Takk for debatten. Hilsen mamma til 9-åring.

Jeg kunne kjenne sinnet til Kristin Gjelsvik gjennom videoen hun delte på YouTube. Og jeg misunner evnen hennes til å stå opp med så sterke meninger og være brutalt ærlig. For når er det egentlig nok? Dette er et viktig tema, men la oss ikke begynne å hate noen på grunn av dette. Saker som dette får oss alle til å tenke. Stormer som dette kan lære oss noe. Dette handler om en trend som har blitt normalisert over tid. Det er ikke bare Sophie Elise dette gjelder, og det er viktig å poengtere. Dette gjelder alle som stiger til topps basert på unge menneskers fascinasjon av deres utseende. Jeg har flere ganger vært frustrert over dette. Og jeg har mang en gang poengtert at jeg tar avstand, for jeg føler at det er viktig. Jeg føler at det er viktig at noen viser at det er ok å bli rynkete, slik naturen har regissert dette livet.

Hvorfor er det greit å gråte over motgang rundt plastisk kirurgi, samt å dele historer og promotere klinikker, hvis det ikke skal være greit å si fra når det er motsatt?

Skal jeg uttale meg i denne saken? Jeg veide det litt opp og ned, og tenkte som så: Når skal jeg tørre å uttale meg og være så ærlig som jeg faktisk ønsker å være, uten å være redd for at noen blir såret? Dette handler om livene til de som kommer etter oss. Som mamma til en niåring som har sniktittet på Sophie Elises Verden med vennene sine, vet jeg hva jeg snakker om.

Jeg kjenner Sophie. Jentungen kjenner henne også. Men dette gjelder ikke bare henne. Det er mange flere som er på toppen av blogg-Norge og gjør ting som aldeles ikke burde promoteres. Dette skal ikke være et springbrett for å slenge dritt til henne. Kanskje flere kan våkne litt i stedet?

Sophie Elise var en ung jente som ble påvirket av andre. Hun var, som hennes unge lesere, utsatt for det Internett har å gi til en ung og usikker jente. Ikke glem det! Hun var det, og det var greit. Hun angret og ville endre seg, og det var greit.

Når tiden har gått og man har vokst, når man har uttalt seg rundt temaet, om selvfølelse og selvbilde, så endrer det seg. Når man da snakker om selvutvikling, uten å fortelle hele sannheten, er det en fasade. En fasade som sier selvutvikling og at alt skal bli bedre, mens man tillater seg å fortsette uten å si det høyt. I alle fall ikke med en gang.

For det er enklere å be om tilgivelse enn det er å be om tillatelse. Er det ikke?

Det handler om hva vi sender ut av signaler. Og ja, det handler om at vi faktisk har et ansvar. Jeg har forsvart Sophie Elise ovenfor voksne mennesker i årevis. Jeg har stolt sagt at folk ikke aner hva de snakker om – når de kommenterer personligheten dømt ut fra utseende. For meg er hun en annen en det folk ofte oppfatter henne som. Dette er en jente jeg er glad i, som har fripass til å komme og overnatte når hun trenger det. Som jeg har stilt opp for når hun ønsker det, og kommer til å fortsette med. En intelligent jente som kan overraske mange. Likevel står jeg mellom barken og veden når jeg skal akseptere hennes valg, og samtidig se min egen jentunge bli påvirket av de samme trendene.

Den jenta som jeg synes er finere enn noe annet. Jeg ville ikke flyttet på en eneste celle i det individet. Det er tøft å være mor til en jente som vokser opp. Man ønsker skåne dem for så mye, men vi kan ikke skåne dem for alt.

Det samme lille mennesket blir påvirket utenfor min kontroll, av det som skjer der ute. 9-åringene leser også VG, som jeg forøvrig også mener burde velge sine overskrifter med omhu. Dette lille mennesket kommer hjem til meg etter en dag med skole eller venner, så forteller hun meg det ene etter det andre. De får med seg alt. Det er ingen aldersgrense for å få tilgang til forbilder. Dette lille mennesket ser seg i speilet og sier at hårfestet hennes ikke er som det skal, eller at klærne hennes gjør at hun ser feil ut. Dette fantastiske individet som jeg har satt til verden, har sånn smått begynt med komplekser som får meg til å revurdere ønsket om å sette flere barn til verden. For det gjør så uendelig vondt. Jeg står der med magen knytt og kjemper mot tårene mens jeg må irettesette henne for å si stygge ting til seg selv i speilet.

Ungen min er ni år. Jeg gjør alt i min makt for at hun skal lære indre verdier. Jeg har fjernet tv, hun har ikke mobil i vårt hjem, vi eier ingen iPad. Og til tross for alle tiltakene så har jeg ingen kontroll over hva hun rekker å få med seg i løpet av en dag. For Internett er ustoppelig, og det er overalt. Når jeg ser hvordan mitt eget yrke påvirker disse små, så får det en til å tenke. Det handler ikke om å droppe sminken eller å kle seg i en sekk. Vi kan fremdeles pynte oss for å føle oss fine og feminine. Men å endre på det utseende som Gud vet hvem som har gitt oss, det er ikke greit.

Så i tillegg til å gjøre tiltak på hjemmefronten, så kan jeg velge å fortsette å være en påvirker. Neste generasjon med individer er min motivasjon for å fortsette dette offentlige sirkuset som influencer.

Jeg har flere venner som har lagt seg under kniver og nåler, men jeg har ikke mange venner som tør å skrive det eller å si det høyt. At unge mennesker rettferdiggjør en operasjon på grunnlag av issues med sitt eget utseende, er ikke greit. Ikke når man man har tilgang til å påvirke medie-Norge.

Dette er ikke et innlegg rettet til en person. Dette er et innlegg i en debatt som er viktig for de små, men også for de som har blitt blind på disse tingene.

Vi kommer aldri til å elske oss selv mer av å fikse på ting som fungerer. Vi kommer bare til å finne den neste feilen ved oss selv. For den eneste veien ut, er inn. Vi må rydde opp innvendig for å få det bra med seg selv. Og man må velge med omhu hva man velger å la seg inspirere av her i verden. Hvem vi velger å følge, hvem vi velger å se opp til. Dette gjelder Influencere, mer enn noen andre. For Influencere er også mennesker, de blir også påvirket. Dessverre kan ikke vi som har holdt på i lang tid skjule oss bak dette mer. Vi har lært oss at vi skaper trender, påvirker andre, har et ansvar. Vi kan velge å fraskrive oss ansvar og kalle oss for et vanlig menneske som bare skriver og deler. For å føle oss litt bedre, eller fraskrive oss noe ansvar. Det forandrer ikke rollen vi har valgt som påvirker flere tusen andre mennesker.

Hvilken retning vil vi påvirke dem i? Vi har nok andre problemer i verden å fokusere på, som ikke handler om hvordan vi ser ut. Men heller hvordan vi oppfører oss.

Sophie Elise er jeg er veldig glad i. Dette vet hun. Vi skal ikke dra hele henne over en kam. Dette er en egen sak i seg selv. Sophie har satt fokus på masse viktig og brenner for mye bra som hun også fronter. Likevel er jeg glad for at dette skjer. Jeg håper og tror at et så stort fokus på dette kan gjøre at ting snus på hodet. At stormen og ærligheten fra de mange som ikke har sagt noe før, gjør at vi innser ting mer enn noen gang. Og la oss holde det saklig. Konstruktiv kritikk skal vi tåle. Hatmeldinger og andre trusler blir for dumt hvis man har noe på hjertet og vil bli hørt.

Kanskje det må ut i lyset som dette for at det skal stoppe. Kanskje det er mulig å snu en trend – på ordentlig. Dette trenger ikke å være en dum ting. Det er mulig å ta dette som en bra hendelse. Et smell som forandrer alt. Kanskje flere av de det gjelder en dag takker Kristin Gjelsvik for å ha satt igang denne stormen.

La oss håpe det.

 

Se så deilig vi har det!

Jeg trodde jeg hadde mistet alle bildene fra i går og forleden, but no! Fant minnekortet og her er det masse kosekos. Første dag prøvde vi sol på taket, men det blåste for mye. I går solte jeg meg alene mens Camilla var ute med en gjeng venninner. Jeg kunne blitt med, men jeg ville heller ta det med ro hjemme. Så de to første bildene er fra taket første dag, så gikk vi ned og solte oss på balkongen.

Balkongen: 

Innekos: 

Hilse på Marley og Rosco. En engelsk og en fransk bulldog. De er herlige vesen, begge to! Jeg elsker hvordan avslappet det er å være her. Har følt meg som hjemme siden første dag, og slapper virkelig av.

Camillas kjæreste og Marley. Dette er en superherlig mann som rett og slett bare er chill å være rundt. Og de elsker hundene så masse at enhver hundeeier vil elske disse menneskene.

Til frokost er jeg bortskjemt. Jeg har sovet lenge – igjen. Våkner halv elleve og tenker: Shit! Men så er det jo min egen reise for å slappe av. Det er greit. Camilla er en skikkelig godjente når det kommer til frokostbord og kos. Steller og ordner hele tiden, og passer på at jeg har det som plommen i egget. Dette var akkurat det jeg trengte.

Jeg elsker tightsen fra Proteinfabrikken.noden er så kul, sexy og comfy på en gang! Brukt den både på trening, i sofaen, og på konsert!

Marley er så full av personlighet. For noen herlige dyr! Det er virkelig noe å bli glad i. I dag har vi hatt en photoshoot på taket. Jeg har postet bilde på min Instagram @anettemarieantonsen – men du kan også titte på Camilla sin for å se bildene jeg har tatt av henne. Link i storyen om du er kjapp.

Klokka er snart seks her nå. I kveld skal vi på Cæsars Palace i en bursdag. Dresscode er STUDIO 54. Jeg har prøvd masse klær og landet på en kjole. Camilla har klesskapet mange jenter drømmer om, og flere sko enn man orker å telle. Så i kveld blir det bling, bling. Deler litt hotte bilder fra bassenget i morra. Så moro å leke sammen med foto!

 

Hvorfor blande seg i andres saker?

Jeg visste at noen måtte blande seg og synse og mene, etter at jeg hadde vært ærlig og brettet alt ut. Noen leser kanskje ett innlegg, ikke det neste. Eller omvendt. Er det ikke litt interessant hvor fort vi dømmer av å lese bare bittelitt, av en hel historie? Ikke som å lese baksiden på boken, men bare slå opp på en random side, lese en linje eller to, for deretter å dømme det hele.

Da jeg skrev dette innlegget ville det komme noe om reisen min. Ikke mye, men noe. «Du har vært helt blakk, du reiser til Dubai.» Livet handler om mer enn kroner og tall. Jeg har ikke reist hit for å feste, shoppe eller være tullete. Jeg er her for å få solskinn inn i livet og for å slappe av i solskinnet. Jeg er her for å ta vare på meg selv, fordi livet handler om mer enn stress og mas og kjas. Jeg bruker ikke mer her enn i Norge. Billige billetter, mat fra butikk. Ikke døm. Jeg har jobbet langt over normale arbeidstider i mange, mange år. Vært «på» mer enn man kan forestille seg med mindre man selv driver noe.

Du som har en åtte til fire-jobb. Du som kan gå hjem fra jobb og tenke på alt annet enn jobb. Det er ikke det samme som å ha med seg jobb hvor enn man drar – i hodet. Og ja, jeg har valgt det. Og hvis man ønsker å lese ærlige tekster om livet til andre fordi det gir en noe, så ikke bry deg med å kommentere bare for å lage kvalme. Finnes det ingen ende for nett-trollene?

Jeg ankom i går morges. Taxien tok med til bygget hvor Camilla bor, og jeg ble fulgt opp i 15. etasje av en hyggelig mann som også tok bagasjen min. Jeg sov på flyet. Trodde jeg skulle fly med videoskjerm foran meg og god plass, men det var det nye flyet 737 Max. 7 timer tar det hit. Jeg reiste 23.00 om kvelden, og da jeg landet her var klokken 10.00 lokal tid. De ligger tre timer foran Norge.

Et herlig gjensyn med Camilla. Vi går langt tilbake. Vi går tilbake til glamour modell-tiden og alle de første fanteriene og festene vi hadde i Oslo som 20-åringer. Hun bor med kjæresten sin og to hunder. Det ble å snakke og catche opp i noen timer, sole oss på balkongen og bli kjent med nåtiden til hverandre. Vi havnet rett i en spirituell samtale om åpenbaringer og hvordan vi ser på livet.

Og vi følte straks at det er med mening at vi skulle møtes igjen nå. Sist gang vi så hverandre var da jeg en gang for lenge siden var i Dubai. Fant et gammelt innlegg med bilder HER. Var opptatt av å vedlikeholde boksingen hvor enn jeg reiste den gang. Boksingen har gjort mye for hodet mitt i mange år.

En venninne hentet oss og vi kjørte til Nikki Beach. Det var et passe fett sted med masse mennesker. De fleste tok bilder av seg selv ustanselig. På badet sminket de seg litt mer og rundt bassenget var det så høy musikk at man ikke kunne prate. Jeg synes uansett at solen var så deilig at jeg koste meg i min egen lille boble uten å prate. Etter kort tid gikk vi til en café, drakk kaffe, kjørte hjem. Kvelden gikk til Netflix og sofakos. Helt relax, så deilig. Vi startet først på en film, Juanita, som vi så lenge før vi bestemte oss for å skifte. Den ble for seig, selv om det sikkert er en fin historie i den. Vi endte med å se After Life med Ricky Gervais. Fantastisk humor med masse sarkasme. Elsker det! Vi så fem episoder i går . . .

I dag er jeg hjemme med kjæresten til Camilla og chiller her i stua foran tv, mens hun er ute med en venninnegjeng. Snart kommer hun hjem så skal vi spise. Det er sånn det skal være med venninner. Helt avslappet. Ikke noe «må gjøre dette og dette».  Skal skrive mer om mine psykiske utfordringer i morgen. Har egentlig mange bilder fra i går, men har klart å rote vekk minnekortet. Frustrerende. Tar nye i morgen.

Og for dere som elsker å følge med på kjærlighetsdramaet mitt, så er Patreon oppdatert.

 

I kofferten til Dubai har jeg . . .

Inneholder produktlenker//

Reiseantrekket henger klart. Det har hengt og ventet på denne reisen i halvannen uke nå. Pleier alltid å glede meg rett før avreise, men mer av adrenalin. Nå er det lengsel. Lengsel til Anette på reise. Tiden er så annerledes når man er borte fra alle tilknytningspunkter i hverdagen. Jeg føler at dagene er lengre. At jeg rekker mer. Og skrivelysten øker alltid. Sol står på menyen. Og ro. Jeg trenger det sårt. Nå skal denne kroppen ha fokus på å bli frisk.

(annonselink) Kjole HER. Jakke HER.

(annonselinker) Alpelue fra Lindex HER. Savannah cardigan fra Dehn Design.

(annonselinker) Den kuleste tightsen fra Proteinfabrikken.no HER. Min nye favoritt sports-BH HER. Prikkete bukse HER. Jeg får også spørsmål om BH-en jeg går med til daglig hver gang jeg vise den på Snapchat. Den finner du HER.

Lindex er best på undertøy. Jeg har ingen tvil. Nå har jeg hatt to bh-er jeg nesten har brukt opp før jeg finner noe nytt, og trusene er fantastisk gode. Jeg er COMFORT foran sexy. Beklager as. Men Lindex har begge deler i ett. Truser finner du HER.

Mange lurer på hva jeg pakker når jeg reiser, siden jeg ofte kun reiser med denne lille håndbagasjen. Det er ikke vanskelig. Det er bare å ikke ta med mer enn hva man trenger. I kofferten har jeg med:

Ett Skjørt
To bukser
Tre t-skjorter
Undertøy (sokker og truser)
To kjoler (reiser i en)
En badedrakt + en bikini
En bomberjakke
En veske fra Gi Gi New York
Et par ekstra sko.

+ sminke (under bildet)

(annonselinker) I tillegg kommer sminken. Jeg prøver nye produkter fra karma.no om dagen, og fokuset er på at disse produktene skal være rene. De skal være gode for meg og for miljøet. For veganske entusiaster er dette himmelen. Produktene jeg hovedsakelig tester kommer fra 100% Pure.

Produktene fra 100% Pure er fremstilt av helt naturlige ingredienser, på en økologisk måte – helt uten såpe, kjemiske tilsetningsstoffer, syntetiske kjemikalier, farge eller andre skadelige ingredienser. Dette er jeg stolt av å vise dere. Noen av produktene har jeg hatt i over ett år, mens jeg nå tester mye nytt. Som denne kremen med farge.

Jeg har med meg såpe fra Wooden. Den lukter himmelsk! Dusjgeléene fra Wooden Spoon er laget av såpifiserte organisk kokosnøtt- og solsikkeoljer, og er beriket med næringsrike organiske oljer og smør. De unike duftene kommer fra kraftfulle og ekte naturlige essensielle oljeblandinger. Skal visst påvirke humøret i positiv retning!

Belly Bliss er med. Jeg elsker dette produktet, og det har hjulpet huden min i overgangen til å bli veganer. Synd å si det, men huden får seg, for noen, en trøkk. Jeg har en teori om dette. Jeg tror at det er såpass mye antibiotika i kjøtt at man er mer hardbarket når det kommer til å spise dritt. Mens når man begynner å spise helt rent, så vil sukker og annen drit angripe enda sterkere. Bare en teori. .

Belly Bliss har i alle fall hjulpet meg med både huden og fordøyelsen. Dette er probiotika som du kan lese mer om HER. Hvis du vil teste det får du to leveringer for prisen av en med kode ANETTELIKER.

Oppå det hele har jeg med meg ost og makrell i tomat. Det er dypt savnet hos de jeg skal bo med!

Jeg har også med meg en lommebok fra Chanel, som jeg har hatt i mange, mange år. Eier ikke mye sånt, men tar vare på det jeg har. Denne er 11 år gammel! Solbrillene mine kjøpte jeg etter en bloppis som jeg hadde for flere år siden sammen med flere bloggere. I tillegg til kofferten har jeg en ryggsekk. I den har jeg kamera, mac og ladere + lesebriller og noe lesestoff. Samt skrivesaker i tilfelle jeg får hundre idéer mens jeg sitter på flyet.

Kiara er ikke så happy for å gå med denne kragen. Vi prøver å finne ut hvorfor hun får disse sårene, og legen mener at det kan være allergi. Må utrede henne mer når jeg har kommet hjem. Hun har hatt et sår på ryggen som hun har slikket opp gang på gang. Derfor krage (eller dukkeklær fra jentungen). Nå er såret på ryggen nesten grodd helt, men hun har også et på foten. Det har jo ikke vært noe problem tidligere, så jeg skjønner ikke at det kan være allergi. Eller kanskje man plutselig kan bli allergisk mot noe?

Hun er i alle fall i trygge hender hjemme. Jeg har skiftet på doen, kjøpt inn mat, vasket hele leiligheten og klargjort den for Maren. Hun blir boende hos meg mens jeg er vekk. Det er det beste for katten. Jeg har tidligere vært vekk mens naboen har sett til henne og gitt henne mat, men det var ikke bra nok. Da protesterte hun med å gjøre fra seg litt overalt. Det vil jeg ikke oppleve en gang til (!!).

Nok om katt. Om få timer sitter jeg på flyet mot en varmere uke. Jeg gleder meg til å koble av. Virkelig. Skal hente meg inn det jeg kan og gjøre mine daglige øvelser i yoga. Jeg ble healet tidligere i dag (noe av det beste jeg vet) og fikk noen yogaøvelser jeg skal gjøre i 40 dager i strekk. Mer om det i et eget innlegg.

Snakkes fra Dubai!

 

Når bruddet ikke får en avslutning

Kjærligheten er grunnlaget for alt som skjer rundt oss, hele tiden. Enten det er venner, familie eller kjærester. Til og med fiender har en kobling til kjærlighet, i den forstand at de mangler kontakt med kjærligheten til seg selv. Med mindre det bare er du som ser på vedkommende som en fiende. Kanskje det er du som ikke har kjærlighet til deg selv?

Dette er i alle fall et tema jeg liker å skrive om, og denne gangen har flere lesere ønsket at jeg skal skrive om uavklarte brudd. Når det blir slutt, eller når man ikke treffer hverandre mer, uten at man egentlig har avklart det med hverandre. En svært frustrerende følelse som kan holde hodet ditt gående med vedkommende i tankene. Og du er i limbo, en plass mellom å være singel eller i forhold, men du vet kanskje ikke helt likevel.

Jeg vil si at det viktigste i en slik situasjon er å lære seg at man ikke kan ha kontroll over andre. Man kan ikke styre hva andre gjør, føler eller tenker. Du vil ende opp svært ulykkelig ved et hvert forsøk på å styre noen i en retning de selv ikke er klar for, eller ønsker.

Du kan velge å å basere din lykke på andre sine valg, noe som også kan ende svært uheldig. For igjen, du kan ikke vite hva den andre vil gjøre.

Det eneste du kan gjøre er så sørge for at du selv har det bra, med eller uten vedkommende. Din lykke skal ikke baseres på om noen andre vil være med deg eller ikke. Det er korteste vei til å ha det vondt. Og det er, dessverre, dette de aller fleste gjør. For å komme deg ut av dette må du ta ansvar. Du må ta tak i livet ditt og gjøre noe annerledes. En forandring skjer ikke i livet med mindre du tar ansvar for å sette en prosess i gang. Du kan ikke sitte og vente på at noen skal komme å forandre ditt liv, hvis du ikke er villig til å gjøre jobben selv.

Så til tema: Du er i en situasjon hvor du aldri får avklart at det er over. Du får aldri en avslutning. Hodet ditt spinner og en dialog henger på pause hvor enn du beveger seg. Hva gjør du for å få denne avslutningen som du venter på?

Dette kan være sykt vanskelig hvis du velger å se det slik, eller veldig enkelt: Du må gi deg selv en avslutning. Du må skrive de tingene du trenger å skrive, hvis du ikke får de sagt. Først for deg selv, så slipper du angre på mange rare ord. Skriv alt ned slik at du har oversikt over dine egne tanker, deretter kan du skrive til dette mennesket du skal avslutte med.

I denne teksten eller praten må du avslutte.

Og når du har avsluttet, og ment det, så vil du kjenne en enorm letteste. Da er du ærlig mot deg selv. Da tar du vare på deg selv. For hvis du zoomer litt ut, hvordan ser det egentlig ut på avstand? Er det ikke litt idiotisk å gå rundt å la din lykke være avhengig av at en eller annen umoden gjøk ikke klarer å prate med deg eller respektere din tid? Du vil jo egentlig ikke gjøre det mot deg selv?

Avslutt. Si dine ord. Gå videre. Fjern vedkommende, blokker, slett fra sosiale medier. Ja, det er en jobb man må gjøre når man avslutter. Det er ingen hensikt i å ha vedkommende rundt deg i Internett som et spøkelse. Hvorfor? For hvis vedkommende følger deg kommer du til å tenke på hvordan du oppfører deg i sosiale medier og hva han eller hun tenker. Eller verre; Vedkommende dukker opp på en dag du egentlig har det veldig bra, så begynner tankene dine og mimre og vipps så har du på nytt lagd en dårlig dag.

Vær sterk. Ta grep. Sørg for at du har det bra. Det er ikke så langt dette livet at vi trenger utsette oss selv for dette. Og den riktige personen, den du skal tilbringe livet med – er som en bestevenn. Og en bestevenn ville ikke utsatt deg for noe sånt. Eller hva?

 

Frie tøyler skaper kreative barn

Hva gjør de om der ikke finnes noe å trykke eller se på? I går våknet jeg og Sonja til café på kjøkkenet. Jentungen hadde overnatting og de hadde ligget våken kvelden før og planlagt menyen og hva de skulle lage. De hadde også laget vitser. Vitsecafé kalte de den vel.  Skal de ha frie tøyler, så er det bare å lukke øynene og la leken bli ferdig før man ser hva som skal ryddes. Dette var det vanskeligste for meg da jeg ble mamma. Å slippe opp og la henne få holde på som hun ville. Men jeg ønsket hele tiden at det skulle være sånn. Det var sånn jeg hadde det. Jeg fikk tulle og holde på selv om det lagde gris og rot – så lenge jeg var kreativ. Og det var jeg.

(annonselinker) Overdel HER. Bukse HER.

Sonja er søsteren til Trampe, som var kjæresten min i litt over ett år, for to år siden. Jeg fikk liksom lov å holde kontakt med familien, selv om jeg ikke har kontakt med ham. Det er fint. Jentungen og datteren til Sonja er gode venner, og for tre år siden var jeg med dem Cambodia. Altså, barnebarna i den familien og morfaren. Også jeg og jentungen. Her er noen bilder fra den reisen. Og her er innlegg om fattigdommen der.

Jenta hadde overnatting, og etterhvert kom det enda ei klassevenninne på besøk. Sonja reiste og jeg satt meg ydmykt og stille ned for å jobbe i skjul. De lekte litt i kjelleren også, hvor jentungen har fått lage hytte i den ene boden (jeg trenger ikke to boder for å stable masse greier i). Da vi hadde en time med ro var det bare å gripe vaskekluten og få orden på kjøkkenet. Det var ille, men det var kjærlighet. Dessuten hadde barna gjort sitt for å rydde opp.

Ettermiddagen endte i at daten min hentet oss for å dra på Ikea. Jenta har møtt ham noen ganger nå, og det er viktig for meg. Vi går under kodeordet kompiser enn så lenge. (Tenkte at jeg skal skrive et innlegg om dette også. Hvordan forholde seg til barna med nye mennesker i livet. . .) Vi fant madrass, men senga gikk ikke inn i bilen og det var fullt på hjemlevering. Da får det vente til etter Dubai! Kvelden gikk til å jobbe med bilder til teamjegliker. Formbilder. Så var det himmelsk godt å sove i natt, for å våkne til sol i dag! Jentungen vil dra i parken, så da blir det parken.

I kveld tenkte jeg skrive et innlegg om hvordan gå videre uten en skikkelig avslutning. Det har vært ønsket fra flere lesere. Lag en fin dag!

 

Fotoshoot med Sophie Elise, møter og fredagskos

En fin, passe hektisk dag. Startet med å reise ned på det nye kontoret til United Influencers. Hadde et flott møte om tiden fremover med Sandra (min første agent, som nå er sjef der nede). Videre reiste jeg til Frogner og lånte bilen hos min venn Fredrik (som driver karma.no), før jeg kjørte hjem og hentet lamper, så jentungen på skolen, så til Optimal Trening på Bislett for å ta treningsbilder av Sophie Elise.

Tilbake til Frogner. Levere bilen, ta trikken til Majorstuen og banen hjemover, men ikke helt hjem, først pianotime. Men før pianotimen, mat. Det ble en blåbærmuffins. Privattime med piano 16.30. Halvtime. Jeg satt med lukkede øyne og pustet dypt inn i lungene og fokuserte på å være tilstede i kroppen mens jeg hørte jentungen spille. Fra piano til Kiwi. Handle mat for kvelden. Utenfor Kiwi sto Sonja. Sonja er søsteren til Trampe (som er aliaset til min tidligere kjæreste). Hun hentet oss og er her nå. Skal sove over. Vi har spist vegansk taco og jentungen har overnatting.

Det var dagen kort oppsummert. Jeg håper du har hatt en fin dag. I morgen skal vi på Ikea og kjøpe seng til jentungen. Det blir bra. Nå sover hun på en madrass på gulvet, mens vi sitter i stua i senga. Det er en seng som kler stua. Lag en fin lørdag, det skal jeg.

 

Dagen etter man har tømt seg

Inneholder produktlenker // 

Først og fremst, takk. Takk for alle gode ord jeg har fått det siste døgnet, etter dette innlegget. Jeg leser, jeg ser. Det er ikke som før. Før kom alle kommentarer i et blogginnlegg. Nå kommer de litt overalt. Jeg setter pris på det likevel, men for eksempel på Snapchat har jeg slått av slik at man ikke kan sende meldinger. Grunnen er at det kommer altfor mye som ikke har noe med meg å gjøre, og da drukner de som faktisk ønsker å nå meg. Og tiden på å åpne noe som ikke gir noe – den vil jeg heller bruke på livet.

I dag startet jeg dagen med å reise ned til Karma sin butikk på Frogner. Jeg har jobbet med Karma i flere år, men nå har jeg bestemt meg for å sette meg ordentlig inn i mange flere produkter og fronte ting som er bra for planeten. Sminke oss gjør vi uansett, så når vi gjør det kan vi gjøre det med stil. Det vil si at vi gjør det uten å skade dyr eller oss selv. Det kommer i egne innlegg mer om det, men serien jeg har hentet mest fra nå, er 100% Pure.

(annonselenker) Alpeue HER // Bluse HER // Bukse HER

Etter at jeg hadde vært der, var jeg hos legen. Han trengte ikke stille mange spørsmål da jeg forklarte at jeg ville sykemelde meg. Jeg snakket om at jeg ville få ryggen på stell. Han sa at ryggen var det minste problemet, men at det inne i meg kunne ta lengre tid.

At jeg har vært deprimert skjønte jeg ikke da det sto på som verst. Som om at man har et skjold for seg selv. Det var i det stille, for meg selv, for litt siden, at jeg skjønte det. Jeg kjente på en sorg samtidig som jeg følte meg forelsket.

Hvordan kan jeg være deprimert nå? . . .

Jeg er ikke bekymret for at jeg ikke skal bli bra. Jeg er bare glad for at jeg nå har tatt de valgene som jeg gjør, slik at jeg kan få det bra. Så nå blir jeg 80% sykemeldt. Slipper løpe rundt med fotooppdrag og ting som stresser ryggen mer. Jeg har hatt to oppdrag denne uken, og har det siste i morgen. Da skal jeg fotografere Sophie Elise for et prosjekt hun og en felles venn har. Etter de bildene er det helg, så er det snart Dubai.

Kjente en klump i halsen da jeg skrev Dubai. Jeg gleder meg helt enormt til å reise vekk. Å reise gir meg mye. Jeg føler meg fri når jeg reiser. Fri i livet. Her kan jeg tidvis føle meg litt lenket. Høres nok rart ut, men det sant. Å reise har vært en rømning uten at jeg skjønt det, men det er da jeg lader opp, blir kreativ, ser verden og setter pris på livet i en enda større grad.

Norge blir en bortskjemt peanøtt når jeg reiser ut i hele peanøtt-sortimentet. Eller ut av peanøtt-posen og til et helt univers av andre poser som man aldri ser på Instagram.

Fra legen gitt dagen til foto, så til å være med jentungen. Vi ser på kjendisfarmen sammen. Eller, hun ser mest. Jeg rydder noen ganger og gjør litt andre ting mens hun ser, så lytter jeg. Lekser er gjort, barn har lagt seg, og jeg skal jobbe med bilder. Formbildene fra helgens samling med Teamjegliker, og bilder fra dagens portrett-oppdrag.

I morgen tidlig starter jeg dagen nede på United Influencer sitt nye kontor, med Sandra, min første agent, som nå er sjef der. Det gleder jeg meg til. Snakke om fremtiden i min bloggverden, som jeg er ivrig etter å komme meg stødig tilbake til.

Lag en fin kveld, og en fin morgen.

 

Dette er så vondt å dele . . .

Planter. En kopp te. Noen søte ører. En nattskjorte. Check. Hvordan er livet, Anette? Flooott! Helt utmerket! Kjører på, litt tøft, men lærer og kommer meg videre! . . .

Sånn har det vært i en lang vinter. Jeg har holdt meg oppe og vært bestemt på at dette går bra, dette skal jeg gjennom. Jeg lærer, jeg lærer. Bra mentalitet, men den bærer også på et lite snev av: Ikke legg deg ned nå, da kommer du deg ikke opp igjen.

Det tøffeste med å drive et eget selskap hvor mange har mange å holde styr på, i tillegg til å blogge, er å finne balansen på hva man kan skrive om. Personlig har jeg lite filter så lenge jeg føler at jeg har et privatliv, men så kan det skje mer alvorlige ting som har andre mennesker involvert – hvor man rett og slett må holde kjeft av respekt, lojalitet, eller aller verst: Hensyn til andre.

Hensyn til andre. Det er slitsomt, er det ikke? Jeg har opplevd å ha mennesker veldig tett på, som har dolket meg i ryggen veldig hardt. Dette har krevd uendelig med arbeidstid, penger og krefter. I høst opplevde jeg å virkelig havne utenfor økonomisk. Fra å omsette for 3, 2 millioner kroner i 2017, se alt bare vokse og ta av, til å virkelig krasje med isfjellet i 2018. Det er et år siden vi så det komme. Det har ikke bare skjedd én ting, men flere. Og av «hensyn» og «oppegående menneskelige» årsaker, kan jeg ikke utbrodere dette. I alle fall ikke ennå. Det hardeste har vært å stille opp for noen, virkelig, for deretter å bli dolket i ryggen. Dolket som i å gjøre noe ulovlig bak min rygg, i firmaet sitt navn, for så å forsvinne fra overflaten.

Og som 100% eier av selskapet, er det jeg som står innerst i gangen og tar imot når det smeller. Alt i min makt har jeg gjort for å komme meg gjennom dette uten å legge ned. Og det er på riktig vei, det har det vært i noen måneder. Men å rydde opp tar tid. Og det tar krefter. Den eneste jeg virkelig har hatt lit til i denne prosessen, har vært min assistent som har jobbet tett på med meg. Therese er et menneske jeg stoler på. Hun vet alt der er å vite fra jobb til privat, og hun har vært alt fra venn, kollega, støttespiller til psykolog.

Mens jeg skriver, så kommer tårene. De kommer nå når jeg skal innrømme og skrive dette: Jeg har vært deprimert i vinter. Og jeg er kanskje det ennå. Jeg har virkelig vært deprimert uten å klare å innrømme det, uten å klare å si det høyt. Og det å leve med sosiale medier når man ikke sier sånt høyt, gjør at man viser en usannhet. Som tidvis spiser en opp. Jeg har kjempet mine kamper når det kommer til mennesker, penger, og det å tviholde på en bedrift som ble bygget fra lek og moro.

Før jul hadde jeg ingen penger. Virkelig ingen penger. Jeg prioriterte alle andre i firmaet og utelot lønn til meg selv i flere måneder.

I høst solgte jeg klær på Snapchat. Det er sikkert noen som husker det . . Og det hjalp meg mye. Jeg var uten lønn i mange måneder og pengene som kom inn reddet matfatet, gang på gang. Jeg bestemte meg for å selge leiligheten for å redde selskapet. Hver eneste visning har vært en liten påkjenning, samtidig som jeg har tenkt at: Sånn er det. Ikke noe å gjøre med. Det er hva det er. Da går den senere. Fokus på det jeg kan gjøre noe med. 

En ukes tid før jul tikket det inn penger på Vipps. To ganger. Det var to familier (barndomsvenner) som vippset penger slik at jeg kunne fylle opp kjøleskapet og kjøpe julegave til jentungen. En total knekk kom og jeg gråt ustanselig, mens jeg febrilsk overførte dem til en annen konto før banken tok dem pengene også. Det var det å innse hvordan jeg på ingen måte klarte å be om hjelp, og at disse menneskene likevel strekte ut en hånd uten at jeg hadde bedt dem om det. Jeg følte at det var noen som så meg, selv om jeg ikke ville si det. Og for ei «uten familie» kom det så mye kjærlighet, at jeg på samme tid innså hvor alene jeg var.

Det er så vanskelig å innrømme at man trenger hjelp. Og samtidig eier jeg en flott leilighet og burde vel for alt i verden være takknemlig og glad i dette landet? Ensomheten som kommer i juletiden spiser meg sakte hvert år. Denne julen kunne jeg ikke rømme noen sted heller. Vinteren ble en storm som jeg visste at ville komme. Da noen spurte om det var tøft ville jeg ikke si noe som kunne bryte ned min egen mentalitet. Dette måtte jeg gjennom og alt var slik jeg valgte å se det. Og jeg har sett verden. Jeg vet at dette ikke er livets ende. Dette er The Real Struggle i Norge. For et U-land kunne jeg se ut som en bortskjemt drittunge som gråt over ingenting.

Vil ikke gi meg. Vil ikke tape. Leksen på denne ferden har gjort meg sterk mentalt. Jeg tåler fryktelig mye utenfor min innerste sirkel, og jeg har blitt var på hvem jeg har i livet mitt. I den innerste sirkelen er jeg svakere enn jeg vil akseptere, men ryggsmertene og helsen klarer ikke fake det mer.

Jeg er ikke bare sjef, gründer, fotograf og blogger. Jeg er mamma. Den viktigste oppgaven. Jeg skal jo tross alt oppdra noen til å se verden for det den er – slik at jeg kan være stolt av verdiene hun tar med seg fra hiet.

Bodd alene med jentungen i ni år. Drevet for meg selv, stått alene. Hatt en rekke bekjentskap, kjent på kjærligheten på godt og vondt, vært et menneske med høye ambisjoner. Jeg har ikke familie i Oslo, noe som har gått som det har gått, for jeg har ikke vært vant til annet.

Jeg har begynt å savne å ha noen tett i livet som faktisk kjenner meg for alt jeg er, som jeg kan komme hjem til selv om jobben er tøff. En som faktisk kjenner meg for alt jeg er i dag, og som tar bagasjen min som en gave for den jeg har blitt.

Fra å være på egenhånd og ta rollen som både mann og kvinne i et familieliv, til å faktisk slippe en slik støttespiller inn? Beinhardt. Vanskelig. Det innebærer at man skal løsne den innerste borgen, muren, skjoldet. Det som gjør at man overlever det tøffeste av det tøffeste.

Den borgen visste jeg ikke at fantes engang. Tidligere i dag åpnet jeg opp om helsen. Og nå kaster jeg like greit alt ut. Å være ærlig gjør det enklere å blogge. Og for meg er det terapi å kunne skrive ting som det er. Blogg-presset er et helt eget tema. Jeg tror på et tidspunkt at jeg har sammenlignet og vurdert meg selv så mye at jeg ikke har følt at jeg har strukket til. For hvem er jeg opp i mat, mote, trening og alt som er der ute?

I en verden av quotes er det vanskelig å faktisk leve dem ut. Jeg elsker mental trening. Jeg driver mental trening i teamjegliker. Jeg jobber med å rådføre andre og jeg har hjulpet veldig, veldig mange. Det er rørende å lese tilbakemeldinger, men det også noen ganger vanskelig, og litt skummelt, å slippe disse fine ordene helt inn.

Å tro på dem. Mens det på samme tid er det som driver meg. Jeg ønsker å gjøre en forskjell. Og av alt jeg har å lære bort av erfaringer, så glemmer jeg meg selv. Jeg vet alt som skal gjøres, jeg vet hvordan man gjør det. Som en klassiker fra psykologenes råd, kan jeg selv se hva jeg nå gjør feil: Du kan ikke hjelpe andre, før du har hjulpet deg selv. Du hjelper andre, men du glemmer deg selv. Du fikser ikke dine problemer, med å fikse andre sine.

I morgen skal jeg til legen. Jeg har begynt å skjønne at en sykemelding er innenfor, det har det vært lenge, jeg har bare oversett det, som vanlig. Etter en lang prat med regnskapsføreren min i dag ble vi enige om at jeg må snakke med legen. Kanskje ikke alle som har den kontakten med regnskap på den måten, men det har vært viktig i en så personlig bedrift som jeg driver. Både der og hos banken.

Min personlige helse har blitt satt til side gang på gang, og jeg er veldig sliten, selv om jeg sjeldent har vist det i sosiale medier. Det har vært dager hvor jeg har slått av alt, midt på dagen, for å bare ligge her uten å eksistere. Sånn vil jeg ikke ha det. Nå skal jeg ta et tak i livet mitt, og jeg skal komme meg tilbake. Det fine er at jeg skal blogge mer. Jeg vil bygge opp bloggen og finne tilbake til den gode og jevne kontakten jeg har hatt med alle leserne mine. Og til dere som har vært med meg hele tiden – takk. Jeg var vekk i 10 måneder i 2017, og dere var der da jeg kom tilbake. Takk.

Jeg savner glad-Anette. Jeg savner å ikke ha ansvar for andre enn meg selv og ungen min.

På mandag reiser jeg til Dubai. Turen er sponset av Norwegian. Kødda. Men jeg kan allerede se for meg mennesker som skal synse og mene om at jeg reiser når jeg egentlig ikke har råd. Heldig er jeg som har en venninne å bo gratis hos. Flybillettene kostet 900 kroner én vei og ble ikke sponset av Dubai. Jeg trenger sol. Jeg trenger komme meg vekk fra denne grå himmelen.

Det er lov å være nede. Det er greit. Det er bare j**vlig vanskelig å innrømme det for flere tusen når man på samme tid skal kjempe kamper i business hvor man må være sterk og ikke vise sine svakheter. I vårt samfunn selger ikke sårbarhet. For i noen situasjoner så er det ikke heltemodig å vise seg svak, men bare et dårlig trekk. For to år siden slutta jeg å blogge da det ble for mye. Nettavisen skrev da denne artikkelen. Da gikk fokuset til teamjegliker. Nå snur jeg det hele, og skal la bloggen følge meg og mitt mens jeg kommer meg ordentlig i form igjen. Finne glad-Anette og la henne bli, slik at jeg kan inspirere og motivere andre til å ta vare på seg selv. Det verste man kan gjøre er å gi opp, eller hva?

Jeg husker så godt et dikt fra ungdomsskolen: Øyet kan blunke, munnen kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se.

 

Here is my hero!

Kunne kanskje sett meg i speilet før bildet. Da hadde jeg tatt vekk maskaraen som har rent litt etter å ha ligget med ansiktet presset ned i en ring. Jeg hadde nok også fikset håret mitt litt. Kanskje passet på at den innklemte magen min ikke stakk frem under skjorta. Muligens sørga for at overleppa ikke hadde rulla inn i smilet mitt.

Men det gjorde jeg ikke, så jeg poster det som det er. Det er deilig det. Bare gi litt faen i at ting ikke er så perfekt som Instagram vil at det skal være? Ler.

Over til noe annet. Eller rundt. Til ryggen. Mens jeg skriver passer jeg på å vippe bekkenet mitt i riktig retning, slik at jeg sitter rett i ryggen. Ikke bare i øverste del, men i nederste del, hvor vi ofte svaier for mye for å sitte rett med overkroppen. Og vi sitter mye, gjør vi ikke? Jeg gjør det, fordi jeg jobber med . . . dette. Å skrive. Eller å redigere bilder. Samtidig strammer jeg magemusklene for å være sikker på at jeg ikke spenner muskler i korsrygg. Dette må jeg huske, hele tiden.

Jeg har ikke bare slitt litt med ryggen, men mye. Det har vært det å være 70 år i kroppen, og tidvis 25 i hue (jeg er 32). Det er veldig frustrerende. Ikke bare som i litt irriterende, men også sånn at det går utover livskvaliteten. Det kan starte en vond sirkel. En sirkel av å ikke trene, ikke spise riktig, ikke gjøre ting som gjør meg glad. Alle disse psykiske utfordringene jeg har hatt, i tillegg til mer (kommer i eget innlegg senere i dag), har vært en påkjenning.

Jeg klarer ikke ta ut av oppvaskmaskinen uten å støtte meg til benken. Om jentungen hopper opp på meg må jeg straks be henne stoppe. Å ta på sokker og sko er umulig uten mye smerte, eller at jeg må sette meg ned. Jeg har rett og slett følt meg handicap i lang tid. De fleste vet at jeg har slitt med ryggen av og på. I perioder. Jeg har klart å leve med det, men nå har jeg hatt det veldig smertefullt i lang tid. Over et halvt år. Og jeg har grått mange tårer. Det gjør vondt å gå, sitte, stå. Konstant smerte. Og jeg prøver virkelig å unngå smertestillende så langt det går. Derfor går jeg med smerter som også går utover humøret.

Har det vært viktige ting som måtte gjøres med fokus og andre folk til stede, så har jeg tatt Paralgin Forte. Noe jeg blir veldig lett beruset av, og som gir meg hangover og dårlig humør de neste to dagene. I tillegg til å slite med kraftige mensensmerter når jeg har uka mi, har jeg dette oppå. Og mensensmertene jeg sliter med slår meg så hardt ut av sjakk at jeg ofte ender i smertestillende for å komme meg gjennom dagen som mamma. En utredning for endometriose er nok på sin plass, men jeg har utgått det også i lang tid, fordi jeg ikke liker tanken på en diagnose eller det å innrømme at jeg har en «feil».

Helst vil jeg unngå å klage eller si ting høyt ofte, for da føler jeg at jeg setter en label på det hele som «straks» skal gå over. For det har jeg tenkt hele veien. Snart er det over, snart er det over.

Det er sårt å skrive dette, for det er å innrømme at jeg virkelig har et ordentlig problem med ryggen. Kunne jeg operert, hvis det er prolaps? Muligens, men jeg har hørt for mange historier hvor det har blitt like ille. Jeg vil fikse dette med riktig trening og riktig holdning.

Akkurat nå har jeg lagt ryggen min i hendene til denne mannen. Aleksander Solland fra Optimal Klinikk. Jeg var på min første behandling i går. Ut fra erfaring og mange behandlinger, kjenner jeg raskt kvaliteten på den som jobber. Han her vet hva han driver med og jeg føler virkelig at jeg har tatt et riktig valg med å samarbeide her. Det sto mellom ulike klinikker, men siden jeg har samarbeidet med disse før, og trener her når jeg trener med Marius, så føltes det riktig å gi det en sjans.

Nå blir det stretching og smertebehandlinger. For det gjør virkelig vondt, men jeg kjenner at det er riktig vondt. Ryggen min er sånn passe blå etter gårsdagens behandling. Ser litt mishandlet ut, men jeg er bare behandlet. Han avsluttet med kopping for å øke blodsirkulasjonen. Neste time er allerede på mandag og jeg har gitt meg selv et løfte om å fikse kroppen min. Og inntil den er i orden blir det ikke noe tung styrketrening. Det skal tøyes og bøyes, da musklene mine er ekstremt stramme i rygg, rundt bekken og nakke, skuldre.

Da har jeg startet på min confession, og skal fortsette i et innlegg senere i dag. Alt henger sammen, gjør det ikke? Hodet, kroppen og livet. Det har skjedd mye, og det er så mye jeg ikke har sagt. Og det er mye jeg ikke kan si.