Ble sjekket opp av en eldre mann i dag!

Inneholder annonselink Lindex//

I dag er det fotograferingens dag. Eller noe sånt. Therese, meg og jentungen, har vært litt rundt og fotografert litt. Sånt jeg gjør i blant for å ha noe fint å vise frem her på bloggisen min.

Mens vi tok bilder svingte en passe fet bil over på siden. Vet ikke helt hvilken bil, kan ikke så mye om bilder, men tror det var en Mercedes SUV typ 2017-modell-ish. Koster vel 900.000. Måtte briefe med  bil-kunnskapen min. Uansett. Han svingte rett over i motsatt kjørefelt, denne litt eldre herremannen, og spurte om jeg var modell. Gliste svært der han spurte om jeg var kjent i området, og hva det het her. Jeg fikk visittkortet, slik at jeg kunne ta kontakt hvis jeg ville dra på date. Etterpå så jeg at han holdt til på Bygdøy Allé (der vi stod). Moro.

Jeg skal ikke si at det ikke er kult å bli sjekket opp. Virkelig. Man kjenner seg jo litt flott der man står, og i tillegg er det kult å se at menn fremdeles tør å sjekke opp jenter uten å gå via Tinder.

annonselenker VACAY-topp fra Lindex HER // Shorts fra Lindex HER

annonselenker VACAY-topp fra Lindex HER // Shorts fra Lindex HER

Thats whats up. Nå har Mari kommet. Venninna mi som er gravid i uke 25. Skal reise til Julianne og ta bilder av hennes som er en uke. Møtte nevøen min i forrige uke som er fem uker. Har ei venninne i Spania som er høygravid. Kommer ikke på flere i farta, men føler alle er gravid om dagen!

14. august skal jeg og Gustav ha en mindfulness-aften for de som ønsker å lære seg hvordan man kan ta bedre vare på seg selv psykisk. Vi kommer også til å ha en meditasjon. Skriv til meg på anette (at) tingjegliker.no for påmelding. Merk: Anette og Gustav. Kroner 399,-. Starter 19.00 i Oslo. Mer informasjon kommer.

 

Sommerdager med jentungen på jobb

Inneholder annonselink til Lindex/

Ikke veldig fan av de nye reglene som gjør at vi må skrive at det er en link i innlegget, før selve innlegget starter. Vi må skrive det i toppen, og rett før linken. Før linken under bildet, har jeg alltid gjort. Men når hele innlegget starter med det, føler jeg at det er så dominerende. Som at hele innlegget er et reklame-innlegg. Det er jo ikke det. Det er bare en link til antrekket i bildet, mens jeg skriver om så mye annet.

I går hadde jeg kontortid med Therese på Lekterń, av alle ting. Hvorfor jeg ikke tok bilder mens jeg satt der . . plager meg litt nå. Vi var så fine begge to!

Etter at jeg kom hjem klarte jeg å ta skikkelig tak i meg selv og komme meg ut. Løp en runde i området som ble akkurat 3 kilomenter. Nå kan jeg forbedre det ved å løpe samme ruta og se om jeg klarer det på kortere tid!

(annonselink) Denne kjolen er på 50% akkurat nå. Du finner den HER. Er det ikke interessant hvordan noe som er like helt, plutselig er på tilbud fordi det ikke er like in? Eller hvordan er det? Jeg elsker denne kjolen og gleder meg til å bruke den masse til høsten. Eller på kjøligere kvelder i Oslo (når den tid kommer). Skal ta den med meg nordover, det skal jeg!

Morsomt at jentungen sover. Hun vekte meg med å nærmest hoppe på meg og fortelle at hun var våken først, og at jeg måtte stå opp. Plutselig bare sluknet hun helt!

Therese henter oss snart. Vi skal ta litt bilder, og etterpå skal jeg til Julianne (pilotfrue) og fotografere lille Severin. Han er en uke i dag, om jeg tar riktig. Gleder meg helt sinnsykt til å møte ham! Når vi er ferdig blir vi plukka opp for å bade. Det blir godt. Livet uten bil er strev om dagen. I går var banen innstilt hele dagen. Jeg endte på en buss som var stappfull. I denne varmen kan du bare prøve å forestille deg. Det er tungt å puste. Men man skal jo aldri klage!

Åh, jeg hadde forresten bloppis over Snapchat i går. Det fungerte så bra! Holdt på en god stund for å vise alt, og det hele ble solgt i tre pakker til tre følgere. Så utrolig moro at det fungerte så fint. Skal sende alt etterpå, og jeg kommer til å gjøre det igjen. Har fremdeles masse jeg kan selge unna!

Blogger mer om det senere 🙂

 

Bilder fra helgens samling med teamjegliker Kull 7

Jeg skulle postet dette i går. Ikke i går, som før tolv, men mandag. Nå sitter jeg litt oppe i natten og har bestemt meg for å få skrevet et innlegg før jeg tar kvelden. Prioriterte å meditere en halvtime først. Dagene gikk litt annerledes når jeg har jentungen hjemme. Planen var å blogge da hun hadde lagt seg i går, men det ble jo så sent. Og i kveld . . hun sovnet ikke før klokken var sånn elleve. Men det er jo sommerferie, tross alt. Så jeg prøver å gjøre alle happy, selv om jeg selv må jobbe litt. Vil jo ha henne mest mulig med meg, så hun blir med rundt på litt møter.

I helgen hadde vi tredje samling med Kull 7. Det var en vellykket helg, og det var flere som fortalte meg i etterkant at det var den beste samling hittil. Det er så hyggelig å avslutte en samling med en sånn ordentlig god følelse!

Ikke verst å ha litt babyer rundt her heller. Fadder Silje fikk denne jenta for tre måneder siden. Ja, rett før Kick Off, og jaggu meg var hun på Kick Off også. Den jenta er en skikkelig «to the bone» teamjegliker-jente. Det er deilig å ha så dedikerte folk blant oss. Flere av fadderne har blitt en så stor del av teamet at det er rart å tenke på at de selv var her for første gang i tidligere kull.

Denne helgen hadde vi mye forskjellig på planen. Det fungerer som regel slik at gruppene runderer på ulike poster på lørdagene, mens søndagene har faglig innhold og andre foredrag som motiverer. En gjeng fikk også prøve seg som stuntfolk. ISA (International Stunt Academy) tok de gjennom en lettere opptaksprøve så de kunne se om dette var noe for dem. Om det er noe for deg som leser? Sjekk ut hjemmesiden deres her. (Du får faktisk studiepoeng, og det er støttet av Statens Lånekasse.)

Jannice som driver BeYoga i Lørenskog, holdt en yogatime med de som ønsket det. Jannice kjenner jeg godt fra før av, da jeg selv har vært på Yoga hos henne i flere år. Det er forskjell på yoga-timer og ekte yogatimer. Om det er kun fordi det er butikk, eller om det er fordi at instruktørene faktisk brenner for det. BeYoga brenner for det, og det merkes. Anbefaler alle å ta seg en time der om de har muligheten. Jannice er selv med i Kull 7, sammen med mannen sin. Noe jeg synes er helt fantastisk at de gjør!

En del av gjengen hadde poseringstrening, og ellers var det formbilder og samtale med justering av diett sammen med coachen. Min gode venn Kine kom hele veien fra Fredrikstad med et varelager hun og mannen har kjøpt opp, som de skulle selge ut. Da ble det supertilbud på alt mulig av tøy! Det var lørdagen sin det. På søndag hadde vi foredrag og spørsmål og svar med coachen. Jeg hadde et foredrag, eller mer en prat, om det å leve i nuet. Vi hadde også gjesteforedrag av Cathrine Aschim som delte sin historie fra å være glamourmodell og havne litt utpå, til å finne seg selv. Det var rørende og sterkt, samtidig flott og se hvordan man endrer seg i livet.

Jeg er veldig fornøyd med helgen og gleder meg allerede til neste gang. Nå er det litt mer tid mellom samlingene denne gangen, på grunn av sommerferien. Det er en tid hvor de må være ekstra selvstendige og holde motivasjonen oppe. Det er så fint å høre hvor mye de allerede har fått ut av reisen.

I morgen skal jeg og Therese ha møte angående Kull 9. Neste kull (8), er kun for tidligere medlemmer, og der har det allerede fylt seg opp til å bli en perfekt gruppe. Det gleder jeg meg til. Det blir morsomt å se disse menneskene sammen!

Da tar jeg kvelden, og håper å komme med mer snadder til dere i morgen. Vil jo skrive mye mer enn jeg har gjort de siste dagene, men vil ikke skrive under stress uten å få frem noe som helst fornuftig heller.

Lag en fin tirsdag. Her i Oslo er det veldig, veldig varmt om dagen. Åh. På torsdag skal jeg og jentungen reise ut til Julianne (pilotfrue) og fotografere den lille gutten som har kommet til. Føler meg privilegert og gleder meg masse til å se ham! <3

Avslutter med noen av tilbakemeldingene etter helgens samling. Fine ord må vel deles i blant? Dette er noen av svarene på hva de satt igjen med etter helgens samling:
– Motivasjon, kunnskap og oppgaver fra Gustav.
– Bare gode vibber og avslappende sjel.
– Motivasjon til å fortsette med dietten, og spent på nytt treningsprogram. Gode samtaler med andre i teamet. Setter pris på at du som teamleder tar deg tid til å snakke med oss. Samme gjelder Therese. Dere er rå!
– Motivasjonsboost!
– Sitter igjen med følelsen av at jeg ikke angret et sekund på at jeg ble med i dette fantastiske teamet. Jeg har fått masse ny inspirasjon og er veldig motivert til å komme igang med nytt treningsprogram. Ser frem mot en sommer med mye trening og sunt kosthold. Jeg går foresten mot min første sommer i mitt voksne liv der jeg føler meg vell med meg selv. Kan ikke vente med å sprade rundt i bikinien!  Tusen takk ❤
– Jeg sitter igjen med glede og stor motivasjon for videre jobbing!
– Motivasjon og en utrolig god følelse om at jeg ikke er alene.
– Mye motivasjon og glede.
– Bare positive følelser.
– Beste samling hittil! Jeg kom og var umotivert og lei, jeg drar hjem full av motivasjon og gode tanker. 🙂
– Masse motivasjon og gode inntrykk.
– Motivasjon, enda flere nye venner og lykke.
– Jeg som aldri har hatt noe som helst tro på yoga, meditering eller generelt typisk «alternative ting» er overveldet over både meditasjonen, yogaen og ordene til teamleder – og kommer garantert til å sette av mer tid til det i hverdagen.
– Har fått påfyll av motivasjon, inspirasjon og energi etter helgens samling. Blir så inspirert av både de andre i kullet og av teamleder og foredrag samt god veiledning på posering!
– Sitter igjen med en følelse av stolthet og takknemlighet. Vennskapsbånd som knyttes, jenter som forteller meg at det er inspirerende å følge meg, og jeg selv som blir utrolig motivert av andres fremgang. Det er et rørende samhold og jeg føler virkelig at kull 7 er et helt fantastisk bra kull som løfter hverandre opp og frem! Og helt rått å prøve yoga for første gang, det ga virkelig mersmak. Du, Therese, Gustav og Christian er bare helt fantastiske og jeg digger dere virkelig! 
– Jeg sitter igjen med ny motivasjon til å klare mine mål.
– Masse gode følelser og ny motivasjon! Veldig fornøyd 🙂
– Sitter igjen med ny motivasjon til å fortsette reisen! Er litt demotivert noen dager og det er tungt. Men etter samling med mye råd og nye innspill så blir dette bedre!
– Motivasjon, godfølelse og ny lærdom. <3
 

Umettelig nærhet og fremtiden

Å være for seg selv må være det viktigste her i livet. Hvordan skal vi ellers kunne vite hva vi egentlig føler og mener uten påvirkning fra andre? Har du sett hvordan noen par for eksempel bare blir en versjon av hverandre?

Daten min sover på sofaen min mens jeg skriver. Dagen startet med umettelig kos og nærhet. Helt uforpliktet, for jeg eier ikke han. Tanker jeg ofte tenker. Et menneske, så nært i kroppen og sinn, men likevel, ikke min. Vi har alltid likt å si sånt, ikke sant? Du er min, jeg er din. En god følelse å si, men egentlig bare noe vi mater vårt ego med. Vi eier ingen. Og hvis vi klarer å sette pris på hvert eneste øyeblikk uten å forvente at det skal komme et til, så kan vi vinne hver eneste dag.

Hvor vondt er det vel ikke å frykte at man skal miste noen? Man kan ikke miste noe man ikke har. En klok mann har sagt det til meg mange ganger.

Etter en lang dusj alene, lagde jeg tidenes frokost-smoothie til oss. Han satt der i bokseren på sofaen og leste på nett, tror jeg. Mens jeg kjente hvordan det var viktig å lytte til kropp og sinn. Lytte til at jeg trengte å mette noe mer i meg, og det er behovet for total tilstedeværelse. Etter frokost tok jeg på meg klær og gikk ut. En lang tur i skogen. Ingenting gjør det enklere å være til stede. Da jeg kom tilbake sa jeg ikke mange ord før jeg gikk på balkongen for å meditere. En halv time var planen, men jeg stoppet etter 25 minutter da jeg hørte en utålmodig Kiara som ville inn etter en halv natt ute. Ja, hun vekte meg i natt. Og jeg hadde dårlig samvittighet for å bli så irritert på henne som jeg ble. Det er av og til som å ha et spebarn.

Da jeg kom inn fra balkongen og den intense varmen fra solen, hadde han sovnet på sofaen. Litt som et barn som sover, kunne jeg føle kjærlighet til det sovende vesenet. Jeg liker at andre sovner på sofaen min. Venner også. Jeg tror det betyr at de slapper av og trives i hjemmet mitt.

Jeg skal snart ned på samling med teamjegliker. De har allerede startet på programmet, mens jeg har sittet her og sett på noen bilder. Jeg smiler for meg selv mens jeg ser på de fantastiske medlemmene jeg har i dette kullet. Som mange andre kull. Da jeg gikk tur i dag kunne jeg kjenne hvordan jeg gleder meg til Kull 8. Et kull med bare tidligere medlem. Et reunion-kull. Det har kommet og gått mange i teamjegliker. Faktisk flere hundre. Jeg har drevet dette i over tre år og det har blitt en del av meg.

Snart skal vi også lansere Kull 9, som blir noe helt annet. Jeg gleder meg til å slippe nyheten helt, men det er mange brikker som ennå skal på plass.

Nå må vi komme oss avgårde. Jeg skal ha et foredrag i dag med teamet, men jeg tror det blir mer en åpen prat. Vil fortelle dem om ting jeg selv har erfart, og jeg har bestemt meg for å ikke ha noen presentasjon denne gangen. Noen ganger er det fint å bare prate fra hjertet. Jeg vet at jeg har opplevd mye som andre kan kjenne seg igjen i. Det kan hjelpe mange å vise at det finnes en vei ut fra mørke tanker. Men det betyr ikke at de aldri kommer igjen. Vi må bare lære oss hvordan vi skal kjenne oss selv, og det gjør vi med å tilbringe tid med oss selv.

Tenk hvordan du må tilbringe tid med andre for å bli kjent med dem. Hva med deg selv? Det er det samme. Om du aldri tilbringer tid med deg selv og gjør ting du liker kun for deg selv, så kan du ikke virkelig vite hvem du egentlig er.

Ønsker deg en fin lørdag. Jeg har så mange gode følelser i meg i dag. Håper du også har det. Ellers kan du hente dem frem, det er mulig. Jeg utfordrer deg til å si «jeg liker meg selv» opp til 100 ganger i dag. Klarer du det? Bare si det inne i deg. Mens du gjør ting, mens du spiser, mens du går. Hele tiden. Jeg liker meg selv, jeg liker meg selv. Kjenn hvordan det manifester en ny glede innvendig.

Lørdagsklem fra meg.

 

Fotografering av nyfødt i Oslo, Bodø og Sortland.

Denne lille gutten er fem uker gammel. Jeg elsker hvordan man kan se inn i øynene på et så lite vesen, men likevel føle så mye visdom. Dette er et lite shoutout på at jeg tar foto-oppdrag i sommer.

Når jeg fotograferer nyfødte, eller de aller minste, så liker jeg å komme hjem til dere. Rett og slett fordi at foreldrene selv er mer avslappet hjemme, og at det også speiles gjennom barna. De små kopierer følelsene til mor, og jeg merket ofte (da jeg hadde studio) hvordan alt var mer stress da man forlot hjemmet.

Det tok meg ikke lang tid før jeg skjønte at hjemmefoto var greia. De fleste kundene er også leserne mine, noe som gjør at jeg også føler meg hjemme når jeg kommer på besøk. Og det er alltid veldig koselig å møte dere. Jeg føler meg privilegert som kan jobbe på denne måten.

Disse bildene er tatt på et kjøkkenbord. Foreldrene holder opp et teppe for meg bak, og ungen ligger på en pute. Lyset er naturlig, fra vinduet.

For forespørsler, send mail til anette (at) tingjegliker.no og merk med foto og sted. Jeg har masse tid til foto i sommer, og vil gjerne prioritere det. Jeg tar oppdrag i Bodø 2. august, og Sortland omegn fra 24. juli.

 

Farvel, vakreste Romset i Vesterålen

Da var det på tide å rette snuten hjemover. Jeg skriver fra flytoget akkurat nå. Det har vært noen fine dager, og jeg har allerede bestemt at jeg og jentungen reiser oppover igjen i slutten av juli. Gleder meg allerede. Det er noe med roen der oppe. Avstanden til Oslo og alt som går litt raskere. Det som jeg også elsker, men det er godt med noen pauser.

I går fikk vi besøk av Børje og mannskapet på In The Same Boat. Hvis du har sett på YouTube-filmene mine har du kanskje også sett denne filmen fra i januar da jeg ble med dem på mikroplast-ekspedisjon? Om ikke, se den så skjønner du hvilken jobb de faktisk gjør. Ikke bare for seg selv, men for oss alle.

På den tiden foreslo jeg at de skulle legge til hos pappa på Romset i sommer, og dato ble allerede da satt. Planen var egentlig at jeg skulle være med å rydde søppel, men litt forsinkelser gjorde at de ikke la til før i går kveld, og jeg måtte reise i dag morges. Likevel blir de der noen dager og feirer st.hans med pappa og mange, mange flere. Mannskapet var veldig fornøyde med det. Børje har med seg fire frivillige. En fra Italia, to fra Tyskland og en fra Singapore. De byttes litt ut underveis, slik at mange får mulighet til å være en del av denne flotte reisen langs Norges kyst.

Emilie, som bor på Myre, som har jobbet en del med meg og det jeg har gjort på YouTube, ble også med. Det var hyggelig å treffe henne her oppe. Alt er litt mer chill.

Jeg må pakke inn et lite avsnitt om dette huset. Dette er Villa Maria, som ligger på Romset rett ved pappa sitt hus. Pappa har nylig bygd det. Det er tre soverom og stue og pent bad og kjøkken. Alt er nytt og fint, og utsikten er som du ser under. Det er til leie for den som vil bo litt oppe i fine Vesterålen.

I dag morges rakk jeg akkurat innom farfar for å si adjø. Jeg fikk med meg kaffe i en kopp, en god klem og et bilde av oss. Kom plutselig på at jeg ikke hadde noen særlig bilder av oss. Farfar har alltid vært her på Romset, og døra har alltid vært åpen. Da jeg var lita, som ungdom, og som voksen. Jeg var bare 20 år da jeg rømte opp dit etter at ting gikk skeis i Oslo. En hel sommer ble jeg boende i anekset til far, mens jeg jobbet på som nattevakt på Strand Hotell på Sortland.

For noen epoker.

Etter at jeg reiste fra far, kjørte pappa meg hjem til min stemor. De er ikke sammen mer, men driver firma og holder tett likevel. Og hun har vært der siden jeg var bitte lita. Sammen kjørte vi til Harstad for å besøke nevøen min som nettopp har kommet til. Fem uker i dag. Jeg fotograferte ham så klart og jeg tenkte kanskje dele noen bilder i morgen.

Ikke lenge til jeg er fremme nå. Gleder meg til å bli hentet av daten min, som jeg har regnet ut at jeg ser mindre enn noen jeg noen gang har datet. Men det går veldig fint. Vi prater i telefonen hver dag, og jeg liker hvordan jeg har tid til å finne ut av mine egne ting. Mens jeg satt i bilen med stemoren min i dag, regnet vi ut at jeg har hatt med meg så mye som seks kjærester opp til nord, etter at jeg flytta til Oslo. Skal vi regne før den tid, så har vi vel et par stykker til.

Kanskje drøye den litt denne gangen. Holde perlen i nord litt for meg selv inntil videre. Ler litt for meg selv. Men det fine med alle de forholdene, er at jeg har det bra mellom alt. Jeg har det bra og jeg er glad for alle erfaringene. Det er ikke noe hat eller anger. Det er minner, lærdom, erfaring. Jeg har vokst enormt gjennom vært eneste forhold jeg har hatt.

Så, nok om det. Nå triller vi inn mot Oslo S her. Gleder meg mye til i morgen og team-samling!

 

Langvarig kjærlighetssorg

Når noen henger igjen i livet etter at dere for lengst har kuttet kontakt. Kanskje du til og med har begynt å møte andre, men det hjelper ikke. Jeg fikk en forespørsel om akkurat denne type innlegg, og det er faktisk et viktig tema. Dette er en type sorg som gjør at man virkelig ikke tror at det er mulig å komme seg videre. At man kanskje må føle det samme for resten av livet.

Å komme seg videre krever litt fokus. Det krever at du faktisk ønsker å komme deg ut av «hekten» som du er i. At du er villig til å ta et oppgjør med deg selv og faktisk kjenne på ting i stedet for å rømme fra dem.

Akseptere

Dette er lettere sagt enn gjort. Sett deg for deg selv, alene, med en kopp te om du vil. Ha det stille rundt deg. Ingen mobil eller andre forstyrrelser, legg det langt vekk. Aksepter først øyeblikket du er i. Du sitter for deg selv, du er alene i øyeblikket. Ingen kan skade deg, ingen kan ta på deg.

La alt som kommer frem, komme. Kanskje et par minutter begynner å svi, men hver gang tankene løper løpsk skal du igjen huske på hvor du er og hva du gjør. Du sitter der, du drikker kanskje te. Se på buksen din, kjenn på stoffet. Eller bare se ut i luften og hør på alle lydene som er mulig å fremdrive. Hva hører du? Kanskje kjøleskapet lager lyd, eller andre elektroniske ting som vi aldri tenker over at lager lyder.

Kjenn på sorgen din når du virkelig kjenner ro der du sitter. Tenk på ham/ henne. Gjør det vondt? La det gjøre vondt. Fokuser på smerten og kjenn hvordan den tar deg. Men så skal du ikke sitte å mimre over tapt tid, du skal erkjenne hva du føler.

Slippe fortiden

Du må akseptere at det er over, at det ikke var ment, for da hadde det vært. Tenk ferdig alle tankene dine, men ikke stagner. Tenk over hvorfor ting ble som de ble, og tenk på hva du savner mest. Hvorfor savner du akkurat det? Var det fordi vedkommende fikk deg til å føle deg vel?

Aksepter at vedkommende skal videre uten deg. Er du glad i ham eller henne, så ønsker du han eller henne alt godt uansett hvilket valg dem har tatt i livet sitt. Aksepter det, si det høyt. Kjenn hvordan skuldrene dine blir lettere når du aksepterer at vedkommende lever et liv uten deg, og forhåpentligvis er lykkelig.

Så skal du forstå at vedkommende ikke eksisterer i ditt liv. Kun i tankene dine. Hva er fortiden? Hvor er den? Kan du gå tilbake i den? Nei. Det er kun dette øyeblikket som eksisterer akkurat nå, og fortiden er bare tanker du lager for deg selv.

Du må gi deg selv kjærlighet

Vi kan ikke bruke nok tid på å forstå dette. All kjærlighet du noen sinne har følt, kom fra deg selv. Ikke fra noen andre. Du måtte rett og slett ha noen andre til å dra det frem fra deg, men alle de gode følelsene kom fra deg selv. Og de er der ennå. Klarer du fokusere på å være helt tilstede i det øyeblikket som er akkurat nå, så vil du kjenne at det kommer frem.

Se rundt deg. Hva har du i livet ditt? Ikke tenk på mangler, det er bortkastet. Hva har du? Du har akkurat det som du har, ingenting mer, ingenting mindre. Å vie det som ikke er, en tanke, er bortkastet. Det er dette du har, det er her du er. Fungerer kroppen din? Har du tak over hodet? Fantastisk om så.

Det er gode ting i vente. Alltid. Men livet fungerer slik at når du stagnerer og tviholder på noe som var, så vil aldri det fine som ønsker å komme i livet ditt, få plass. Du blokkerer din egen lykke, med andre ord.

Mester over egen sinn

Alt handler om hva du velger å bruke tid på. Les den setningen en gang til. Si dette til deg selv, høyt: «Alt handler om hva jeg velger å bruke tid på. Hva jeg velger å tenke på.» 

Ja, det er så enkelt. Det er du som velger å dyrke sorgen. Det er du som velger å ikke gi slipp. Så nå som du har bestemt deg for å gi slipp, og nå som du har akseptert at du skal leve videre, så skal du forandre noen ting fremover.

Hver gang han eller henne popper opp i hodet ditt, så skal du velge å ikke tenke på det videre. Du skal aldri følge vedkommende på sosiale medier, eller bruke tid på å mimre. Det er fortid, som ikke eksisterer mer. Har du ting som minner om? Kast det. Du har ikke bruk for det, det er ingen grunn til å ta vare på det.

Er du rett for slette vedkommende på Facebook? Hvorfor? Slett. Ikke se deg tilbake. Ingen har noe med hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men dette er ditt liv. Hvis vedkommende ikke er i ditt liv mer, så trenger dere heller ikke følge hverandre i sosiale medier for å holde på noe som ikke «er». Eller for å fornekte sannheten.

Ærlighet

Vær ærlig, hver dag. Hver ærlig mot deg selv, mot andre. Uansett hvor liten løgn du har lyst å fortelle, vær ærlig. Skal du unngå et menneske, vær ærlig. Ikke skån noen for sannheten. Vær stille, eller snakk fra hjertet. Inne i deg bunner alt i ren kjærlighet. Det betyr at under all ærlighet er det kjærlighet, selv om det kan virke hardt og slemt. Du må ta vare på deg selv og ditt liv. Omring deg med mennesker du liker å være med, som du ønsker å være god mot. Fjern mennesker som gjør deg sliten, tar energi eller baksnakker andre. Negativ energi er ikke bare litt destruktivt. Det kan gjøre oss syke og slitne om det blir for mye.

Tillatt deg alenetid

Gi deg tid til å være alene. Ikke se på andre sitt liv, ikke se på din fortid. Vær i nuet og lev med glede. Den gleden som finnes i deg, den vil ut. Gå turer for deg selv, se på naturen, se på mennesker. Tenk fine tanker og slipp alle de tankene som er dårlige. Når de kommer, observer dem. Følg med hva som skjer, når du tenker dem. Du kan velge å tenke fine tanker.

Det handler alt i alt om å ta vare på seg selv. Jeg hadde en herlig åpenbaring når det kom til å det å forstå hva som er kjærlighet, og hva som er egoet vårt. Mange ganger tror vi at vi elsker noen fordi vi bare ikke vil miste dem. Vi eier ingen. Derfor kan vi ikke miste dem. Det er umulig å miste noe vi ikke har. Og kjærligheten, den er jo i oss. Så den kan vi ikke miste, men vi kan miste kontakten med den (oss selv).

Jeg vil dele denne låten med deg. Gi teksten til deg selv fra deg selv.

 

Veddet 10.000 kroner mot pappa på dette. . .

Jeg vet ikke om jeg er tullete, eller om det er en mening når ting som dette skjer. Og hvordan det startet husker jeg ikke helt heller. Det var i alle fall en samtale på flyttejobben i dag (jeg hjalp til med et flyttelass i flytte-firmaet til pappa), som var mellom meg, min stemor og pappa. Mens hun prøvde å avbryte det hele flere ganger, stod jeg og pappa og så på hverandre med et konkurranseblikk. Hvem bruker kortest tid fra Romset til Smines og tilbake?

Vi kom hjem på kvelden og jeg var motivert etter at jeg hadde tatt ham i hånda på det. Jeg og jentungen skal opp igjen hit om tre uker, og vi har veddet om hvem som løper denne strekningen på kortest tid. 10.000 kroner skal ligge på bordet. Taper jeg, så mister jeg dem umiddelbart. Vinner jeg, så har jeg 10.000 kroner mer. Pappa er 53 år. Jeg kan ikke tape. Jeg er 31 og burde klare å ha bedre utholdenhet enn ham. . .

Klokka 21.00 i kveld startet jeg på min lille testrunde. Jeg slo på appen som ligger på Samsung-mobilen. Aldri prøvd den før. Jeg starter på jogginga og en dame snakker til meg underveis. «Slow down». Mange ganger sa hun det. Jeg ville kjøre på litt raskere, men tenkte at jeg måtte lytte til appen da jeg ikke kan huske sist jeg har løpt i en time.

Etter et stykke begynner det å regne. Deilig. Så lenge jeg ikke stopper blir jeg ikke kald, tenker jeg. Pappa mente det var fem kilometer én vei, men jeg har ikke kommet til enden av det hele da hun (roboten i appen) opplyser meg om at jeg har kommet halvveis.

Ute ved enden prøver jeg å være lynkjapp og ta et bilde. Da har jeg passert seks kilometer, og bare på dette bilde-stoppet opplyser hun meg om at jeg har pauset økten. Jeg er kjapt på fotene igjen og jogger hjemover. Det går veldig fint og jeg er motivert som bare det, helt til appen sier jeg er ferdig fordi jeg har passert 60 minutter. Da har jeg lang vei hjem ennå. Jeg må bare omkalkulere litt i hodet og sjekker om appen fremdeles teller mens jeg løper. Det gjør den. Jeg fokuserer på å bare være i nuet og ser fremover. På ørene spiller ZAYN. Det er utelukkende låter fra ham jeg har hørt på hele veien. Shuffle.

Jeg er tilbake på Romset ved garasjen til farfar akkurat klokken 22.30. Det betyr at jeg brukte 90 minutter og strekningen viste 13,53 kilometer.

Inne prikket det i hele meg. I ansiktet og i kroppen. Det var nesten rart å stoppe. Tok av meg sokkene som var gjennomvåte og lagde meg straks en proteinshake. Dette kan jo være interessant å jobbe mot. Aldri har jeg hatt noen konkurranse-opplegg rundt løping. I morgen skal vi sette en dato slik at det blir alvor av det. Kanskje jeg kan høyne beløpet om jeg virkelig klarer å få kondisen min opp? Håper knær og alt holder og fungerer på topp. Vil ikke nevne plager engang. Vil bare tenke meg i superform 🙂

Nå er klokka midnatt. Det er arbeidsfolk rundt her og pappa er ute. De holder på å lage en stor gapahauk nedenfor huset her. Er så lyst at man aldri skjønner at det er natt her. Men det er deilig, jeg har ikke brydd meg så mye om klokka. Lagt meg når jeg er trøtt, våknet av meg selv når jeg var ferdig uthvilt.

Jeg skal legge meg nå, skrive mer i morgen. Lag en fin torsdag! Sommerferien starter virkelig nå 😀

 

Noe i oss er alltid det samme

Rart hvordan mange år plutselig forsvinner når man mimrer. I går dro jeg på en biltur, sammen med en av mine beste venner fra barndommen. Tor-Magne og jeg har virkelig opplevd mye sammen, og vi har hatt veldig mange minnerike stunder sammen. Nå har det gått mange år uten av vi såvidt har sett hverandre. 10 år, faktisk. Vi har hilst et par ganger, men vi har aldri hatt kvalitetstid som vi hadde i går.

En ting i oss vil alltid være det samme, vil det ikke? En type humor, en type måte å prate på? Vi lever to totalt ulike liv på så mange måter, men så kan vi likevel sitte sammen som dette og le til vi griner. Vi har ulike verdier på så mange måter, men så har vi likevel den tingen som vi en gang skape mellom oss. Det er fint. Og det viser hvordan vi aksepterer hverandre for det vi er. Ikke bare det vi var.

Det er så nydelig her oppe, og det er rart med det hvordan jeg forandrer meg her. Slapper av på en annen måte. Som at tiden blir litt borte. Jobber jo, men jobber med mye mindre stress. Og når jeg ikke har jobbet eller gått tur, så har jeg sett på Suits. Herregud, så avhengig jeg ble. Tror pappa ble en liten smule oppgitt av å se meg sitte med den serien så mye, men i natt rundet jeg sesong 6 og da er det stopp frem til neste sesong.

Nesten litt lettet av at det er over. Og jeg forstår hvordan jeg egentlig ikke er rustet for å se på serier. Det skjer sjeldent, men når det først skjer.

Nå skal jeg inn til Sortland og hjelpe til med et flyttelass. Føler meg som 16 igjen. Hjemme hos pappa og blir med på jobb. Men hyggelig å hjelpe til. Det er ikke jobben jeg har i hodet, så jeg vil føle det litt annerledes. Pakke et flyttelass. Det var det jeg jobbet med store deler av ungdomstiden min.

 

Vil du bli kjendis?

Jeg husker et møte med en journalist fra Se & Hør. Han visste at jeg kjente mange kjendiser og lurte på om jeg ville få lønn for å tipse om hendelser. Det var en svært ubehagelig tanke å skulle tipse om privatlivet til vennene mine. Noe jeg så klart ikke ønsket å gjøre. Videre spurte han om jeg hadde noen alvorlige hendelser som hadde skjedd i familien min, slik at de kunne skrive om det. Noen som hadde dødd i en ulykke eller noe.

Jeg ble kvalm av å tenke på at jeg skulle ta penger for å fortelle om døden til mamma i et sladderblad. Sitte på et bilde ved en gravstein og fortelle om min sorg. Det var ikke aktuelt. Og med alt dette var det vanskelig å være en aktuell kjendis over tid. Jeg kunne jo beholdt ansiktet mitt i medier ved å fortsette å mate på hver gang de hadde interesse av meg. Og jeg kunne beholdt en frisyre slik at folk kjente meg igjen, men jeg har sett ut som mange forskjellige. Interessant hvordan behovet for å vise det på utsiden kom, hver gang jeg endret meg på innsiden.

Foto: Kjell Ruben Strøm

Hvorfor skriver du? Fordi jeg liker det. Det gir meg glede å uttrykke meg gjennom ord.

Hvem skriver du for? Jeg har alltid skrevet, og det gir meg bekreftelsen på at jeg først og fremst gjør det for meg selv. Jeg skrev dagbok allerede da jeg var sju år. Det var for meg. Nå er det ikke bare for meg, men også for alle de som vil lese.

Hvem ønsker du at skal lese? Jeg ønsker at de som får noe ut av det jeg skriver, skal lese. Jeg ønsker dypt inne i meg selv å gjøre en forskjell. Jeg føler og tror det er bruk for meg i denne verdenen av overhysteri på kropp og utsteende. Jeg håper jeg kan være en balanse mellom disse to ytterpunktene. Det totalt materalistiske, og det dypt spirituelle.

Ønsker du å være en motstander av alt det ytre? Nei, jeg vil ikke være en motstander. Jeg ønsker å akseptere verden slik den er akkurat nå, for jeg kan ikke endre alt jeg ønsker umiddelbart. Jeg ønsker å inspirere andre til å se innover i seg selv. Ikke bare lete der ute.

Men du publiserer jo titt og ofte nakne, eller lettkledde bilder av deg selv? Ja, jeg gjør det. Jeg vil ikke at det skal være enten eller. Jeg vil at det skal være helt okei å være påkledd eller naken. For min del kunne vi badet nakne i sjøen alle sammen. Kroppshysteriet har nesten fanget oss ved at det er seksuelt straks man kler av seg. Hjemme går jeg mye rundt i bare trusa om temperaturen tilsier det. Jeg soler meg toppløs om det er lov, noe som jeg synes er absurd at ikke skal være det. Brystvorter har både menn og kvinner, men vi kan ikke vise dem. Og jeg tror at det faktum at vi skjuler dem, har gjort det til noe seksuelt. For hva er egentlig brystene våre? Det er patter som bærer på melk. Slik som kua, kattene eller andre dyr som brystføder barna sine.

Ønsker du å være kjent? Ja. Jeg ønsker det. Med et formål om å nå ut til mange som trenger det. Jeg veier ofte ordene anerkjent og kjendis. Jeg ønsker ikke å være en kjendis på en måte hvor det nesten daglig blir skrevet om hvem jeg kysser – eller om jeg har gått opp eller ned i vekt. Det er jeg veldig sikker på at jeg kunne ha vært, mange ganger, hvis jeg virkelig ville. Men hver gang jeg har vært i rampelyset, har en del av meg flyktet fra det. Selv om jeg  har oppsøkt det og ønsket det når det ikke kom til meg.

Da jeg var programleder i TV 2 hadde vi medier som nesten daglig kontaktet oss. Jeg datet på daværende tidspunkt en som også var mye i rampelyset og jeg fikk uendelig med telefoner fordi noen hadde sett oss sammen. Jeg ville ikke bli kjent for å være dama til noen, og avskrev alle rykter gang på gang. Jeg hadde lønn for å jobbe i TV, men også for å stille opp på disse tingene.

Vi hadde også en tett-på opplevelse av hvordan mediene opererer. Hvordan skulle nyheten om programmet vårt lanseres? Produsenten av showet ønsket veldig at det var VG-helg eller den type medier som annonserte det. Men i kantina på TV 2 hadde en journalist fra Se & Hør vært tilstede, og deretter truet med å spoile det hele med mindre de fikk skrive saken og lansere det. Det endte med at jeg og de to andre jentene måtte stille opp på en fotografering for Se & Hør, på Huk. Badestranden Huk. Der skulle vi stå med surfebrett, noe jeg synes var litt kleint da jeg aldri hadde surfet i hele mitt liv.

Men likevel gjorde vi det. Vi poserte i vannet i korte shorts og sprudlet over at vi snart skulle jobbe som programledere i TV2. Da saken ble publisert hadde de valgt å bruke et bittelite bilde og kun skrevet en liten kommentar om programmet. Jeg husker hvor skuffet produsenten ble. Men det skulle ikke ta lang tid før de virkelig slo til. Da programmet ble totalt slaktet ble det trykket en dobbeltside i Se & Hør med bildet av oss ute i vannet. Tittelen ”Kjøler seg ned fra kritikken”, hadde ingenting med oss å gjøre. Vi hadde ingen dialog med Se & Hør mellom premiere og denne saken.

En annen gang fikk jeg tilbudt 12.000 kroner for å bli avbildet i Se & Hør på Tusenfryd med min datter som da var 1 1/2 år. Jeg måtte takke nei da også. Hva hadde hun der å gjøre? Så strebet jeg med å være den kjendisen jeg kanskje burde vært for å bli fjeset som ble overeksponert. Noe jeg trodde skulle gjøre meg lykkelig?

Programmet endte forresten opp med å bli TV2 sin fjerde største fiasko gjennom de siste 20 årene, og ble tatt av etter fire sendinger. Program fire ble aldri sendt, da vi hadde bombingen i Oslo og dramaet på Utøya på samme tid. Jeg husker avisen dagen etterpå. Det handlet om bombingen og alt som skjedde, og likevel var det en halvside med oss. Tatt av skjermen.

Opplevelsen av å være programleder i beste sendetid, live, uten manus, var gull verdt. Selv om kritikken ikke var like gøy. For meg som blogger gikk det kanskje litt enklere enn for de andre. Jeg visste at jeg ikke skulle lese i kommentarfeltet på VG og jeg hadde allerede blitt herdet av usaklige kommentar fra fremmede folk.

Jeg er takknemlig for alle erfaringene jeg har fra alle disse periodene. Jeg erfarte noen år senere å være med i en realityserie, og jeg hadde det kjempemoro. Likevel opplevde jeg hvordan jeg ønsket kontroll over det som kom ut, og hvordan jeg kjente på behovet for å bli fremstilt riktig. Jeg hadde mitt første panikkanfall under filming og det ble brukt til å promotere serien gjennom hele sommeren før premiere. Dette skremte meg veldig og jeg husker hvordan jeg gruet meg til at noen som var glad i meg, måtte se denne forferdelige opplevelsen på TV. For meg var det ikke bare et anfall, men en døden-nær opplevelse.

Det ga meg også muligheten til å dele opplevelsen av angst og prate om det. Og jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, om ikke det anfallet ble fremprovosert. Det var starten på min reise innover, noe jeg er evig takknemlig for.

Jeg kjempet en indre kamp denne perioden. Kampen mellom å ville være kjent, men ikke få den tilfredstillelsen jeg hadde sett for meg. Desto mer jeg var der ute, var jeg mer alene når jeg først satt inne. Og alle trodde oppriktig at jeg var opptatt, for de som var ekte venner ble stille. De trodde jeg var så opptatt hele tiden. Som om at fem minutter på en rød løper betydde at jeg ble stående der en uke i blitzregnet.

Denne sommeren var jeg over alle hauger. Jeg gjorde et stort PR-stunt for Vålerenga, og jeg brukte alle mediene jeg kunne til å få dekket det. Jeg tok eksamen i journalistikk, jeg var programleder i TV8, jeg var i realityserien og jeg startet Ting Jeg Liker AS med et brak. Jeg datet flere, jeg opererte igjen på grunn av komplikasjoner og jeg møtte veggen igjen. Jeg ble forsøkt overfalt på Grünerløkka (det gikk bra), og jeg begynte å se meg over skulderen. Jeg gikk fra å være kjempesosial og uredd for alt, til å bli en som ville hjem straks jeg var i store forsamlinger.

Og alle disse erfaringene uten å noensinne ha vært en A-kjendis. Jeg har bare smakt på det. Jeg har smakt på så mye, på så mange miljø. Jeg har hatt kjærester som har vært så langt fra hverandre sin personlighet, men samtidig en liten del av mine mange personligheter. Om det kan sies.

Jeg ønsker å være en påvirker i sunn forstand. Jeg ønsker at mange skal vite hvem jeg er, men også hva jeg står for. Noen ganger må jeg ta kjendis-aktige valg. Delta på ting for å henge med på det som skjer, selv om jeg på mange måter kunne tenkt meg å slette alt. Kunne tenkt meg å bo utenfor byen, dyrke min egen mat og bare leve i tilstedeværelsen av selve livet uten å bry meg med noe mer.

Men jeg føler et ansvar.

Jeg føler at denne rollen som blogger har en større mening enn at jeg bare endte opp der. Jeg vet mange trenger meg, fordi jeg har fått det bekreftet. Jeg får titt og ofte lange mail, eller tekster fra lesere som har blitt ”reddet” av mine tekster. Det føles ut som en bekreftelse på at jeg ikke skal forlate de offentlige ordene mine. Da jeg bestemte meg for å slutte å blogge for godt over et år siden, var det mange tårer der ute. Lite skjønte jeg hvor mange trofaste lesere jeg hadde som nesten daglig fant mot i mine ord. Mine ord.

D i s s e  o r d e n e  s o m  j e g  h a r  s k r e v e t  a v  r e n  k j æ r l i g h e t.

Men det var et press der en periode, og det har vært vanskelig å være en blogger i utviklingen av bloggere. Det er ikke bare den knippen med bloggere som vi var. Det er hundrevis, tusenvis. Det er så mange, og det er så mye usunt. Hvor mange blogger skriver om det som egentlig er?

Jeg stiller meg selv spørsmål for å vite hva jeg står for. Gjør du det for deg selv? Stiller du deg selv spørsmål noen gang? Vet du hvorfor du tar alle de valgene som du tar? Fordi noen andre gjorde det, eller fordi du selv ønsket det dypt inne. Er du en del av flokken, eller er du en som tar bevisste handlinger mellom mange flokker?

Reisen min innover er ikke lett på samme tid som jeg skal leve i dette samfunnet og bli litt akseptert. Jeg må akseptere verden for det den er, selv om jeg har opplevd en annen verden. Og jeg må akseptere at veldig mange ikke har forstått hva det betyr å virkelig akseptere ting for det dem er. Akseptere meg for mine forandringer og mine valg. Jeg velger å spise plantebasert og opplever veldig ofte at jeg må forsvare det valget. Det kan være slitsomt, men jeg ser igjen på dette som en oppgave jeg har fått tildelt. Å være en påvirker.

Bidrar jeg til kroppspress? Jeg ønsker på ingen måte å gjøre det. Jeg har tatt et valg om å ikke ta botox, og jeg har så klart hatt tanker som alle andre om ansiktet mitt. At det forandres. Jeg elsker meg selv for den jeg er, og alt som skjer i dette fjeset. Det vil jeg vise. Derfor holder jeg ikke disse løftene bare for meg selv, men også for dere som leser det jeg skriver og følger med på det jeg gjør. Jeg føler at det er viktig at jeg, og flere med samme holdning til å forandre på kroppen, viser at det vakkert å eldes. Jeg trener, spiser godt, vedlikeholder meg selv, for meg selv. Men også for dere. Jeg har det i bakhodet, at jeg vil være et sunt forbilde. Dog ikke fanatisk.

Det er vakkert å være i forandring og linjene og alt som følger med er noe som er fint. Vi aksepterer ikke oss selv når vi prøver å forhindre det som er. Vi aksepterer ikke naturen og naturens lov når vi prøver å endre den. Ville du stanset barnet ditt fra å vokse? Nei. Du ville aldeles ikke det, selv om du så klart ønsker å beholde babyen din. Du følger utviklingen av ditt barn som det vakreste som finnes, ikke sant? Og det vakreste som finnes stopper ikke når du er 25, 30 eller 40 eller 60. Det stopper aldri. Vi er i konstant utvikling og vi er et mirakel i oss selv, hvert eneste sekund av våre liv.

Se på hånden din. Beveg på den. Bare se på den og beveg på den, fokusert. Er det ikke helt fantastisk at du bare kan tenke noe og at kroppen din gjør det? Eller at du bare kan føle noe, og deretter tenker du noe?

Jeg vil vise deg hvordan ting fungerer på innsiden av oss. Inspirere deg til å se innover og forstå hvor stor en del av deg som er overjordisk og fortryllende. Vi er ikke tankene våre, vi er ikke kroppen vår. Vi er noe mye dypere, og det er uendelig. I et samfunn som går til det ekstreme og det ytterlige, må vi til slutt se innover. Enten det, eller dø ulykkelig. Jeg vil forlate kroppen min med et smil om munnen, og jeg ønsker at alle mine venner skal ha forstått at jeg da har gått videre til noe som er vakkert. Jeg ønsker ikke at mange mennesker skal sørge over meg og min død. Føle de mister meg. Jeg vil de skal vite at jeg er der selv etter at legemet er opphørt. Og de skal smile, le og være glad for meg.

Vi lærer så mye galt her i livet. Og det har blitt virkelig ille. Hvor mange tror ikke at de trenger å kjøpe noe? At de skal bli mer hel eller mer glad av å eie mer? Ting tynger. Jo mer du har, desto tyngre er det.

Jeg har lært at ingen gutt kan gjøre meg lykkelig. Tro meg, jeg har vært med mange. Og jeg har slitt med å være alene, som om verden raste uten at jeg hadde noen. Ingen penger gjør deg lykkelig, heller ingen status. Du kan eie mer enn noen, men likevel være ulykkelig. Så tro aldri at du må vente på lykken, jobbe for lykken frem i tid eller tjene penger nok til å kjøpe den. Heller ikke være svaret på en barbie-dukke for å finne kjærligheten. Den som elsker deg, elsker deg først og fremst for det som er mellom ørene dine. Og det burde være deg selv, ikke inntrykkene og vrangforestillingene som florerer i sosiale medier.

Nøkkelen til all forståelse er stillhet. Det er så nært at du ikke kan forstå det med dine egne tanker. Inne i stillheten ligger det og venter. Du kan aldri komme i kontakt med deg selv, før du er stille. Du hører ikke deg selv bak konstant støy. Fra du våkner til du legger deg. Ikke et sekund skal du tåle å være stille eller ikke gjøre noe. Du skal alltid fylle hvert et tomrom med å lese, se noe, oppdatere deg. Eller hva?

Stille i ditt sinn, slipp deg selv inn. Eneste vei ut, er inn.