Når livet tar en ny retning

Wææææ, jeg har så mye å fortelle! Men jeg er ikke helt klar. Jeg kan si så mye som at noe har endret seg drastisk i livet mitt siden sist. At jeg har fått et tilbud jeg ikke kunne takke nei til, og at jeg har ligget søvnløs flere netter for å tenke over valget jeg endte opp med å ta.

La meg heller skrive litt om hva som har skjedd på innsiden av meg. I en lengre periode etter at jeg kom hjem fra Bali, har jeg lurt på hvor jeg egentlig skal. Du vet når du har den følelsen av at det skal skje noe mer, men du vet ikke hva? Jeg hadde den. Den følelsen kan drive deg til vannvidd om du ikke lar den være litt mystisk, om du krever alle svar. Også tok jeg noen indre valg:

Jeg bestemte meg for å ta oppdrag som influenser, som er en inntektskilde som faller meg lett. Ikke fordi det er det jeg vil mest, men fordi jeg følte at det var dumt å ikke gjøre det. Jeg fikk først to oppdrag som kom til meg (jeg hadde ikke tatt oppdrag på et år), uten at jeg hadde søkt etter dem. Jeg valgte å ta det som et tegn. Litt som at «okei, jeg har ikke jobbet aktivt for å være en influenser av inntekt, men det ligger der latent, da er det noe som faller seg lett for meg». Jeg har delt mye som influenser, misforstå meg rett, men tanken bak det den siste tiden har vært at flere skal finne veien til kurset mitt.

Teamjegliker har en ny teamleder som jobber aktivt med det, og det krever ikke mye av meg å bistå med mine oppgaver og hjelp der nå. Så kunne altså oppdrag på sosiale medier, samt foto, betale regningene. Hjertearbeidet mitt var å investere i Brave At Heart og la det vokse, mens jeg også skriver på boken min.

Og for en stund tilbake siden sa jeg følgende til meg selv: Det er okei å ikke vite hva som skal skje fremover, og det er viktig å fokusere på det jeg elsker (skrive, sette pris på dagene). Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg har tenkt at jeg ikke skal så mye mer i livet enn å jobbe med å være tilstede. Og de gangene jeg har tenkt på at jeg kanskje ikke kommer til å vokse og ha en stor suksess i noe, har jeg tenkt at suksessen er i å nyte livet og gjøre de tingene jeg vil i dag, fremfor å hige etter noe større – som også er ubehagelig og gir en følelse av å ikke strekke til. Jeg valgte å definere hva jeg vil i livet. På papir. Jeg skrev hva jeg vil og hvilken mennesker jeg vil ha rundt meg. Jeg reflekterte over menneskene jeg bruker tiden min på, og hvordan de bruker tiden sin på meg. Jeg beit i meg det at livet går virkelig sin gang, og at jeg har ting jeg ønsker å oppleve før jeg dør. Som å skrive ferdig en bok uavhengig om at den kommer ut. Det å skrive den ferdig er utfordrende nok i seg selv.

Merk: Det er bra og viktig å ha mål, men det er alltid reisen dit som gjelder. Målet er slutten på den fine reisen. Et mål er kanskje ikke verdt det om du ikke liker jobben du må gjøre for å komme dit?

Og mens jeg landet i å ta dag for dag og la alle mine små elver bli til en stor, dukket det en fantastisk mulighet opp for meg. Det er overveldende å få en stor mulighet som faller så naturlig. Det er tidvis litt surrealistisk, også klarer man ikke helt å tro på det, også blir man litt uvel og ør og kvalm. Så går det noen dager og gleden begynner å vokse uten frykten. For valget jeg har tatt snur hverdagen min på hodet og jeg kommer til å måtte planlegge alt veldig nøye og bra slik at alt klaffer.

I går var jeg på shopping alene. Jeg kjøpte meg et par power-suits, flere klesplagg og to par nye støvletter. Jeg feiret rett og slett med å gjøre noe jeg sjeldent gjør – å shoppe. Deretter spiste jeg sushi alene og smilte for meg selv mens en enorm tilstedeværelse bredte seg over meg.

Tilstedeværelsen sa: Bare vær her og nyt hva som er nå, selv om det er fint det som skal komme.

Har du noen idé om hva dette kan være? Jeg håper at jeg sitter og skriver til dere om en uke eller to, og forteller mye mer. Kontrakter må på plass først. 😉

Lag deg en fin uke!

 

Å velge vekk venner

Her er jeg igjen, litt sent på kvelden. Denne helgen har jeg all grunn til å være sent ute med innlegget, det har jo tross alt vært Halloween-fest her i kåken. Jentungen hadde sin første alene hjemme-fest, og det gikk veldig bra. Jeg holdt meg i nærheten og var på date på en restaurant, mens jentene koste seg med dans, godteri, pizza og diskolys. Da jeg kom hjem hadde hun og et par overnattingsgjester ryddet opp alt etter festen. Stolt mamma!

Mitt personlige tema for denne uken har vært å rydde i hvem jeg omgås, atter en gang. Det er en oppvask man gjerne kan ta en gang i året. Vi forandrer oss og verdiene våre forandrer seg. Hvis du har mål i livet du vil oppnå, må du sørge for å planlegge dagene dine slik at du beveger deg mot målet. Ingen lynnedslag vil slå ned og endre alt for deg, det er du som må gjøre det.

Vi skal bry oss mye om noen ting, og enda mer om andre. Vi opplever perioder hvor vi blir sugd inn i et miljø og higer etter noe vi ikke vet hva er, for senere å se at det ikke var noe å hige etter.

Å oppdra seg selv er slettes ikke dumt. Vi lærer mye av det. Vi lærer å sette grenser, og vi forstår plutselig andre sine grenser også. Vi lærer at noen som utgir seg som en venn, ikke nødvendigvis er det. Når en person trenger deg mye, kan det være vanskelig å se at du selv ikke trenger dem.

For det føles godt at noen velger å være lei seg foran deg, for man føler seg jo som den utvalgte vennen. Og det er fint med tillit, men er den gjensidig?

Noen manipulerer, og andre manipulerer med å si at du manipulerer. For hvem ønsker vel å høre at de er manipulerende?

Du rydder kalenderen din, men hvilken venn forplikter seg og setter av tid for deg? Hvis du er villig til å bruke din tid når en venn trenger deg, kanskje til og med droppe noe annet for å stille opp, er du da i visshet om at din venn vil gjøre det samme?

Livet er fullt av prøvelser. Skuffelser. Sorg. Tester. Og masse annet gøy. Og jeg tror hemmeligheten ligger i å finne ut hvordan man kan lære fra det kjipe. Hvordan man kan ta ting man overtenker litt mindre seriøst, og heller ta ting man tar for gitt – mye mer seriøst.

Som hvem man gir sin tid til. Og tid, det er kanskje det eneste du ikke kan bruke penger på for å få mer av. Det er begrenset. Og tiden går. Tikk, takk. Ta seriøst mer av det du tar fot gitt. Som hvilken mennesker man ønsker å bli farget av.

Og noen ganger (ganske ofte) holder vi så fast i en liten positiv kvalitet hos et menneske, at vi helt fortrenger all dritten som følger med.

Dette er ditt liv. Mitt liv. Og hvordan vi tillater oss å la frykten for andres meninger styre hvordan vi selv lever, er helt og fullt vårt eget ansvar. Rydd i telefonboka, ofte. Velg med omhu og la det som frister akkurat nå, vike for det du ønsker der fremme. Det er ditt liv. Ditt ansvar.

Det var de klokeste ordene jeg kan dele fra eget liv denne uken. Har du opplevd lignende situasjoner? Del i kommentarfeltet, jeg vil lese! Snakkes neste søndag.

 

Leiligheten ble solgt!

//anonselenker

For å oppdatere greit etter forrige helg: Leiligheten min er solgt! Budet kom ikke på mandag, men dagen etter. Forhandlingen var enkelt og jeg fikk det jeg ønsket gjennom et motbud. Overtakelsen er ikke før i februar, så vi har god til på å finne ut hva vi skal gjøre videre. Jeg stresser aldeles ikke. Har mimret over hvordan jeg pusset opp denne leiligheten, og gleder meg til å finne et nytt prosjekt på sikt. Nå skal jeg ha is i magen og følge med markedet fremover!

Og her kommer litt om mitt første blogg-samarbeid på en evighet. Hunkemöller har du sikkert hørt om, og de har enormt mye bra. Jeg skal ærlig si at jeg ikke har testet så mye fra dem før nå. Jeg mottok en fin pakke med tøy jeg hadde valgt meg ut, og har allerede fått testet alt i et par uker.

Jeg er superfan av morgenkåper. Det er fint med kimono, men det er ikke det jeg vil balle meg inn i på morgenen. Jeg har på en langfleecet badekåpe på bildet over.

Fikk meg to sett med nattøy. Sjekk ut Pysjamas til dame. Var usikker på størrelser og valgte medium i begge settene. Det over og det under. Nattøy settet på bildet under er superdeilig å sove i. Liker å sove med minst mulig, men jeg liker også å sove med vinduet veldig åpent. Soverommet mitt er like kaldt som det er ute, og da er det deilig med noe som dekker skuldrene.

På bildet har jeg denne. Jeg liker best bh uten masse innlegg, men de har også shapewear. Synes det både er penest utseende-messig og under klær. Denne sitter som et skudd og holder alt der man ønsker at det skal være! De har også en fin BH størrelseguide du kan benytte deg av om du synes det er vanskelig. Nå kan du også finne deg stringtruser som ikke er helt det vi husker som stringtruser, men mye finere!

Hvis du nå skal gå litt bananas å shoppe fint undertøy etcetera, sørg for å sjekke ut siden deres med rabattkoder du kan benytte deg av!

Med ønske om en nydelig dag –
Vi ses neste søndag!

 

Skal vi flytte eller ikke?

Jeg vil starte innlegget med å si: Wow! Tusen takk for responsen på forrige post. Og nå skriver jeg til dere som faktisk ønsker å lese ordene mine hver søndag. Jeg skal prøve å være litt tidligere ute med posten slik at den er tilgjengelig fra morgenen av.

Akkurat nå sitter jeg og skriver fra stua, mens jentungen rydder og støvsuger hele leiligheten. Hun mangler bare litt for å få råd til en populær drikkeflaske hun ønsker seg, og jeg har laget et poengsystem slik at hun kan tjene ukepenger. Det fungerer sånn at hun får f.eks 5 poeng for å gå med søpla, 10 poeng for å støvsuge, 10 poeng for å ta ut av oppvaskmaskinen, 15 poeng for å gå en time tur med Bella, 20 poeng for å meditere med meg i et kvarter. Hvis hun står på har hun altså muligheten til å tjene mest penger. Hun får mest for å meditere, fordi jeg vil at hun skal lære seg hvordan finne ro og kontakt med seg selv. Selvfølgelig er det ikke favoritt-tingen å gjøre, men etter meditasjon er hun alltid rolig og tilfreds. Fungerer veldig bra om kvelden før hun skal sove.

Grunnen til at vi rydder, er rett og slett fordi at vi skal ha visning her 14.30 i dag. Det er cirka 3 timer til. Hun får rydde det hun kan her, så tar hun med seg Bella til pappaen og er der mens jeg rydder siste rest før visning. På torsdag hadde vi første visning og da kom det én person hit. Det var en småbarnspappa som skulle komme tilbake i dag med kone og barn. Det blir spennende å se om han faktisk kommer, og om det kommer noen andre hit.

Mange lurer på hvorfor vi vil flytte. Det er flere grunner, men den største er økonomisk. Det er mulig at jeg er for sent ute, men jeg gir det et forsøk. Jeg ønsker å frigjøre kapital, fordi jeg har en drøm om å investere i flere boliger som jeg kan leie ut. Men for å gjøre det må jeg også bruke det jeg har her. Så har jeg et åpent sinn. Det er mulig vi ikke får solgt, og da kommer jeg nok til å heller gjøre små endringer her hjemme slik at det føles litt nytt igjen. Om vi får solgt kommer vi til å leie for en periode. Det er jo spennende.

Akkurat nå bor vi faktisk ikke i skolekretsen til jentungen. Da vi flyttet til Bali flyttet også hennes beste venninne. Det var den eneste venninnen hun hadde daglig kontakt med mens vi bodde der, og hun ville veldig starte på ungdomsskole med henne. Etter å ha vært en så tøff 11-åring som flyttet til andre siden av kloden og begynte å prate engelsk hver dag på skolen i et helt skoleår, synes jeg hun fortjente det. Så vi søkte om å bytte skole og det gikk i orden.

Sånn på kjærlighetsnivå er det mye jeg vil dele når jeg selv har landet i det. Men viktigst av alt er det at jeg har skjønt en viktig ting. Og det kommer fra selvutvikling, men også av boken jeg jobber med. Jeg innså at noe i meg er avhengig av spenningen som skjer i starten av et forhold, og dramaet som utspiller seg imellom. Og selv om jeg har skjønt det på et enkelt plan tidligere, har jeg nå skjønt hvor dypt det sitter. Og det å kunne være i et stabilt og rolig forhold som er trygt, gjør at jeg kan bruke all energi til å fullføre mine drømmer. Og jeg har mange.

Jeg vil gi ut en bok, jeg vil lage en kunst-utstilling, jeg vil være en skuespiller. Dette er ting jeg brenner for. Ikke ting jeg gjør for å tjene penger, selv om det hadde vært gunstig. Men penger tjener jeg på å hjelpe andre. Gjennom trening og selvutvikling. Noen fikk kanskje med seg at jeg var i en jobbsøker-prosess der jeg sjekket om det var mulig å ha en fast jobb igjen for en periode? Er det ikke interessant hvordan min egen business da fikk masse struktur og at jeg igjen skjønte at det er dette jeg skal fokusere på og drive med. Så har jeg lagt opp ukene mine til å være mer sosial i jobb og jobbe med andre influencere slik at man ikke bare sitter alene.

Boken min skriver jeg på daglig så og si. Jeg vil sette meg et lite mål her nå med en gang. At i kommende uke skal jeg skrive hver dag og i neste post skal jeg fortelle dere at jeg skriver hver dag. Det er egentlig ikke noe problem, jeg må bare gjøre det før verden står opp. Også har jeg kommet meg på trening igjen. Det er himmelsk og vil bruke vinteren til å bli sterk!

Jeg har hatt noen fine Brave at Heart-samtaler i det siste. Kurset mitt starter neste om 8 dager, og jeg mangler bare en person for å ha den lille gruppen jeg skal følge tett. Finner jeg to personer er det også fint, men jeg gir ikke plass til noen som ikke er motivert nok, eller som jeg ikke føler at jeg kan hjelpe. Om du tilfeldigvis sitter og føler at du er en som ønsker å ta kurset mitt, så kan du booke en gratis samtale med meg her i kalenderen min.

Hvis du ikke er helt på selvutvikling, men heller kunne tenkt deg å være med i Teamjegliker (online coaching på trening og kosthold), så starter det et kull allerede i morgen. Victoria som nå er teamleder, tar samtaler med potensielle medlem som ønsker å vite mer over telefon. Om du ønsker å bli oppringt av henne allerede i dag, kan du sende en melding til henne på Teamjegliker sin Instagram!

Nå har jentungen gått ut med Bella som var så flink å si fra at hun må på do. Hun kommer og setter seg foran meg og piper mens hun ser på meg. Jeg skal poste disse ordene, så skal jeg begynne å klargjøre til visning. Men først tar jeg på treningsklær sånn at jeg husker å gå på trening mens det er visning! 😉

Lag en fin uke, fantastiske leser som sitter der og leser ordene mine. Herregud så deilig det er å skrive blogg igjen! Kryss fingrene for salg på leiligheten, så blir det enda mer fart i hverdagen vår. Haha!

 

Høsten 2022

Wow, hva skjedde med meg? Å komme hjem fra et år på Bali er merkelig. Alt er på en måte det samme, men samtidig ikke. Det er en følelse jeg fremdeles ønsker så inderlig å beskrive, men det er vanskelig. Jeg hoppet over en hel vinter for første gang i mitt liv. På en måte ble det en super-lang sommer. Da jeg kom tilbake var det litt som at jeg aldri hadde dratt. På en annen måte er det litt som om at jeg bor på Bali, men er på besøk her i Norge?

Jeg brant meg. Ikke på kaffen, men på kjærligheten. Har du fulgt meg så lenge at du har fått med deg oppturene og nedturene mine? Jeg har levd for kjærligheten. For romansen, for spenningen. Og når jeg ser de «lykkelige forholdene» som raser fra hverandre etter 15 år, hvor det kommer frem at halvparten av årene ikke var så bra likevel, så takker jeg meg selv for å ha gjort som jeg har gjort. Jeg har levd, på mange måter. Det er noen år siden jeg brant meg nå, men den gangen satte det en ekstra støkk. Ikke tro at jeg sluttet å våge. Det gjorde jeg ikke. Men jeg sluttet å dele det høyt her på Internett. Jeg kjente at jeg måtte finne ut av noen ting. Spesielt siden at normen har vært å være i en familie og slik skal det være. Sånn er ikke jentungen min oppdratt. Hun har bodd alene med meg hele sitt liv i 13 år og det er det hun kjenner til. Jeg er glad for at det er slik, og jeg håper det gjør at hun også våger å leve masse.

Det er mange tanker rundt kjærligheten, og jeg håper å våge å dele mer igjen snart. Men det viktigste er at jeg har funnet gleden i mine ting og mine prosjekter. Og at jeg ser verdien i å være uten noen også. Det er så mye mer til livet enn å løpe etter noen, eller å bli møtt av noen. Disse mulighetene er vanskelig å se når man lengter, savner og tror at et annet menneske skal være redningen i livet. Familie og forhold tar tid. Tenk på alt du kan gjøre uten en familie? Det er fordeler på begge sider.

Å pynte meg og ta bilder og poste dem. Som i gamle tider. Jeg har lyst å gjøre det litt mer igjen. For hva skjer når man pynter seg? Man føler seg bra. Som alltid har jeg ting på gang og denne gangen er det som om at noe fint kommer til å skje. Prioriteten min er: Bok. Brave At Heart. Sosiale Medier. Fotografi. Akkurat nå er det sånn. Jeg planlegger uke og for uke. Det er fint.

Også har jeg reist så mye at jeg har ro til å være her. Det er deilig å være i Norge nå, og jeg tror det varer en stund til. Jeg har alltid reist mye, hvert år. Mest alene. Jeg elsker å reise alene. Nå har jeg en liten regel for meg selv her. Ingen reising ut av dette landet før boka er tilnærmet ferdig!

Det er høst, livet mitt er kjempespennende atter en gang, og jeg har lyst å skrive mer enn aldri før. Å blogge veldig ofte er ikke lett, men hva om jeg hver søndag skriver til dere som ønsker å lese ordene mine? Hva om jeg sitter her og rabler ut ordene mine som jeg en gang alltid gjorde, vil du da sitte i den andre enden å lese dem? Legg igjen en liten kommentar, selv om det er old school å gjøre. Jeg trenger vite at det er ønskelig. Hvis du leser, så skal jeg skrive. Deal?

 

Når du får en valp inn i familien

For ikke så lenge siden skaffet vi oss veldig spontant en hund. Det var jo blitt snakket om tidligere, og vi hadde bestemt oss over et år før for at vi skulle ha valp, men jeg hadde ikke helt skjønt at en hund er som et helt menneske. Det tar like stor plass som et menneske. Et menneske som må ha vann, mat, vaksiner. Pluss at det kreves mer enn fra et barn. Man må for eksempel ut flere ganger om dagen. Et spebarn ligger mye et sted og du må løfte det for å flytte på det. En hund er som en toåring som er overalt fra dag én. Klart den blir mer voksen, men den kommer alltid til å være avhengig av deg for å få mat i matskåla og for å gå på do.

De første dagene fikk jeg panikk. Jeg fikk ikke sove hele natten og desto mer jeg tenkte på at jeg ikke kunne reise fritt når jeg ville, desto mer panikk fikk jeg. Flere ganger så jeg på valpen med forakt. En følelse av vemmelse og bitterhet. Og blandet med det, en skyldfølelse for at jeg følte disse fæle tingene.

Hvorfor følte jeg dette? Det riktige spørsmålet er kanskje heller: Hvorfor fikk jeg meg en hund? Jeg tror ofte at alt har en mening. Denne hunden kom til meg lett. Det var overraskende lett straks vi fikk øye på denne rasen, og det føltes på mange måter ut som at det var helt riktig at hun skulle være akkurat her hos meg – nå.

Så da var det kanskje en grunn. Skal det forberede meg på å få flere barn, siden jeg tydeligvis har glemt hvordan det var å ha en unge klistret til seg og fullstendig avhengig av deg til alle døgnets tider. Eller skal det advare meg mot å få flere barn? Er det en mening bak, eller er det bare meg selv som lager alle disse meningene?

På det verste ga jeg meg selv to uker. La meg se hva jeg føler om to uker, tenkte jeg. Også tilga jeg meg selv for å kanskje måtte levere henne tilbake. Jeg tenkte også på hvordan jeg måtte stå i stormen av det hele. At mange kom til å si ”hva var det jeg sa?”. Jeg tenkte at det måtte jeg bare la skje, for det er jo tross mitt liv og jeg som skal leve med dette. Det var så ille at jeg lå i sengen sent på natten og gråt hysterisk. Valpen lå uskyldig som et barn i kurven ved siden av meg og bare elsket meg uendelig og fullstendig på alle måter, mens jeg tenkte at den kom til å ødelegge livet mitt.

Tanker er ikke ekte. Det er tanker. De er ufarlige.
Det farligste vi gjør med dem, er å tenke at de er ekte, og deretter begynne å beskylde oss selv for å være klin gal og syk for å tenke stygge eller fæle tanker. Men det er bare tanker.

Det gikk litt tid, og innen de to ukene hadde gått, så var det ikke ille lenger. Jeg hadde for lengst skjønt at livet ikke kunne fortsette uten denne tispa. Hun sov gjennom natten uten å behøve å gå ut, og jeg fikk søvnen jeg trengte for å ikke ble mentalt ustabil og få totalt panikk. Det var et til barn i familien, akkurat som jeg hadde tenkt da vi fikk henne. For en stor grunn til at vi fikk henne var jo nettopp det at jentungen skulle få seg en venn i familien, siden det bare er oss to.

Denne valpen, som har fått navnet Bella, er som en rampunge som man elsker selv om den er ulydig og finner på apegøyer når det minst passer seg. Å det å lære henne de riktige tingene er heller ikke så vanskelig om man bare legger litt innsats og godvilje til. Og alle hundeeiere sier som jeg sikker kommer til å si om to år: Det er intens og mye jobb i starten, men så får du en fantastisk lydig og snill hund i mange år fremover. Jeg googlet meg frem til en hundetrener, fordi hun drar i båndet og vil hilse på alle. Jeg har de siste dagene vært litt stresset for at hun blir for stor før jeg rekker å lære henne å gå pent i bånd. Så kom det opp en liste over ting de fikser hos en problemhund:

  • å være alene hjemme
  • å kjøre bil
  • høye lyder/skarpe smell
  • fremmede hunder
  • fremmede mennesker
  • andre dyr
  • berøring
  • … har du problemer med at hunden din viser aggresjon mot
  • mennesker (barn, gjester, joggere, osv…)
  • andre hunder
  • … eller har du problemer med
  • lydighet
  • dominans
  • husrenhet
  • bjeffing
  • ødelagte møbler

Jeg så på listen punkt for punkt og følte meg plutselig heldig. Bella er allerede flink til å være alene hjemme og kjøre bil. Hun liker alle mennesker og hunder, kanskje litt for mye, men aldri vist noe aggresjon. Hun takler å bli tatt på potene, og jeg har klippet neglene hennes. Hun er husren, bjeffer så og si aldri (vi blir alltid overrasket de få gangene vi hører hun lager lyd), og hun ødelegger ikke møblene. Hvis vi går tur i skogen får hun løpe uten bånd, og hun stikker aldri av selv hun løper litt rundt og forsker i skogen. Så hun er alt i alt helt fantastisk – og det eneste jeg sliter med er at hun drar i båndet. Hun er ikke engang fem måneder gammel, så det kommer til å gå bra. Det krever bare litt ekstra innsats fra meg, og trening på å ikke hilse på alle andre hunder.

En Eurasier kan bil tilbaketrukken og sjenert. Det er derfor viktig å sosialisere den slik at den ikke blir en hund som gjemmer seg bak beina dine straks det kommer noen i nærheten. Det problemet har vi ikke her, ikke i det hele tatt.

Da det var verst for meg i starten, delte jeg dette på Snapchat (@tingjegliker) og fikk enormt masse fin tilbakemelding. Det var så utrolig mange som følte det som meg, og de aller fleste hadde kommet seg gjennom det.

Man vet ikke hvordan det er før man har prøvd, uansett hvor mye man forbereder seg. Og å vite at det kan være overveldende noen dager, det skjønner man ikke før man står i det. Men det går over. Og det går ganske fort over også. Og hvis det ikke går over, så er det ingen skam å snu. Det er lov å si: Dette var ikke for meg likevel. Og det er lov å si: Dette er veldig vanskelig og utfordrende.

Det positive med å ha hund er definitivt hvordan man blir tvunget mer ut i naturen. Og man angrer aldri på å gå en fin tur! Dessuten vil den alltid elske deg ubetinget. Uansett om du tenker dumme tanker eller gjør dumme ting.

 

Å komme seg videre

Heldig er den som kan gå på jobb og leve videre etter et brudd. Heldig er den som klarer å bare gi slipp, fordi han vet sin verdi. Heldig er hun som går med nesen i sky og ikke lar noe som er henne uverdig slippe inn. Heldig er de som setter sin standard høyt nok til at alt annet preller av.

Heldig er vi som jobber med oss selv for å faktisk komme oss dit.

Det er sommeren 2022 og jeg har lagt bak meg flere forhold enn noen jeg kjenner. Jeg er ofte tilfreds med å ha vært i mange relasjoner fordi jeg har lært mye. De lærte meg noe, alle disse menneskene. Og jeg har heldigvis tatt noe lærdom hver gang. Det har gjort at jeg har blitt behandlet noe bedre i mine siste relasjoner enn i mine første. Likevel har jeg en vei å gå. Jeg har noe å bevise, for meg selv. At jeg, store lille meg, kan sette grenser.

Det var enklere å avslutte et forhold tidligere i livet. Fordi man hadde hele livet foran seg. Så kommer man til et punkt hvor man ser at man har levd en god stund. Og hvor ender man da? Et sted hvor man blir mer redd for å feile og prøve, fordi man ønsker så sterkt at det skal fungere.

Jeg har ikke behov for å være «singel». Da er jeg heller alene, eller med noen for alltid. Prosessen med forelskelse og bli kjent er gøy den stunden man føler at «wow, dette er det jeg ønsker meg». Så bruker man mye tid på å lære hverandre å kjenne. Det er vanskeligere å gi slipp desto mer man vet om hverandre. Eller kanskje desto mer man drømmer om fremtiden sammen? Så står man der etter å endelig ha skjønt at det ikke går, og da virker hele den prosessen som et ork. For hvor deilig er det ikke at noen kjenner deg så godt at du har sluttet å være redd for å ikke bli likt, eller redd for å drite deg ut, for den andre vet hvor teit og urimelig du kan være, men valgte å elske deg likevel.

Det er slitsomt å tenke at et nytt menneske skal gjennom den prosessen. Men jeg tror det er slitsomt fordi man tenker på det når man enda ikke vet hvem dette mennesket skal være. Og når man endelig møtes når man minst forventer det – for det er alltid sånn, er det ikke? – så føles det superdeilig igjen og man får den uendelige energien som en forelskelse fører med seg. Så kan man igjen velge ordene sine med omhu, og kanskje ikke dele alt som har skjedd før. For selv om man skal kjenne hverandre inn og ut på så mange måter, så er det mange ting som hører fortiden til som man ikke trenger å dra inn i nåtiden. Eller hva?

Vi forandrer oss hele tiden, så lenge vi er åpen for det. Å stagnere er vondere enn å vokse utenfor komfortsonen. Jeg kan si helt klart at han som sist forelsket seg i meg, aldri hadde forelsket seg i meg for 10 år siden. Eller at han som forelsket seg i meg da jeg var 19 år, aldri hadde forelsket seg i denne versjonen av meg den gang. Fordi vi tiltrekkes av hverandres bagasje og jeg er sikker på at det står en usynlig vektskål mellom alle som tiltrekkes av hverandre.

For selv om en tilsynelatende har mer bagasje enn den andre, er jeg overbevist over at den andres usynlige bagasje utgjør at den vil redde den andre. Og derfor blir henne med alt kaoset reddet av en mer stille mann som liker å bære hennes rot i stedet for å ta tak i sitt eget. Det føles jo tross alt bedre, helt til det likevel ikke går. Med mindre begge to er sin bagasje vel bevisst og ønsker å jobbe på egenhånd – sammen med den andre – for å komme seg ut av det.

I sommer har jeg fått meg en hund. Det var både gjennomtenkt og ikke gjennomtenkt. Det som ikke var gjennomtenkt visste jeg ikke at ikke var det – så det fant jeg ikke ut før etterpå. Så da blir det som når man får et barn. Man løser det. Og hun er noe som opptar all min dødtid i tillegg til all tid som egentlig ikke er død. Hun får meg ut av leiligheten med korte mellomrom og jeg går mer i naturen. Hun er så glad når hun ser mennesker at hun tisser på seg, og hun har spist i stykker to ledninger. Heldigvis var ingen av dem koblet til strøm. Vi har hatt henne i tre uker og jentungen sier hun er like glad i Bella som det hun er i meg, faktisk kanskje enda litt mer også.

Og vips, så fyller jeg 36 om noen dager og har både en datter som har startet på ungdomsskolen, og en valp som kommer til å være valp en stund. Hvem vil ha meg nå da?, tenker jeg. Så betrygger jeg meg selv med at om jeg ikke skulle møte noen mann som jeg ønsker å leve med livet ut, så får jeg bli en forfatter som skriver uendelig mange gode bøker og lever på kjærligheten fra de som leser hva jeg skriver.

Klokken er 13.50 og det var deilig å skrive igjen. Et lite øyeblikk tenkte jeg at blogg er så mye bedre enn alle andre kanaler på SOME til sammen, som skriker og gnåler og kanskje jeg bare skulle begynt å blogge hele tiden igjen. Men verden er ikke sånn akkurat nå..

Til neste gang. Lag en fin dag.

 

Bali, the Land of the Gods

(..and the garbage). Jeg føler at dette er en fin tid for å reflektere og skrive mer om Bali. Vi har bodd her i snart syv måneder og blitt kjent med øya og oss selv. De fleste som reiser hit blir forelsket i stedet, men jeg tror ikke det er hvem som helst. Jeg tror vi som forelsker oss har et ønske om noe «mer», noe annet, noe som ikke finnes der hjemme. Eller, et ønske om å bare være oss selv uten å tenke på det rundt oss.

Tiden har gått og jeg har vært så heldig å få oppleve Canggu under korona-epidemien. Hjemme i Norge var de mentale problemene det verste: Det å ikke kunne være sosial som før, og så klart, en del fikk økonomiske konsekvenser. Tross økonomiske problemer i Norge og hvor ille det kan bli der, så kan det ikke bli verre enn her. Det apparatet vi har i Norge fungerer. Vi kan klage og si at enkelte ting ikke er optimalt, men standarden vi ønsker er på verdenstoppen. Og du vet ikke hva du har – før du ikke har det.

Her på Bali har de ikke et system slik som vi har i Norge. Under den verste tiden av pandemien var systemet her gode naboer. Naboer som begynte å gi vekk ris gratis i stedet for å selge det.

Dette er en fantastisk øy som er drevet av turisme. Mens vi i Norge sutret over å ikke kunne drikke øl på byen, stoppet hele verden opp her nede. Jeg er glad for at vi kom hit på den tiden vi gjorde. Gatene var stille, jeg elsket det. Alle lokale var evig takknemlig for oss, hvor enn vi gikk. Vi var lyse, høye mennesker. Et lite tegn på overlevelse. Et tegn på at penger kommer tilbake til øya, og deretter mat på bordet.

(Jentungen og en klassekamerat på jobbe fredag morgen. De starter én time tidligere fredager, og driver en cafe hvor alle foreldre og andre kan komme og drikke kaffe og spise noe. Dette er makroøkonomi, et fag de har for å lære seg om økonomi i praksis. De setter opp kafeen selv og styrer alt med pengene. Det at de må møte opp og sammen sette opp kaffeen, lærer de ansvar. Om en er forsinket går det utover alle. Kaffen de serverer er lokal og fersk, av ypperste kvalitet.)

Canggu, stedet vi bor, var aldri mitt favorittsted da vi var her i 2019. Jeg synes det var overfylt av turister og likte meg ikke i kaoset. Men så er det her i Canggu skolen til jentungen ligger. Montessori. Et skolevalg jeg er utrolig fornøyd med.

Denne gangen var Canggu stille, men likevel var det nok å finne på. Jeg har vitnet til overgangen fra et fredelig Canggu, til nå, bare startet på det verste, som for de lokale er det beste. Og selv om de lokale kjenner på det å måtte være takknemlig for alle disse rike turistene som kommer hit for å leve hemningsløst uten reglene de har hjemme, så er det mulig å bemerke seg at de også kjenner på et tempo og at det dukker flere utakknemlige turister opp. Jeg lærte tidlig en viktig ting fra en venn som selv har jobbet i restaurantbransjen på Hawaii i hele sitt liv. Han fortalte meg hvor kjipt det føles når gjestene ikke enser deg og aldri ser deg inn i øynene. Og her hvor de virkelig gir deg sin oppmerksomhet, og lærer seg navnet ditt så fort de får sjansen, vil jeg alltid se dem og vise respekt.

De lokale ønsker oss hit, og vi ønsker å være her, og det fineste vi kan gjøre er å vise gjensidig respekt. Hvis du i tillegg lærer deg litt av språket deres (som er veldig lett), skårer du høyt hos de lokale!

For vi må aldri glemme at grunnen til at dette er et paradis for oss, er den ekstreme fattigdommen som finnes her. Mennesker har bygget hoteller og villaer som er paradis, fordi det er billig å bygge her. Om jeg selger min leilighet i Norge kan jeg bygge en luksus-villa her på Bali og leie den ut til turister og influencere/ påvirkere..

Så hvorfor forelsker vi oss i dette stedet? Dette spørsmålet har jeg fundert veldig mye på. For det er ikke bare lett å være her. Det er også vondt, hvis man har noen medmenneskelige følelser, som jeg selv har.

Du kan scrolle side opp og ned på Internett og i sosiale medier og se luksus-hotell, luksus-villaer, og nydelige utsikter og utflukter med modell-influensere og veltrente kropper. Og er det ikke det vi ønsker å oppleve? Det vi ikke ser like mye til er fattigdommen som er vegg i vegg med luksusstedene.

Når jeg spaserer på stranden vet jeg at jeg er en vandrende pengeseddel. De lokale vil ha oppmerksomheten min og selge meg smykker eller saronger. Noen velger å gjøre det på denne måten. Noen jobber med barna sine, som er vanskelig å si nei til. Jeg vet ikke hvor mange store øyne jeg har hatt tittende på meg. Den ene hånden ber om penger, mens den andre hånden illustrerer «jeg er sulten» ved å stryke på magen.

Nå skal det sies at ikke alle disse er i nød, og det er virkelig trist. Jeg har hørt historier (mest fra Jakarta som ikke er på denne øyen, men  hovedstaden i Indonesia) om kvinner som sitter barnevakt til spedbarn, for å så stikke ut med spebarnet knyttet til seg med et sjal. De stiller seg opp i veikryss og kommer og banker på vinduet til alle bilene for å tigge om penger. De skal ha det til å se ut som at det er deres barn og at de sulter. Mens sannheten er at et par foreldre er ute en aften og aner fred og ingen fare om at barna deres blir brukt til å tigge om penger. Og selv om at dette er organisert kriminalitet er det virkelig vondt å vitne til. Her på Bali vet jeg ikke hvor utbredt dette er, men du ser både barn og voksne tigge penger når du starter å kjøre mot Denpasar og de store veiene.

Tilbake til forelskelsen.

Så hvorfor forelsket jeg meg i dette stedet? Jeg tror det er følelsen av ro som er opp i det hele. De lokale har ikke tidspress på seg. De følger ikke klokken like mye som de følger solen. De tar det med ro og de er virkelig tilstede, for de har ikke omfavnet dette digitale helt ennå. Noen har, men de aller fleste har ikke det. De høster og sår, de smiler og er takknemlige.

Vår første villa her lå i Berawa. Gaten var lenge stille og jeg pleide fylle bensin på scooteren rett over gata. En liten familie skulle man tro, men de var to voksne og fire barn, boende i et rom. Rommet har en skillevegg som adskiller det private. Det ligner et lite bakrom, som er et soverom for de alle. I den delen vi ser, som ligner en åpen garasje, jobber de. Mannen lager persienner av bambus. Store saker. Jeg ser ofte ham og sønnen jobbe med detaljene før de begynner å lakkere det. Noen ganger er mannen borte når jeg kommer innom, og datteren på 11 år er den som fyller scooteren min.

Jeg betaler 10.000 rp for en liter bensin. Det er 6 kroner. Det er billigere for bensin enn det er for drikkevann. Ja, for vi må ikke glemme hvor privilegerte vi er i Norge som har gratis vann i krana hvor enn vi er. Og likevel bruker vi enorme og idiotiske summer på Imsdal og andre merker – i stedet for å alltid ta med en flaske vann hjemmefra. Tenk om vi donerte vekk de pengene… En flaske vann i Norge koster vel opp mot 50 kroner nå? Det er nesten 100.000 rp her. Til sammenligning er en månedslønn her 3 millioner rp. Hvor mange kroner tenker du det er? Det er 1839 norske kroner. Det er så mye som vi bruker en kveld ute hjemme. Bare en taxitur for oss er nesten 1/4 av deres lønn.

Nå skal vi ikke glemme at det er dyrere å leve hjemme og at det er billigere å leve her. Men jeg bodde billig i den første villaen vi hadde. Grunnet pandemien fikk jeg en veldig god pris for en stor villa med 3 soverom. 15 millioner rp. Det er i underkant av 10.000 kroner. Og de som jobber rundt villaen og passer på alt fra hagestell til renhold og vaktservice, har en god jobb med en månedslønn på 3 millioner. Det må jo føles bisart for de som jobber der, at noen betaler en halv årslønn for å bo der. Jeg er rett og slett et sykt rikt menneske når jeg er her..

Men kunne jeg ikke bare ha bodd i en rønne og levd slik de gjør her? For virkelig å kjenne på det? Klart jeg kunne, men jeg er vokst opp i Norge, og jeg har et helt annet krav til renslighet og hvordan jeg har det rundt meg, enn hva de lokale har her. Fordi jeg vant i lotto som vi så ofte sier. Jeg ble født i Norge. Heldigvis er det ønskelig at vi bruker pengene våre her, slik at de har en jobb. Jeg kan også bo billigere her, og jeg gjør det nå, men i starten valgte vi denne villaen på grunn av tryggheten det ga oss med 24-timers vakthold.

Det er jo iøynefallende hvor glade menneskene her er til tross. De vant ikke i lotto som oss, men de har heller ikke de ubetydelige problemene som vi lager der hjemme.

Og det er kanskje akkurat dette som trekker oss hit. Oss som ikke helt klarer å elske det tempoet som aldri stopper der hjemme. For hvis du elsker å leve på Bali, så får du ikke i pose og sekk. Du får naturen, det tropiske, det du kun har tilgang til i feriene dine. Men du må også kjenne på samvittigheten. Du må lære deg å akseptere at du ikke kan hjelpe alle. Du må jobbe med deg selv og forstå at dette ikke er en quick-fix. Våre nesten 5,4 millioner mennesker i Norge er ingenting å holde styr på i kontrast til Indonesia sine 273,5 millioner innbyggere. Les det igjen. De er altså 50 ganger så mange som oss. Og når du er her vitner du til noe som du ikke kan forestille deg. Her er det mange som ikke har noen ID i det hele tatt. Og det er mange som har flere. Noe som også gjør kriminalitet annerledes.

Jeg er en sånn som plukker opp søppel på gata hjemme i Norge. Det er så rent og hva enn det er som ligger og slenger en plass, stikker seg godt frem. Jeg skulle gjerne gjort det samme her, men det er umulig. Det er søppel overalt. De aller fleste lokale aner ikke hva kildesortering er, og jeg finner litt humor i å tenke på flisespikkeriet vi holder på med der hjemme. Det er jo bra, for all del. Men samvittigheten vi kjenner på ved å kaste noe i feil dunk der hjemme, kontra hva du vitner til her? Det er ironisk. Hvis du bor i Norge: Gratulerer! Vi er helt rå når det kommer til kildesortering og det å håndtere søppel. Her har de ikke et ordentlig system, og selv om organisasjoner jobber på spreng for å plukke søppel, rense elver og strender, får du plutselig se videoer i sosiale medier hvor lokale dumper søppel i havet som om at det var det riktige å gjøre.

Hvorfor? De vet ikke bedre. Ingen har lært dem om plast, eller om mikroplast. De mangler rett og slett utdanning på en hel del og de lever vel uvitende om at de bidrar til å ødelegge kloden vår. De trenger utdanning mer enn noe annet.

La oss for eksempel se på ofringen de gjør. Hver eneste dag ofrer de gaver til guder. Det er som regel mat, og ofte er det mat i plastikk. De setter det ut, og de er mange millioner som gjør dette. 3,6 millioner mennesker på øya er hindu.

Bare her på Bali lever det mer enn 4,3 millioner mennesker. Ja, det er nesten like mange som oss i Norge. Men Norges land har et areal på 385 207 km², mens Bali har et areal på 5780 km². Det er helt ville tall å ta til sammenligning, og det er ren fakta.

Når det kommer til dyr og hvordan de tas vare på, så er det et helt eget kapittel. Det er mulig jeg vier en post til dette alene senere. Å spise plantebasert på Bali er en drøm. Det er veldig enkelt. Grønnsaker og frukt er ferske og smaker himmelsk. Det finnes utallige veganske cafeer med store utvalg, og de aller fleste restauranter har veganske retter på menyen. Dessverre er det turister og tilflyttende som har dette fokuset – ikke de lokale.

Høns transporteres i små kurver på mopeden, de står til salgs langs gatene, de lever under dårlige vilkår. Gullfisker henger til salgs langs veien i små plastikkposer, det samme gjør små skilpadder. En ku er budet fast i et tau fra snuten og har maks tre til fire meter å bevege seg på i diameter. De går i sirkel. Griser blir grillet som om at de var et trofé, som de også er – her.

Katter og hunder er enda et kapittel, men de er heldigvis ikke mat. De er bare i ekstreme overtall utenfor noen sin kontroll, og mange er veldig syke.

I det store bildet tror jeg de som forelsker seg i det som er her, har et stort behov for forandring i livet sitt. Å finne seg selv, eller lete i seg selv, eller bli klok på seg selv, er enklere her. Mange spirituelle mennesker bor her, for ikke å snakke om de lokale selv. Man kan føle det på et vis. Troen. Det at så mange tror på noe. Det er fint.

Og hvis du er den som sitter der hjemme og føler at livet hverken har mål eller mening, så kan du flytte hit og være hvem du vil. For her er det plass til absolutt alle. Du kommer deg lett inn i miljøer her og det skapes raskt nye vennskap. Elsker du dyr? Her kan du starte en organisasjon eller du kan starte en dyreklinikk. Det trengs mange som bryr seg om dyr her. Vil du starte en ny restaurant eller cafe? Velkommen. Du kan bidra til det lokale miljøet ved å skape flere arbeidsplasser. Brenner du for miljøet? Kom hit og start en organisasjon. Det er nok av mennesker som vil bidra ved å sende penger og føle at de selv kan bidra, mens du tar deg av jobben! En hel øy av muligheter.

Hvis du vil spole tiden noen hundre år tilbake og leve i en verden før det digitale fantes, så finnes det mange steder å gjøre det her. Du klarer deg lenge her ved å selge noe der hjemme. Har du en bil du kan selge? Så har du bosted her. Eller du kan selge bostedet ditt hjemme og bygge nytt her. Du kan bygge to nye hjem og leie ut det ene mens du bor i det andre. Har du 300.000 kroner kan du bygge et hus for deg og en lokal familie på deres land. Du betaler vel og merke for å leie landet deres i 20-25 år, men så får du jo så mye mer for pengene. Vil du investere mer, får du også mer. Det finnes mange muligheter.

Det var det jeg hadde på hjertet for nå. Kommenter gjerne og fortell meg om det er spesifikke ting du ønsker at jeg skal skrive mer om mens jeg er her.

Hilsen Anette-Marie.

PS: Jeg blogger ikke så ofte, men du kan melde deg på nyhetsbrevet mitt her slik at du mottar en mail når det kommer en ny post 🙂

 
 

Vi har flyttet til Bali!

Kjære lesere, nye som gamle. Ja, nå er vi her – på Bali. Og med all roen som fulgte så vil jeg plutselig skrive igjen! Jeg er nok en blogger i hjertet fremdeles. Mens jeg skriver spilles det reggie-musikk fra høytaleren på stua og en herlig gartner rydder i hagen. Jeg har hjulpet litt til. Fjerne store, visne blader fra palmene. Han synes det var så gøy at jeg ville hjelpe til. Da jeg spurte om jeg kunne spille musikk, svarte han: Yes, reggie! Og da Bob Marley begynte å synge stua begynte han å danse med vannslangen utpå plena her. For en glede!

Hvor skal jeg begynne? Går jeg tilbake for å forklare alt, eller skriver jeg bare fra akkurat nå? Du vil vite alt, vil du ikke? Jo. Så klart vil du det. Du leser jo om et Bali-eventyr!

Okei. Alt startet i desember. Datteren min og jeg var hos en venninne og hennes datter på overnatting. Hun var nysingel og jeg var jo allerede alene med jentungen. Vi begynte å snakke om å reise på ferie sammen straks pandemien roet seg. Og euforiske som vi ble gikk praten over til det å flytte vekk et år. Og vit, at dette har jeg drømt om i mange år. For tre år siden snuste jeg på England. Kontaktet skoler og sjekket opp mulighetene. Men tiden var ikke helt klar for det. Denne gangen gikk praten rett på Bali. Det er vel bare et par bloggposter tilbake til vår første reise hit i 2019. Og av alle stedene jeg hadde reist, var dette stedet som ga meg en enorm ro og glede. Jeg tittet på tidligere Instagrambilder for noen måneder siden, og så at jeg hadde skrevet: «Jeg tror jeg kunne bodd på Bali».

Det som skjer etter denne lunsjen, er dyp research og planlegging av ord. Det var jo bare et hinder for å gjøre noe sånt. Jobben min er online, den var ikke et hinder. Men jeg har en datter som også har en far. Vi har henne annenhver uke. Hvordan skulle han gå med på at jeg tok datteren vår vekk fra ham i et år? Ikke  bare rett borti gata heller, men til andre siden av kloden!

Jeg skrev verdens lengste sms. Flaks at vi ikke har delmeldinger lenger. Husker du (eller opplevde du det i det hele tatt) da en tekstmelding hadde maks antall bokstaver. Skrev man får langt fikk man flere meldinger. Vel, dette hadde blitt veldig mange delmeldinger! Jeg skrev ned alle fordelene for jentungen, samt hvor mye jeg selv ønsket dette i mitt liv, samt viste til skoler jeg hadde sjekket ut som hadde et veldig godt omdømme.

Jeg sendte meldingen og ventet. Og ventet. Og ventet.

Dagen etter fikk jeg svar. Det stod noe som «Dette ser bra ut, la oss snakkes om det til uken»!

Du vet når du ser noe, men klarer ikke helt å tro dine egne øyne? Det var sånn. Jeg klarte ikke å forstå om at han hadde forstått hva jeg egentlig skrev. Men jo, det var sant. Han skjønte at dette ville gi datteren vår enormt mye. Hun får praktisert engelsk, og hun får kjenne en annen kultur enn vår egen. Sistnevnte er muligens det viktigste jeg ønsker at hun skal lære. For det tok meg mange reiser i voksent liv for å lære noe veldig grunnleggende om livet. Ikke bare se det på nyheter og på tv. Men å kjenne med min egen kropp og mitt eget sinn, hvordan det er her ute. Hvordan andre har det andre steder i verden. Bare for å nevne noen punkter som utgjør mine egne verdier ut fra å ha opplevd andre kulturer:

  • De som ikke har noen ting er lykkeligere enn oss. Hvorfor?
  • Desto mer ting jeg eier, desto tyngre føles livet. Hvorfor?
  • Her kjenner jeg ingen, og da er jeg mindre redd. Hvorfor?

Og fra disse spørsmålene kommer så mye læring. For lykke har ikke noe å gjøre med hvor mye mat, penger eller status vi har. Det kommer av tilstedeværelse og aksept. Og mange ting er bare mer bagasje som hindrer oss fra å flytte rundt – om man vil. Vi kan ikke bli noe større enn det mennesket vi er, det er bare egoet vårt som kan det. Den delen av oss som vil ha status, vise frem bilen, eller ha fint ting fordi andre har det, selv om man kanskje ikke liker tingen. Det handler sjeldent om tingen, men følelsen rundt å være en sånn person som har en sånn ting, sant? Og det at vi begrenser oss selv så mye bare ved frykten av andre sine tanker om oss selv. Mens i det store bildet har det jo ingenting å si. Vi er så redde for å drite oss ut at vi ikke tør å prøve.

Uansett – vi planla i desember. Venninnen min og datteren fikk det ikke til, men jeg fant min mulighet gjennom denne ene lunsjen hvor vi hadde drømt oss vekk sammen. Og jeg måtte ta den muligheten. Ingenting kunne stoppe meg fra å gjøre dette nå som jeg fikk barnefars velsignelse. Jeg hadde seks måneder på å få alt på plass, og det er første gang i livet jeg har planlagt noe så grundig.

Det første som måtte på plass, var at hun kom inn på skolen her. Hun fikk plass på Montessori. En helt vilt fantastisk bra skole. Etter skolen var det flybillettene. Deretter søkte jeg henne ut av den norske skolen. Visum måtte på plass, dette fikk jeg via en visa-agent (finnes mang av dem her). Betale 6000 norske kroner for oss begge. Det må dog fornyes eller gjøres om til Kitas etter en stund. Kitas er dyrt, men gir 2 års oppholdstillatelse. Så var det å leie ut leiligheten min. Den ble leid ut til en alenepappa som flyttet hjem til Norge for et år med sin datter, etter mange år i USA. Litt samme eventyr som meg, og følte meg så utrolig heldig med leietakerne. Leide ut leiligheten fullt møblert, og siden jeg ikke har så mange ting, plasserte jeg 4 esker med personlige eiendeler i en bod. Null stress!

Det var litt kronglete da vi skulle reise, som mange fikk med seg. To dager før avreise gikk Indonesia i full lockdown, etter at Delta-varianten tok av her nede. Det endte med at vi bodde i en koffert i to måneder. I starten hadde jentungen undervisning over nett med skolen her, men så endte jeg med å skrive henne inn i sin klasse. Hun fikk et par uker med vennene sine på nytt igjen, før vi plutselig fikk reise!

Oslo – Doha – Jakarta. Og der måtte vi bo på hotell i 8 dager. Jeg hadde logget av alle sosiale medier, og det føltes veldig godt å kunne være tilstede uten å følge med på andre folk. Vi var kreative, spiste mye god mat, trente på gulvet, så mye serie og tv, og plutselig var tiden inne for å reise videre til Bali.

Det var fantastisk å endelig komme frem. Litt skummelt også, men mest fantastisk. Nå har vi vært her i tre uker. Vi har funnet rutiner i hverdagen og jeg elsker hvordan livet vårt utarter seg. Jeg kjører henne til skolen på scooteren hver morgen 8.30. Derfra drar jeg rett på trening. Kom meg inn i et fantastisk fellesskap på Nirvana Strenght, og har allerede fått flere bekjentskap. Etter trening reiser jeg hjem og jobber, noen ganger tar jeg macen med på cafe. Det er enormt mange spisesteder å velge mellom. Maten er fersk og digg, og det er et vegansk paradis når det kommer til farger og utvalgt av retter. Maten er også mye billigere enn i Norge. Jeg har beregnet at det er cirka halve prisen av det vi ville betalt hjemme, når vi spiser ute. Etter jobb henter jeg jentungen. Vi slapper av litt hjemme, bader i bassenget, kanskje vi spiser ute – og tar tidlig kveld, for så å våkne av solen – ikke vekkerklokken! Det er veldig behagelig. Veldig mange dager drar vi på stranden. Å løpe i bølgene i solnedgang er det beste hun vet. Hun blir aldri lei. Aldri. Og det er alltid noen å leke med på stranden.

Jentungen er på sin tredje uke på skolen og snakker engelsk hver dag. Det er ingen norske der til å hjelpe henne i løpet av dagen, kun Google Translate til nød. Det kommer til å gjøre at hun lærer engelsk enda raskere, og jeg vet at dette vil være en opplevelse hun vokser mye på.

Nå skal jeg ha litt skjermfri frem til at jeg skal hente henne på skolen. Det var gøy å skrive igjen! Håper det var gøy å lese også.

Hilsen Anette-Marie.

PS: Tenker på å skrive enda et innlegg til i morgen, hvor jeg tar for meg det jeg personlig har gått gjennom i forkant… om det er av interesse?