Located in Florida, Tampa ATM

Jeg befinner meg i den varmen jeg var glad for at var over, da høsten kom til Oslo. Trodde helt ærlig ikke at det var så varmt her nede, men det er det. Dette bildet tok jeg de ti minuttene vi var på stranden.

Jeg passer to unger. En på tre, ei på fire. To fantastiske unger. Vi bor i et hus på tre etasjer, og har basseng. Kun oss tre. Foreldrene reiste til Las Vegas i natt, og jeg skal passe disse i tre dager. I dag har vi badet mange ganger, tegnet, kjørt på tur, laget mat, lekt med barbie og biler, og spilt mange rare karakterer. Det har helt ærlig vært en utrolig fin dag. Jeg innser plutselig at jentungen har blitt stor. Egentlig teit å si plutselig, men jeg merker at det er lenge siden denne tiden. Dette er en morsom tid.

Jeg får nesten lyst på flere. Ikke så mange, kanskje bare to.

Klokken er 22.17 og jeg har klart meg fint i forhold til tidsforskjellen så langt. Vi stod opp klokka seks, vel og merke. Ungene sovnet på en tidlig biltur klokka 10, og jeg løftet de begge inn på sofaen. Merk: Med denne ryggen. Jeg sliter mye med den om dagen, men jeg har ennå et håp om at jeg plutselig våkner helt fin.

Jeg lover å være takknemlig.

Nå skal jeg gå å legge meg. De sovnet før 19.30, begge to. I hver sin armkrok. De våkner nok tidlig så jeg burde være uthvilt. Vi har hatt en hel dag med kun lek og tilstedeværelse. Har satt meg et lite mål om å forsøke å klare disse tre dagene uten å la dem spille eller se på iPad og tv. I dag gikk det supert!

Mens de sov tidligere på dagen fikk jeg jobbet litt. Det vil si, planlagt noen møter og chattet med jentene som skal på scenen i morgen. Viktig for meg å vite at de har det bra, og vise at jeg tenker på dem selv om jeg er helt borte i Florida. De er i gode hender. To jenter fra K5 er delegat også. Og Therese er der, og Christian så klart. Så har de jo team-vennene i salen som får rope og heie på dem.

Gleder meg til oppdatering. Nå er klokken 4.22 der hjemme.
Lag en fin lørdag.

 

Koffert som triller på asfalt

Hjulene på kofferten lager en høy lyd mens de rullerer på asfalten. Jeg kan merke forskjell straks jeg beveger meg på et område med litt nyere asfalt. Asfalt. Våkner naboene? Alle sover. Kanskje noen er våken.

Klokken nærmer seg seks på morgenen. Jeg har vært oppe siden fem. Sover siden halv ett. Det blir fire og en halv time det. Da jeg sovnet hadde jeg grått mye, og jeg var sliten. Kanskje litt god sliten, fordi gråten omhandlet et oppgjør jeg kanskje lenge skulle tatt, men aldri har våget å ta. Det er sånn med selvutvikling. Hvor dypt tør du gå? Hvor mange sorger og traumer tør du stå ansikt til ansikt mot.

Typisk meg å skulle gå inn i alt med hud og hår, slik jeg har gjort på denne reisen. Jeg gjorde noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle våge tidligere. Det er som sagt hemmeligheter som gjør oss vondt. Straks de er ute, så er det ikke en like stor hemmelighet, og den vil på så mange måter slippe taket i deg.

Sånn føltes det ikke da jeg kjente denne smerten langt inne i hjerteroten i går kveld.

Fremme ved t-banen står det allerede noen mennesker. Jeg ser ned trappetrinnen og strammer magemusklene det jeg kan mens jeg løfter trillekofferten min. Den gule, lille kofferten jeg har hatt i flere år. Lett å se, lett å gjenkjenne, ikke like fin å se på. Og det er håndbagasjen min. Jeg liker det best. Håndbagasje. At jeg kan trille den med datavesken på, er et must. Ryggen min er nemlig verre enn den noen gang har vært.

Kofferten står nå nedenfor trinnene og jobben er gjort. Jeg ser på det digitale skiltet over meg som viser når neste bane kommer. Ellingsrudåsen 6 minutter, står det. Seks minutter er litt mye i denne kulden. Pusten min er så varm mot kulden at jeg blåser frostrøyk. Høsten.

På banen sitter jeg i min egen verden og bestemmer meg straks for å sette på øretelefonene slik at jeg kan være i min verden, selv om jeg ser ut. Rolige noter, ingen tekst. Bare en stemning som gjør alt rundt meg så detaljert og sårt.

Jeg går av på Oslo Sentralbanestasjon og triller mot rulletrappa. I går så jeg på menneskene akkurat her. Jeg så de travle menneskene først, men så et kjærestepar. De var på vei ned rulletrappen, jeg opp. Han sto bak henne og hold rundt henne. Hun norsk, vil jeg tro. Han kanskje pakistansk. Det var bare et fint øyeblikk da hun løftet hodet bakover og så på han. Han kysset henne på nesen ovenfra. Det var nøyaktig noen sekunder før jeg nådde toppen og så billettkontrollen.

Billettkontroll. Og jeg hadde ikke betalt. Hvordan er det mulig. Jeg hadde tatt banen kun ett stopp for et raskt møte med en venninne i går, før jeg skulle hjem. Ettusenetthundredeogfemti kroner. Noe skjer når jeg skal ta boten for tårene tyter frem som. Hvor ille var det egentlig? Det var bare totalt unødvendig og skikkelig surt. Å betale så mye fordi at jeg glemte å betale de 35 kronene det koster å ta banen. I dette tilfellet kunne jeg også ha gått.

Jeg har uansett ikke de samme følelsene i dag. I dag er jeg bare tom og rar. Jeg triller forbi åsstedet og rundt hjørnet mellom Narvesen og apoteket. Fremdeles under bakken. I neste korridor ser jeg en uteligger. Eller en tigger. Det er ikke alltid noen forskjell. På denne plassen pleier det alltid å sitte noen, så lenge de ikke har blitt jaget vekk.  Det er en jente. Og det er lett å gå forbi hvis man velger å ha skylapper på. Men hvordan kan du vite historien til den som sitter der? Hvordan kan du dømme situasjonen?

Jeg stopper opp en meter forbi henne, men på andre siden av gå-trafikken. Roter litt i datavesken. Mener jeg har kontanter her et sted. Jeg finner en tyvekroning og stopper flyten av travle mennesker når jeg krysser dem for å legge mynten i koppen hennes. Hun ser det ikke. Hun sitter med armene foldet rundt knærne som hun har dratt godt inntil brystet. Hodet ligger ned i armene, det ser ut som hun sover. Tilbake til kofferten bryter jeg flyten nok en gang, men alle ser hvorfor. Da er det greit. Og jeg tenker at de kanskje tenker litt mer over det. At noen faktisk stopper, snur, og legger en mynt der. 20 kroner er ikke så mye for meg, det kan være en etterlengtet frokost for henne.

Jeg har akkurat tiden til å komme meg på flytoget. Ut på pereongen kan jeg se hvordan soloppgangen varmer baksiden av Barcode. Det gule varme lyset i denne kalde morgenen er fint. Jeg elsker høsten. Elsker å pakke meg inn. Elsker å være hjemme i stua med telys. Elsker å skrive tanker og setninger når alle er for travle og kalde til å være tilstede.

Jeg går inn et minutt før det kjører avsted. Solen flimrer mellom trær og tiden går raskt. Jeg vet ikke hva jeg får bruk for i kofferten, men det er noen plagg der. Undertøy, tannbørste, behagelig tøy. Det viktigste. Om det er for varmt for noe av det jeg har med, aner ikke. Bikini har jeg ikke pakket. Underlig nok. Jeg skal til Florida, Tampa. For første gang skal jeg ut på en reise uten å være den superenergiske meg som elsker å flykte.

Jeg tror jeg bare er i sånn arbeidsflyt hjemme. Jeg liker å få rutinene mine på plass og jeg har greier jeg finner ut av meg med selv. Men det kommer til å bli hyggelig. Jeg skal være barnevakt i et par dager, mens et vennepar skal til en annen by i USA. Det er to småbarn. Og ja, alle er norske. De har valgt å bo der i noen uker, slik de i fjor bodde i Hawaii i tre måneder.

Dette blir den første helgen hvor noen fra teamjegliker skal på scenen, men jeg ikke er der. De er i trygge hender og jeg har fikset klart både hår og sminke for dem. Spente jenter. Det er alltid stas når noen skal på scenen, og det er en stor dag. Akkurat nå er det plankekjøring. Man vet alt man skal, og kan man gjøre det. Det vanskelige kommer etterpå. Når man skal legge på seg igjen og takle hverdagen. Det å stille er ikke det som er vanskelig. De har trent og posert og vet hva de skal. Det kommer til å bli moro og jeg gleder meg til å se oppdateringene selv om jeg er på den andre siden av dammen.

På Gardermoen sjekker jeg inn, går gjennom kontrollen og innser at jeg er her i veldig god tid. To timer før avgang er jeg allerede gjennom. Samson. Kaffe. Mac. Blogg. Sånn.

På flyet kan jeg velge mellom å redigere litt bilder, lese i Petter Stordalen sin bok som jeg holder på med, eller høre på Sapiens som jeg har på lydbok. Alle de tre tingene gjør at jeg jobber på et vis. Om det er med jobb, planer eller meg selv, er forskjellen.

Lag en fin dag. Neste gang jeg skriver er jeg langt av sted. Så enkelt. På. Av. Det er fascinerende, men vi er for vant til å se sjokket med å faktisk fly. Sant?

 

Den store teamjegliker-festen i oktober

Det er fire og en halv uke til festen. Jeg gjør mitt absolutte for at dette skal bli tidenes fest. Jeg ønsker at festen skal bli så bra at folk nesten vil være med i teamjegliker kun for å få muligheten til å oppleve den årlige festen! Teamjegliker-festen skal foregå én gang i året, men dette er den aller første av dem.

Når det kommer til utfordringer, liker jeg dem. Jeg liker hvordan jeg må tørre å gjøre noe, tørre å spørre noen, selv om jeg kan ende med et nei. Selv om det kan ende opp med at jeg blir litt flau. Man kommer ingen vei hvis man ikke spør. Til nå har jeg safet fire personer som skal være en del av underholdningen på denne festen, og teamjegliker har fått vite om to av dem.

Jeg møtte Abu på Fjøla, inne i Østbanehallen. Fjøla var mitt valg, ironisk nok, da det ikke var mye vegansk å velge i på menyen. Abu er fra Lørenskog. Føler jeg kan si jeg er derfra jeg også. Jeg har i alle fall mye kjærlighet til plassen etter å ha bodd der et par år.

Abu har vært med i filmen Izzat, NRK-serien Taxi og var programleder for talkshowet Tabu med Abu på NRK Nett-TV. Abubakar Hussain, heter han. Egentlig.

Jeg og Abu prata mye.

Vi prata om livet. Samfunnet. Kjendiser. Mediebransjen. Og våre ønsker og visjoner med det vi holder på med.Vi deler mange tanker og det er ikke uten grunn at jeg digger det nye radio-programmet til han og tre av hans kompiser, som heter: Med all respekt. Du kan høre dem på P13 lørdager klokken 12.00.

Jeg endte faktisk med å la radioen gå etterpå, og likte kanalen. Det var deilig å høre på litt andre ting enn P3. Mp3 blir fort for mye mas, og jeg orker ikke høre på radiokanaler med reklame.

(annonselink) Kjolen er fra Lindex.

Bildene av meg er tatt av Abu, så klart. Og omvendt. Dette var moro. En fin lunsj. En kul fyr. Vi lo masse. Abu skal være DJ på teamjeglikerfesten. Men ikke bare det. Abu skal være med i teamjegliker K9. Jeg skal hjelpe Abu fremover med helsen, det jeg kan. Og første del er at han skal gå tur hver dag frem til neste torsdag og dokumentere det daglig. Hvis han ikke går tur må ham bøte med 100 kroner per gang.

Grei deal det?

Jeg har sånn høvelig folka mine for kvelden på plass. Og mens vi holder på kjøper teamjegliker-medlemmene billetter litt etter litt. Det er mat og drikke og underholdning. Rød løper. Pressevegg. Masse kos. Ingen diett. Ingen trening. Kun kos. Og alle tidligere medlem er velkommen. Tenk at vi skal i gang med Kull 8. Det er helt surrealistisk på mange måter. Så lenge siden start. Jeg er et helt annet menneske nå enn hva jeg var den gang. Kull 9 skal bli magisk. Det blir jo bare bedre. Men K9 er et resultat av alle erfaringene vi har tatt med oss helt fra første kull.

Det er babyen min, på nytt. Det er teamjegliker som får ny beinmarg.

 

Havregrøt til frokost på en regnværsdag

God morgen! I dag bestemte jeg meg for at jeg skulle dele frokosten min. Jeg er altfor dårlig til å dele oppskrifter, og jeg burde bli bedre på det umiddelbart.

Ikke noe hokus, pokus.
Jeg koker en grøt med vann og følgende: 

Havregryn
Knuste linfrø
Hakket ingefær
Hasselnøtter
Chiafrø
Gresskarkjerner

Med kanel. 

Jeg har barnefri og det er en rolig morgen med P3 på radioen mens regnet drysser ned på skogen i bakgrunnen. Balkong-døra står åpen sånn at lukten av våt høst kan snike seg inn. Skal fikse meg og reise til Bislett for noen møter. Har planlagt å filme litt til teamjegliker-siden, som ikke er oppe ennå, og planlegger teamjegliker-festen. Det er DJ, underholdning og mange ting som skal på plass. Det lander sakte, men sikkert.

K8 er under kontroll. Jeg gleder meg virkelig til å se gamle medlem igjen. Hvis det er noen tidligere medlem som angrer på at de ikke har meldt seg opp, så er det ikke for sent. Følte deg var viktig å nevne. Det er festen som er i hovedfokus for meg nå, og K9 kommer litt på lik linje med den. Selv om det er lenge til. K9 betyr veldig mye for meg og jeg gleder meg til å introdusere mer av hva som skal skje i dette kullet. K7, som avrundes helt samme dag som festen er, skal også på Gardermoen Open til helgen. Jeg tror det er mange spente jenter. Både de som skal på scenen, og de som skal heie på!

(annonselink) Liten digresjon fra oppskriften, men det duftlyset dere ser i bakgrunnen der lukter fantastisk. Kanel. Du finner HER. Om du bruker kode TJL får du 15% (på alt, til og med tilbudsvarer). Mange av lysene er på 50%, men ikke akkurat denne duftes. 

 

Et brudepar på toppen av Norefjell

I år feiret jeg bursdagen min med å fotografere dette paret. Det var en helt fantastisk opplevelse, som var totalt uventet. Bursdager har ikke noen følelse for meg mer, det er bare en dag, men jeg synes dette ble en aldeles fin dag. Jeg og Therese kjørte opp til Norefjell, og gikk sammen med disse to nydelige menneskene opp til toppen av Norefjell.

Denne turen var i sin helhet en bursdagsgave. Jeg fikk gå på et fjell, og jeg fikk fotografere. Hvor fint er det ikke å ta med seg kjolen til topps? Ikke en hvilken som helst topp, men et sted de ofte går turer, nesten hver helg. Og her oppe har de drømt om å ta bryllupsbildene sine når de skulle gifte seg.

Sammen med de to nydelige hundene deres, gikk vi en time til fots opp til en utsikt som avslørte hele vidda. Det var nydelig.

Tusen takk for en fin opplevelse på hjemstedet deres, Marthe og Sondre. Og takk for at jeg fikk æren av å ta dette oppdraget.

For forespørsel på foto, kontakt meg i kommentarfelt og jeg svarer på mail. Kommentaren din blir ikke publisert. Se flere fotograferinger på Instagram @anetteantonsenfoto , eller i kategori foto her på bloggen. 

 

Fra hemmelighet til selvmord

Responsen på gårsdagens ærlighet har vært enorm. Jeg ante vel ikke hvor tabu dette faktisk var. Jeg kan huske at jeg har ønsket at avisene skrev mer om det. Jeg har kjent på hvordan vi skyver det under matta. Nesten så ille at de som tok livet sitt ikke fikk en verdig minnestund, fordi man ikke skal prate om det.

Etter innlegget mitt i går har det kommer utallige kommentarer. I alle mediene mine. Takk til dere som deler. Det er stort. Og hvor stort er det ikke at noen tør å åpne seg, straks noen andre gjør det?

Her ser dere mamma til venstre. Jeg fikk tilsendt dette av lillesøster i går kveld. Jeg spurte henne om det var i orden at jeg lettet på min hemmelighet. For henne har det vært annerledes. Hun er for åpenhet rundt dette og har allerede sagt det høyt flere ganger. Jeg husker faktisk en gang for lenge siden da hun hadde nevnt det i et innlegg på Facebook. Jeg fikk straks angst for at folk skulle få vite hemmeligheten min. Og det var hennes valg å takle sorgen på sin måte. I dag kjenner jeg meg enda mer stolt av henne som klarte å være åpen rundt det.

Hemmeligheter er stygge. Vet du hvorfor? Fordi så mange har endt opp i selvmord. Eller forsøk på selvmord. Jeg håper og tror at en større åpenhet rundt dette vil gi rom for å snakke mer. Det er helt feil å tie om dette i alle medier, for det gjør det jo tabubelagt. Om bare alle disse menneskene som sliter så mye, kan vite at det er lys å finne. Det er hjelp å få. Det vondeste er hemmeligheter. Så lenge det er hemmelig, så er det vondt.

Jeg fortalte min hemmelige i går, og i dag er jeg lettere. Jeg trodde det skulle være kjempefarlig. Det var ikke det. Det er en enorm letteste å si det høyt. Da er det ikke farlig mer.

Det siste døgnet har jeg fått vite så mye om mange lesere. Noen av kommentarene er åpen i kommentarfeltet på dette innlegget. Mange har jeg bare fått i personlige meldinger. Men les dette: Jeg har fått meldinger fra noen som har mistet noen, og noen som har sett andre forsøke og ta livet sitt. Jeg har fått meldinger fra folk som selv har forsøkt å ta livet sitt, på grunn av dype hemmeligheter de ikke har klart å bære.

Hemmelighetene har vært så mangt. Mange overgrep. Voldtekter. Mishandling. Ensomhet. Vært utestengt. Mobbet. Ikke hatt venner. Det er ingen skala som kan si at en ting er verre enn en annen. Et menneske kan forsøke å ta livet sitt fordi vedkommende føler seg utestengt. Mens et annet har opplevd å bli mishandlet i åresvis. Ingen kan måle følelsene til andre. Noen lever i overlegenhet og har fortrengt alt som har skjedd i sin barndom. Men plutselig kommer det opp og frem. For alt som er i oss, det kommer frem for en dag.

Ikke overse hemmelighetene dine. La dem slippe ut.  Det hjelper, alltid.

 

Mamma tok selvmord da jeg var 7 år

Det ligger en svakhet i ordet. En skam så sterk at man ikke vil si det høyt. Hvorfor skulle noen som hadde deg i livet sitt, ønske å ikke leve? Hva gjorde du feil for at noen så nært kunne ta livet av seg? Kunne du sett det komme? Kunne du stanset det?

Jeg tok meg selv i å brått gråte da jeg så Else Kåss Furuset på tv nettopp. Hun ba alle som kjenner noen som har prøvd, eller som har tatt livet sitt, om å reise seg. Det var et klipp på God Kveld Norge som viste det nye programmet hennes. Hun står med et stort bilde bak seg. Bildet viser mammaen og henne som liten. Så forteller hun at mammaen hennes tok livet sitt. Noe i meg åpnet seg og i det neste øyeblikket satt jeg her i sofaen min og gråt ustanselig.

Det betydde noe at det skjedde nå.
Noe skal ut.

Hvorfor er det så vanskelig å si det høyt? Jeg har aldri klart å være åpen om mammas bortgang. Jeg har aldri fortalt hva som egentlig skjedde. Først de siste årene har jeg blitt ærlig med mennesker når de har spurt meg, men aldri har jeg skrevet om det i bloggen min, eller snakket om det i medier.

Mammaen min tok livet sitt. Jeg var syv år gammel.

Jeg fikk et plutselig ekstremt behov for å skrive om dette. Jeg har delt så mye, i så mange år. Jeg har snakket om det som er tabu å snakke om, men jeg har alltid holdt dette hemmelig.

Før pleide jeg å lyve. Jeg sa at hun var syk. Hvorfor gjorde jeg egentlig det? Det er helt underlig hvordan man kan skamme seg over å si at noen tok selvmord. Jeg ville vel ikke at noen skulle tro at min mamma bevisst stakk av fra oss. Og når jeg tenkte på at hun hadde tatt livet sitt, følte jeg at noen ville tenke stygt om henne. At hun var svak.

Jeg selv hadde ikke fått vite at mamma tok livet sitt, før noen sa det til meg ved et uhell da jeg var 16 år. Den gang ville jeg selv ta livet mitt. Og jeg hadde alltid en slags hemmelig tanke om at jeg aldri skulle bli eldre enn mamma, som kun ble 28.

Mamma var mitt alt. Mamma var glad og sprudlende og jeg husker henne. At jeg er oppvokst uten henne, har gjort at jeg har hatt et ekstremt behov for nærhet. Å miste noen har vært vanskelig, derfor har jeg holdt mennesker til meg uavhengig om de var snille mot meg eller ikke. Dette har lært meg med årene. At mennesker ikke er mistet selv om jeg ikke har dem like tett til meg. For man eier ingen, ergo kan man ikke miste noen.

Mamma tok livet sitt, og jeg kjenner en enorm letteste over å dele det. Jeg har stilt opp i utallige intervjuer opp gjennom årene, og det har vært mange som har ønsket å skrive om hva som skjedde. Jeg har aldri vurdert å la noen skrive om det. Det har alltid vært en uskreven regel. Min mørke hemmelighet.

Og det er godt å være den som deler det selv, med egne ord.

Det var ikke før i 2015 at jeg begynte å svare sant, men bare til noen få. Jeg bare sa det. Fordi jeg ville svare på det, men jeg ville ikke snakke om det. Når jeg har sagt det høyt har det vært et bevisst valg, men jeg har aldeles ingen kobling mot følelsene. Jeg kan se den andre vri seg medlidenhet for meg, men jeg snakker det raskt bort.

Det er bare noen år siden det skjedde igjen, og dere fikk det alle med dere. Jeg ble nedgravd i kommentarer og mail da min gode venn Harald A. Flaskerud døde i mai 2016. Og det var det samme som skjedde med ham. Det har jeg heller aldri sagt. Det var vondt, tøft og helt surrealistisk. En person som jeg tilbragte så mange dager med, så mye tid med. Vi delte en åpenbaring og vi snakket om det som vi ikke ser. Heldigvis. Jeg tror det ga meg noe ro opp i det hele, men alle spørsmålene i ettertid. Jeg klarte bare ikke å svare, og jeg kjente meg litt sint når fremmede skulle spørre om dette i kommentarfeltet på bloggen.

Jeg vil ikke være enda en person som ikke snakker om dette, og jeg er lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om det før.

I dag skulle det komme, og jeg sliter faktisk med å se skjermen mens jeg nå skriver, fordi tårene kommer på nytt og nytt. Det er ikke sånn at jeg synes synd på meg selv. Det er en lettelse. Det er vondt og godt på samme tid. Selvfølgelig skal vi prate om det. Det å miste noen i et selvmord er noe helt spesielt. For den som tok selvmord, tok faktisk livet av et menneske som du var glad i. Det er et mord, og det skal veldig mye smerte til for å klare å gjøre noe så alvorlig.

Å miste en venn i voksen alder, var nok vondere. Fordi jeg forstår så mye mer. Jeg husker den siste samtalen vi hadde, og vi jobbet så tett sammen. Hvordan kunne jeg ha forandret på det hele? Kunne jeg sagt noe? Bidratt med noe? Harald var den personen som stod meg nærmest når alle trodde at det hadde klikket for meg. Han betydde svært mye for meg, på veldig kort tid.

Selvmord.

Vi snakker ikke om det, vi skriver ikke om det. Jeg har hørt at aviser ikke skriver om det fordi man ikke vil gi noen idéen om et selvmord. Hadde man bare visst at man kan komme seg ut av smerten. Alle som har slike tanker trenger å bli sett, de trenger å bli hørt. Jeg har opplevd at noen har «truet» med slikt. Skremt andre for å få oppmerksomhet. Vit at de som skriker etter oppmerksomhet på den måten, de trenger også hjelp.

Mammaen min var mitt alt, hun elsket meg så mye. Jeg har vært så redd for at noen skulle tro at hun ikke elsket meg. Hun hadde det vondt, hun trengte hjelp. Jeg har levd på sorgen hennes i alle år, og jeg har virkelig sett opp til henne selv om hun ikke var her med meg. Jeg har skrevet dagbøker siden jeg var liten, og svært mange dager starter med: Kjære, mamma.

Det å tenke tanken på at jeg skulle gjort noe sånt, mens jentungen ble værende igjen. Nei. Det kunne aldri falt meg inn. Tar man livet av seg selv, dreper man et menneske. Det er ikke riktig. Man er fanget i smerte, men det finnes en vei ut. Kanskje man trenger hjelp til å se det, men det finnes en vei ut.

Til alle som har opplevd å miste noen i et selvmord. Jeg vet hvor vanskelig det er. Hvor mange spørsmål man aldri får svar på, og hvor mye skam det ligger rundt det.

Og vet du hva som var det vondeste i dag? Det var å innse hvor mye skam jeg har knyttet til dette. At jeg faktisk ikke har klart å snakke om det. Å innrømme at det har vært en hemmelighet i skam. Unødvendig skam.

Og det er veldig vondt. Det er veldig vondt å akseptere, det at man ikke får vite. Å ikke ha svarene. Alle de spørsmålene man ikke har svarene på. For man stod jo så nært at man burde jo hatt de svarene? Og man føler seg svak som ikke har dem. Hjelpesløs. For de svarene finnes ikke. De svarene må man akseptere at man ikke har.

Mammaen min tok livet sitt. Jeg ville bare dele det. Akkurat i dag. Hvis det kan hjelpe så mye som ett menneske at jeg prater om det, så skal jeg prate om det. Jeg er klar nå.

Her kan du lese historien om hvordan jeg fikk vite det.

Følg meg på Facebook her.

 

Se mine foto fra bryllupet i Malangen, Troms.

Jeg elsker dager som dette, fylt med kjærlighet. Dette var kusina mi, May Britt, sitt bryllup. Les det første jeg delte fra denne dagen, samt mine følelser rundt det hele. Her.

For forespørsel på foto, kontakt meg i kommentarfelt og jeg svarer på mail. Kommentaren din blir ikke publisert. Se flere fotograferinger på Instagram @anetteantonsenfoto , eller i kategori foto her på bloggen. 

 

Å date som alenemamma

Det mest interessante å spørre meg om, til enhver tid, kan tilsynelatende være «Hvordan går det?», som er et automatisk spørsmål etterfulgt av det de egentlig lurer på: Dater du noen nå?

Hvis jeg hadde skrevet en bok om privatlivet mitt, så er jeg sikker på at den hadde vært en bestselger. Også fordi at jeg skriver bra, men kanskje mest fordi det har vært en helt rå reise. Jeg har bodd alene i åtte år. Åtte år! Mai neste år, har jeg bodd alene i 9 år.

Hvorfor?

Det betyr ikke at jeg er mislykket. Så klart kunne jeg valgt å tenke i de baner, men det ville være totalt bortkastet. Jeg kunne hatt kjæreste, hvis jeg ville. Men livet handler ikke bare om å ha en kjæreste. Det er ikke det som skal utgjøre om livet mitt er komplett. Livet mitt er fantastisk. Jeg har opplevd så mye som jeg aldri ville vært foruten. Og alle de mennene jeg har vært med, det er mennesker jeg er glad i. Mennesker jeg ønsker alt godt i livet sitt, for noe annet ville vært absurd.

Veldig mange bruker store deler av livet sitt på å være bitter. Bitter fordi de ikke får det til med noen. Det er unødvendig. Man trenger ikke å være bitter. Den eneste det går ut over, er en selv. Men det er ikke bare denne måten vi mennesker mishandler oss selv på. Utrolig mange lever i destruktive forhold hvor alt handler om å ha rett, ta den andre på noe, snike seg rundt, lyve, være uærlig.

Jeg ser det over alt. Jeg kjenner mennesker som lever sånn også. Og jeg kan love deg, det er ikke trist å sette seg ned i sofaen i sitt eget selskap. Å vite at man har fred rundt seg. At man er den eneste som bestemmer i hjemmet sitt, og at man kan gjøre hva man vil uten å ta hensyn til en annen person.

Misforstå meg rett. Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke får meg kjæreste. Så klart kunne jeg hatt en kjæreste, og det vil jeg da vel også. Men ikke for enhver pris. Jeg har det bra med meg selv nå, og det er det råeste som finnes. Jeg henger med venner, jeg treffer nye mennesker, jeg dater om jeg vil.

Men jeg jakter ikke. Det er slitsomt.

Jeg tror at man tiltrekker seg de menneskene man skal ha i livet, og jeg kan helt klart se hva mine tidligere forhold har lært meg. Jeg er den jeg er i dag, fordi jeg har erfart og lært ut fra alt jeg har opplevd. Jeg ville aldri ha byttet det mot et evig forhold i komfortsonen hvor jeg alltid visste hvordan morgendagen skulle bli.

Jeg lever. Jeg lever i aller høyeste grad. Lytter til meg selv, følger drømmer. Klart jeg treffer veggen i blant. Klart jeg gråter. Klart hjertet mitt har bristet og fått meg til å føle meg som verdens mest uheldige person. Man lærer av sånt. Og etterhvert som man får kontroll og skjønner hvor enkelt det egentlig er å komme seg ut av det, så blir livet magisk.

For ingen er verdt at jeg skal ha det vondt. Og jeg vil ikke være med noen som ikke vil være med meg. Jeg ønsker å være med noen som har like verdier, som jeg har det moro med, som jeg stoler på. Jeg vil ikke være sammen med noe mindre enn hva jeg kan kalle min beste venn. Jeg ønsker å stole på kjæresten min, og jeg ønsker å vise all tillit. Ærlighet skal komme foran alt, og det ønsker jeg i retur.

Mange tenker at man ikke kan få i pose og sekk. Hvordan kan man kalle det det? Hvorfor skal vi lide for å ha et forhold? Og kalle år og måneder med tårer for å «jobbe for det»?

Nei. Jeg tror ikke på det. Det strider imot. Ellers hadde jeg hatt et sånt forhold. Jeg vil ha det bra. Og jeg har det bra alene. Så hvis jeg skal ha en kjæreste, er det uhyre viktig at vi har det bra sammen. Om det går an å ha det bra hele tiden? Det skal være mulig å prate om ting uten å bli uvenner. Å diskutere uten å heve stemmen til hverandre. Å være god mot hverandre og ønske – den andre – alt det beste.

Jeg gleder meg til å være med et sånt menneske, som ser meg og alt i meg. Som jeg ler med, og som jeg av hele mitt hjerte ønsker alt godt. Noen jeg vil reise med, prate med, være nær. Og det finnes et sted, det tror jeg virkelig på. Og når det er riktig, så vil jeg vite det. Og hvis jeg tar feil igjen, så vil tiden vise det. Men jeg er ikke redd for å være alene. Det er mennesker rundt meg over alt, og jeg vil aldri velge å se på livet som ensomt, når det er liv over alt.

Så kan man spørre: Men hvordan er det for datteren din? Er ikke det ustabilt?

Datteren min har det bra så lenge jeg har det bra. Så enkelt er det. Og jeg ville aldri dratt en mann inn i livet vårt som hun ikke ønsket å ha der. Jeg prater med ungen min. Jeg gråter foran henne om jeg er lei meg, jeg er ærlig om hvordan jeg har det. For det tror jeg er viktig. Jeg ønsker alltid at hun skal være ærlig og si ting til meg om noe er galt, da må vel jeg gjøre det samme? Barn lærer alt fra oss. Å være autentisk og ærlig er selve livskraften i oss.

Jeg er ikke redd for å være alene. Hvis jeg er alene når jentungen er stor, kommer jeg til å se mitt snitt for å reise rundt i verden med en sekk på ryggen. Vi er aldri alene. Det er dyr og mennesker på hele kloden. Og den du elsker i dag, kjente du ikke alltid? Derfor kan du alltid elske noen du ennå ikke har møtt. Det er en deilig følelse.

Liker du det jeg skriver? Følg meg på Facebook og få med deg de nye postene mine. 

 

Vær bevisst når ting går dårlig

Det er lett å suse i vei når ting flyter og går bra, mens når det er motstand og trist, stagnerer man og stopper helt opp. Vi lærer så lenge vi lever, er det noen som sier. Og det er jo sant, hvis vi gidder å lære noe. Det er så lett å stoppe opp ved motstand, men det skjer faktisk noe helt magisk om du ikke stagnerer, men heller lar det flyte.

For er det mulig? Ja, om du klarer å tenke at det negative, ikke er det. Det er bare din oppfatning av situasjonen. Alt du til nå har lært fordi alle snakker om disse tingene på den måten. Om noe går skikkelig galt, og du ikke lar for eksempel penger være noe som avgjør resultatet?

Hva om å miste noe, kan være noe fint fordi du lærer noe nytt? Har du noen gang tenkt på at alt du lærer, egentlig er alt du tjener? Penger kan du ikke ta med deg videre herfra, men kan du ta erfaringer med deg videre? Hva om erfaringene er alt du er her for, mens pengene og tingene bare er noe vi har laget og fått til å bety noe? For en gjenstand eller en penge kan jo egentlig ikke gjøre noen nytte i seg selv. Du kan ikke spise det. Klart du kan bygge ly, og du kan kjøpe deg mat. Men det er noe vi har skapt.

Skjønner?

Så hvis du tenker at erfaringer gjør deg rik. Gode som vonde. Når noe stikker langt inn i hjertet, så kan du lære noe. Du kan for eksempel lære at kjærlighetssorg er noe som kommer fordi du har skapt et eierforhold til det. Du tenker at du har mistet noe. Du har aldri mistet noe du ikke har. Man kan savne en følelse, klart, men det er fremdeles fordi du tenker på den følelsen, sant?

Jeg har opplevd så mye rart som jeg ikke skriver, fordi det rett og slett ikke alltid passer seg. Ikke for min egen del, sånn i grunn, men av hensyn til andre. Men disse situasjonene, de blir liksom ikke vonde straks jeg aksepterer dem.

Noe vondt skjer. Det smeller og man mister nesten besinnelsen. Man klarer ikke tenke rasjonelt. Men om man er tro mot seg selv, i kontakt med seg selv, så kan man se situasjonen på en annen måte. For hvor ille er det egentlig? Hvis du elsker noen sånn helt på ekte, så vil du jo at de skal ha det bra. Selv om det betyr at de er med noen andre enn deg. Eller hva?

Hvem sammenligner du deg med?

Prøv å sammenlign deg nedover, i stedet for det du har fått for deg at er oppover. Penger for eksempel. Om du sammenligner deg med noen som er mye rikere enn deg, vil du føle at du har lite. Om du sammenligner deg med noen fra et U-land som ikke eier noe, så vil du føle deg rik, sant?

Jeg husker en gang jeg hadde tjent 2000 kroner som ungdom. Jeg var i Estonia og fikk vite at jeg hadde en hel månedslønn til dem å være. Det var surrealistisk, men det gjorde også at jeg tenkte litt mer på hvordan en verdi et sted er noe annet et annet sted.

Dette gjelder så mangt. Og vi lar penger styre oss i så altfor stor grad, gjør vi ikke? Hva er det verste som kan skje? At du får erfare noe annet. For er ikke livet mitt like mye verdt som en uteligger sitt? Betyr ikke det da at jeg også skal være lykkelig som uteligger om jeg havner der?

Og hvis du mener at vi ikke kan være lykkelig som blakk eller uten hjem, er det ikke da helt forjævlig at vi går forbi uteliggere daglig uten å tilby dem halve vårt hjem? For hvis vi alle er her og er like mye verdt, hvordan kan det da være greit at jeg setter merkelapp på mine ting, men ikke vil dele. Fordi jeg tjente og jeg jobbet, men jeg jobbet jo der alle bor og der alle hører hjemme.

Om du henger på . . . Jeg mener bare at vi skal reflektere litt mer over livet. Hva stresser du for? Hva sparer du til? Og er du lykkelig mens du gjør det? For hva er vitsen med å ha fem dårlige år om det skal resultere i fjorten dager med lykke på et senere tidspunkt? Og hvis det er en bil eller en annen ting du sparer til, så sørg for at du har det gøy og er lykkelig mens du sparer også. For en ting er sikkert, og det er at den bilen eller den tingen aldri kan gjøre deg lykkelig. Det er kun en illusjon, men du får kanskje ikke vite det før du har kjøpt den. Og da kommer du til å få det enda vondere, for du innser at du har jobbet så hardt og så lenge, fordi du skulle nå et mål som skulle gjøre deg lykkelig, men ikke gjorde det.

Finn glede i hver dag. Hver eneste dag. Finn glede i å henge opp klær, eller ta ut av oppvaskmaskinen. Du skal bruke uendelig mye tid på det, resten av livet. Det ville vært grusomt å bruke så mye tid på ha det kjipt, når du kan velge å ha det bra.

Liker du det jeg skriver? Følg meg på Facebook og få med deg de nye postene mine.