten å føle at det er rent og strøkent. Jeg har også tatt en alvorlig opprydding de siste dagene. Kvittet meg med fire sekker klær. Jeg har bokstavelig talt kvittet meg med to hele skap med klær, og fikk nå et helt skap til å låse vekk personlige ting når jeg leier ut. For en fryd. Jeg har hatt to venninner innom som fikk plukke det de ville, og de fikk begge en ny garderobe ut av det. Jeg hadde så mye. Vanlige klær… designerklær… som jeg hadde fordi de var fine… men jeg brukte de jo ikke likevel.

Vi rydder på en ny måte nå. Jeg stuver ikke vekk masse i en bod, jeg kvitter meg med ting jeg absolutt ikke trenger. Og jeg liker ikke å eie mye – jeg vil ha minst mulig. Noen få bukser, litt flere topper, og noen få kjoler. Det er nok. Vi har alle de klærne vi bruker til daglig om og om igjen, og et skap fylt av ting vi bare har fordi «de er jo fine og en dag..» glem det.. de bare henger der.

Jeg synes oppriktig det er hyggelig å gjøre i stand stedet for at noen skal kunne få oppleve Oslo på sitt beste om sommeren. I tillegg er det en måte å frigjøre meg selv litt fra stedet og tingene. Jeg har tross alt knyttet meg til leiligheten etter 3,5 år, men jeg skal ikke bo der for evig. Datteren min får også tjene på det ved å leie ut sitt soverom.

Jeg fikk mestring av å ligge foran skjema, og aktivt si nei til invitasjoner, slik at jeg kan møte klar til kveldens middag i London forberedt.

Mens jeg skriver er det litt turbulens og på et vis suger det i magen slik det gjør ved letting av flyet. Jeg synes det er deilig. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke har flyskrekk. Men jeg hadde perioder hvor jeg kunne få angst fordi trangt. Jeg har lært meg å takle meg selv så mye bedre.

Så i går kveld så jeg litt av finalen i VM (jeg har faktisk blitt frelst av denne fotballen og elsker å se på kampene), men så gikk jeg og la meg selv om den ikke var ferdig. Jeg ville ha en god natt søvn og være uthvilt.

Jeg valgte også å faste fra midt på dagen i går, for å gjøre det lettere. Da jeg pakket og gjorde meg klar, var leiligheten strøken og jeg trengte ikke å tenke på mat i går kveld. Heller ikke i dag morges, eller nå på flyet. Og det innser jeg at er både økonomisk og behagelig. Jeg får en deilig ro i meg av å faste, og det er tredje gang jeg gjør det de siste månedene. De første to var på 36 timer. Denne er på kun 24 timer for å gjøre reisen enklere, og for å nyte middagen i kveld bedre. Vit at jeg spiser godt før jeg faster!

Jeg har også valgt å bo på et billig hotell i London, selv om det er i Soho som er et finere område. Jeg skal bo på et pod-hotell! Det er jeg spent på. Jeg gleder meg faktisk litt.

Tanken på at leiligheten hjemme nå er strøken gjør meg så glad. Jeg har 6 dager hjemme før jeg reiser igjen, og det er flere ting jeg skal gjøre da, men nå har jeg gjort unna mye av vasking. Jeg vasket vinduene også. For hvert vindu jeg hang ut av måtte jeg se ned og tenke på sannsynligheten for å overleve et fall fra tredje etasje. Og jeg vurderte det til at det er ett vindu hvor jeg kanskje hadde blitt tatt imot av en hekk. Vinduene er i alle fall rene, stua er ren. Jeg vasket pledd på stua, og putetrekkene på pynteputene. Skjønner du følelsen?

Jeg har en egen greie rundt vasking. Jeg er oppvokst i et hjem hvor renhold var i fokus. Å vaske gir meg mestring og en følelse av å være flink. Men jeg innså også at det å ha kontroll på hva som er inne i skap og ha vasket inni dem, gir meg en følelse av kontroll på eiendeler.

Samtidig føles det godt å vite at jeg ikke samler på ting, som vil gjøre det enklere å arve meg den dagen jeg forlater. For er det noe som er unødvendig, så er det alt som samles opp som arvinger må stå og jobbe med i ukesvis, månedsvis og årevis.

Jeg ga noen klær til UFF-containeren. En skjorte jeg har holdt til meg som en sutteklut i årevis. Jeg kjente det var på tide å gi slipp. Jeg har bilder, jeg har andre ting. Vi lurer oss selv ved å tviholde på ting.

Vi kom uten noe, vi drar uten noe.

Og det beste med livet? Å leve det. Å være til stede i det. Livet handler ikke om tingene vi har i det (det har vi vel skjønt flere ganger), men menneskene vi har i det, relasjonene vi har, og først og fremst: Hvordan vi har det i oss selv, så vi kan nyte livet.

Da jeg la meg i går hadde jeg absolutt alt klart. Jeg sto opp 06.05. Dusjet kroppen. Kledde på meg noe behagelig å reise i. Kun håndbagasje, jeg blir bare én natt. Jeg har pakket for å være fin i kveld, og jeg gleder meg enormt.

Jeg er takknemlig for hvor jeg er i livet nå. Jeg har det bedre enn jeg noen gang har hatt det, og det er uten å engang date noen som helst. For meg er det en stor bragd å sette søkelys på meg og jobben min (som jeg elsker).

Forleden dag hadde jeg en samtale med et medlem. Tove. Jeg nevner med navn, fordi hun har tillatt meg å bruke hennes testimonial for å vise prosessen til medlem. Hun har vært med i seks måneder i TeamJegLiker, som betyr at vi tar en dypere innsjekk for å se hvor vi er i prosessen. Listen over seiere hun har til nå, var seks ganger så lang som hun først trodde. Jeg er så takknemlig for å møte så mange flotte mennesker gjennom det jeg gjør, og stolt av jobben de gjør med seg selv. For det er sannheten: Det er de selv som gjør jobben. Jeg viser bare vei, og holder dem ansvarlig ved at de ukentlig sjekker inn med oss.

For at du skal forstå vil jeg vise eksakt ordene hun selv brukte for å fortelle hva hun har oppnådd i programmet vårt ila seks måneder:

• indre ro
• mot
• ærlighet ovenfor meg selv
• trygg
• tilstedeværelse
• reflekterer daglig
• puster mer
• jeg senker tempoet
• gi slipp
• kjenner etter
• står i følelsene
• prioriterer meg selv
• jeg betyr noe
• jeg er stolt av meg selv
• komfortsonen har blitt større

Å se et menneske få kontakt med dette, betyr alt. Jeg har flere like opplevelser med medlem i det siste. Det viser meg hvor viktig det er å jobbe over lengre tid for å få endring, og jeg ser forskjellen det utgjør for de som møter opp for seg selv gjennom coaching.

Jeg har tre medlemmer som akkurat har forpliktet seg til ytterligere 12 måneder for å gå enda lengre. Ved å være med i Teamjegliker kan du være en del av en gruppe-coaching, men det går også an å jobbe tettere med meg 1-1. Det gjør jeg kun med en håndfull mennesker. TeamJegLiker har blitt noe virkelig unikt. Noen kommer egentlig bare for å polere bilen, men vi fikser altså motoren også.

Så når jeg nå sitter her på flyet med indre ro, kontroll, oversikt, så kjenner jeg altså på en enorm takknemlighet over så mye.

Jeg er takknemlig for å være i mitt eget liv. For alle utfordringene som har tatt meg dit jeg er, på godt og vondt. Og for å forstå at dette er hva jeg er ment å gjøre. Jeg har så mange ting jeg kan, og det som har vært vanskelig for meg var å velge. Det kan virke som et tullete problem, men jeg la altså energien min for mange steder. Skulle jeg satse på foto? Skriving? Være en influenser (det er jeg jo uansett)? Jeg har jobbet med mange, jeg har vært i event-bransjen, jeg har vært executive assistent/ manager, jeg har mestret så mange ting.

Men å forstå at å mestre noe, ikke betyr at vi skal gjøre det – det har vært en liten åpenbaring i seg selv.
Dette er hva som er større enn meg selv, hvor jeg er ment å utfolde meg.

Jeg skal dele, utvikle meg, og vise andre veien jeg selv går. Jeg kan aldri gå dypere med en klient, enn jeg selv har gått. Derfor snur jeg på enhver stein i meg selv, for å finne traumer, begrensede tanker og usannheter, alt som er. For på den måten ble jeg begavet med en traumatisk barndom, som jeg fremdeles jobber med.

Det var mange ord om mye, og hvis du leste helt hit, takk. Jeg elsker å skrive. Og jeg hadde lyst til å skrive en bloggpost akkurat nå. Kanskje det er roen og overskuddet som gjorde det?

Spørsmål du kan stille deg selv akkurat nå (gjerne si det høyt): Hva kan jeg gjøre for at livet mitt skal bli litt bedre å leve? Og hvis du vil ta noen grep for å bli mer selvsikker, sjekk ut min neste live challenge her.

Det verste med å ikke komme seg ut av et dårlig mønster, er tiden man bruker på det. Da jeg var 20 år hadde jeg mye jeg ville gjøre, uten å tenke særlig langsiktig. Jeg levde mye «her og nå», men det betyr ikke at jeg var tilstede. Jeg bare levde i sus og dus og tok hver dag som den dagen det var, og satte som oftest det jeg ville foran det jeg trengte. Jeg ante ikke hva jeg trengte. Poenget er at det som ikke er bra for oss, er lettere å håndtere når vi ikke har begynt å tenke konsekvenser.

Konsekvensene er hva som er mest smertefullt i dårlige mønstre når vi entrer en ny alder. Personlig gir jeg ganske faen i tallet som er festet til tiden. Jeg er 39, jeg har mer linjer i ansiktet, huden er ikke elastisk som før. Noe skjer, det er helt okei. Jeg vet nemlig at jeg er mer enn denne kroppen, og jeg er ikke redd for døden.

Men den biologiske klokken er et faktum. Og drømmen om flere barn og alt det der, ja du vet. Nå kan det virke som om dette er innleggets tema, men det jeg skal komme til, er det «å starte på nytt». Du trenger ikke være en statistikk i min utfordring for å få noe ut av innlegget, bare gi meg litt tid.

Foto: Aleksander Espelid 

I flere år har jeg vært i et av og på-forhold. Jeg som enkelt slang meg fra en liane til en annen (når lianen viste seg å ikke være bærekraftig), ble plutselig en som holdt fast selv om fallhøyden var stor. Akkurat nå pleier jeg mine egne røtter, så jeg kan være min egen liane.

Men var det drømmen om familie og den biologiske klokken som ikke lot meg gå? Ikke i starten. I år er det seks år siden mitt kapittel med denne mannen startet. På mange måter var han det beste jeg hadde møtt, virkelig. Betyr det at han er det beste jeg kan få? Muligens ikke, men jeg holdt fast. Samvittigheten min for han har vært et stort faktum i alle opp- og nedturer. Samvittighet, frykt, drømmer, illusjoner. Jeg kan til og med merke en vag frykt for «hva om han ender med å lese dette!»?
Så trøster jeg meg med at han unngår nok alt som har med meg å gjøre, og hvis han skulle gjøre det, så kjenner han meg bedre enn noen på så mangt. Vi ble begge veldig bevisst på situasjonen vi var i. På tilknytningsstilene våre og triggerne våre. Likevel klarte vi det ikke. Klarhet er så vakkert når man ikke er trigget, men straks man er det, så blir man blind.

Frihet for meg er å kunne skrive dette og være åpen som jeg liker å være. Den hersens konsekvens-tenkningen har jo ødelagt en del av det. Hva er konsekvensen av å dele og bli lest? Herregud, så mange utfall og tanker og looper man kan gå inn i. Samtidig lever jeg av å være coach, hvor jeg lærer andre å ikke la seg stoppe av frykt og slutte å la tankene om fremtiden ødelegge.
For hva vi enn tenker, så er det bare tanker, og vi vet ikke en eneste ting om fremtiden. Og i dagens tid vet vi ikke hvor lenge fremtiden engang eksisterer. Enda en grunn til å leve mer og lytte til hva man selv vil.

De siste par årene kjente jeg ekstra på det. Han ville ha familie, jeg ville også det. Aldersforskjellen? Han er mange år yngre enn meg. Ingen av oss synes det var et problem oss imellom. Problemet er jo at jeg har «dårligere tid». Forholdet ble aldri skrevet i stein. Jeg forstod utfordringen med anxious og avoidant-par for lenge siden. Jeg er belest. Jeg har forstått konseptet og problemet i det. Et enda større problem er at jeg liker utfordringer og jeg ville på død og liv få det til. Jeg ville klare det mot alle odds, det ville han og.

Jeg tenkte ikke jeg skulle kjenne på dette da jeg startet å skrive, men mens jeg skriver så gjør jeg det. Det er lengsel og savn, men zoomer vi ordentlig ut, så er dette helt naturlig når vi tenker på noe som vi forbinder med noe. Jeg kan også lete frem tanker som vekker følelser av avsky, det bare ligger ikke like naturlig hos meg. Jeg løper etter håp, og jeg lever etter drømmer. Det er dette mennesket jeg har brukt så mye tid med i så mange år, og det er nervebanene i hjernen min som har blitt skapt. Og dette jeg skal skrive nå, er en ubehagelig sannhet:

Når du gjentar de samme fantasiene over tid, skjer det noe fysisk i hjernen. Hjernen danner og forsterker nevrale forbindelser (nervebaner) basert på det du tenker ofte. Den skiller dårlig mellom levd erfaring og levende forestilling, spesielt når følelsene er sterke. Hver gang du går inn i samme indre historie, blir den lettere å aktivere neste gang. Etter hvert kan det føles kjent, trygt og “sant”, selv om det ikke er forankret i virkeligheten.

Dette forstod jeg mer nylig og det skremte meg skikkelig. For denne drømmen om en fremtid hadde vi sammen snakket om, gang på gang, men det skjedde aldri.

Og jeg som praktiserer tilstedeværelse og mediterer mye… Jeg har hatt øyeblikk av klarhet, men jeg har aldri klippet navlestrengen til dette. Traumer og oppvekst er hva som forårsaker disse tilknytningsstilene. Og meg som engstelig har hatt en sterk dragning mot dette fraværende. En underliggende falsk sannhet om at jeg ikke kan ha en trygg og varig nærhet, som gjør at jeg ubevisst velger. Og den som er fraværende har samme frykt for ekte nærhet, men det utspiller seg ulikt. En evig runddans som krever enormt tilstedeværelse fra begge parter, om man skal komme seg gjennom.

Et umulig kapittel, som jeg ikke klarte å motbevise.

Når jeg praktiserer Vipassana (meditasjon) hører jeg ofte på læremesteren S.N. Goenka. Han starter ofte timen med å si «start again, start again».  Jeg starter på nytt med meg selv nå. Enda en gang skal jeg gå i dybden og bli sterkere i meg selv, slik at jeg klarer å ta imot noe trygt fra en annen. Jeg starter på nytt med å leve i tråd med meg selv og bli kjent med egne verdier. Jeg vil ikke kalle meg singel, for det høres ut som at jeg er tilgjengelig for dating. Det er jeg ikke. Jeg er opptatt. Akkurat nå er jeg i livets viktigste forhold, og det er med meg selv.

Lag en fin dag.
Anette-Marie

Jeg har også laget en podcast-episode om dette teamet, helt nylig. Du kan høre den her.

PS: Hvis dette traff deg, og du ønsker støtte i din egen prosess, kan du melde interesse for 1:1 coaching her. 

Inni meg har jeg fremdeles hun som vil skrive alt, bare spy det ut, bare være den ærlige som jeg alltid pleide. Ufiltrert. Skrev ut dag ut og dag inn. Med årene kom den delen som også vil beskytte mer, og den delen som tenker mer over alt. I dag vil jeg skrive om meningen med livet og hvordan det til tider føles litt håpløst å velge retning. Jeg kjente på en uro i meg i dag. Sliten.

Jeg var på Matt Ryfe i går på Fornebu. 19.000 mennesker som møtte opp for å høre på Stand Up. Var det bra? Var det for mye? Jeg vakler litt mellom hva jeg liker av det og hva jeg synes blir litt for enkel humor. Jeg tror jeg liker at han gir sånn faen, at det er noe befriende rundt det. Samtidig er det banalt enkelt, det handler jo om overfladisk sex og jeg skjønte ikke om jeg lo av vitsen eller måten det ble fortalt på.

Det har uansett lite med livet mitt å gjøre, men jeg kom meg ut, jeg var sosial, jeg lo jo, flere ganger. Mye av det jeg lo av var samtalene mellom meg og Therese som jeg dro med. Og i dag føler jeg meg overkjørt, tom, bakrus uten å ha drukket en dråpe alkohol. Men det tar meg til det jeg skrive om i dag.

Foto: Aleksander Espelid

Det kan jo ikke bare være meg som kjenner på denne rare rastløsheten i blant, derfor bestemte jeg for at jeg skal sette ord på det i dag. Det er bare meg og Bella hjemme, en veldig rolig søndag. Det er grått ute, det regner. Jeg er glad for at det er sånn, jeg liker at jeg har en ekstra tillatelse til å bare være hjemme. Samtidig er mitt sosiale lager fylt opp, jeg føler ikke at jeg skulle vært noe annet sted.

Det jeg derimot har kjent på, er en rastløshet. En liten dose av «du burde gjøre dette». For jeg har alltid noe jeg kan gjøre som er produktivt i jobbens forstand. Jeg har kurs jeg tar, som jeg kan se på. Jeg har landingssider (nettsider) som skal designes. Jeg har mail jeg kan sende ut til mail-listen. Jeg kunne vasket og ryddet mer hjemme. Det er ikke bare «jeg burde» som paralyserer meg til å ikke gjøre noe annet enn å tenke på det. Det er livet som plutselig virker litt håpløst på noen områder, og en utålmodig del av meg som vil løse alt fortere.

Hvordan kommer jeg meg ut av denne rare følelsen som brer seg i meg? Svaret er sårende enkelt. Det er å sette meg å meditere. Men i stedet for å gjøre det, har jeg en liten frem og tilbake-kamp med egoet mitt. Se på serie først, meditere senere. Så da ser jeg på noe, med en rastløshet inni meg. Det interessante er hvor sterkt egoet jobber for å rettferdiggjøre alt annet enn å meditere. Når én time meditasjon vil gjøre at jeg har ro resten av dagen. At hva enn som trenger å prosesseres etter en så heftig kveld med så mange mennesker, for lov å slippe raskere.

Egoet er tankene våre. Det er hva som identifiserer seg med kroppen og en tittel og «hvem vi er».  Jeg ser det også som et lite virus. Litt som AI er i disse dager i verden. For hvis vi er tilstede er alt virkelig fint, og hjernen vår er et fantastisk redskap til å løse oppgaver og planlegge. Men i stedet for å gjøre det, krisemaksimerer vi, aktiverer angst, fight or flight og what not. Det som er interessant (for den som er åpen for det), er at egoet jobber mot tilstedeværelsen. Eckhart Tolle er den som har beskrevet det best for meg. Egoet vil ikke dø. Å være helt og fullt tilstede her og nå, vil gjøre at egoet ikke får lov til å leve i fremtid eller fortid. Som er det eneste problemet vi har, å leve i fortid og fremtid. Her og nå er det intenst vakkert, om vi virkelig lytter til stillheten og ser det som er rundt oss.

Det krever litt trening, vit det. Men det er mulig å være helt tilfreds og fylt med kjærlighet, uten at noen gir det til deg. Jeg velger å meditere litt, og jeg kjenner at det slipper i hele meg. Det er deilig, jeg lander. Jeg rekker å meditere 15 minutter før bestemor ringer, og jeg velger å svare, for det er min evige dårlige samvittighet (vi alle har den), å ikke prate ofte nok med henne. Selv om samtalene ikke har veldig mye innhold. Bare å høre stemmen, høre at hun har det bra og er frisk, si at det regner og er grått, si at Bella har det bra, at Tina kommer hjem i morra, og at jeg skal meditere.

Jeg leste et par av kommentarene som har kommet inn. Mens jeg skrev dette faktisk. Jeg kom plutselig på at det kanskje var noen nye kommentarer her inne. For jeg har en jobb å gjøre med å bli en blogger, og en Youtuber, igjen også. Jeg må faktisk huske å sjekke kommentarfeltet. Etter så mange år med å være vant til at de ikke eksisterer, hadde jeg ikke fått det med meg. Det var jo en så fin respons på mine forrige innlegg. Det er noen som leser, det er noen som vil ha dette mer rolige, mer tilstedeværende. Jeg er rørt! Og det motiverer meg til å fortsette å skrive. Denne uken skal jeg lande på hvilken dager mine faste innlegg kommer, men jeg lover som sagt ukentlig innhold. Kanskje til og med mer!

Planen er som sagt å være mer her – i tekst. Og for deg som også liker meg i videoformat, så finner du YouTube-kanalen min her.

I neste innlegg vil jeg fortelle litt mer om min nåværende situasjon privat. Det blir fint å lette på det også! Lag en fin søndag, eller hvilken dag du enn leser dette: Lag en fin dag.

Anette-Marie

I den verden vi lever i nå, er det noe som begynner å skremme meg mer og mer, og det er algoritmene. Samtidig lar vi livet bare surre og gå i bakgrunnen uten at vi egentlig er til stede i det. Er det ikke skummelt nok til å ta massive grep?

Foto: Aleksander Espelid

Planen min fremover er ganske enkel. Jeg vil være meg, og jeg vil dele det jeg erfarer og lærer på min vei. Jeg har kommet til et punkt i livet hvor tilstedeværelse betyr alt mye for meg. Det er én ting å være til stede, men noe helt annet å forstå hva tilstedeværelse faktisk er. For å forstå det må du øve på å være her og nå. Det betyr å være i tilstede i hvert fiber av kroppen, og i det du gjør akkurat nå. I stedet for å være fanget i tanker om fortid eller fremtid. Når du virkelig er til stede, er livet komplett. Uavhengig av hvor mange utfordringer du har, hvor mange oppgaver som ligger foran deg, eller hvor mange problemer som finnes der ute.

Jeg kommer nok alltid til å snakke mye om tilstedeværelse, fordi jeg oppriktig ønsker å hjelpe andre til å være mer til stede i sine egne liv. Det finnes mange måter å øve på dette på, men la oss starte med noe veldig konkret: Sosiale medier og mobilen vår.

Jeg har et bakgrunnsbilde på telefonen min hvor det står “Do it afraid”. Det er en setning jeg liker godt. Gjør det du ønsker å gjøre i livet ditt, selv om du er redd. Telefonen min er som regel på “ikke forstyrr”, og i tillegg bruker jeg en app som blokkerer enkelte apper store deler av dagen.

Regel nummer én er ganske enkel: ingen varslinger. Jeg har kun varslinger på vanlige SMS-meldinger. Jeg har ikke Messenger på telefonen, og jeg har heller ikke Facebook der. Akkurat nå har jeg også slettet Instagram og Snapchat, selv om det er kanaler jeg bruker i arbeidet mitt.

Når jeg vil ta en pause fra sosiale medier, sletter jeg rett og slett Instagram og Snapchat fra telefonen. Grunnen er enkel: selv om jeg er bevisst, er disse plattformene laget for at vi skal bruke dem mest mulig. Hvis du noen gang har prøvd å holde deg unna Instagram, vet du hvor fort det skjer. I det øyeblikket du åpner appen, har algoritmen allerede fått tak i oppmerksomheten din. Plutselig sitter du der i et kaninhull av innhold. Du starter kanskje med noe du faktisk hadde lyst til å se, men etter hvert sitter du og ser på masse ting du egentlig ikke har noen interesse av, men du ser likevel.

Det har skjedd med meg flere ganger i det siste. Jeg har et ganske bevisst forhold til Instagram, men jeg jobber også med å skape innhold. Og så sitter jeg der og tenker: hva er det jeg holder på med nå? Før kunne jeg gjøre dette uten å bli særlig påvirket. Det kan jeg ikke lenger.

I en periode nå prøvde jeg å bare gå inn på Instagram for å poste to videoer og så gå rett ut igjen. Jeg har blant annet en challenge som jeg holder på med i et helt år nå (meditere to timer hver dag). Likevel merker jeg at selv når jeg gir meg selv tjue minutter til å poste, skrive tekst og svare på noen kommentarer, så tar algoritmen tak i meg. Plutselig sitter jeg og ser på noe helt meningsløst, noe jeg egentlig blir litt irritert på meg selv for å bruke tid på.

Og ja, det er underholdende, noe av det. Det er gøy, noe av det. Kanskje sender du en reel eller en meme videre til en venn, og dere ler litt av det. Men mens du sitter der, går tiden. Klokken går, livet går, og det går fort. Du er mindre til stede i ditt eget liv, samtidig som du fylles opp av alt andre mennesker gjør og får til.
Kanskje begynner du også å kjenne mer på alt du selv ikke får til. Du sammenligner deg med andre, bevisst eller ubevisst. Du ser ting som inspirerer deg og tenker: Åh, sånn vil jeg også gjøre, sånn vil jeg også leve. Men du gjør det ikke. Du ser, og du ser, og du ser. Du forteller deg selv at du skal gjøre det senere, men i stedet sitter du fortsatt der og scroller.
Spørsmålet er da: Er det virkelig så gøy og underholdende at vi skal kaste bort livene våre?

Hvis du tør å gå inn på skjermtiden på telefonen din og se hvor mange timer du bruker der, blir du ofte ganske overrasket. Hvis du legger sammen gjennomsnittet for en uke og ganger det opp over måneder og år, blir tallet ganske stort. Samtidig føler mange at de ikke har nok tid. At de ikke strekker til, at de er stresset og overveldet. Man finner ikke tid til å trene, ikke tid til å lage mat, ikke tid til de små tingene som faktisk gjør livet bedre. Livet raser videre, med et underliggende stress.

Mange bruker også mye tid på Netflix eller TV-serier på kvelden. Hvor mye tid bruker du egentlig på å se på andres liv, i stedet for å være i ditt eget? Og det er ikke bare tiden du er på skjermen som påvirker deg. Det er også alt du tar inn. I snitt tar vi voksne inn omtrent ti ganger mer informasjon enn nervesystemet vårt klarer å prosessere hver eneste dag. Hver eneste dag!

Hvis du virkelig vil ta livet ditt tilbake, må du starte med små steg. Det første kan være å slå av varslinger. Ikke la tilfeldige pling eller vibrasjoner få lov til å stjele oppmerksomheten din fra det du holder på med. Det andre er å ikke ha telefonen på soverommet. Du legger deg på puta etter en lang dag og hjernen skal endelig få slappe av. Men i stedet for å lande i ro, tar du opp telefonen. Du scroller litt til. Og litt til. Du skulle kanskje legge deg tidlig, men plutselig er klokken langt mer enn du hadde planlagt.

Den tiden kunne du brukt på å lese den boka du har hatt lyst til å lese så lenge, eller skrive litt dagbok og reflektere over dagen. Livet går fra deg mens du scroller. Og bak dette ligger enorme krefter. Selskaper som tjener enorme penger på at du bruker mest mulig tid der. Jo mer du scroller, jo større er sjansen for at du også kjøper noe du egentlig aldri hadde tenkt på å kjøpe. Plutselig føler du at du trenger mer, et produkt, et tilskudd, en løsning. For da skal du endelig føle deg bedre. Men sannheten er at det sjelden fungerer sånn…

Når du legger deg for å sove, gi deg den tiden til hvile, refleksjon og prosessering. Det er også en grunn til at det kan føles vanskelig å være stille med seg selv. Når du sitter i ro, uten å stimulere deg selv med et eller annet, begynner tankene å komme. Tanker om alt mulig. Masse ting som trenger å bli prosessert. Hvis du aldri gir deg selv rom til det, bygger det seg bare opp. Da føles det enklere å skru på en serie, scrolle litt mer eller fylle tiden med noe annet. Alt annet enn å være alene med seg selv.

Dette er bare en bevisstgjøring. Og det bør skremme oss litt. For noen ganger trenger vi å kjenne på alvoret: livet går. Og sannheten er at du ikke trenger mer. Du trenger mindre. Når du begynner å rydde bort litt av alle inntrykkene, og lar kropp og hode prosessere alt som ligger der «u-ferdigtenkt» vil du oppdage at livet er ganske bra. Du trenger ikke løpe etter det neste. Du kan være her, nå, selv med utfordringer og ting som må ordnes.

Din verdi som menneske har ingenting med hvor mye du får til å gjøre. Den er like stor uansett. For å oppdage det må du rydde litt bort støyen.

Sitt stille. Prøv å meditere. Legg bort telefonen. Drikk en kopp te og les en bok. Gå en tur uten mobil.

Min egen lille oppdagelse kom for mange år siden da jeg bestemte meg for å dra på IKEA uten mobil. IKEA pleier å være ganske stressende, men uten telefonen ble opplevelsen helt annerledes. Jeg gikk rundt der med en liste skrevet for hånd. Jeg så mennesker. Jeg så hva som skjedde rundt meg. Jeg var bare der med mine oppgaver og lot meg ikke påvirke av at det var mye mange der. Noe som ellers stresser meg og gjør meg ukomfortabel.

Det samme gjelder når jeg går tur med hunden min i Oslo, uten mobil. Den ligger igjen hjemme. Noen ganger setter jeg meg på en kafé, andre ganger i en park. Jeg ser på mennesker, på trærne og på livet rundt meg. Og jeg kjenner hvor vakkert det egentlig er. Livet er vakkert. Det som gjør det komplisert, er alt vi legger oppå det.

Er det ikke rart hvor fjernt det har blitt å reiste steder eller å gå ut uten mobilen? Shit, jeg glemte mobilen! Som om den er en del av kroppen. Før var det ikke sånn. Vi hadde hustelefon. Vi kunne nås når vi var hjemme og tilgjengelig. Mens når vi var ute og hadde ærend eller var med andre mennesker, kunne vi ikke nås. For en luksus!

Tilstedeværelse handler om å være her og nå, og akseptere livet akkurat slik det er i dette øyeblikket. En dag skal livet ta slutt, både for meg og for deg. Vi er en del av noe mye større enn alle prosjektene og gjøremålene vi fyller dagene våre med.

Det er interessant hvordan vi ofte velger å bo veldig fint, men samtidig ha dårlig råd. I stedet for kanskje å bo litt enklere, jobbe litt mindre og leve litt mer. Vi investerer mye i ting. Sofaer, gardiner og møbler. Men det som ofte sitter lengst inne for mange, er å investere i seg selv.

Jeg husker første gangen jeg ble utfordret til det. Å bruke penger på et kurs eller et foredrag. Det føltes nesten rart, fordi det jo bare var noe usynlig. I dag tenker jeg helt annerledes. Det finnes nesten ingenting mer verdifullt enn å investere i ting som gjør livet bedre. Investere i å oppgradere oss selv som menneske. Terapi, coaching, kurs eller retreats.

For mange år siden var jeg på et retreat med Eckhart Tolle. Fire dager som jeg aldri kommer til å glemme, fordi jeg var så til stede. Hvordan har dine siste fire dager vært? Har de vært minneverdige, eller har livet bare gått litt videre mens du har vært på vei til det neste?

Det trenger ikke være sånn. Du kan være til stede her og nå. Og det første steget er bare å bli bevisst på det.

Hvis du har lest helt hit, vil jeg faktisk si: wow, gratulerer. Fortell meg gjerne om du liker denne typen refleksjoner. Planen min fremover er å dele én video i uken i stedet for å være på sosiale medier hver dag. Jeg vil dele innsikt, erfaringer og refleksjoner som kanskje kan gjøre livet litt ditt litt bedre.

Lag en fin dag!

Mens snøen daler ned på utsiden av vinduet i minus to grader, knitrer det i peisen her inne. I går var solen så klar at det nesten så ut til å bli vår. Jeg liker det best i minus, for det er ikke vår ennå, og plussgrader gir bare ekstra mye søl. Som hundeeier midt i Oslo merker jeg det nok ekstra. Er det minus, holder det å kanskje bare tørke av beina hennes litt, men hvis det er bare bikket rett over 0 grader, så er det noe helt annet. En liten gåtur krever en helårsvask av Bella. Undersiden av hunden ser ut som undersiden av en bil. Det gjelder å få henne opp i badekaret før hun tar den berømte «riste av seg det våte» i gangen. Om hun rekker det mens jeg tar av meg yttertøyet, så er det grå sprut av skittent snøvann opp etter veggene. Ikke bare litt, ganske mye. Så mye at man på samme tid som å bli oppgitt, også blir litt fascinert. Så det gjelder å få henne rett i badekaret. Hun er vant til det, og går selv mot badet og hopper gladelig i badekaret på et blikk fra meg.

Akkurat nå er det to minus, og snøflakene faller sakte, tykke, som myk bomull. Det gir meg en sånn ro å se på det. Disse snøflakene. Milliarder, helt ulike. Vi tenker kanskje at det er vilt at alle snøflakene er ulike, men tenk at det samme gjelder oss mennesker. Det er omtrent 8,3 milliarder av oss, og vi er alle ulike.

De siste dagene har jeg vært avlogget. På onsdag, for seks dager siden, slettet jeg Snapchat og Instagram. Jeg har et eget oppgjør med disse kanalene med jevne mellomrom. Snapchat er ikke den verste, selv om det er utrolig mye teit der også hvis man roter seg inn på «oppdag-siden». Der er jeg sjelden. Snapchat for meg er å dele.
Jeg bruker den ikke til private dialoger (minimalt og ingen kan forvente å få svar fra meg der), men å dele, som er jobben min. Instagram derimot. Det er roten til sammenligning, press, hamsterhjul. Alt. Jeg har vært avlogget et helt år tidligere, og man skulle ikke tro at det trengte å være en bragd, men i dagens samfunn er det det. Snapchat har blitt for mye for deg som følger også. Det er for mange, som poster for mye, uten at du sitter igjen med noe. Å se noen rydde skapet, handle, ja, hva enn. Tid fra ditt liv, tatt vekk.

Det finnes en verden utenfor dette. Det er den jeg er i nå. Det er den jeg har vært i nå i fem dager. Jeg føler meg bortgjemt, at ingen kan se meg. Det føles ut som at jeg har reist på ferie. Jeg får all denne tiden til å fokusere på andre ting. Og det er når jeg fjerner alt dette støyet, at jeg kjenner det bruser i årene, at jeg kjenner jeg lever. Jeg våkner glad og uthvilt. Jeg nyter å lage middag, jeg er tilstede. Man tror man mister noe, men man får så mye, mye mer.

Tilstedeværelsen som finnes utenom dette jaget, dette hamsterhjulet.

Det vi hadde som barn, ungdom og ung voksen. Før alt dette kom.

Husker du?

Vi kunne det å kjede oss, vi kunne det å sitte og stirre ut i det blå, for så å komme med en kreativ løsning, en iver etter å finne på noe, gjøre noe, skape noe. Kanskje det var lysten til å rydde og organisere noe, eller rett og slett å skape noe selv. Bygge noe. Male noe.

Det tar et stort snøflak fire sekunder å falle forbi to etasjer. Jeg har stirret på dem så lenge, de er ufattelig store i dag. Noen av de faller som fjær, i sikk sakk. Jeg har fulgt flere av dem fra rett under taket på nabobygget, helt til det forsvinner fra synet mitt. To store, lange bygårdsvindu faller de forbi. Fire sekunder, kanskje fem til og med. Det har lagt seg et tynt lag på bilene nå, slev om det foreløpig smelter når det lander på den våte asfalten.

Da jeg så ut vinduet for et par timer siden, så det ut som det regnet, men likevel ikke. Da tenkte jeg noe som at den ser rådvill ut. Den vet ikke om den skal være regn eller snø. Den er sludd. Så tok gradestokken et valg og lagde snø.

Det jeg nå skal dele med deg er ganske stort for meg. La meg ta deg gjennom min mentale prosess. For cirka 120 dager siden begynte jeg å poste meditasjonsposter på Instagram, på min private, men også offentlige profil. Samtidig lagde jeg noe innhold til Teamjegliker sin kanal (coaching-bedriften jeg driver, hvor vi coacher kvinner innen trening, mat og selvutvikling). Jeg ønsket å logge meg på, poste, logge meg ut igjen. Jeg klarte det til en viss grad. Jeg har en app som blokkerer meg fra å gå inn mer enn to ganger om dagen. Klart jeg kan bryte opp denne blokkeringen, men det krever litt frem og tilbake, så da lar jeg oftest være.

Jeg ga meg selv 20 minutter morgen og kveld til å legge inn meditasjonsøkten. Hvis du ikke helt vet hva jeg prater om, så kan jeg kort forklare at jeg praktiserer Vipassana, og har satt meg et mål om å meditere én time morgen og kveld i et helt år. Dette er hva jeg dokumenterer på Instagram.

Selv med disse reglene om begrenset tid på Instagram, bet jeg meg merke i at algoritmen klarer å ta tak i meg også. Den viser kanskje noe relevant, som jeg da starter å se på, og fører meg raskt inn i et forsøk på å dra meg langt inn i scrollemodus. En modus hvor man bare ser på ting uten å vite hvorfor man ser på det. Man får innhold man ikke har valgt å se på, som man likevel ser på. Noen ganger er det innhold som er så ufattelig teit, men likevel får oppmerksomhet av den grunn.
Man lurer på hvordan det ender. Den teite tingen man ser på, hvordan ender det? Minuttene går mens mitt nervesystem jobber på spreng for å prosessere informasjonen, samtidig som at jeg bruker tid fra mitt dyrebare liv, på noe jeg aldri får noe som helst igjen for. Jeg skvetter til idet mobilen låser appen. Tiden er over. Og jeg lurer på hva jeg akkurat brukte tid på…

Jeg fyller opp kvoten i mitt eget nervesystem. Jeg fyller på med innhold som kanskje gjør meg dummere. Og jeg kaster bort dyrebar tid på å være i en automodus hvor jeg hverken er våken eller sover, på et vis. Man er bare «inni det».

Samtidig skaper jeg innhold som gjør at du er der, vel og merke prøver jeg jo å lage noe som kan påvirke ditt liv til det bedre. Men gjør det egentlig det? Får du noe med deg av det jeg poster inne i det kaoset der?

Denne kampen om å være eller ikke være – på sosiale medier – er noe som jeg har hatt i årevis allerede. I 2021, før jeg flyttet til Bali, hadde jeg et halvt år eller mer, hvor jeg var avlogget annenhver måned. Jeg hadde en 8-ukers syklus på Teamjegliker den gang, så jeg kunne logge på, hente inn medlem over en periode, deretter logge av og fokusere på medlem og være til stede i livet.

Jeg gikk ikke glipp av noe. Bedriften overlevde.

Jeg har perioder hvor jeg lar meg inspirere. Lage reels, opprettholde et visst momentum. Og noen ganger er det gøy. Men nå.. det er på ingen måte gøy å holde tritt med det som skjer. Jeg håper og tror at disse store bedriftene spenner bein på seg selv, og at mennesker våkner opp fordi smerten av å være så påvirket av så mye, knekker oss totalt. Vi er ikke skapt for denne type påvirkning, det ødelegger oss mentalt. Dette er ikke bare mine ord. Dette er forskning, dette er hvorfor vi lider mer mentalt enn noen gang i samfunnet.

Hvis jeg som er bevisst i såpass stor grad, kan kjenne dette så heftig på kroppen, så kan jeg ikke forestille meg hvordan det er å være fast ansatt i en jobb som krever mye, ha full familie, og i tillegg scrolle ved hvert ledige øyeblikk.

Den siste perioden har jeg endret en del i bedriften, og i forholdet til sosiale medier. Jeg har gjort store endringer. Jeg har gått fra å coache andre i en periode på 8 uker, til 8 måneder. Og nå til ett år. Jeg har sett at livsstilsendring krever tid, og det året man investerer i seg selv, endrer faktisk livet deres for alltid. Og det er dette jeg elsker å gjøre. Å hjelpe andre, på ekte.

Det som er veldig viktig for meg, er å leve drømmelivet slik jeg ønsker det. Hvis ikke er det ikke verdt det å drive for seg selv og ta alle de utfordringene som følger med. Grunnen til at jeg alltid har valgt å gjøre ting annerledes (startet å blogge fulltid mens andre lo og tenkte at jeg burde få meg en ordentlig jobb), er fordi det gir meg en frihet til livet jeg vil ha. Jeg styrer dagene selv, jeg kan se på snøen dale utenfor vinduet klokken 09.00 og ta meg god tid før dagen starter. Jeg kan trene, meditere, gå tur med hunden og spise frokost i ro og mak.

For litt siden kjente jeg på en dyp misnøye over å måtte lage innhold kontinuerlig, på en plattform hvor det forsvinner raskere enn det tok å lage det. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Lever jeg livet mitt slik som jeg vil leve det nå?

Svaret var nei.

Det presset og stresset rundt å kontinuerlig poste og skape innhold, som bare forsvinner i mengden og aldri får en full og verdig oppmerksomhet fra hverken meg eller følgeren min, det vil jeg ikke ha. Jeg er ferdig med dette. Jeg fyller 40 år i år. (Jeg ler litt når jeg skriver det, føler 40 er så ungt ennå. Det har endret seg så mye. Jeg håper alle som fyller 40 kan føle at det er fint. Det føles bedre enn 30, helt ærlig!) Poenget er at når jeg først har blitt så «voksen», så skal jeg leve drømmelivet mitt. Basta!

Så hvordan ser det ut? Hva er det jeg alltid drømmer om? Hva er det jeg savner fra «før i tiden da alt var bedre»?

• Å skrive.

God damn! Jeg kan se tilbake og lure på det. Hva var det som var så mye lettere da? Jeg var alene med en 3,4,5,6-åring, og jeg hadde det ganske kult alene med mye jobb og farting. Hva var annerledes? Jo, det skal jeg fortelle deg nå. Her er en hverdag før i bloggetiden:

Jeg hadde med meg kameraet mitt overalt. Tok bilder mens jeg levde livet, var på oppdrag, reiste, hang med andre bloggere (vi var bloggere, som ble til influensere, som ble til …profiler? Det er det siste jeg hørte). Jeg var mer tilstede, fordi dette algoritme-maset fantes ikke!!!! Husker du? Det fantes ikke!
Så på kvelden, da jentungen sov, satte jeg meg ned og gikk gjennom dagens bilder. Koste meg med de. Så valgte jeg ut de fineste, som jeg gledet meg til å poste, så skrev jeg, som nå. Jeg var tilstede i teksten, og jeg skrev til deg. Jeg sov godt om natten, jeg sto opp tidlig, og jeg blogget igjen før jeg vekte jentungen på morgenen.

Og du, på din side, klikket deg inn på anettemarie.no og leste dagens post. Noen ganger hadde du ikke lest på en dag eller to, og koste deg ekstra med det som var der. Jeg tok deg med inn i min verden, kjærlighetslivet mitt (som alltid har vært spennende å følge når jeg valgte å dele, fordi jeg er en evig romantiker (les: naiv, optimistisk, og svært medavhengig) som tror på kjærligheten), mammarollen og alt som beveget seg på innsiden av meg. Du kunne sitte og lese, uten støy. Du var inne i min blogg. Uforstyrret.

Slik jeg skrev, men full tilstedeværelse, kunne du på likt sitte og lese ordene mine etterpå, med full tilstedeværelse.

Dette skjer ikke i sosiale medier. Du ser på min post mens det plinger fra alle kanter. Du følger ikke bare meg, du følger ikke bare en håndfull av bloggere, du følger hundrevis av influensere. Mange aner du ikke hvem er, men du kom over en post en gang. Noe inspirerte deg. Du tenkte at disse postene kommer til å gjøre at du tar bedre valg. Kanskje det var en oppskrift, en treningsøkt, eller noe filosofisk?

Du visste ikke at å følge en til, ville gjøre at du fikk dårligere samvittighet. Du ser på noen som gjør noe, og tenker implisitt at dette gjør deg godt, det motiverer deg jo. Du skjønte ikke at det gir deg en følelse av å ikke strekke til. At mens du scroller og blir inspirert, kunne du ha vært på gymmet, gått i skogen, men tiden går til å se at «alle andre får det til». Du visste heller ikke at når du velger interiør eller klær og tenker at du liker noe, så vet du egentlig ikke om du liker det, eller om det bare er fordi noen du følger liker det.

Hvem er du opp i dette? Hva liker du?

Hvem bestemmer hvordan vi skal leve? Er vi bevisste så kan vi ta valgene selv, ingen vil ta de gode valgene for oss. Ubevisst følger vi strømmen, som ennå ikke vet hva utslaget er.

Jeg har bestemt at jeg vil ta kreativiteten, livet og tilstedeværelsen tilbake. Vil du bli med? Det velger du.

Følelsen av å kaste stein i glasshus må være forbi. Jeg har denne kampen om å være avlogget, og samtidig føle at min stemme opp i alt er viktig. Samtidig som stemmen min drukner (det er min følelse) i alt annet, og innholdet som jeg bruker tid på å lage, føles ut som en dråpe i et hav som prøver å bli sett, mens den egentlig bare er en del av havet.

Jeg tar tilbake bloggen. Jeg tar tilbake tiden min. Jeg tar tilbake fokuset mitt.

Hva betyr det? Skal jeg blogge hver dag? Nei, vi har ikke kapasitet til det mer. Du har ikke kapasitet til å lese en bloggpost hver dag i tillegg til alt det andre, og jeg vil ikke føle på hamsterhjulet i å dele og dele og dele.

Èn gang i uken skal jeg poste innhold. Innhold som gir deg verktøy til å leve et bedre liv.

Jeg skal skrive en bloggpost, og jeg skal filme en YouTube.

Innholdet på de ulike stedene kommer til å omhandle det samme.

Jeg vil ikke at du som ønsker å følge, skal være nødt til å følge meg overalt. Hvis du vil lese mine ord og trives med det, skal det også være mulig å logge av sosiale medier. Ja, til og med slette de om du vil. Det jeg vil gjøre, kalles long-content i dag. Det er i all hovedsak der vi startet en gang i tiden.

Hvis jeg har klart å få deg til å lese helt til nå, gratulerer, det er også bra for ditt fokus og din oppmerksomhet. Da skal du vite at fra nå av kan du lese bloggen min én gang i uken, og få med deg alt som er å få med seg fra min side.

Jeg forventer ikke at en haug av følgere skal ta seg tid til å lese alt jeg skriver, men så lenge du er med meg, er jeg fornøyd. Og når du leser mine tekster og mine tanker, vil jeg gjerne at du deler dine i kommentarfeltet. Du må ikke, men vit at jeg setter pris på det.

Problemet er jo ikke bare tiden man bruker når man er inne i appene. Men hvordan det påvirker tankene våre og tiden vi bruker utenfor appene. Alt surrer og går litt i bakgrunnen, om du skjønner. Og mens vi har FOMO for hva som skjer i appene, tenk så kjipt det er å faktisk gå glipp av det virkelige livet …

La oss ta livet tilbake. Er du med meg?

Hilsen Anette-Marie

PS: Jeg fokuserer på to ting i disse dager. Det er eventet vårt 21. mars, som jeg håper du kommer på om du har mulighet, les mer her. Også er det de jeg følger opp i TeamJegLiker. Vi har endret oppfølgingen mye over de siste årene. Coachingen i Teamjegliker varer nå i et år minst, og sikrer med dette en ekte transformasjon og livsstilsendring. Jeg er stolt over hva dette har blitt, og jeg har innsett at dette er hva jeg brenner for. Min eneste grunn til å være «der ute», er dette.