Et magisk utdrikningslag med topptur!

Vi visste tidlig hvordan vi ønsket at essensen skulle være av denne helgen. Ikke å drite ut bruden og gjøre det forferdelig for henne å være tilstede, men å lage en helg som hun sent vil glemme fordi den var magisk. Og det klarte vi! Vi bodde på Vestlia Resort, og spiste middag sammen da vi kom fredag kveld. Vi er fordelt på tre forskjellige byer, så det er alltid stas å bare være i hverandres selskap.

Lørdag morgen spiste vi frokost og fikk på oss turklær. Topptur på Geilo med guide. Et fantastisk valg. Det var første gang jeg fikk oppleve sommer på Geilo. På toppen drakk jentene champagne og Kristin måtte si navnene på alle tidligere flammer mens hun blåste dem vekk med såpebobler. Godt å ha gode venner som kan huske for deg når du står og nøler. Det var moro!

Da vi kom ned igjen gikk vi rett på Peppes Pizza og spiste. Visste du at de har fått ny meny for litt siden? Den inneholder flere hel-veganske retter, som denne pizzaen. Det er en fryd å være veganer i Norge om dagen. Så kult å se prosessen av at selgerne følger med på utviklingen og lager et større utvalg for oss som vil spise vegansk.

Da vi kom tilbake var det ikke mye som skjedde før vi hadde kommet oss i badetøy og gikk ned i spa-avdelinga. Her var vi 80% voksen og 20% barn, men noen ganger omvendt. Det var noen frøkener her som ikke var like begeistret da vi begynte å leke oss i bassenget og dytte hverandre under vann. Men det var moro, og vi følte at vi var hos rektor da jeg og Kristin gikk på toalettet og fikk en advarsel (en veldig hyggelig en) fra de i resepsjonen.

Jeg og et par til klarte å gå ned i den kulpen med iskaldt vann, flere ganger. Det er så deilig og kjenne hvordan kroppen responderer på et lite sjokk som det.

Etter spa og enda mer latter og prat oppe i suiten, klarte vi omsider å få på oss klær og komme oss ned til enda en fantastisk middag. Før middagen hadde vi dog en liten overraskelse til bruden. Vi ba henne sitte igjen i suiten, mens vi andre gikk ut. Mens vi hadde stuet oss inn på et møterom med forfriskelse, ble hun hentet av to kjekke bartendere. Hun trodde så klart at det var to strippere der hun satt ensom og ventet, men det var bare for å gi henne et lite mysterium.

Nede satt vi klar med film, og hun fikk sete på første rad. Vi (femmeren, vennegjengen fra 6-årsalderen) hadde samlet inn videoer fra mange hun hadde hatt kontakt med opp gjennom årene. I 18 minutter fikk hun se snuttene som jeg hadde satt sammen til en film. Stakkars jenta gråt jo så der ikke var noen sminke igjen, men hun var aldeles glad og overveldet. Dette var vel klimaks for denne dagen og med det gikk vi til bords. Kvelden var ung, men forble ikke det.

En herlig helg. Virkelig. Så gode venner jeg har, som er som en familie. Og når noen først gifter seg, da mimrer vi virkelig, eller hva? Man burde samles som dette oftere. Og det er noe med å kun være jenter på tur. Samtalene og alt er en liten smule annerledes, og kanskje litt mindre sensurert.

Halvparten av gjengen kjørte hjem mot Trondheim, mens jeg hadde tre jenter i bilen. Der i blant de to som skulle hjem til Bodø, mens Wendy tok toget til Sandefjord. Den siste overraskelsen til Kristin ble en healing hos Gustav, som jeg veldig lenge har ønsket å gi henne. Da hun var ferdig møttes vi i Slottsparken. Jeg og Lone gikk spent i mot en healet jente som var overveldet av opplevelsen. Hun synes det var litt sprøtt før hun dro, men var veldig takknemlig etterpå. Det er alltid spennende å høre opplevelsen til noen som for første gang opplever noe overtroisk. Og jeg elsker det. Det er min verden mer enn noe annet, og det er en fantastisk verden å ta del i.

Jeg tok farvel med dem, og tok banen hjemover. På banen ble jeg sittende med øynene lukket å høre på Alan Watts. Jeg føler jeg har rundet Eckhart Tolle, som også har gitt meg uendelig mye, og trenger noe nytt som fanger meg på lik måte.

Nå er jeg hjemme igjen og har egentlig ikke rukket å senke skuldrene helt, for jeg ville sende disse bildene til jentene også. I morgen tidlig drar jeg til Vesterålen, hjem til pappa. Gleder meg til naturen der oppe, selv om jeg helst skulle hatt et par dager i ro her nå.

Smiler uansett over en fantastisk helg! Og tips til alle som skal ha et lag som dette. Å være med venner og gjøre fine ting, det holder i massevis. Når mange i en gjeng har familie og barn og løper rundt klokka ellers, er det manko på helger som dette.

 

Utdrikningslag på Vestlia Resort i Geilo

Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe i går, rett og slett fordi vi skulle ha utdrikningslag for Kristin. Jeg plukket opp henne og Lone på Gardermoen i går formiddag. De reiste ned fra Bodø. Så reiste vi ned til Østbanehallen og spiste sammen med Wendy, som ventet på oss der på Bella Bambina. Derfra reiste vi til Geilo, hvor Hilde, Lise og Lena allerede var ankommet med bil fra Trondheim.

Da vi kom frem, i sju-tiden, var det nesten klart for middag. Vi spiste den nydeligste tre-retters i restauranten, og jeg mistet tellingen over hvor mange ganger jentene sa: Dette er det beste jeg har smakt! Maten var med andre ord utsøkt, og jeg som veganer var strålende fornøyd med rettene jeg selv fikk servert!

(annonselink) Fikk så mange komplimenter fra veska mi, den er fra Lindex.

Lena, Lise, Lone, Wendy, Kristin, Hilde og meg. Det ene bildet hvor jeg rakk ut tunga, var det eneste der alle de andre så bra ut. Så note til neste gang: Hold tunga i rett munn.

Nå skal vi på guidet fjelltur på tre timer. Gleder oss masse til det. Har spist og kledd oss, og jeg skal ha med meg kameraet mitt og dokumentere fjellturen og den vakre utsikten! Helt nydelig og gjøre noe som dette her. Vi nyter å være sammen, og etterpå skal vi på spa.

 

Farlig å shoppe på natten!

//annonselenker Nelly

Klokken er 00.30 og jeg skulle jobbe veldig intens her. Plutselig havnet jeg (don´t know how..) inne på Nelly og begynte å rote meg inn på masse dødskule plagg som jeg fikk lyst på. . . Tenkte det var en evighet siden at jeg faktisk gjorde noe som dette, så jeg testet det nye verktøyet i plattformen min og lagde en liten collage med det jeg hadde mest lyst på. Altså. . mest lyst på av den lille tiden jeg satt der. Kunne sikkert laget ti ganger så mye av dette.

Herregud nettshopping sent er jo helt magisk. Jeg ser på så mye og føler nesten at jeg har shoppet uten at jeg har det. Kan ikke ta alt dette, men vil velge noen av dem. Det gule skjørtet? Sikkert kulest med vind i, men jeg kan sørge for å alltid gå raskt når jeg bruker det!

Hvilken nettbutikk er din favoritt? Jeg har mest brukt klær fra Lindex i år, men jeg trenger faktisk litt mer sommertøy. Egentlig mest undertøy. Jeg har gått opp i vekt (plager meg ikke) og oppdaget at trusene mine plutselig ikke passer. Det er sånn passe irriterende da jeg hater stramme ting. Spesielt truser. Ingen vil gå med for små truser!?

Jeg shoppet mye på Nelly for et par år siden. Føler jeg har vært rå på å finne passe billige ting, som varer. Noen av plaggene bruker jeg veldig mye, mens noen ganger har jeg bommet og det har ikke passet i det hele tatt. Da har det blitt gaver, gitt bort til noen som trenger det, eller solgt.

Vel, det var nattinnlegget sitt. Nå vet jeg ikke om jeg skal jobbe mer, eller om jeg skal sove. Stå opp tidlig i stedet  . . Jeg jobber med en betalingsløsning akkurat nå, for å selge første avsnitt av boken min. Hørtes rart ut, men jeg tenkte det kunne være en kul ting å gjøre. Så kan de som vil, være med meg i prosessen og gi meg tilbakemelding. Det blir jo en veldig «stole på»-prosess, da det er ytterst personlig å dele teksten på noe som overhodet ikke er ferdig. Men så tror jeg det hadde vært veldig spennende også.

Skrives i helgen!

 

Når man starter dagen på bunn

I dag hadde jeg tidenes rareste start på dagen. Jeg sendte avgårde jentungen og lillesøster. Slang meg ned på sengen og ble liggende å bare ville forsvinne inn i evigheten. Prøver løse det med tanker, men innser at det ikke fungerer. Tankene er rotete og jeg har lyst å slå meg av. Det er så mange valg å ta og jeg vet ikke løsningene på dem. Jeg vet ikke hvor jeg skal og når hodet er rotete innbiller jeg meg at jeg må opp og vifte med det hvite flagget.

Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre for å hente meg inn, er å meditere. Ingen jobb, ingen samtaler, ingen løping, vil hjelpe. Jeg må rense hodet, og jeg har hatt noen dager uten meditasjon. Jeg setter meg i lotusstilling på sofaen med et ansikt like apatisk som om at verden faktisk har rast sammen foran meg.

Palo Santo. De hellige trepinnene jeg har som jeg tenner på og slukker, slik at røyken fra den kan rense energien rundt meg. Legger den ned og ser på klokken før jeg slå på timeren. Jeg burde meditere en time, men nå har jeg ikke mer enn 30 å gå på. Det er altfor mye som skal taes stilling til, og jeg har altfor mye reise foran meg til å få inn den rutinen jeg ønsker her i hjemmet.

Er glad jeg sitter alene.

Mens jeg fokuserer på pusten kjenner jeg frustrasjonen inne i meg bruse opp og frem. Tårene renner selv om de ikke er en brøkdel av det som vil ut. Jeg aner ikke hva alt dette er engang, men jeg vet det må ut. Den rareste meditasjonen. Ikke sitter jeg i ro, for midt under det hele tar jeg tak i en sofapute og skriker alt jeg kan i den. Midt i skriket innser jeg at lyden ikke forsvinner helt i puta og tenker at naboene muligens vil bekymre seg om jeg ikke stopper umiddelbart.

Etter at jeg har skreket inn i puta kommer tårene enklere. Jeg hulker. Har en klar strategi på at jeg skal komme meg opp tidligere og starte dagen som Wonder Woman hver dag. Har en klar tanke om at jeg må opp, opp, ikke ned. Jeg må ut av rotet, ut av tankene.

Fokuserer på pusten mens tankene henter meg inn. Skulle jeg gjort det? Eller det? Eller kanskje det? Jeg har så mange muligheter foran meg at jeg vil kaste opp. Jeg klarer ikke forstå hvor jeg skal legge min fulle energi og kjenner meg frustrert over å være . . . meg.

Innser at jeg griner som en unge uten at noen har såret meg eller gjort meg noe. Kun meg selv og tankene mine som roter det til. Ser for meg hvordan jeg virkelig skal løpe ut døren straks timeren plinger. Jeg må løpe ute i det fri. En runde. Så være på topp og renser når jeg kommer tilbake. Jeg har det helt klart i hodet og ser meg sterk igjen .

Klokken plinger og jeg knøler meg ut av lotusstillingen for å så innse at jeg er mo*her fu*kings støl i beina etter økten i går. Jeg står midt på stuegulvet og legger om planen min fullstendig.

Kan trene på Elixia rett før jentungen er ferdig på skolen. Da kan jeg løpe, masse. Jeg må komme i jobbmodus. Setter på vannkokeren og går på badet for å ta et bilde til dette innlegget. Ser meg i speilet og tenker at jeg ser ut som en veldig sliten skrue.

Drar noen ører av et hårbånd over hodet.  Jeg slenger på meg sminke på bryn. Litt maskara. Litt rush. Knyter opp favoritt-skjorta og tenker at jeg straks skal drikke kaffe fra super-koppen min. Nå er du litt mer bebe, sier jeg til meg selv. Tar en selfie.

Slenger litt gullkaffe i koppen og fyller opp med vann. Drar opp persiennene og slipper inn masse lys. Forestiller meg at jeg bor mye høyere over bakken og kjenner at energien min stiger bare av tanken (det funker, prøv).

Nå sitter jeg her da, bare med et par briller i tillegg. Tenker at jeg skal ta dagen ved horna og gjøre det som brenner mest. Jeg ville bare dele dette, for det er så snodig hvordan verden kan rase hele i hodet på en, mens man faktisk har mer enn man kan ønske seg. Så med det vil jeg også ramse opp de tingene jeg har som jeg er takknemlig for. Selv om jeg har valg som er frustrerende om dagen og gjør meg koko når jeg ikke tenker klart.

Jeg er glad og takknemlig for at jeg har kommet meg dit jeg er. Jeg er glad for at jeg og jentungen har det fint og bor i en leiligheten som jeg har skapt etter eget ønske, helt fra bunnen av. Jeg er glad for at jeg er frisk, for at jeg liker å trene. Jeg er glad for at jeg er et åpent menneske og jeg er glad for at jeg føler så mye som jeg gjør. Selv om det bringer meg ekstra langt ned når jeg er nede, så gjelder det også den andre veien. Når jeg er på topp, så er jeg virkelig over alle hauger.

Jeg er glad og takknemlig for alle erfaringer som har gitt meg den selvinnsikten (om man kan si det) som jeg har i dag. Med alle nedturer har jeg lært meg selv å kjenne desto bedre. Jeg har erfart mer enn mange, men det både på godt og vondt. Jeg har lært at vondt ikke er vondt, det er bare en erfaring som bringer meg videre på reisen min innover.

Vil du se mitt første slam-poetry som jeg har filmet i ørkenen? Sjekk her. Jeg har drømt om det lenge, og jeg har ventet veldig lenge med å publisere det. Det skal bli bedre neste gang, for jeg vil gjøre det igjen. Gi meg gjerne tilbakemeldinger. Dette er kort sagt hva jeg har erfart og lært, og puttet inn i et dikt.

 

Lillesøster på besøk

Deilig morgen. Jeg kom hjem sent i går, etter at jeg hadde vært hos daten min. Det var så koselig å komme hjem til en sovende lillesøster. Hun kom hit i går kveld og blir i et par dager. Jeg sto opp og lagde frokost til henne og meg. Vi spiste, drakk kaffe og oppdaterte oss på livene til hverandre.

Nå skal jeg på trening, samtidig som jeg leverer tilbake bilen jeg lånte i går av Mari. Det er så deilig å ha venner som ikke stusser på å låne bort bilen om de ikke trenger den selv. Jeg gjorde akkurat det samme da jeg hadde bil. Ikke en så big deal kanskje, men det er så godt å kjenne på tilliten man har til hverandre.

Etter trening skal jeg rett hjem og jobbe litt. Så har jeg ansiktsbehandling igjen og deretter skal jeg i et nytt møte på Majorstuen. Hvis det møtet går bra, så skal jeg fortelle om det etterpå. Vi fastsetter også aktivitetene og foredragene før neste samling med teamjegliker, hvor vi tester noe nytt. Det kan bli spennende! Vi har samling neste helg, men før det skal jeg til Nord-Norge. Skal være på Sortland fra mandag til fredag. Kan ta fotooppdrag mens jeg er der (!!). Gleder meg til å komme hjem til Nord i noen dager, men det blir ikke ferie. Skal jobbe med egne ting og hjelpe pappa med noe foto til hans firma. Og jeg tipper det ikke er like varmt som det er her i Oslo. Lillesøster sa i alle fall at hun ikke var vant til denne varmen. Deilig å komme litt til syden da, selv om det regner i dag!

Lag en fin dag, nå må jeg løpe! 🙂

 

Kjære, redaktør. Jeg har en datter.

Jeg har en datter, hun er åtte år. Hun har venninner som har lest min blogg, det fikk jeg vite i dag. Det er altså jenter som er så unge at de ikke kan ferdes alene på lange avstander. De får fremdeles hjelp til matpakken sin og vi lager fremdeles middag til dem. Vi lar dem ikke være alene hjemme og vi lærer dem ydmykt hva som er rett og galt her i livet.

Å være en som påvirker andre, medbringer et ansvar. Ikke kall meg for et forbilde, sier mange, mens tusenvis av uvitende barn ser på dem som nettopp det – forbilder.

Da jeg var liten var nyheter noe for voksne. Da vi vokste opp anså vi de som faktisk leste aviser, som litt smarte. Det var de som hang med og var oppdatert på verdensbildet. Vi lærte at for å vite hva som skjedde i verden, så måtte vi lese avisen. Det var viktig.

Som påvirker i mediene selv, er det hardt å se hvordan ting har forandret seg de siste 10 årene. En periode var det lett å be folket selv om å velge hva de skulle lese, men så ble leserne yngre og yngre. Jeg sitter med en klump i halsen og skriver, for hvis det er en ting som virkelig får oss til å forstå hvor ille det har blitt, så er det ved å ha egne barn. Barn som vokser opp akkurat nå.

Barnet mitt er perfekt. Like perfekt som ditt barn. Akkurat så perfekt som barnet som opererte seg var. Akkurat som det barnet som ikke følte det var bra nok som det var, men endte opp i å operere seg fordi det var myndig og hadde penger under egen kontroll. Når du er 18 år er du fremdeles et barn. Det er ikke lett å vite det når man er 18, men når man blir eldre skjønner man det. At man fremdeles var et barn.

En mor ser hvor nydelig sitt barn er. Hvordan naturen har skapt det via oss, og hvordan det vokser og forandrer seg innvendig og utvendig. Det mest utenkelige for en mor er å se sitt eget barn ønske å forandre på utseende sitt.

Vi er heldig, på mange måter, vi som er på min alder. Vi som er i 30-årene og vokste opp før mobilen kom, men likevel har den med oss i livet nå. Vi er så utrolig heldig, fordi vi fikk erfare verden uten det digitale. Det gjør ikke våre barn. Og det er ingen, absolutt ingen andre enn oss foreldre, som kan lære dem å leve uten det digitale.

Men mediene, som er i det digitale. Kjære redaktør, ha litt verdighet. Ikke la avisen din bli en klikk-hore på samme måte som bloggere må jobbe for å få klikk til å tjene til livets opphold. Verdens Gang. VG. Verdens Gang. Er det virkelig sladder som er det viktige i verden? Skal barna våre få lov til å tro at det er normalt?

Trenger vi å snakke om privatlivet til dem som vi ikke kjenner personlig?

Forskjellen fra nå og før er at sladder var mellom mennesker. Nå er det offentlig. Fra aviser. Fra avisen til folket. Hvorfor er politikere avhengig av journalister for å vinne valgkamper? Jo, fordi avisene styrer fra vi prater om generelt i landet. Ikke bare når det er valgkamp, men hele tiden.

Og sakte, men sikkert, blir også dem som var vant til å lese nyheter som var viktig, mer og mer vant til sladderet som ligger mellom det viktige. Og sakte, men sikkert, tar også dem seg selv i å tenke på noe som ikke hadde noe i deres hjernebane å gjøre.

Kjære, redaktør. Jentungen min vokser opp sammen med barna dine, eller barnebarna dine. Skal vi fremdeles lære dem at avisen er viktig å lese? Eller må vi lære dem at det er skikkelig fy å følge med på nyhetene?

I tråd med at artikler skal komme oftere og oftere, og samtidig bare få folk til å trykke, ser jeg også mer og mer skrivefeil i artiklene. Er det ikke meningen at journalister skal være forbilder i tekst og ord lengre? Har en journalist blitt en person med et stort kjendis-nettverk, eller er det en med skarp hjerne, skarpt blikk og gode skrivekunnskaper?

Kjære, redaktør. Jeg er livredd for at jentungen min skal tro at hun trenger å operere seg en dag. Kan vi snu trenden og faktisk skrive om det som er viktig? Kan avisene finne en redelig måte å bruke annonsørene sine på slik at man slipper å være en klikk-hore i tittelen?

Jeg lover deg at sakene deres blir lest om de er godt skrevet og formulert. Jeg lover at mennesker fremdeles har et stort hjerte for det som virkelig betyr noe. Vi trenger at de store avisene viser oss hva som er ekte. Hva som betyr noe. I stedet for at vi klikker inn på noe av nysgjerrig for så å se at det var dritt, så kan vi lese alt sammen. Med fokus. Vi kan lese, føle, og så kan vi dele fordi det var så innmari bra skrevet. Og fordi det traff oss midt i hjertet.

Sosiale medier har sitt eget show. Det er ellevilt nok som det er. De er overalt, i hele verden. Jeg har blogget siden det var en knippe av oss, nå er det utallige som driver blogg, Instagram, Snapchat, YouTube. La de ha sine show, men dere som har avisene som skal være kilden til det som er ekte, holdbart og kilde-godkjent – kan ikke dere holde fast ved det som gjorde dere sterk fra starten av? Det overfladiske vil til syvende og sist dø ut, men dere styrer showet en god del.

Kjære, redaktør. Det er du som bestemmer hvilken ord som skal gå rundt her i landet. La det ikke være om unge mennesker som opererer seg, men kanskje om unge mennesker som jobber for en bedre fremtid. Det finnes mange av dem.

Med vennlig hilsen, 
en mor til en datter. 

 

Det er ikke alltid lett å leve

//Posten innholder annonselenke for Lindex

Sitter med morgenkaffen min og ser absolutt ikke ut som på bildene under, men tenkte dele de bildene jeg fikk tatt i helgen. Lørdag var jeg skikkelig dårlig, men Cathrine kom og hentet meg for å ta meg med ut å spise på løkka. Det ble fra joggebukse til jumpsuit og et par øreringer, så kunne jeg i alle fall se litt bedre ut enn jeg følte meg. Rusa på Paralgin Forte, noe som ikke er ideelt. Jeg sliter med mensensmerter, og det var det jeg hadde.

Jeg sliter ikke bare litt. Jeg sliter så mye at jeg ligger sammenkrøller på badegulvet uten å kunne prate, tenke eller være noe annet enn «i selve smerten». Det er ikke normalt, og jeg har tenkt å få meg en utredning for Endometriose, noe flere har påpekt at det kan være, og som jeg leste meg litt opp på i etterkant. Det er altså tre dager hver måned hvor jeg ikke fungerer. Jeg har kansellert fly, jobb og flere ting på grunn av dette, og det er ikke en måte å leve på. Og nei, jeg vil ikke bruke p-piller. Det skal jeg forresten skrive et eget innlegg om snart.

BTW: Fikk akkurat en mail om at sommersalget til Lindex er i gang. (annonselenke) Min jumpsuit finner du HER.

Vi endte opp med å spise på Funky Fresh, som ligger på DOGA. De har plantebasert mat, for alle. De serverer alt mulig. Jeg anbefaler turen dit. Veganer eller ei. Her er det et eller annet du elsker uansett. De kan mat. Min tallerken, den nederste, heter Funky Fresh Plate. Cathrine hadde Grilled Sandwich.

Søndag kommer og Cathrine henter meg. Dagens gjøremål er å holde foredrag under Gullroten-foredragene i Fredrikstad. Denne dagen har jeg også vondt. Jeg sovnet så sent som fire på natta, og fikk meg tre og en halv time før jeg sto opp. Ville meditere litt før jeg dusjet og lagde foredraget mitt ferdig. Jeg klarte 20 minutter meditasjon før jeg falt om i sovende stilling på sofaen. Jeg skulle bli henta ni, men vi drøyde den helt til 10.30. Da kom vi oss avgårde. Jeg kunne føle meg veldig bakpå av to dager med smertestillende, og trengte en kaffe på veien til Fredrikstad.

Den deilige jakken er fra DehnDesign. Mulig det ser ut som at jeg holder på å tisse på meg. Vet ikke hva jeg gjør, men sånn det ble det. Skoene er de fineste jeg har eid. Flate og fine. Kan brukes til dress om man vil. Jeg kjøpte de på CC Vest. Husker ikke merket eller noe mens jeg skriver, men de er gode og fine. Fått mange komplement.

Da jeg kom frem var det en halvtime til jeg skulle på. Hun som var oppe før meg pratet om innholdet i vegansk mat. Hva vi trenger av vitaminer og mineraler. Jeg tenkte mye over det jeg skulle prate om, som var langt fra det samme. Kjente meg litt nervøs, men det gjør jeg jo alltid før et foredrag egentlig. Jeg har kanskje blitt mer vant med foredragene foran teamjegliker, hvor jeg også føler meg veldig på hjemmebane.

Foredraget mitt var jo foran veganere, og aktivister. Jeg vet at mange ønsker å nå ut til flere, og derfor delte jeg reisen min fra jeg startet å blogge til jeg kunne leve av det. Og hvordan reisen med teamjegliker startet, og hvor den er nå. Jeg snakket også om reisen min til å bli veganer, å drive et team som konsumerer mye kjøtt, og hvordan min åpenbaring har vært. Det var et ivrig publikum og jeg fikk flere spørsmål. Selve spørsmålene blir som en del av foredraget. Og det er så deilig å få konkrete spørsmål å svare på.

Når det er sagt, så gleder jeg meg voldsomt til Kull 8, hvor jeg får mange tidligere medlemmer tilbake. Det spiller ingen rolle hvor mange som melder seg på engang. Kull 8 skal være et ordentlig kosekull (hah, det hørtes moro ut) hvor jeg skal sørge for at alle føler de kommer litt hjem igjen.

Etter foredraget ble jeg filmen av en YouTuber og fikk hilse på noen faste følgere. Jeg elsker å få spørsmål etter foredrag, og jeg digger å hilse på leserne mine. Disse hadde fulgt meg siden graviditeten min. Det er lenge siden! Men det var også den gang bloggen min virkelig blomstret opp og ble til.

Fun fact. Jeg stod i barfot på scenen og holdt foredrag. Rett før jeg skulle på så jeg at Martin Skadal gikk i barfot. Da tenkte jeg at det var innafor, og det var sykt digg å ha «bakkekontakt» mens jeg pratet.

Da vi ankom Oslo tok jeg Cathrine med til et sted hun ikke hadde vært ennå. Tuco på St.Hans Haugen. Disse serverer også kjøtt, men de har digg mat for veganere også. Sterk mat! Tunco ligger vegg i vegg med Loving Hut, som er hel-vegansk og serverer «junkfood» for veganere. Jeg har hatt med folk for å teste «kebaben» deres, og de har ikke skjønt at det ikke var kjøtt i den. Så.. om du kan spise noe som smaker like bra, uten å drepe noen dyr? 😉

Og sånn var helgen min lett oppsummert. Jeg sliter ennå med å komme meg opp i hektene. Solen skinner ute og jeg sitter i morgenkåpen her inne i leiligheten. Det er tirsdag, og i kveld kommer lillesøster (!!) på besøk. Det gleder jeg meg til. Hun skal være her i to dager.

Så. Til overskriften i dette innlegget. Jeg er en av dem som kjenner på mye følelser. Begge veier. Til toppen, til bunnen. Og det er så viktig å ta vare på hodet sitt og hva man putter inn i det. Jeg merker hvordan jeg lett dras mot bunnen når jeg har hatt magesmerter, og når jeg har tatt smertestillende. Det er dop, ingen tvil om det. Vil helst bare være helt ren i kroppen. Også en av grunnene til at jeg har sluttet å drikke alkohol. Det er gift og desto mer jeg har kontakt med meg selv, desto mer kjenner jeg hvordan det forgifter kroppen i mange dager etter inntak. Det vet vi alle, men vi tenker ikke så altfor mye over det, gjør vi vel?

Uansett. Mental helse. Hva du putter inn i hodet er det samme som hva du putter inn i kroppen. Det du leser, ser på tv, eller lytter til. Det skaper deg på samme måte som det skaper kroppen din når du spiser sunt eller usunt. Og det er valg kun du selv kan ta. Styr unna det som får deg til å føle deg dårlig. Eller det som ikke gir deg noe.

 

Vil du operere deg?

Det er ikke greit lenger. At det å operere seg skal være helt greit så lenge man har penger til det. Hvem er disse kirurgene som får inn unge jenter (merk: barn!) til klinikken sin, og gjennomfører inngrep på noe som fungerer. Kan de ikke se hvordan disse vakre menneskene er hele i seg selv. Hvordan de ikke har noen mangler på utsiden, men heller på innsiden.

Et ungt og rådvilt menneske trenger ikke en operasjon. Det trenger kjærlighet. Det trenger å lære seg å være glad i seg selv, og akseptere seg selv.

Bak en hver operasjon ligger tanken på at noe ikke er bra nok med oss slik vi er. Å være så stygg mot seg selv skulle vært en forbrytelse. Du skal behandle deg selv slik du ville behandlet noen du er glad i. Det er en regel som ikke er skrevet, men den ligger i naturen og jobber i alt som skjer i livet ditt. Det heter karma. Du skal ta vare på deg selv slik du ville tatt vare på noen andre.

Ville du sagt til noen du var glad i, at nesen deres er stygg og at de burde operere? Hvilken karma hadde det gitt deg? Det spiller ingen rolle hvem du sier det til. Deg selv eller andre. Vi er det samme. Negative og positive tanker sendes ut enten det er til deg eller andre.

Jeg har selv operert brystene mine. Jeg var 20 år. Noen hadde gitt meg en stygg kommentar. Jeg var ung. Kjør. Det endte i at jeg plutselig ønsket noe som jeg overhodet ikke trengte. Store bryster. Med årene og komplikasjoner har det blitt fem operasjoner. Nå er jeg 31 år og kunne ikke brydd meg mindre om størrelse. Det har null innflytelse på lykken i livet. Verdiene er endret og jeg får vondt av å tenke på hvordan et valg om en operasjon ble tatt like lett som et kjolevalg.

Verden har blitt gal. De unge vet ikke hvem de selv er lenger. De ser på bilder, bilder, bilder. Skaper en identitet ut fra hvordan de ser ut, fordi noen andre også gjorde det. Hvis du ikke vet hvem du er inni deg selv, vil det alltid være kaos. Det tårnet du stabler hver gang du spiller på det ytre, det raser.

En dag raser det.

Hver gang du gjør noe mot deg selv, som tilsvarer at du ikke liker hvordan du er skapt fra naturens side, så fylles det opp. Begeret av vonde tanker. Eller siloen. Så mange vonde tanker er det der. Og du kan leve lenge uten at det skjer noen ting, men plutselig en dag smeller det.

Du møter kanskje veggen. Du får kanskje angst. Kanskje du har et anfall blant folk. Kanskje du blir uforklarlig syk. Da er det livet som forteller deg at nok er nok.

Kroppen er ditt tempel. Se det for deg. Den er et hellig tempel som du får lov til å bo i. Hva ville du gjort med kroppen din om det faktisk var et hellig tempel som du skulle tatt vare på?

Du ville sagt fine ting til deg selv. Du ville spist god mat som ga deg energi og glød. Du ville vært blant mennesker som gjorde deg glad og du ville vært aktiv og i bevegelse. Du ville drukket massevis av vann, det reneste du kan drikke. Du ville lest ting som gjorde deg glad, og valgt bort ting som fikk deg til å føle deg dårlig.

Du ville akseptert deg slik du ble skapt. Så lenge alt fungerer trenger du ikke operere. Ha litt tro på deg selv. Se deg selv i speilet og sammenlign deg ikke med noen. Du er nydelig som du er, og du trenger å se det selv.

Det er idiotisk av medier å dekke enhver sak som angår operasjoner. Det er ikke greit å skulle operere seg i en alder som tilsvarer at man ikke er tør bak ørene. Hvis de store, norske mediene hadde sluppet å være klikk-horer de også, så hadde de fokusert på viktigere saker. VG har for lengst begynt å ligne på Se og Hør, og jeg undrer hvordan samfunnet skal bli om denne trenden ikke snur. Journalister har et ansvar. Aviser har et ansvar ovenfor samfunnet. Det er journalistikk som styrer hva menneskene tar innover seg av sannheter. Det som står i avisene, er det som prates om.

Majoriteten er flokken som henger seg på alt mediene skriver om. Hvilken flokk ønsker vi å ha?

 

Siste dag med visitt innom Desenzano del Garda

//Inneholder annonselenke til Lindex

Siste dag på reisen. Dagene har gitt oss så mange opplevelser at tiden blir annerledes. Venezia kjennes mange dager unna, men vi var jo der fra mandag til onsdag. Nå er det fredag og hjemreise.

Vi stusset over at vi hadde fly hjem så tidlig på fredag, da vi kunne fått en dag der også. Som om at Universet hørte oss, tikket det torsdag formiddag inn en melding om at flyet var kansellert og at en ny rute var fikset for oss. Fem timer senere enn først bestilt. Det ga oss tid til å kjøre innom Desenzano del Garda, som pappa hadde anbefalt oss. Stedet lå cirka 20 minutter unna Sirmione hvor vi har sovet to netter.

Jeg fikk tips om en app for litt siden. Den heter Happy Cow og viser veganske og vegetarianske steder rundt om i verden. Via appen fant vi dette stedet i Desenzano. Her fikk jeg endelig en god dose med tofu, som jeg har savnet i flere dager. Restauranten het Trattoria Alessi.

På utsiden var bord og stoler plasser i bakken i en gata som om at det overhodet ikke var noen bakke. Jeg tenker at dette ikke hadde skjedd i Norge. Vi ville sett på bakken og tenkt at her var det umulig å sitte. Mens her har de plassert bord og stoler hvor det ellers er umulig. Sjarmerende.

Servicen her var upåklagelig, og vegg i vegg kom vi over den kuleste butikken jeg har sett på lenge. Her var det kunst, og mange ting jeg nesten gråt etter å eie. Det ligner ikke helt meg, men når jeg først ser noe. . .  Disse kulene med jordkloden, beveger seg. Inne i kulen snurrer kloden rundt og rundt, på grunn av lyset fra utsiden. Ingen strøm. Hvis det er mørkt i rommet, stopper dem. Om du tar dem med på andre siden av jordkloden, snurrer de motsatt vei.

(annonselenker) Toppen fra Lindex HER. Shorts HER.

Fikk meg sorbet av sjokolade og mojito. Episk. Vi ble sittende lenge på en benk og se utover Gardasjøen. En liten edderkopp klatret litt på meg og jeg hadde en egen liten fotografering av den på hånden. Etter litt tid her begynte vi å kjøre mot flyplassen i Venice.

Hjem, kjære hjem. Ingenting i meg vil egentlig forlate den deilige boblen med fravær av tid og forpliktelser. Å være her med ham, uansett utfall. Uansett hva det betyr. Uansett om vi aldri skulle se hverandre igjen. Denne reisen var magisk på alle måter, og jeg tar den med meg i hjertet mitt.

En annen del av meg gleder meg til å jobbe med alle de tingene jeg ser så klart fra avstand. Jeg gleder meg til å ta tak i diverse som jeg har på tapeten. Jeg har så mange muligheter, og det er ikke alltid lett å vite hva som er riktig å gjøre. Men noen ganger kommer det tydelig frem, og da er det veldig godt.

Takk for opplevelsen, Italia. <3

 

Gardasjøen i Italia

Verden er enda finere med deg i. Verden er stor, med vår lille verden inne i seg. Verden er oss, og rundt oss spinner en annen verden. La oss ikke ødelegge det ved å tenke på noe, men bare kjenne etter hvor fint det er her akkurat nå. 

Dag 4: Vi våknet ved Gardasjøen, i Sirmonie.  Denne dagen ble kanskje den mest idylliske. Etter frokost sjekket vi ut og gikk litt rundt øverst på Sirmione. Vi kom over det fineste badestedet. Her vasset vi litt og kjente på temperaturen i ferskvannet.

(annonselenke) Dette nydelige skjørtet finner du HER.

Firfirsler var det over alt. Jeg klarte å komme meg tett på denne. Med kameraet klistrer til ansiktet hadde jeg plutselig lagt solbrillene midt på gata og krøp langsomt på knærne etter den. Når jeg bevegde meg mot den veldig sakte sto den stille, men om jeg slapp blikket et sekund pilte den videre.

Og til sist. Et bilde av en plante jeg aldri har sett før. Det var strengt tatt daten som oppdaget den og tok dette bildet (og alle de andre bildene av meg). Jeg har så mange fine bilder fra denne reisen, men de fineste har jeg i hjertet. Bilder er fine minner å dra frem, men bare det å tenke på hvor fint vi hadde det . . .

Videre kjørte vi ned til et annet hotell. Du Parc Hotell. Sjekket inn og gjorde oss klar for mer mat. Gikk litt rundt i nærheten, men endte opp med is. Alt var stengt sånn midt på dagen plutselig. Vi konkluderte med at alle de som jobber vil bade de også.

Vi leide sykler, pakket badetøy og syklet av sted. Denne gangen tok vi ikke med hverken mobil eller kamera. Vi bestemte oss for minst mulig last. Ingen klokke heller. Det er ubeskrivelig deilig. Ta alt på følelse. Være her, være der.

Kjøpte litt mat i en dagligvarebutikk. Frukt og nøtter og vann og sånt. Vi besøkte en annen strand, men den kunne ikke måle seg med den første. Så vi endte opp med å dra på tuppen av Sirmione igjen. I baren tok han en øl, jeg en brus. Så bada vi. Det var magisk. Disse steinene under vannet var et lite eventyr i seg selv.

Jeg føler egentlig at hver eneste ting vi gjorde, var et eventyr i seg selv. Det å sykle dit. Det å være ute i vannet. Det å ligge å sole seg mens vi (merk: jeg) betraktet noen bittesmå maur på tukt. Alle matpausene. Alle latterkulene. Alle de fiktive historiene vi lagde da vi så for oss at vi gjorde noe skikkelig crazy og spant videre på tanken til vi var helt på bærtur.

Vi dro så for å spise. Denne gangen fant vi et sted hvor de hadde Cous Cous på menyen. Da var jeg happy! Vi hygget oss til solen begynte å gå ned før vi syklet tilbake.

Dette er et sted som bør oppleves. Man føler på alle måter at man er langt vekk, i en annen tid. Roen senker seg betydelig og man får vært med hverandre. Jeg er fylt opp med gode følelser fra alt vi har opplevd til nå. Og nå er det bare én dag igjen.