Naturlig sminke og ærlige bilder!

/Inneholder produktlenker//

Jeg har gått inn for å vise dere hvor bra denne sminken er, og jeg skal teste forskjellig fremover. Grunnen til at jeg vil fronte denne sminken, er at den er bra for deg. For meg. For miljøet. Hvis vi likevel skal bruke sminke, så skal jeg vise dere at det finnes valg som faktisk er sunne i sminkeverden.

100% Pure er et amerikansk merke som er tvers igjennom 100% økologiske og organiske. Produktene har velgjørende ingredienser, antioksidanter og vitaminer. 100% Pure er de eneste i verden med fruktpigmentert sminke, og er fri for syntetiske og kjemiske tilsetninger og fargestoffer. Og de har virkelig alt du trenger. I dette innlegget drar jeg kun frem tre produkter.

Huden min viser både noen prikker og en svak dunbart på det ene. Sånn ser jeg ut og jeg har aldri rørt annet ansiktshår enn brynene. Ingen botox (føler plutselig at det har blitt nevnverdig i 2019) og dette fjeset er 32 deilige år.

Jeg tok et bilde etter at jeg hadde dusjet, uten noen sminke. På bildet etter har jeg brukt en økologisk, fruktpigmentert tonet fuktighetskrem med solfaktor 20. Fargene er fra frukt og grønnsakspigmenter, og næring fra hvit te, acai-olje, granatepleolje og vitaminer. Den tar ikke vekk mine linjer eller føflekker og jeg føler huden får puste. Det er viktig!

Men om du ønsker en krem som dekker alt, så har de også heldekkende (annonselink) HER.  Jeg har en rush som jeg har brukt lenge. Dette er nummer tre. Elsker den! Linker til produktene under neste bilde.

(annonselinker) Fuktighetskrem med farge HER. Fruktpigmentert rush HER. Bryn HER.
Bruk kode TJL og få 15% på absolutt alle varer uansett førpris. 

Jeg har flere ganger fått komplimenter for huden min hos sminkører. Mulig grunnet lite bruk av sminke totalt. Om sommeren går jeg som regel uten. Og hvis jeg sminker øynene er det sjeldent jeg bruker noe på huden. Nå som jeg er bleik om vinteren liker jeg å gi ansiktet noe glød.

En vanlig tykk brunkrem føler jeg endrer utseende mitt og lager spor etter smile-linjene. Jeg har ikke skjønt greia. Hvis man sminker ser sånn blir man glattere der huden ikke beveger seg, mens det blir dobbelt opp der den beveger seg. Man ser ofte eldre ut med sminke, synes jeg.

Huden min har vært strøken helt til jeg ble veganer. De fleste opplever å få finere hud når de begynner å spise plantebasert, mens noen opplever omvendt. Min teori er at dritt kommer til overflaten, og de må ut. Og at når all antibiotika som vi ellers får gjennom kjøtt– ikke er der mer, tåler huden mindre dritt. Jeg spiser mye sjokolade. Å oppleve vegansk sjokolade er himmelsk. Det finnes masse godt som ikke er sunt, selv om man spiser vegansk. Så at man er veganer behøver ikke å bety at man er sunn, men man ødelegger ikke andre enn seg selv med det i alle fall.

Jeg er nok sunn og spiser hovedsakelig sunt. Vi blir hva vi spiser, og huden er ingen unntak. Jeg hadde en overgang hvor huden gikk gjennom mye rart, men med probiotika kom jeg meg raskt ut av det. Det er over to år siden jeg begynte å spise plantebasert og jeg angrer ikke et sekund!

Er sminkeinnlegg som dette givende? Jeg elsker å sminke meg og gjør det når jeg har tid og lyst. Det er flott at vi kan bruke sminke og pynte oss, men det er viktig at vi føler oss vel uten sminke også. Det er fint å gå dager uten i blant sånn at vi ikke glemmer hvordan vi ser ut. Å ikke like seg selv uten sminke er trist.

Tenk på dette: Du er like vakker og unik som Universet. Det er helt sant.

Nå skal jeg pakke siste rest her før morgendagen. Jeg har lånt meg bil og skal kjøre hjemmefra 5.45 for å rekke jentene i Sandefjord. Kanskje siste konkurranse jeg bringer noen til scenen. Gleder meg faktisk. Har pre-postet et innlegg om det som kommer i morgen tidlig. <3

 

Hva betyr det å elske seg selv?

De som vil fraskrive seg ansvar sier at alle er ansvarlig for seg selv. At den som leser eller blir påvirket selv er ansvarlig. Men er vi ikke alle ansvarlig? Alle. Vi er her sammen. Når skal vi forstå at vi ikke er mot hverandre? Vi er sammen, hele kloden. Derfor må vi passe på hva vi sier til andre, men også passe på hva vi velger å lese. 

I det jeg skriver tittelen kan jeg kjenne at jeg har skrevet den eksakt samme tittelen før. I dette innlegget. Ganske nøyaktig for et år siden. Jeg skal uansett skrive et nytt nå, uten å ta stilling til hva jeg skrev den gang. Det er så interessant, for det handler alltid om det samme, innerst inne, men man endrer seg likevel hele tiden. Fra dag til dag.

Å elske seg selv er en følelse så dyp at den går forbi det ytre. Lett å lese uten å forstå at det er mulig, og det handler ikke om å elske hvordan vi ser ut. Det er å akseptere alt som det er. Sånn at du kan elske deg selv som du er.

Hvordan skal du kunne elske deg selv om du alltid går og ønsker at du er annerledes?

Slutt med det. Slutt med det nå. Akkurat nå er du den du er, der du sitter. Om håret er for kort eller for langt. Om magen er for tjukk eller for tynn. Om du har kviser, utslett eller andre plager. Om du mangler en fot, om du mangler en kjæreste.

Uansett hvordan situasjonen er, så er situasjonen akkurat det den er. Forstår du? Du kan ikke endre den akkurat nå. Ergo må du akseptere alt som skjer i livet ditt akkurat i dette minutt, for det det er. Du kan ha planer om å endre på ting, men du må fremdeles akseptere deg for den du er nå for å kunne ha kjærlighet til deg selv.

Det blir litt feil å si: Jeg skal elske meg selv når jeg har gått ned fem kilo.

For hva skjer når du har gått ned fem kilo? Du innser at du ikke elsker deg selv da heller, og mest sannsynlig går du opp fem kilo igjen. Ikke la det ytre styre deg. Det er inn du må. Og når du kommer til kjernen hos deg selv, akkurat den kjernen som bare venter på å få kontakt med deg, så vil du kjenne på en ekte kjærlighet.

En kjærlighet som gir deg den energien og den gleden i livet – til nettopp det å ta vare på deg selv.

Sånn må det starte. Det må starte innvendig, selv om du tror at løsningen er utvendig. Når det er gjort vil du ta vare på deg selv. Hvordan kan det skje? Jo. Når du er glad i deg selv, så vil du ta vare på deg selv. Akkurat som du vil ta vare på din beste venn eller noen andre du er glad i.

Se for deg dette: Kroppen er ditt tempel. Hold det i live, gi det riktig næring og omsorg. Hver dag.

Følg gjerne min andre side på Facebook, som kun tar for seg selvutvikling. HER

 

Endelig blir avisene våre også tatt

Jeg er glad for at denne offentlige debatten om influenserne sitt ansvar startet. For noen år siden ble det en sak om at jeg fikk snaps fra veldig unge jenter, saken er her i VG. Dette er noe som har pågått lenge der ute, men ingen har tatt ansvar for å lage noen regler rundt det. Lei meg for at noen nå måtte motta en haug med stygge og usaklige meldinger samt drapstrusler, men glad for at det har satt flere i søkelyset.

Som media selv. Avisene våre. Overskriftene vi ser daglig er til å spy av. Vi lærer om presse-etikk som journalist. Hva er målet med en avis som Verdens Gang? Hvorfor skal vi lese om inngrep? Enten det er fra kjente eller anonyme? Med mindre det er en alvorlig skade som å få en ny fot eller arm?

Jeg ble veldig glad da jeg leste denne artikkelen i kampanje i går. Det er på tide at også avisene tar ansvar. Noen av overskriftene er helt klart for å få klikk, og jeg føler ikke at mediene er nøytrale i sine artikler når fokuser ligger på å få mer klikk. På den måten synes jeg det er flott at NRK ikke har reklame. De lager nyheter, ekte nyheter. Og hvis du ser på nyheter på NRK kan det faktisk hende at du opplever noen glad-nyheter også.

Produkter blir også satt spørsmålstegn rundt, og Camilla Phil sine produkter har blitt testet. Jeg synes dette er bra. Ikke for å ta noen, men for at vi begynner å faktisk tenke mer over hva vi kjøper. Og det kan hende at produkter kommer godt ut av det. Poenget er at vi må bry oss litt mer. Ikke bare følge strømmen, men sette kritiske spørsmål til hva vi putter i eller på kroppen vår. Hvorfor gjør vi det? Fordi det gjør noe godt, eller fordi det er en trend?

Jeg føler det var helt forkastelig hvordan en uskyldig dansevideo ble delt av Giske, og hvordan alle skulle henge seg på og hate. Hvorfor skal man hate hver gang man får sjansen? Hvis du er en sånn, vit at du får det verre med deg selv hver gang du gjør noe sånt. Hver gang du deler noe stygt bare for å dele og være gossip. Jeg er glad for at denne historien nå har kommet ut på TV2.no, og jeg synes det er forkastelig at en journalist har oppført seg på den måten mot et menneske som ikke er vant til å takle journalister.

Jeg håper vi fortsetter nå. Hele veien. Ikke stopp. Kan du merke hvordan du som leser også har makt? Spre de gode artiklene, velg hvem du følger med omhu, og si fra når det er noe. Folket, du, har også en stemme. Vi er alle i sosiale medier, og vi kan gjøre en forskjell. Vi trenger ikke bruke tiden vår til å snakke noen ned, men heller til å løfte opp viktige saker. Og hvis du ser noe som ikke stemmer, tips noen. Tips en avis, en blogger. Det verste som kan skje er at de ikke plukker det opp, det beste som kan skje er at det spres.

Journalister skal være dem som bringer nyhetene i samfunnet. Nyhetene som gjør at politikere og de som styrer landet, må gjøre ting på en ordentlig måte. For hvis det blir tull i kulissene, da kan journalister vise det frem. Ekte nyheter. Avisen og blogger er ikke det samme. Aviser må slutte å oppføre seg som motemagasin eller klikk-horer.

 

Takk for nå, Dubai.

Denne uken trengte jeg. Kommer til å savne dette taket med sol, bassenget. Her er noen bilder med moro fra to gamle glamour-modeller fra 2006. Jeg og Camilla ble kjent på denne tiden i Oslo. Det var Tiger Tiger, Kamikaze og Mojito som gjaldt.

Takk, Camilla. Det var så moro og avslappende. Aldri vært så inaktiv på reise. Det trengtes. Kommer tilbake. 

Nå sitter jeg på flyplassen. Flyet er forsinket. Så får vi bare se om jeg rekker det fra Oslo til Trondheim i ettermiddag. Jeg skal ha et par timer på meg, hvis dette ikke blir ytterligere forsinket . . .

Til helgen er det, forresten, konkurranse i Sandefjord. Gleder meg til å følge en liten knippe jenter til scenen. Det blir moro å gjøre dette en siste gang.

 

Så det er dette som er en depresjon

Fra de raskeste tankene og tempoet rundt meg, til en stillhet som fremdeles er langt unna å bryte gjennom muren. Stillheten er der når jeg våkner etter å sovet til kroppen selv våkner. Ingen klokke ringer her. Jeg stirrer lenge i veggen, eller i taket, før jeg beveger meg. Blir liggende tom. Det eneste jeg vet at jeg skal gjøre er yoga-øvelsene jeg har fått tildelt, før jeg går ut av rommet.

Det er ingen tanker som plager meg. Det er bare tomt. Likevel kjenner jeg et ubehag, fordi det er noe trist i meg. Jeg nyter at jeg er på reise. Jeg nyter situasjoner, mennesker og solen. Jeg ler mye og jeg finner glede i mye. Men etter gleden lander jeg tilbake i dette bunnsolide og flate. Og for første gang i mitt liv kjenner jeg på dette som kalles depresjon. Jeg kan finne noe fascinerende med «diagnosen». Jeg fikk en såkalt bi-diagnose. For her er jeg, sterk som et fjell, glad som laks, forelsket som en tulling, men likevel lei meg langt der inne.

Så det er dette som er en depresjon . . .

Tøff som jeg er, må jeg vise meg svak. Hvordan skal jeg ellers komme meg ut av dette? Jeg kan ikke kjempe meg ut av denne gropen uten å dele den med dere. Da må jeg i så fall slutte å skrive helt. Jeg kan ikke komme meg til bunns i alt, uten å dele hvordan det er. Ærligheten på veien er en så stor del av prosessen, og jeg vil aldri klare å bære på en fasade mens jeg healer.

Jeg trenger å være mer ærlig. Enda mer. Så ærlig som jeg aldri har vært. Å si de tingene jeg mener, offentlig, selv om det sårer noen som ikke mener det samme. Jeg trenger å leve ut mine indre verdier på en måte som gjør alt verdt noe. Å være en influencer må bære et budskap. Det må bety noe for noen. Gjøre godt for noen, sånn at det også gjør godt for meg.

Om det ikke gjør godt for andre, så betyr det ingenting. Da er det bare å mate egoet mitt med meg og mitt. Det vil jeg ikke. Så klart ønsker jeg å vise de flere aspekt av det å leve, men da vil jeg vise at man kan gjøre det på en måte som gjør godt for andre. Og alt vi gjør, det kan vi gjøre med kjærlighet. Det er mulig. Vi kan til og med ha uvenner – med kjærlighet.

Det har vært så mye over lang tid, og jeg tror denne depresjonen har blitt dyrket over tid. Tid med å ikke vise seg svak, holde seg oppe. For selv nå når jeg har begynt å innrømme at jeg har dritt jeg jobber meg ut av, er det vanskelig. Det er vanskelig fordi jeg har lyst å vise hvordan man kan vinne over vonde ting og ha det bra.

Jeg tror jeg har ønsket å være den som overlever alt, og når jeg gang på gang har fått et stempel som superkvinne og hardt arbeidende, blir det nesten som å feile når man ikke klarer det. Som å gå tilbake. Men det er ikke å gå tilbake. Det er bare en erfaring som jeg atter en gang kommer til å vokse på.

Det verste er at en overlevelsesmodus som slår inn, uten at man ser den. Eller, jeg gjorde i alle fall ikke det. Jeg har kjørt på og holdt hodet oppe gjennom hele den vanskelige høsten og vinteren så langt. Og når løsninger begynte å finne sted, når jeg så lyset jeg jobbet mot, så slapp noe taket og jeg kunne kjenne alt jeg har stengt ute til nå.

Det er vanskelig å vise seg svak når man vet man må være sterk. Når det ikke er noen som kommer og redder deg eller fikser problemene du ser har havnet i, på en eller annen måte.

Det er fremdeles vanskelig, mens jeg skriver. Jeg kjenner meg selv som en gladjente, og den jenta skal jeg bli igjen. Det er noe jeg må jobbe med hver eneste dag. Å slippe guarden, være der jeg er, ikke late som at ting er bedre enn de er. Men jeg er ikke i stand til å slutte å leve, legge meg flat og gi opp. Dette er en meget interessant prosess og jeg vil bruke alt jeg nå lærer til å hjelpe andre senere.

Siste kveld i Dubai nå. I morgen skal jeg rett til Trondheim. Og der skal jeg. . i Forliksrådet. . Gleder meg til å få dette overstått.

 

Det var fint å pynte seg

Forleden var vi ute i en bursdag, på Caesars Palace. Cove Beach het det. Det var den ene dagen jeg ble med og pyntet meg. Vi var sosial og det var kjempegøy. Det var nok gøy for en stund og jeg kjente at det var det lille sosiale jeg maktet. I morgen er det siste dag her. Tiden har gått unna fort og det er nesten flaut å tenke på hvor mye tv jeg har sett. Likevel er det vel dette jeg trenger, som er så uhyre vanskelig å klare. Nemlig å slappe av. Her er par bilder fra forleden.

Ligger på senga og skriver. Klokka er 02.09 og dette har vært en helt rolig dag. Var en tur på stranden og møtte noen andre jeg kjenner herfra. Eller, de er Norge, men bor her. Inger, Ian og den vakre jentungen. Bloggen til Inger kan du lese her.

I går var det helt rolig. Jeg gikk en lang tur alene på kvelden. Noe jeg elsker å gjøre på ukjente steder. Bare vandre rundt og bli kjent uten noe mål eller mening.

Dypere innlegg neste gang. Har prøvd å starte et lite skrift på hva som foregår innvendig, men det er litt vanskelig å sette ord på. Er liksom mer som en stek. Monotont. Kanskje det kommer i morra.

Thats what I got. God natt.

 

Takk for debatten. Hilsen mamma til 9-åring.

Jeg kunne kjenne sinnet til Kristin Gjelsvik gjennom videoen hun delte på YouTube. Og jeg misunner evnen hennes til å stå opp med så sterke meninger og være brutalt ærlig. For når er det egentlig nok? Dette er et viktig tema, men la oss ikke begynne å hate noen på grunn av dette. Saker som dette får oss alle til å tenke. Stormer som dette kan lære oss noe. Dette handler om en trend som har blitt normalisert over tid. Det er ikke bare Sophie Elise dette gjelder, og det er viktig å poengtere. Dette gjelder alle som stiger til topps basert på unge menneskers fascinasjon av deres utseende. Jeg har flere ganger vært frustrert over dette. Og jeg har mang en gang poengtert at jeg tar avstand, for jeg føler at det er viktig. Jeg føler at det er viktig at noen viser at det er ok å bli rynkete, slik naturen har regissert dette livet.

Hvorfor er det greit å gråte over motgang rundt plastisk kirurgi, samt å dele historer og promotere klinikker, hvis det ikke skal være greit å si fra når det er motsatt?

Skal jeg uttale meg i denne saken? Jeg veide det litt opp og ned, og tenkte som så: Når skal jeg tørre å uttale meg og være så ærlig som jeg faktisk ønsker å være, uten å være redd for at noen blir såret? Dette handler om livene til de som kommer etter oss. Som mamma til en niåring som har sniktittet på Sophie Elises Verden med vennene sine, vet jeg hva jeg snakker om.

Jeg kjenner Sophie. Jentungen kjenner henne også. Men dette gjelder ikke bare henne. Det er mange flere som er på toppen av blogg-Norge og gjør ting som aldeles ikke burde promoteres. Dette skal ikke være et springbrett for å slenge dritt til henne. Kanskje flere kan våkne litt i stedet?

Sophie Elise var en ung jente som ble påvirket av andre. Hun var, som hennes unge lesere, utsatt for det Internett har å gi til en ung og usikker jente. Ikke glem det! Hun var det, og det var greit. Hun angret og ville endre seg, og det var greit.

Når tiden har gått og man har vokst, når man har uttalt seg rundt temaet, om selvfølelse og selvbilde, så endrer det seg. Når man da snakker om selvutvikling, uten å fortelle hele sannheten, er det en fasade. En fasade som sier selvutvikling og at alt skal bli bedre, mens man tillater seg å fortsette uten å si det høyt. I alle fall ikke med en gang.

For det er enklere å be om tilgivelse enn det er å be om tillatelse. Er det ikke?

Det handler om hva vi sender ut av signaler. Og ja, det handler om at vi faktisk har et ansvar. Jeg har forsvart Sophie Elise ovenfor voksne mennesker i årevis. Jeg har stolt sagt at folk ikke aner hva de snakker om – når de kommenterer personligheten dømt ut fra utseende. For meg er hun en annen en det folk ofte oppfatter henne som. Dette er en jente jeg er glad i, som har fripass til å komme og overnatte når hun trenger det. Som jeg har stilt opp for når hun ønsker det, og kommer til å fortsette med. En intelligent jente som kan overraske mange. Likevel står jeg mellom barken og veden når jeg skal akseptere hennes valg, og samtidig se min egen jentunge bli påvirket av de samme trendene.

Den jenta som jeg synes er finere enn noe annet. Jeg ville ikke flyttet på en eneste celle i det individet. Det er tøft å være mor til en jente som vokser opp. Man ønsker skåne dem for så mye, men vi kan ikke skåne dem for alt.

Det samme lille mennesket blir påvirket utenfor min kontroll, av det som skjer der ute. 9-åringene leser også VG, som jeg forøvrig også mener burde velge sine overskrifter med omhu. Dette lille mennesket kommer hjem til meg etter en dag med skole eller venner, så forteller hun meg det ene etter det andre. De får med seg alt. Det er ingen aldersgrense for å få tilgang til forbilder. Dette lille mennesket ser seg i speilet og sier at hårfestet hennes ikke er som det skal, eller at klærne hennes gjør at hun ser feil ut. Dette fantastiske individet som jeg har satt til verden, har sånn smått begynt med komplekser som får meg til å revurdere ønsket om å sette flere barn til verden. For det gjør så uendelig vondt. Jeg står der med magen knytt og kjemper mot tårene mens jeg må irettesette henne for å si stygge ting til seg selv i speilet.

Ungen min er ni år. Jeg gjør alt i min makt for at hun skal lære indre verdier. Jeg har fjernet tv, hun har ikke mobil i vårt hjem, vi eier ingen iPad. Og til tross for alle tiltakene så har jeg ingen kontroll over hva hun rekker å få med seg i løpet av en dag. For Internett er ustoppelig, og det er overalt. Når jeg ser hvordan mitt eget yrke påvirker disse små, så får det en til å tenke. Det handler ikke om å droppe sminken eller å kle seg i en sekk. Vi kan fremdeles pynte oss for å føle oss fine og feminine. Men å endre på det utseende som Gud vet hvem som har gitt oss, det er ikke greit.

Så i tillegg til å gjøre tiltak på hjemmefronten, så kan jeg velge å fortsette å være en påvirker. Neste generasjon med individer er min motivasjon for å fortsette dette offentlige sirkuset som influencer.

Jeg har flere venner som har lagt seg under kniver og nåler, men jeg har ikke mange venner som tør å skrive det eller å si det høyt. At unge mennesker rettferdiggjør en operasjon på grunnlag av issues med sitt eget utseende, er ikke greit. Ikke når man man har tilgang til å påvirke medie-Norge.

Dette er ikke et innlegg rettet til en person. Dette er et innlegg i en debatt som er viktig for de små, men også for de som har blitt blind på disse tingene.

Vi kommer aldri til å elske oss selv mer av å fikse på ting som fungerer. Vi kommer bare til å finne den neste feilen ved oss selv. For den eneste veien ut, er inn. Vi må rydde opp innvendig for å få det bra med seg selv. Og man må velge med omhu hva man velger å la seg inspirere av her i verden. Hvem vi velger å følge, hvem vi velger å se opp til. Dette gjelder Influencere, mer enn noen andre. For Influencere er også mennesker, de blir også påvirket. Dessverre kan ikke vi som har holdt på i lang tid skjule oss bak dette mer. Vi har lært oss at vi skaper trender, påvirker andre, har et ansvar. Vi kan velge å fraskrive oss ansvar og kalle oss for et vanlig menneske som bare skriver og deler. For å føle oss litt bedre, eller fraskrive oss noe ansvar. Det forandrer ikke rollen vi har valgt som påvirker flere tusen andre mennesker.

Hvilken retning vil vi påvirke dem i? Vi har nok andre problemer i verden å fokusere på, som ikke handler om hvordan vi ser ut. Men heller hvordan vi oppfører oss.

Sophie Elise er jeg er veldig glad i. Dette vet hun. Vi skal ikke dra hele henne over en kam. Dette er en egen sak i seg selv. Sophie har satt fokus på masse viktig og brenner for mye bra som hun også fronter. Likevel er jeg glad for at dette skjer. Jeg håper og tror at et så stort fokus på dette kan gjøre at ting snus på hodet. At stormen og ærligheten fra de mange som ikke har sagt noe før, gjør at vi innser ting mer enn noen gang. Og la oss holde det saklig. Konstruktiv kritikk skal vi tåle. Hatmeldinger og andre trusler blir for dumt hvis man har noe på hjertet og vil bli hørt.

Kanskje det må ut i lyset som dette for at det skal stoppe. Kanskje det er mulig å snu en trend – på ordentlig. Dette trenger ikke å være en dum ting. Det er mulig å ta dette som en bra hendelse. Et smell som forandrer alt. Kanskje flere av de det gjelder en dag takker Kristin Gjelsvik for å ha satt igang denne stormen.

La oss håpe det.

 

Se så deilig vi har det!

Jeg trodde jeg hadde mistet alle bildene fra i går og forleden, but no! Fant minnekortet og her er det masse kosekos. Første dag prøvde vi sol på taket, men det blåste for mye. I går solte jeg meg alene mens Camilla var ute med en gjeng venninner. Jeg kunne blitt med, men jeg ville heller ta det med ro hjemme. Så de to første bildene er fra taket første dag, så gikk vi ned og solte oss på balkongen.

Balkongen: 

Innekos: 

Hilse på Marley og Rosco. En engelsk og en fransk bulldog. De er herlige vesen, begge to! Jeg elsker hvordan avslappet det er å være her. Har følt meg som hjemme siden første dag, og slapper virkelig av.

Camillas kjæreste og Marley. Dette er en superherlig mann som rett og slett bare er chill å være rundt. Og de elsker hundene så masse at enhver hundeeier vil elske disse menneskene.

Til frokost er jeg bortskjemt. Jeg har sovet lenge – igjen. Våkner halv elleve og tenker: Shit! Men så er det jo min egen reise for å slappe av. Det er greit. Camilla er en skikkelig godjente når det kommer til frokostbord og kos. Steller og ordner hele tiden, og passer på at jeg har det som plommen i egget. Dette var akkurat det jeg trengte.

Jeg elsker tightsen fra Proteinfabrikken.noden er så kul, sexy og comfy på en gang! Brukt den både på trening, i sofaen, og på konsert!

Marley er så full av personlighet. For noen herlige dyr! Det er virkelig noe å bli glad i. I dag har vi hatt en photoshoot på taket. Jeg har postet bilde på min Instagram @anettemarieantonsen – men du kan også titte på Camilla sin for å se bildene jeg har tatt av henne. Link i storyen om du er kjapp.

Klokka er snart seks her nå. I kveld skal vi på Cæsars Palace i en bursdag. Dresscode er STUDIO 54. Jeg har prøvd masse klær og landet på en kjole. Camilla har klesskapet mange jenter drømmer om, og flere sko enn man orker å telle. Så i kveld blir det bling, bling. Deler litt hotte bilder fra bassenget i morra. Så moro å leke sammen med foto!

 

Hvorfor blande seg i andres saker?

Jeg visste at noen måtte blande seg og synse og mene, etter at jeg hadde vært ærlig og brettet alt ut. Noen leser kanskje ett innlegg, ikke det neste. Eller omvendt. Er det ikke litt interessant hvor fort vi dømmer av å lese bare bittelitt, av en hel historie? Ikke som å lese baksiden på boken, men bare slå opp på en random side, lese en linje eller to, for deretter å dømme det hele.

Da jeg skrev dette innlegget ville det komme noe om reisen min. Ikke mye, men noe. «Du har vært helt blakk, du reiser til Dubai.» Livet handler om mer enn kroner og tall. Jeg har ikke reist hit for å feste, shoppe eller være tullete. Jeg er her for å få solskinn inn i livet og for å slappe av i solskinnet. Jeg er her for å ta vare på meg selv, fordi livet handler om mer enn stress og mas og kjas. Jeg bruker ikke mer her enn i Norge. Billige billetter, mat fra butikk. Ikke døm. Jeg har jobbet langt over normale arbeidstider i mange, mange år. Vært «på» mer enn man kan forestille seg med mindre man selv driver noe.

Du som har en åtte til fire-jobb. Du som kan gå hjem fra jobb og tenke på alt annet enn jobb. Det er ikke det samme som å ha med seg jobb hvor enn man drar – i hodet. Og ja, jeg har valgt det. Og hvis man ønsker å lese ærlige tekster om livet til andre fordi det gir en noe, så ikke bry deg med å kommentere bare for å lage kvalme. Finnes det ingen ende for nett-trollene?

Jeg ankom i går morges. Taxien tok med til bygget hvor Camilla bor, og jeg ble fulgt opp i 15. etasje av en hyggelig mann som også tok bagasjen min. Jeg sov på flyet. Trodde jeg skulle fly med videoskjerm foran meg og god plass, men det var det nye flyet 737 Max. 7 timer tar det hit. Jeg reiste 23.00 om kvelden, og da jeg landet her var klokken 10.00 lokal tid. De ligger tre timer foran Norge.

Et herlig gjensyn med Camilla. Vi går langt tilbake. Vi går tilbake til glamour modell-tiden og alle de første fanteriene og festene vi hadde i Oslo som 20-åringer. Hun bor med kjæresten sin og to hunder. Det ble å snakke og catche opp i noen timer, sole oss på balkongen og bli kjent med nåtiden til hverandre. Vi havnet rett i en spirituell samtale om åpenbaringer og hvordan vi ser på livet.

Og vi følte straks at det er med mening at vi skulle møtes igjen nå. Sist gang vi så hverandre var da jeg en gang for lenge siden var i Dubai. Fant et gammelt innlegg med bilder HER. Var opptatt av å vedlikeholde boksingen hvor enn jeg reiste den gang. Boksingen har gjort mye for hodet mitt i mange år.

En venninne hentet oss og vi kjørte til Nikki Beach. Det var et passe fett sted med masse mennesker. De fleste tok bilder av seg selv ustanselig. På badet sminket de seg litt mer og rundt bassenget var det så høy musikk at man ikke kunne prate. Jeg synes uansett at solen var så deilig at jeg koste meg i min egen lille boble uten å prate. Etter kort tid gikk vi til en café, drakk kaffe, kjørte hjem. Kvelden gikk til Netflix og sofakos. Helt relax, så deilig. Vi startet først på en film, Juanita, som vi så lenge før vi bestemte oss for å skifte. Den ble for seig, selv om det sikkert er en fin historie i den. Vi endte med å se After Life med Ricky Gervais. Fantastisk humor med masse sarkasme. Elsker det! Vi så fem episoder i går . . .

I dag er jeg hjemme med kjæresten til Camilla og chiller her i stua foran tv, mens hun er ute med en venninnegjeng. Snart kommer hun hjem så skal vi spise. Det er sånn det skal være med venninner. Helt avslappet. Ikke noe «må gjøre dette og dette».  Skal skrive mer om mine psykiske utfordringer i morgen. Har egentlig mange bilder fra i går, men har klart å rote vekk minnekortet. Frustrerende. Tar nye i morgen.

Og for dere som elsker å følge med på kjærlighetsdramaet mitt, så er Patreon oppdatert.

 

I kofferten til Dubai har jeg . . .

Inneholder produktlenker//

Reiseantrekket henger klart. Det har hengt og ventet på denne reisen i halvannen uke nå. Pleier alltid å glede meg rett før avreise, men mer av adrenalin. Nå er det lengsel. Lengsel til Anette på reise. Tiden er så annerledes når man er borte fra alle tilknytningspunkter i hverdagen. Jeg føler at dagene er lengre. At jeg rekker mer. Og skrivelysten øker alltid. Sol står på menyen. Og ro. Jeg trenger det sårt. Nå skal denne kroppen ha fokus på å bli frisk.

(annonselink) Kjole HER. Jakke HER.

(annonselinker) Alpelue fra Lindex HER. Savannah cardigan fra Dehn Design.

(annonselinker) Den kuleste tightsen fra Proteinfabrikken.no HER. Min nye favoritt sports-BH HER. Prikkete bukse HER. Jeg får også spørsmål om BH-en jeg går med til daglig hver gang jeg vise den på Snapchat. Den finner du HER.

Lindex er best på undertøy. Jeg har ingen tvil. Nå har jeg hatt to bh-er jeg nesten har brukt opp før jeg finner noe nytt, og trusene er fantastisk gode. Jeg er COMFORT foran sexy. Beklager as. Men Lindex har begge deler i ett. Truser finner du HER.

Mange lurer på hva jeg pakker når jeg reiser, siden jeg ofte kun reiser med denne lille håndbagasjen. Det er ikke vanskelig. Det er bare å ikke ta med mer enn hva man trenger. I kofferten har jeg med:

Ett Skjørt
To bukser
Tre t-skjorter
Undertøy (sokker og truser)
To kjoler (reiser i en)
En badedrakt + en bikini
En bomberjakke
En veske fra Gi Gi New York
Et par ekstra sko.

+ sminke (under bildet)

(annonselinker) I tillegg kommer sminken. Jeg prøver nye produkter fra karma.no om dagen, og fokuset er på at disse produktene skal være rene. De skal være gode for meg og for miljøet. For veganske entusiaster er dette himmelen. Produktene jeg hovedsakelig tester kommer fra 100% Pure.

Produktene fra 100% Pure er fremstilt av helt naturlige ingredienser, på en økologisk måte – helt uten såpe, kjemiske tilsetningsstoffer, syntetiske kjemikalier, farge eller andre skadelige ingredienser. Dette er jeg stolt av å vise dere. Noen av produktene har jeg hatt i over ett år, mens jeg nå tester mye nytt. Som denne kremen med farge.

Jeg har med meg såpe fra Wooden. Den lukter himmelsk! Dusjgeléene fra Wooden Spoon er laget av såpifiserte organisk kokosnøtt- og solsikkeoljer, og er beriket med næringsrike organiske oljer og smør. De unike duftene kommer fra kraftfulle og ekte naturlige essensielle oljeblandinger. Skal visst påvirke humøret i positiv retning!

Belly Bliss er med. Jeg elsker dette produktet, og det har hjulpet huden min i overgangen til å bli veganer. Synd å si det, men huden får seg, for noen, en trøkk. Jeg har en teori om dette. Jeg tror at det er såpass mye antibiotika i kjøtt at man er mer hardbarket når det kommer til å spise dritt. Mens når man begynner å spise helt rent, så vil sukker og annen drit angripe enda sterkere. Bare en teori. .

Belly Bliss har i alle fall hjulpet meg med både huden og fordøyelsen. Dette er probiotika som du kan lese mer om HER. Hvis du vil teste det får du to leveringer for prisen av en med kode ANETTELIKER.

Oppå det hele har jeg med meg ost og makrell i tomat. Det er dypt savnet hos de jeg skal bo med!

Jeg har også med meg en lommebok fra Chanel, som jeg har hatt i mange, mange år. Eier ikke mye sånt, men tar vare på det jeg har. Denne er 11 år gammel! Solbrillene mine kjøpte jeg etter en bloppis som jeg hadde for flere år siden sammen med flere bloggere. I tillegg til kofferten har jeg en ryggsekk. I den har jeg kamera, mac og ladere + lesebriller og noe lesestoff. Samt skrivesaker i tilfelle jeg får hundre idéer mens jeg sitter på flyet.

Kiara er ikke så happy for å gå med denne kragen. Vi prøver å finne ut hvorfor hun får disse sårene, og legen mener at det kan være allergi. Må utrede henne mer når jeg har kommet hjem. Hun har hatt et sår på ryggen som hun har slikket opp gang på gang. Derfor krage (eller dukkeklær fra jentungen). Nå er såret på ryggen nesten grodd helt, men hun har også et på foten. Det har jo ikke vært noe problem tidligere, så jeg skjønner ikke at det kan være allergi. Eller kanskje man plutselig kan bli allergisk mot noe?

Hun er i alle fall i trygge hender hjemme. Jeg har skiftet på doen, kjøpt inn mat, vasket hele leiligheten og klargjort den for Maren. Hun blir boende hos meg mens jeg er vekk. Det er det beste for katten. Jeg har tidligere vært vekk mens naboen har sett til henne og gitt henne mat, men det var ikke bra nok. Da protesterte hun med å gjøre fra seg litt overalt. Det vil jeg ikke oppleve en gang til (!!).

Nok om katt. Om få timer sitter jeg på flyet mot en varmere uke. Jeg gleder meg til å koble av. Virkelig. Skal hente meg inn det jeg kan og gjøre mine daglige øvelser i yoga. Jeg ble healet tidligere i dag (noe av det beste jeg vet) og fikk noen yogaøvelser jeg skal gjøre i 40 dager i strekk. Mer om det i et eget innlegg.

Snakkes fra Dubai!