Når bruddet ikke får en avslutning

Kjærligheten er grunnlaget for alt som skjer rundt oss, hele tiden. Enten det er venner, familie eller kjærester. Til og med fiender har en kobling til kjærlighet, i den forstand at de mangler kontakt med kjærligheten til seg selv. Med mindre det bare er du som ser på vedkommende som en fiende. Kanskje det er du som ikke har kjærlighet til deg selv?

Dette er i alle fall et tema jeg liker å skrive om, og denne gangen har flere lesere ønsket at jeg skal skrive om uavklarte brudd. Når det blir slutt, eller når man ikke treffer hverandre mer, uten at man egentlig har avklart det med hverandre. En svært frustrerende følelse som kan holde hodet ditt gående med vedkommende i tankene. Og du er i limbo, en plass mellom å være singel eller i forhold, men du vet kanskje ikke helt likevel.

Jeg vil si at det viktigste i en slik situasjon er å lære seg at man ikke kan ha kontroll over andre. Man kan ikke styre hva andre gjør, føler eller tenker. Du vil ende opp svært ulykkelig ved et hvert forsøk på å styre noen i en retning de selv ikke er klar for, eller ønsker.

Du kan velge å å basere din lykke på andre sine valg, noe som også kan ende svært uheldig. For igjen, du kan ikke vite hva den andre vil gjøre.

Det eneste du kan gjøre er så sørge for at du selv har det bra, med eller uten vedkommende. Din lykke skal ikke baseres på om noen andre vil være med deg eller ikke. Det er korteste vei til å ha det vondt. Og det er, dessverre, dette de aller fleste gjør. For å komme deg ut av dette må du ta ansvar. Du må ta tak i livet ditt og gjøre noe annerledes. En forandring skjer ikke i livet med mindre du tar ansvar for å sette en prosess i gang. Du kan ikke sitte og vente på at noen skal komme å forandre ditt liv, hvis du ikke er villig til å gjøre jobben selv.

Så til tema: Du er i en situasjon hvor du aldri får avklart at det er over. Du får aldri en avslutning. Hodet ditt spinner og en dialog henger på pause hvor enn du beveger seg. Hva gjør du for å få denne avslutningen som du venter på?

Dette kan være sykt vanskelig hvis du velger å se det slik, eller veldig enkelt: Du må gi deg selv en avslutning. Du må skrive de tingene du trenger å skrive, hvis du ikke får de sagt. Først for deg selv, så slipper du angre på mange rare ord. Skriv alt ned slik at du har oversikt over dine egne tanker, deretter kan du skrive til dette mennesket du skal avslutte med.

I denne teksten eller praten må du avslutte.

Og når du har avsluttet, og ment det, så vil du kjenne en enorm letteste. Da er du ærlig mot deg selv. Da tar du vare på deg selv. For hvis du zoomer litt ut, hvordan ser det egentlig ut på avstand? Er det ikke litt idiotisk å gå rundt å la din lykke være avhengig av at en eller annen umoden gjøk ikke klarer å prate med deg eller respektere din tid? Du vil jo egentlig ikke gjøre det mot deg selv?

Avslutt. Si dine ord. Gå videre. Fjern vedkommende, blokker, slett fra sosiale medier. Ja, det er en jobb man må gjøre når man avslutter. Det er ingen hensikt i å ha vedkommende rundt deg i Internett som et spøkelse. Hvorfor? For hvis vedkommende følger deg kommer du til å tenke på hvordan du oppfører deg i sosiale medier og hva han eller hun tenker. Eller verre; Vedkommende dukker opp på en dag du egentlig har det veldig bra, så begynner tankene dine og mimre og vipps så har du på nytt lagd en dårlig dag.

Vær sterk. Ta grep. Sørg for at du har det bra. Det er ikke så langt dette livet at vi trenger utsette oss selv for dette. Og den riktige personen, den du skal tilbringe livet med – er som en bestevenn. Og en bestevenn ville ikke utsatt deg for noe sånt. Eller hva?

 

Frie tøyler skaper kreative barn

Hva gjør de om der ikke finnes noe å trykke eller se på? I går våknet jeg og Sonja til café på kjøkkenet. Jentungen hadde overnatting og de hadde ligget våken kvelden før og planlagt menyen og hva de skulle lage. De hadde også laget vitser. Vitsecafé kalte de den vel.  Skal de ha frie tøyler, så er det bare å lukke øynene og la leken bli ferdig før man ser hva som skal ryddes. Dette var det vanskeligste for meg da jeg ble mamma. Å slippe opp og la henne få holde på som hun ville. Men jeg ønsket hele tiden at det skulle være sånn. Det var sånn jeg hadde det. Jeg fikk tulle og holde på selv om det lagde gris og rot – så lenge jeg var kreativ. Og det var jeg.

(annonselinker) Overdel HER. Bukse HER.

Sonja er søsteren til Trampe, som var kjæresten min i litt over ett år, for to år siden. Jeg fikk liksom lov å holde kontakt med familien, selv om jeg ikke har kontakt med ham. Det er fint. Jentungen og datteren til Sonja er gode venner, og for tre år siden var jeg med dem Cambodia. Altså, barnebarna i den familien og morfaren. Også jeg og jentungen. Her er noen bilder fra den reisen. Og her er innlegg om fattigdommen der.

Jenta hadde overnatting, og etterhvert kom det enda ei klassevenninne på besøk. Sonja reiste og jeg satt meg ydmykt og stille ned for å jobbe i skjul. De lekte litt i kjelleren også, hvor jentungen har fått lage hytte i den ene boden (jeg trenger ikke to boder for å stable masse greier i). Da vi hadde en time med ro var det bare å gripe vaskekluten og få orden på kjøkkenet. Det var ille, men det var kjærlighet. Dessuten hadde barna gjort sitt for å rydde opp.

Ettermiddagen endte i at daten min hentet oss for å dra på Ikea. Jenta har møtt ham noen ganger nå, og det er viktig for meg. Vi går under kodeordet kompiser enn så lenge. (Tenkte at jeg skal skrive et innlegg om dette også. Hvordan forholde seg til barna med nye mennesker i livet. . .) Vi fant madrass, men senga gikk ikke inn i bilen og det var fullt på hjemlevering. Da får det vente til etter Dubai! Kvelden gikk til å jobbe med bilder til teamjegliker. Formbilder. Så var det himmelsk godt å sove i natt, for å våkne til sol i dag! Jentungen vil dra i parken, så da blir det parken.

I kveld tenkte jeg skrive et innlegg om hvordan gå videre uten en skikkelig avslutning. Det har vært ønsket fra flere lesere. Lag en fin dag!

 

Fotoshoot med Sophie Elise, møter og fredagskos

En fin, passe hektisk dag. Startet med å reise ned på det nye kontoret til United Influencers. Hadde et flott møte om tiden fremover med Sandra (min første agent, som nå er sjef der nede). Videre reiste jeg til Frogner og lånte bilen hos min venn Fredrik (som driver karma.no), før jeg kjørte hjem og hentet lamper, så jentungen på skolen, så til Optimal Trening på Bislett for å ta treningsbilder av Sophie Elise.

Tilbake til Frogner. Levere bilen, ta trikken til Majorstuen og banen hjemover, men ikke helt hjem, først pianotime. Men før pianotimen, mat. Det ble en blåbærmuffins. Privattime med piano 16.30. Halvtime. Jeg satt med lukkede øyne og pustet dypt inn i lungene og fokuserte på å være tilstede i kroppen mens jeg hørte jentungen spille. Fra piano til Kiwi. Handle mat for kvelden. Utenfor Kiwi sto Sonja. Sonja er søsteren til Trampe (som er aliaset til min tidligere kjæreste). Hun hentet oss og er her nå. Skal sove over. Vi har spist vegansk taco og jentungen har overnatting.

Det var dagen kort oppsummert. Jeg håper du har hatt en fin dag. I morgen skal vi på Ikea og kjøpe seng til jentungen. Det blir bra. Nå sover hun på en madrass på gulvet, mens vi sitter i stua i senga. Det er en seng som kler stua. Lag en fin lørdag, det skal jeg.

 

Dagen etter man har tømt seg

Inneholder produktlenker // 

Først og fremst, takk. Takk for alle gode ord jeg har fått det siste døgnet, etter dette innlegget. Jeg leser, jeg ser. Det er ikke som før. Før kom alle kommentarer i et blogginnlegg. Nå kommer de litt overalt. Jeg setter pris på det likevel, men for eksempel på Snapchat har jeg slått av slik at man ikke kan sende meldinger. Grunnen er at det kommer altfor mye som ikke har noe med meg å gjøre, og da drukner de som faktisk ønsker å nå meg. Og tiden på å åpne noe som ikke gir noe – den vil jeg heller bruke på livet.

I dag startet jeg dagen med å reise ned til Karma sin butikk på Frogner. Jeg har jobbet med Karma i flere år, men nå har jeg bestemt meg for å sette meg ordentlig inn i mange flere produkter og fronte ting som er bra for planeten. Sminke oss gjør vi uansett, så når vi gjør det kan vi gjøre det med stil. Det vil si at vi gjør det uten å skade dyr eller oss selv. Det kommer i egne innlegg mer om det, men serien jeg har hentet mest fra nå, er 100% Pure.

(annonselenker) Alpeue HER // Bluse HER // Bukse HER

Etter at jeg hadde vært der, var jeg hos legen. Han trengte ikke stille mange spørsmål da jeg forklarte at jeg ville sykemelde meg. Jeg snakket om at jeg ville få ryggen på stell. Han sa at ryggen var det minste problemet, men at det inne i meg kunne ta lengre tid.

At jeg har vært deprimert skjønte jeg ikke da det sto på som verst. Som om at man har et skjold for seg selv. Det var i det stille, for meg selv, for litt siden, at jeg skjønte det. Jeg kjente på en sorg samtidig som jeg følte meg forelsket.

Hvordan kan jeg være deprimert nå? . . .

Jeg er ikke bekymret for at jeg ikke skal bli bra. Jeg er bare glad for at jeg nå har tatt de valgene som jeg gjør, slik at jeg kan få det bra. Så nå blir jeg 80% sykemeldt. Slipper løpe rundt med fotooppdrag og ting som stresser ryggen mer. Jeg har hatt to oppdrag denne uken, og har det siste i morgen. Da skal jeg fotografere Sophie Elise for et prosjekt hun og en felles venn har. Etter de bildene er det helg, så er det snart Dubai.

Kjente en klump i halsen da jeg skrev Dubai. Jeg gleder meg helt enormt til å reise vekk. Å reise gir meg mye. Jeg føler meg fri når jeg reiser. Fri i livet. Her kan jeg tidvis føle meg litt lenket. Høres nok rart ut, men det sant. Å reise har vært en rømning uten at jeg skjønt det, men det er da jeg lader opp, blir kreativ, ser verden og setter pris på livet i en enda større grad.

Norge blir en bortskjemt peanøtt når jeg reiser ut i hele peanøtt-sortimentet. Eller ut av peanøtt-posen og til et helt univers av andre poser som man aldri ser på Instagram.

Fra legen gitt dagen til foto, så til å være med jentungen. Vi ser på kjendisfarmen sammen. Eller, hun ser mest. Jeg rydder noen ganger og gjør litt andre ting mens hun ser, så lytter jeg. Lekser er gjort, barn har lagt seg, og jeg skal jobbe med bilder. Formbildene fra helgens samling med Teamjegliker, og bilder fra dagens portrett-oppdrag.

I morgen tidlig starter jeg dagen nede på United Influencer sitt nye kontor, med Sandra, min første agent, som nå er sjef der. Det gleder jeg meg til. Snakke om fremtiden i min bloggverden, som jeg er ivrig etter å komme meg stødig tilbake til.

Lag en fin kveld, og en fin morgen.

 

Dette er så vondt å dele . . .

Planter. En kopp te. Noen søte ører. En nattskjorte. Check. Hvordan er livet, Anette? Flooott! Helt utmerket! Kjører på, litt tøft, men lærer og kommer meg videre! . . .

Sånn har det vært i en lang vinter. Jeg har holdt meg oppe og vært bestemt på at dette går bra, dette skal jeg gjennom. Jeg lærer, jeg lærer. Bra mentalitet, men den bærer også på et lite snev av: Ikke legg deg ned nå, da kommer du deg ikke opp igjen.

Det tøffeste med å drive et eget selskap hvor mange har mange å holde styr på, i tillegg til å blogge, er å finne balansen på hva man kan skrive om. Personlig har jeg lite filter så lenge jeg føler at jeg har et privatliv, men så kan det skje mer alvorlige ting som har andre mennesker involvert – hvor man rett og slett må holde kjeft av respekt, lojalitet, eller aller verst: Hensyn til andre.

Hensyn til andre. Det er slitsomt, er det ikke? Jeg har opplevd å ha mennesker veldig tett på, som har dolket meg i ryggen veldig hardt. Dette har krevd uendelig med arbeidstid, penger og krefter. I høst opplevde jeg å virkelig havne utenfor økonomisk. Fra å omsette for 3, 2 millioner kroner i 2017, se alt bare vokse og ta av, til å virkelig krasje med isfjellet i 2018. Det er et år siden vi så det komme. Det har ikke bare skjedd én ting, men flere. Og av «hensyn» og «oppegående menneskelige» årsaker, kan jeg ikke utbrodere dette. I alle fall ikke ennå. Det hardeste har vært å stille opp for noen, virkelig, for deretter å bli dolket i ryggen. Dolket som i å gjøre noe ulovlig bak min rygg, i firmaet sitt navn, for så å forsvinne fra overflaten.

Og som 100% eier av selskapet, er det jeg som står innerst i gangen og tar imot når det smeller. Alt i min makt har jeg gjort for å komme meg gjennom dette uten å legge ned. Og det er på riktig vei, det har det vært i noen måneder. Men å rydde opp tar tid. Og det tar krefter. Den eneste jeg virkelig har hatt lit til i denne prosessen, har vært min assistent som har jobbet tett på med meg. Therese er et menneske jeg stoler på. Hun vet alt der er å vite fra jobb til privat, og hun har vært alt fra venn, kollega, støttespiller til psykolog.

Mens jeg skriver, så kommer tårene. De kommer nå når jeg skal innrømme og skrive dette: Jeg har vært deprimert i vinter. Og jeg er kanskje det ennå. Jeg har virkelig vært deprimert uten å klare å innrømme det, uten å klare å si det høyt. Og det å leve med sosiale medier når man ikke sier sånt høyt, gjør at man viser en usannhet. Som tidvis spiser en opp. Jeg har kjempet mine kamper når det kommer til mennesker, penger, og det å tviholde på en bedrift som ble bygget fra lek og moro.

Før jul hadde jeg ingen penger. Virkelig ingen penger. Jeg prioriterte alle andre i firmaet og utelot lønn til meg selv i flere måneder.

I høst solgte jeg klær på Snapchat. Det er sikkert noen som husker det . . Og det hjalp meg mye. Jeg var uten lønn i mange måneder og pengene som kom inn reddet matfatet, gang på gang. Jeg bestemte meg for å selge leiligheten for å redde selskapet. Hver eneste visning har vært en liten påkjenning, samtidig som jeg har tenkt at: Sånn er det. Ikke noe å gjøre med. Det er hva det er. Da går den senere. Fokus på det jeg kan gjøre noe med. 

En ukes tid før jul tikket det inn penger på Vipps. To ganger. Det var to familier (barndomsvenner) som vippset penger slik at jeg kunne fylle opp kjøleskapet og kjøpe julegave til jentungen. En total knekk kom og jeg gråt ustanselig, mens jeg febrilsk overførte dem til en annen konto før banken tok dem pengene også. Det var det å innse hvordan jeg på ingen måte klarte å be om hjelp, og at disse menneskene likevel strekte ut en hånd uten at jeg hadde bedt dem om det. Jeg følte at det var noen som så meg, selv om jeg ikke ville si det. Og for ei «uten familie» kom det så mye kjærlighet, at jeg på samme tid innså hvor alene jeg var.

Det er så vanskelig å innrømme at man trenger hjelp. Og samtidig eier jeg en flott leilighet og burde vel for alt i verden være takknemlig og glad i dette landet? Ensomheten som kommer i juletiden spiser meg sakte hvert år. Denne julen kunne jeg ikke rømme noen sted heller. Vinteren ble en storm som jeg visste at ville komme. Da noen spurte om det var tøft ville jeg ikke si noe som kunne bryte ned min egen mentalitet. Dette måtte jeg gjennom og alt var slik jeg valgte å se det. Og jeg har sett verden. Jeg vet at dette ikke er livets ende. Dette er The Real Struggle i Norge. For et U-land kunne jeg se ut som en bortskjemt drittunge som gråt over ingenting.

Vil ikke gi meg. Vil ikke tape. Leksen på denne ferden har gjort meg sterk mentalt. Jeg tåler fryktelig mye utenfor min innerste sirkel, og jeg har blitt var på hvem jeg har i livet mitt. I den innerste sirkelen er jeg svakere enn jeg vil akseptere, men ryggsmertene og helsen klarer ikke fake det mer.

Jeg er ikke bare sjef, gründer, fotograf og blogger. Jeg er mamma. Den viktigste oppgaven. Jeg skal jo tross alt oppdra noen til å se verden for det den er – slik at jeg kan være stolt av verdiene hun tar med seg fra hiet.

Bodd alene med jentungen i ni år. Drevet for meg selv, stått alene. Hatt en rekke bekjentskap, kjent på kjærligheten på godt og vondt, vært et menneske med høye ambisjoner. Jeg har ikke familie i Oslo, noe som har gått som det har gått, for jeg har ikke vært vant til annet.

Jeg har begynt å savne å ha noen tett i livet som faktisk kjenner meg for alt jeg er, som jeg kan komme hjem til selv om jobben er tøff. En som faktisk kjenner meg for alt jeg er i dag, og som tar bagasjen min som en gave for den jeg har blitt.

Fra å være på egenhånd og ta rollen som både mann og kvinne i et familieliv, til å faktisk slippe en slik støttespiller inn? Beinhardt. Vanskelig. Det innebærer at man skal løsne den innerste borgen, muren, skjoldet. Det som gjør at man overlever det tøffeste av det tøffeste.

Den borgen visste jeg ikke at fantes engang. Tidligere i dag åpnet jeg opp om helsen. Og nå kaster jeg like greit alt ut. Å være ærlig gjør det enklere å blogge. Og for meg er det terapi å kunne skrive ting som det er. Blogg-presset er et helt eget tema. Jeg tror på et tidspunkt at jeg har sammenlignet og vurdert meg selv så mye at jeg ikke har følt at jeg har strukket til. For hvem er jeg opp i mat, mote, trening og alt som er der ute?

I en verden av quotes er det vanskelig å faktisk leve dem ut. Jeg elsker mental trening. Jeg driver mental trening i teamjegliker. Jeg jobber med å rådføre andre og jeg har hjulpet veldig, veldig mange. Det er rørende å lese tilbakemeldinger, men det også noen ganger vanskelig, og litt skummelt, å slippe disse fine ordene helt inn.

Å tro på dem. Mens det på samme tid er det som driver meg. Jeg ønsker å gjøre en forskjell. Og av alt jeg har å lære bort av erfaringer, så glemmer jeg meg selv. Jeg vet alt som skal gjøres, jeg vet hvordan man gjør det. Som en klassiker fra psykologenes råd, kan jeg selv se hva jeg nå gjør feil: Du kan ikke hjelpe andre, før du har hjulpet deg selv. Du hjelper andre, men du glemmer deg selv. Du fikser ikke dine problemer, med å fikse andre sine.

I morgen skal jeg til legen. Jeg har begynt å skjønne at en sykemelding er innenfor, det har det vært lenge, jeg har bare oversett det, som vanlig. Etter en lang prat med regnskapsføreren min i dag ble vi enige om at jeg må snakke med legen. Kanskje ikke alle som har den kontakten med regnskap på den måten, men det har vært viktig i en så personlig bedrift som jeg driver. Både der og hos banken.

Min personlige helse har blitt satt til side gang på gang, og jeg er veldig sliten, selv om jeg sjeldent har vist det i sosiale medier. Det har vært dager hvor jeg har slått av alt, midt på dagen, for å bare ligge her uten å eksistere. Sånn vil jeg ikke ha det. Nå skal jeg ta et tak i livet mitt, og jeg skal komme meg tilbake. Det fine er at jeg skal blogge mer. Jeg vil bygge opp bloggen og finne tilbake til den gode og jevne kontakten jeg har hatt med alle leserne mine. Og til dere som har vært med meg hele tiden – takk. Jeg var vekk i 10 måneder i 2017, og dere var der da jeg kom tilbake. Takk.

Jeg savner glad-Anette. Jeg savner å ikke ha ansvar for andre enn meg selv og ungen min.

På mandag reiser jeg til Dubai. Turen er sponset av Norwegian. Kødda. Men jeg kan allerede se for meg mennesker som skal synse og mene om at jeg reiser når jeg egentlig ikke har råd. Heldig er jeg som har en venninne å bo gratis hos. Flybillettene kostet 900 kroner én vei og ble ikke sponset av Dubai. Jeg trenger sol. Jeg trenger komme meg vekk fra denne grå himmelen.

Det er lov å være nede. Det er greit. Det er bare j**vlig vanskelig å innrømme det for flere tusen når man på samme tid skal kjempe kamper i business hvor man må være sterk og ikke vise sine svakheter. I vårt samfunn selger ikke sårbarhet. For i noen situasjoner så er det ikke heltemodig å vise seg svak, men bare et dårlig trekk. For to år siden slutta jeg å blogge da det ble for mye. Nettavisen skrev da denne artikkelen. Da gikk fokuset til teamjegliker. Nå snur jeg det hele, og skal la bloggen følge meg og mitt mens jeg kommer meg ordentlig i form igjen. Finne glad-Anette og la henne bli, slik at jeg kan inspirere og motivere andre til å ta vare på seg selv. Det verste man kan gjøre er å gi opp, eller hva?

Jeg husker så godt et dikt fra ungdomsskolen: Øyet kan blunke, munnen kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se.

 

Here is my hero!

Kunne kanskje sett meg i speilet før bildet. Da hadde jeg tatt vekk maskaraen som har rent litt etter å ha ligget med ansiktet presset ned i en ring. Jeg hadde nok også fikset håret mitt litt. Kanskje passet på at den innklemte magen min ikke stakk frem under skjorta. Muligens sørga for at overleppa ikke hadde rulla inn i smilet mitt.

Men det gjorde jeg ikke, så jeg poster det som det er. Det er deilig det. Bare gi litt faen i at ting ikke er så perfekt som Instagram vil at det skal være? Ler.

Over til noe annet. Eller rundt. Til ryggen. Mens jeg skriver passer jeg på å vippe bekkenet mitt i riktig retning, slik at jeg sitter rett i ryggen. Ikke bare i øverste del, men i nederste del, hvor vi ofte svaier for mye for å sitte rett med overkroppen. Og vi sitter mye, gjør vi ikke? Jeg gjør det, fordi jeg jobber med . . . dette. Å skrive. Eller å redigere bilder. Samtidig strammer jeg magemusklene for å være sikker på at jeg ikke spenner muskler i korsrygg. Dette må jeg huske, hele tiden.

Jeg har ikke bare slitt litt med ryggen, men mye. Det har vært det å være 70 år i kroppen, og tidvis 25 i hue (jeg er 32). Det er veldig frustrerende. Ikke bare som i litt irriterende, men også sånn at det går utover livskvaliteten. Det kan starte en vond sirkel. En sirkel av å ikke trene, ikke spise riktig, ikke gjøre ting som gjør meg glad. Alle disse psykiske utfordringene jeg har hatt, i tillegg til mer (kommer i eget innlegg senere i dag), har vært en påkjenning.

Jeg klarer ikke ta ut av oppvaskmaskinen uten å støtte meg til benken. Om jentungen hopper opp på meg må jeg straks be henne stoppe. Å ta på sokker og sko er umulig uten mye smerte, eller at jeg må sette meg ned. Jeg har rett og slett følt meg handicap i lang tid. De fleste vet at jeg har slitt med ryggen av og på. I perioder. Jeg har klart å leve med det, men nå har jeg hatt det veldig smertefullt i lang tid. Over et halvt år. Og jeg har grått mange tårer. Det gjør vondt å gå, sitte, stå. Konstant smerte. Og jeg prøver virkelig å unngå smertestillende så langt det går. Derfor går jeg med smerter som også går utover humøret.

Har det vært viktige ting som måtte gjøres med fokus og andre folk til stede, så har jeg tatt Paralgin Forte. Noe jeg blir veldig lett beruset av, og som gir meg hangover og dårlig humør de neste to dagene. I tillegg til å slite med kraftige mensensmerter når jeg har uka mi, har jeg dette oppå. Og mensensmertene jeg sliter med slår meg så hardt ut av sjakk at jeg ofte ender i smertestillende for å komme meg gjennom dagen som mamma. En utredning for endometriose er nok på sin plass, men jeg har utgått det også i lang tid, fordi jeg ikke liker tanken på en diagnose eller det å innrømme at jeg har en «feil».

Helst vil jeg unngå å klage eller si ting høyt ofte, for da føler jeg at jeg setter en label på det hele som «straks» skal gå over. For det har jeg tenkt hele veien. Snart er det over, snart er det over.

Det er sårt å skrive dette, for det er å innrømme at jeg virkelig har et ordentlig problem med ryggen. Kunne jeg operert, hvis det er prolaps? Muligens, men jeg har hørt for mange historier hvor det har blitt like ille. Jeg vil fikse dette med riktig trening og riktig holdning.

Akkurat nå har jeg lagt ryggen min i hendene til denne mannen. Aleksander Solland fra Optimal Klinikk. Jeg var på min første behandling i går. Ut fra erfaring og mange behandlinger, kjenner jeg raskt kvaliteten på den som jobber. Han her vet hva han driver med og jeg føler virkelig at jeg har tatt et riktig valg med å samarbeide her. Det sto mellom ulike klinikker, men siden jeg har samarbeidet med disse før, og trener her når jeg trener med Marius, så føltes det riktig å gi det en sjans.

Nå blir det stretching og smertebehandlinger. For det gjør virkelig vondt, men jeg kjenner at det er riktig vondt. Ryggen min er sånn passe blå etter gårsdagens behandling. Ser litt mishandlet ut, men jeg er bare behandlet. Han avsluttet med kopping for å øke blodsirkulasjonen. Neste time er allerede på mandag og jeg har gitt meg selv et løfte om å fikse kroppen min. Og inntil den er i orden blir det ikke noe tung styrketrening. Det skal tøyes og bøyes, da musklene mine er ekstremt stramme i rygg, rundt bekken og nakke, skuldre.

Da har jeg startet på min confession, og skal fortsette i et innlegg senere i dag. Alt henger sammen, gjør det ikke? Hodet, kroppen og livet. Det har skjedd mye, og det er så mye jeg ikke har sagt. Og det er mye jeg ikke kan si.

 

Lav selvfølelse hos barna – de er vårt ansvar!

Jeg visste at dette ville skje. I et par år har jeg vært bastant når det kommer til barn og sosiale medier, og jeg har vært «alene» om det. Ingen venner eller foreldre rundt meg har tatt de samme valgene, og likevel har det ikke vært noen tvil hos meg selv. Er det én ting jeg er ordentlig redd for, så er det selvbildet og selvfølelsen til disse små.

Barna våre vokser opp i en generasjon hvor alt går raskt, det er ingen pauser og de ser mer ned i skjermen enn de ser hverandre inn i øynene. Noen kaller det å «holde tritt med teknologien», mens det har vært den minste bekymringen her. Hvordan kan du ta vare på barnet ditt i denne digitale galskapen?

Du som er forelder må tørre å gjøre ting annerledes.

Vi er heldig. Vi vokste opp (jeg er 32 år) uten mobilen. Vi ringte på døra til hverandre, selv om det kunne ende i en lang bomtur hvis den andre ikke var hjemme. Vi kunne ikke bare ta telefonene å ringe når vi ville. Vi måtte ut, uansett vær. Vi lekte, brukte hodet, stimulerte fantasien og var tilstede med hverandre.

I dagens samfunn har vi dette i bunn. Vi vet hvordan det var. Det gjør ikke disse små. De er et tastetrykk unna hele verden. Hele verden inn i hjernen til et lite barn som fremdeles prøver å finne ut av ting.

Så klart, noen har så sterke verdier i bunn at de overlever presset utenfra, men hvordan skal vi vite hvem som har det? Og har vi ikke alle noen venner, fra perfekte familier, som likevel havnet i feil miljø?

Jentungen er hos meg annenhver uke. Og selv om hun har tilgang til mobil hos pappaen, har jeg sagt nei her. Vi har aldri eid en iPad. Det valget var enkelt da jeg fort så avhengigheten til små barn. Aldri har det vært savnet. Her hjemme har vi denne macen, som jeg nå skriver på. Vi har noen ting vi ser på sammen. Som Farmen. Eller Idol og sånt når det går på skjermen. TV solgte jeg i fjor.

For å være tiden mer bevisst!

Hva har det resultert i? Hva gjør jentungen når det bare er meg og henne, uten noen skjermer eller stimulering? Hun leker. Alene. Noen ganger med meg. Hun lager ting. Det kan være å designe klær til dukkene, klippe og lime, lage mat. Kreativiteten hennes blir stimulert og jeg ser det så tydelig.

For noen år siden kunne jeg merke hvordan TV før skole eller barnehage, virkelig ødela tilstedeværelsen. I stedet for å smile og være glad, ble det dårlig stemning da vi måtte forlate TV. Mens når vi ikke så på tv var alt helt fint hele veien.

Det verste er at foreldre tror de gjør barna en tjeneste. At barna har vært så snille at de fortjener å bli hypnotiserte og avhengig av skjerm. Avhengighet er så alvorlig, og vi må ikke glemme at dette ikke kun gjelder rusmidler. Det gjelder skjerm. Barne-tv. Film. Spill. Mens man sitter klistret til en skjerm – skjer livet. Livet som er her ute. Livet som hver eneste celle i kroppen er skapt av.

Barn trenger alenetid. De trenger kjede seg. De trenger tid som gjør at de blir kjent med seg selv og sine egne verdier. Refererer til gårsdagens innlegg. De er små. Disse valgene kan de ikke ta selv. Det er som å be de velge mellom sunn middag eller en skål av sukker. De kan ikke ta disse valgene selv, og vi er ansvarlig for å lære dem å ta vare på seg selv. Kjenne seg selv.

Det som skjer når ungene ser på hele verden på denne måten, er at de sammenligner seg både utseendemessig og karrieremessig med noen som lever under helt andre forutsetninger. Og om disse har et flott liv på ekte, det vet vi ikke. Det er mye som ikke er ekte i sosiale medier. Og dette styrer verdiene hos den i den andre enden – hvis de ikke er trygge nok i seg selv.

Jeg sier JA til mobilfrie skoler. De trenger ikke mobilen i friminuttene. Det var tema på forrige foreldremøte hos oss. Ikke noe tiltak som har blitt tatt, men det blir snakket om. Det er bra.

Vi hadde en så fin morgen i dag, og jeg knipset noen bilder med kameraet. Det er som at både jeg og hun ser det. Hun sitter og spiser i vinduskarmen. Det er stille. Ingen lyd, ingen skjerm, ingen mobil. Snøen daler ned og nyter øyeblikket, før jeg forsiktig løfter speilrefleksen for å ta et bilde. Hun sitter stille, reagerer ikke. Bare ser ut og nyter en morgenstund som vi har skapt sammen. Vi startet dagen med å holde rundt hverandre. Jentungen har nemlig ingen seng om dagen, etter at den, kremt, ble til en sofa på stua. Så til helgen er planen å finne en seng.

Vil du gjøre noe ekstra fint med barna i sommer? Her kan du lese om det mobilfrie eventyret jeg og jentungen hadde da hun bare var fem år gammel.

 

Tar du ansvar for din egen lykke?

I dagens samfunn går det raskt unna. Det går så raskt at vi ikke rekker å reflektere eller ha noe tid til tankene våre for seg selv – med mindre vi er det bevisst. Det er ikke rart at vi sliter med angst og depresjon mer enn noen gang, når vi ikke har lært oss å leve på ordentlig. Som en del av flokken henger vi på andre og følger andres meninger, valg og standpunkt.

Hvem er du opp i alt dette? Skjønner du at en annens mening, som er lik alle andre sin, heller ikke er en egen mening? Hva er det egentlig som er deg? Vet du hvem du selv er, eller leter du ennå? Har du kanskje bare gitt opp å lete, eller sitter du med en følelse av å ikke strekke til? En følelse av at «alle andre klarer det jo», men ikke du?

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre, om ingen har fortalt deg det. Vi fomler rundt etter svar og spør andre. Vi spør og graver og ender opp med å bli enda mer forvirret, mens alt du egentlig trenger å gjøre:

Er å være stille.

Bare la deg selv få litt tid til å reflektere og kjenne på ting. Kjenne hva som er riktig for deg. For straks du følger disse følelsene og lytter til deg selv, kan det ikke bli feil. Det er umulig.

Har du tenkt over hvordan man snakker om å lytte til seg selv, som om at det bare er et ordtak? Hvordan kan du faktisk lytte til deg selv?

Du må være stille. Logge av. Gå en tur, alene. Være tilstede i ditt eget selskap. Og litt etter litt, så vil du kjenne noen indre verdier dukke opp. Disse verdiene er dine. Og ved å følge din egen intuisjon (dine ekte verdier) så vil du også kjenne på en integritet. Muligens en av de stødigste følelsene man kan ha. Da står du opp for deg selv, og du tar vare på deg selv.

Tanker. Vi tenker tanker ustoppelig, men har du kustus på dem? Klarer du å forstå at du velger tankene dine? Du gjør det! Men du må være dem bevisst for å unngå å sette deg i vonde følelser. Hva du tenker, er hva du føler. Hvis du velger å tenke på noe som gjør vondt, så får du vondt.

Hvis du velger å tenke på noen som har såret deg, og forsterker følelsene rundt det, så er det fremdeles du som har valgt den smerten. Det er en brutal sannhet, men det er også noe som er enkelt å gjøre noe med. Du må bare følge med i timen. Følge med på dine egne tanker og hente deg inn når du merker at du har fløyet avgårde nok en gang.

Det er dette man gjør i meditasjon. Man trener på å være mester av eget sinn. Og man trenger ikke sitte i lotusstilling og være «helt halleluja» for å få det til. Du kan øve hver dag, hele tiden. Når du er i butikken. Når du rydder hjemme. Når du går fra et sted til et annet. Pass på at tankene dine er hos deg, ikke et annet sted. Hvis du går ute, så er du der. Da tenker du på at du går. Så kan du se rundt deg og ta innover deg utsikten, fremfor å være borte vekk i en annen verden, eller enda verre, i den virtuelle verden. Ikke la sosiale medier spise opp livet ditt. Tiden går raskere enn noen gang, hvis du velger den veien.

Eller du kan velge å stoppe opp. Se rundt deg. Se livet. Være deg i din kropp og ha egne meninger. Og hvis andre er uenig i det, så er det greit. Det er ingenting du kan gjøre med det. Det er bare å akseptere at vi har ulike meninger.

Og selv om du er alene om dine meninger, så vil du føle deg sterkere og tryggere enn noen gang. For du – er ærlig mot deg selv og lytter til deg selv.

 

Farget håret Rose Gold

Inneholder produktlenke//

Da jeg kom til frisøren hadde jeg ingen aning om hva jeg ville, men jeg visste at jeg måtte gjøre noe. Jeg trenger ofte forandring, og det er litt vanskelig i en prosess hvor jeg både sparer ut min egen hårfarge, og lengden. Jeg har hatt det helt kort, og det frister ofte å skinne meg helt. Det er bare kjipt at det har vokst litt nå. Jeg angrer litt på at jeg ikke skinna meg helt når jeg først hadde det så kort som jeg hadde. Jeg hadde det 2 mm rundt hele, utenom toppen, på det korteste.

Legger ved noen bilder under fra da jeg hadde skikkelig kort hår. Var det ikke fint? Der hadde jeg min egen hårfarge på sidene, men bleket og rosa oppå.

Den fineste BH-en jeg har hatt så langt. Jeg tror det. Nå har jeg TRE som jeg elsker. Denne finner du HER (annonselink).

Der var forøvrig også en av de andre favorittene. BH. Den kjøpte jeg i Miami. Husker ikke hvilken butikk, men den ble favoritt samme dag. Jeg er sånn som går i det samme i evigheter når jeg finner favoritter. Har kanskje 15 BH-er. Bruker 3 av dem.

Dette var et innlegg uten mye mening. Moro å mimre bittelitt noen ganger. Lag en fin dag.

 

For en overfladisk verden vi lever i

/Inneholder produktlenker

Kaster glass i steinhus, kommer ingen vei. Revurderer meg selv og det jeg driver med, om og om igjen. Vil være et godt forbilde, vil skrive om de tingene som betyr noe. Vil gjøre en forskjell. Vil ikke bli påvirket, blir påvirket. Retter det opp igjen, finner balansen igjen. Balanserer så langt det går, faller ned og må gjøre en ekstra innsats for å klatre opp igjen. Det fine med å komme opp igjen, er at man har kommet like langt. Det er bare tungt å hente seg inn – når man faller av.

(annonselink) Skjørt fra Lindex. Body fra Nelly.

Det frister mer å være i et U-land. Jeg mener det. Hvis jeg bare kunne reist, så hadde jeg det. Og på sett og vis kan jeg jo det, men det ville vært kjipt for jentungen om jeg stakk av fra mammarollen. Når hun blir større, kanskje. Da kan hun være med, pendle, eller jeg kan pendle mer. Kanskje vi begge kan?

Norge er rikdom. Den fattigste til den rikeste i Norge, er rike. Vi har det bra her. Til og med de på gata (misforstå ikke dette) har det bedre her enn mange andre steder i verden. Det er ikke vår feil at vi vant pengelotteriet ved fødselen og dukket opp her, i stedet for midt i krigen et annet sted i verden.

Mer vil ha mer. Eller hva? Vi vil bare ha mer og mer og mer. Når er vi happy?

Når skal vi bli lykkelig på ordentlig?

I dette landet er vi stressa. Vi er sure. Vi er selvopptatte og vi gidder faen meg ikke å snakke med fremmede på gata. Vi passerer hverandre som zombier.

Jeg gleder meg til å reise igjen. Når jeg reiser balanserer jeg stødig. Alt blir så klart. Vi tror vi er sånn helt ok på stigen fordi vi beundrer rikdom i andre land. Det er kun de rikeste vi beundrer. Det er som å beundre de aller, veldig få, rikeste av de rikeste i Norge. Hvis du går til middelklassen andre steder, vil du se at middelklassen og de fattige i Norge, er rikere enn dem. Om du skjønner?

Man kan ikke gjøre noe med det man ikke vet, men man kan ta grep for å lære, utforske og bli litt klokere.

Og mens jeg poster et innlegg med annonselinker på klær for å tjene til livets opphold, vil jeg fortelle om det spennende prosjektet jeg har startet på Patreon. Jeg deler kjærligheten, som jeg lever og ånder for. Datinglivet med opp og nedturer, og en rørende og frustrerende historie som startet i høst. Jeg ønsker å dele livet med noen som har like verdier. Og jeg vil dele reisen i denne tiden vi nå er i, hvor det tilsynelatende er sveiping som trumfer verdien av mennesket bak bildet der ute.

Det koster 10 dollar i måneden å følge, og der tør jeg dele mer av privatlivet. Og jeg kan love, med hånden på hjertet, at når jeg har nok følgere der til å leve av det, så slutter jeg å strebe etter annonsører til bloggen. Da kan jeg kun skrive der inne. Både for de som betaler og de som ikke. Jeg kan velge hvilken poster som kan leses gratis. Men skrive – det er det jeg vil gjøre. Og påvirke andre – det vil jeg også.

Og kampen her ute i den overfladiske verden. Sorry å si det, men jeg klarer ikke late som den ikke er det. Den er bare kjip. For mens vi kniver om å være ekte og levere de gode verdiene, så er fokuset langt vekk fra der jeg mener det burde være.

Hvis man ikke er enig, så lurer jeg på:

Hvor mange følgere trenger man for å begynne å tenke på andre enn seg selv?
Hvor mange likes er nok for å ikke sammenligne seg med hverandre eller Kardashian?
Hvor mange fans trenger man for å virkelig være en god påvirker?

Dette er så seriøst at man ikke fatter det. Vi er i ferd med å skape en generasjon med selvopptatte selfies-tryner som tror stor rumpe og perfekte lepper er viktig. Vi er i ferd med å skape en generasjon som ikke vil være i stand til å ta vare på sine etterfølgere eller lære de noe som helst av det vi kan.

Vi er i ferd med å miste all forståelse for tilstedeværelse. Og mens influencere reiser til U-land for å «vise hvor mye de bryr seg om andre» (fordi de kanskje har fått en sponset tur eller betalt for det), så kaster vi stein i glasshus. En liten tur eller to i året, for å dekke over det overfladiske presset vi ellers er en del av å spre.

PS: Kunne så klart valgt et usminket bilde fra skogen, men jeg liker å pynte meg. Jeg gjør det. Uten botox, jeg lover.