Du skal få en dag i morra

I går kveld hadde jeg en utblåsning. Og i dag føler jeg meg bedre. Jeg hadde en tøff dag, og jeg bestemte meg for å dele den. Det er lenge siden jeg har gjort noe sånt, mens jeg har sittet i det. Det er ikke mange dager som det, men de finnes, for de aller fleste. Nøkkelen er jo hvordan man takler det. Hva gjør man når man er nede for telling?

I går visste jeg at flere ting spiller inn. Det er mye jobb, jeg var sliten på kvelden, tankene mine var ekstra tøffe mot meg. I li’vet mitt har jeg så mange bein å stå på, og jeg vet at jeg er kreativ og kan utrette mye. Jeg vet at potensialet mitt er skyhøyt, slik som ditt også er. Det handler bare om å se det. Likevel har vi dager vi ikke takler like bra, og jeg føler det var viktig for meg å vise det i går. Verden ble mørk, for meg også.

Noen ganger hjelper det å vite at det finnes flere i samme situasjon. Derfor vet jeg hvordan det kan hjelpe andre at jeg faktisk deler. At selv jeg som har drevet med selvutvikling i lengre tid og opplevd livet på det høyeste og mest fantastiske, også kan være langt nede i kjelleren og kjenne meg umotivert og sliten.

I dag har jeg stått opp tidlig, meditert i 45 minutter og sett på soloppgangen. Jeg lagde frokost til jentungen og sendte henne avgårde til skolen sammen med stesøsteren som kom innom for å ta følge. Jeg har hatt en interessant dialog med katten fordi hun gikk på kjøkkenbenken til tross for at jeg har sagt at det ikke er greit. Skal kaste meg rundt og fikse klart til møte med assistent og coacher. På agendaen står det å planlegge alt vi kan før helgen. Therese har vært rene jordmoren i natt, da katten hennes har fått seks kattunger. Gleder meg til de har åpnet øynene, for da vil jeg fotografere dem!

Dette er den mest hektiske uken i teamjegliker-året. Denne gang har jeg ikke barnefri, og det er kort tid til oppstart med K7. Vi gleder oss til å sitte ene og alene med forberedelesene til neste kull, men først må vi få disse i mål. Det er mange spente. Vi har rekord-mange på scenen i år, men det er også noe frafall på slutten. Det er vanlig, da oppkjøringen de siste ukene er beinharde.

Vel, nå skal jeg gripe dagen. Jobbe som en helt og være supermamma etterpå. Kanskje det blir boksetrening på meg og jentungen i ettermiddag hvis lekser går knirkefritt. Det er jo et spenningsmoment i seg selv.. lekser. 🙂

Lag en fin dag!

 

Lei av å være sterk

Bare få det ut. Alt sammen. Bare skriv det ned.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det renner gjennom meg. En slags skam over hva jeg ikke har delt. At jeg ikke har klart å blogge slik jeg alltid har gjort. At jeg nå, som sjef og leder og alt, må være så mye sterkere. At jeg må tåle så mye mer.

Hvordan skal jeg forklare det å være en leder. Det er så mye ansvar at mennesker tror du blir udødelig. Kan du se det for deg? Alle de store lederne. Alle de som har en stemme over hele landet. En sjef her og en sjef der. Det handler så klart om struktur og system, men det er også følelser. Noen har mer enn andre, jeg har overflod. Alltid vært sånn.

Det er ingen forskjell på det inne i oss, selv om vi har oppnådd mer eller mindre. Når jeg nå kjenner ansiktet mitt trykket mot veggen, er det litt annerledes, men like vondt.

Kjenner et mørke som sier at jeg ikke vet hva jeg driver med. Hvordan har det seg at jeg som har utrettet så mye, ikke har peiling på hvor jeg skal? For uansett hvor mye en utretter, så er det akkurat nå disse følelsene er. Det spiller ingen rolle hva jeg har gjort, hva som er lagt bak. Jeg vet likevel ikke hvor jeg skal akkurat nå.

Jeg har alltid elsket å dele. Elsket å ha dere med meg på reisen min. Hvor lenge gjorde jeg ikke det? Fra før jeg ble mamma. Hele mitt voksne liv har jeg delt. Så startet jeg teamjegliker og involverte mange, mange mennesker i livet mitt. Det har gitt meg så mye glede, men det har også gitt meg utfordringer som jeg aldri trodde jeg måtte møte. Jeg har møtt større utfordringer som teamleder, enn jeg har i hele min blogg-karriere på 11 år.

I dag har jeg en blå mandag. En drittmandag. En kjip mandag. Jeg vil egentlig ikke skrive dette, for jeg vil ikke vise meg svak. Men samtidig plager det meg. At jeg har blitt redd for å vise meg svak, bare fordi alle forventer at jeg skal være sterk. Det føles sånn. Forventninger. Et press jeg tidligere ikke har kjent på. Livet drar meg litt alle veier nå, og jeg har vært tålmodig en stund. Ventet på at brikkene skal lande så lenge jeg bare gjør det jeg må og er snill mot dem rundt meg.

Hvor skal jeg?

Jeg griner og jeg griner. Det bare stopper ikke. Og jeg kjente at nå vil jeg skrive alt. Jeg orker ikke å være sterk, for det hjelper meg ikke nå. Føler jeg har holdt en demning så stor at armene mine knekker under den.

– Ikke vis deg svak! 

Bloggen ble plutselig noe annet, fordi jeg ikke delte helt hvordan jeg har det. Fordi jeg ikke turte. Men det er dette bloggen min alltid har vært. Et rom for oppturer og nedturer.

En kamp med verden og meg selv. Vil hjelpe, gjøre fine ting, inspirere andre. Vil ha det bra og leve sånn som jeg vil, ikke sånn som noen en gang sa jeg burde leve. Sosiale medier, team, bok, planer, prosjekter. Jeg har så mange ting jeg vil utrette og gjøre, men akkurat nå vil jeg bare forsvinne.

For på siden av alt dette, så er jeg bare meg. Jeg er mammaen til jenta mi og jeg har i mange år dedikert livet mitt til henne, og jobb. En reise, har vært en jobb. En ferie, har hatt med seg jobb. Jeg lever for å dele, og det har jeg akseptert. Men hvordan kan jeg leve av å dele hvis jeg begynner å legge et laken over åstedet slik at ingen ser det?

I forrige uke koblet jeg meg av fra alt. Kjente at jeg ville være borte fra alt. Jeg ville ikke at noen skulle se meg. Og på frokostseminar her om dagen fikk jeg høre av noen som har kjent meg lenge: – Jeg liker ikke å se deg sånn.

Hvordan sånn? Hva skjedde? Mistet jeg gnisten min igjen? Hvor mistet jeg den?

Jeg vet ikke hva som skjedde med å ikke dele, men jeg vet at det var sånn jeg blogget. Det var akkurat av denne grunnen. Jeg delte ting som ga meg en god følelse. Bloggen har alltid vært som terapi for meg, men plutselig ble den noe annet. Og det er jeg lei meg for. Så da er det i alle fall sagt. Jeg er ikke udødelig selv om jeg har hatt en personlig reise som har gjort livet bedre enn noen sinne. Det er så mye mer.

Og jeg tror det er viktig å huske når vi ser andre. Ser vi suksess og smil, så er det ofte mye tungt arbeid bak som aldri har blitt snakket om. Jeg har jobbet så hardt, så lenge. Jeg har delegert arbeid, fått hjelp. Men jeg har også stått gjennom baksnakking og sykt mange hinder og utfordringer. Jeg har vokst på det, men jeg er fremdeles ikke udødelig, jeg heller.

 

Vinn to billetter til vinterlyd 2018!

Reklame for Nescafè Gull

Jeg fikk en fin oppgave av Nescafé Gull, som gikk ut på å være med en venn jeg ikke har sett på lenge. Jeg og Therese jobber sammen, men har tidvis utfordringer med å plassere vennskapet i jobb. Nå har vi kun kommunisert jobb lenge, og jeg har reist mye i det siste. Anledningen til å ta en pause over en kaffe, passet utmerket. Det er viktig å ta vare på vennskapet om man jobber mye sammen.

Vi smakte på noen nyheter fra Nescafé Gull, og jeg fortalte sjokkerende historier fra mitt opphold i Marokko. Og da merker jeg hvor viktig det er at jeg og Therese faktisk har det moro på jobb. Ikke at vi bare sitter med oppgaver og glemmer og le og smile. En perfekt pause.

Hvor ofte tillater du deg å ta fri fra autopiloten, sosiale medier og gjøremål? Bare sitte og prate uavbrutt. Mobil på lydløs, ingen vibrasjon. Med et annet menneske som du faktisk lytter til. Med en venn som du lytter til uten å ta opp mobilen hvis den vibrerer. Som du viser respekt ved å være tilstede i ordene og alt en sier.

Vi har det så travelt, hele tiden. Vi har ikke tid til å prate mer. Vi bare skriver, beklager og henter oss inn. Kjenn på følelsen av å stoppe opp. Helt. Være bare her og nå uten tankene om hva du skal etterpå, eller hva du gjorde i sta.

Straks en annen tanke dukker opp, minner du deg selv på at du er her. Alt annet kan du tenke på etterpå. Denne respekten vi viser til andre mennesker ved å være tilstede. Den dør ut om vi ikke tar vare på den. La oss se hverandre inn i øynene, kjenne energien og tilstedeværelsen i hverandre. Dette øyeblikket vi to skaper sammen, som er kun vårt. Vi trenger ikke være på hele tiden. Vi kan være av og lagre noe i hjertet uten at det må publiseres.

Ironisk at jeg publiserer dette for å fortelle om det, men det er faktisk viktig.

Mens vi lar det ”viktige” vente, går årene. Merker du ikke det? Når skulle du starte å leve skikkelig? Du skal bare tjene litt tid, eller få ferdig den greia, eller bare gå et år skole til. Bare, bare, bare.

Livet er nå. Ikke i morgen etter den tingen. Når vi lærer dette kan vi nyte livet også. Ikke ta livet for seriøst. Det skal være moro.

Derfor er det en fin start og vie mer tid til å prate med mennesker, og være tilstede. Uten noe annet. Og når man er det, så blir plutselig en liten kaffepause på 30 minutter, noe man fikk noe ut av. Noe som gleder en og noe man husker. Også fikk vi smake på den nye runde smaken til Nescafé Gull!

Den nye NESCAFÉ Gull er tilført Arabica-bønner dyrket i fjellsidene. Men hvilken fjellside? Og hva er Arabica? Ved noen tastetrykk fant jeg ut at Arabica-bønner kommer fra Etiopia. Planten er antatt å være den første til å lage kaffe av, ettersom det har vokst i søndre Arabia i over tusen år. Kaffe fra arabica-bønnene utgjør nær 80 % av all kaffeproduksjon i verden.

Den er brent gylne og malt 10 ganger finere enn normalt for å frigjøre rikheten av kaffebønnens innerste sjel, noe som gir en fyldigere og mere delikat smak.

For å hjelpe alle med å gjenoppta kontakten med de få, spesielle menneskene i livene våre, vil Nescafé Gull også gi en sjanse til å vinne 2 backstage-billetter til Vinterlyd!

Klikk deg inn HER for å delta i konkurransen!

 

Offline, mensen, stjerner og Netflix.

Det har snart gått en uke uten at jeg har vært på sosiale medier. Jeg har ikke lest noe, ikke oppdatert meg på noe. Fokusert på jobb, vært med jentungen, eller alene. Denne uken er barnefri. Ingen apper på mobilen. Ikke IG, ikke snap, ikke FB. Fantastisk å være av i små perioder, og veldig riktig for meg. Og ja, jeg har vært på en date. Men det er ikke noe å skrive om ennå. Jeg tror jeg er en veldig avansert person å matche med.. men det skjer når det skal skje.

Akkurat når sitter jeg på en café og skriver. Funky Fresh. En vegansk restaurant på DOGA i Hausmannsgate. Jeg elsker dette stedet. Det er så uendelig mye god mat og bestille. For å komme hit tok jeg bussen. Jeg har vært i møte og til det møtet endte jeg med å ta fem busser før jeg klarte å komme til riktig sted. Ler av meg selv. Men jeg koser meg også. Jeg er helt offline, går uten sminke i behagelige og varme klær. Ryggsekk med dataen, og bag med tøy til boksingen. Jeg bokset i går kveld også. Fristed. Elsker å bokse og være litt offline som nå. Kjenner på det å være tilstede i mitt liv, uten andre sitt.

Instagram har virkelig lykkes med å få IG-story til å fungere. Jeg synes jo teknologi er kult, men jeg ser også mye stress og kaos i det. Hvordan man mye enklere går inn på andre sine storyes, enn på Snapchat. Også er det all reklamen som plutselig kan bruker i story. Det er så mange linker og anbefalinger at man blir ør av å se på. Kanskje det er annerledes om man klarer å følge kun en eller to som jobber med det. Jeg ser jo alle bloggere og Influencere, siden jeg jobber med mange og kjenner mange. Så min feed blir kanskje mer preget av uendelig reklame en din? Pause. Gjøre ting uten å vise det frem, mellom alt man ellers viser frem.

Det som en ofte må lære seg i denne tidsalderen, er å sette pris på noe uten at det trengs å dokumenteres. Det kan være en utfordring for meg når det er essensielle ting jeg elsker å skrive om eller dele. Jeg kan jo alltids skrive om det i etterkant, men jeg får ikke fotografert øyeblikket.

Det er som stjernene i Afrika. Stjernehimmelen. Den kan jeg ikke dokumentere. Jeg prøvde da jeg gikk til Kilimanjaro. Måtte akseptere da at det var kun for øynene. Jeg ville sånn vise det, for det var så fint. Men bildet jeg tok med en lang lukkertid og alt jeg hadde lært, var ikke 1/1000 av det jeg så.
Men jeg og Kristoffer, som på den reisen ble en god venn, kledde oss ekstra og la oss ute om kvelden for å se på himmelen. Det var så nydelig, som jeg aldri hadde vitnet til. Gang stjernehimmelen fra Norge med 100. Det ser ut som tusenvis glitter-fnugg kastet utover et sort teppe. Og de lyser, sterkt.

Denne gangen, i Sahara, ville Rune gjøre det samme. Jeg meddelte at det ikke gikk, og han måtte også innrømme det etterpå. Den himmelen er til hjertet og deg selv. Det er bare å nyte øyeblikket.

I går morges lå jeg på senga mens jeg tok på meg sokkene. To sorte sokker ballet sammen. Jeg oppdaget at det var to hvite, små broderte hjerter på den ene sokken. Og jeg husket straks at den andre som egentlig tilhører denne sorte sokken, ligger alene i skuffen. Jeg hopper opp av sengen, åpner skuffen og ser den andre sokken med de små hvite hjertene på siden. Endelig. Nå fant paret tilbake til hverandre. Dette er en nøtt med sorte sokker. At mange legger de bare sammen uten at de er helt like. Men en sort sokk er ikke bare en sort sokk.

Det var litt som følelsen av å åpne en perfekt avocado. Det skjedde for litt siden. Jeg skjærte rundt steinen og løftet den ene delen av. Fargen var perfekt. Jeg setter kniven i steinen og den bare løsner helt frivillig. En perfekt avocado.

Små morsomme gleder i hverdagen.

I går kveld var jeg helt alene. Tok banen hjem fra Oslo Bokseklubb og gikk rett i dusjen. Kiara går som vanlig rett inn i dusjen når jeg forlater den. Elsker å drikke vann fra dusjen. Jeg skjønner det aldri helt, for hun har jo vann i skålen. Kanskje dette vannet er ferskere? Bestemte meg for å se på noe, siden det var lenge siden. Ville ikke prate med noen og ville heller ikke stirre i veggen.

Fant frem vemodig frem Netflix. Hadde nesten bestemt meg på forhånd for at det ikke var noe spennende der for meg, men så dukket det opp en liste med nye serier. Herreminn. Serien «Love». Må sees om man liker ekte, litt kleint, humor og sex og datinglivet. Jeg ble liggende på sofaen og se til episode 5. Klokken ble to på natta før jeg la meg. Men hva gjør vel det? Det er så deilig når dagene kan styres sånn. Jeg var likevel på bussen slik jeg skulle 9.30. Og da jeg sto opp hadde jeg ingenting å oppdatere meg på. Jeg valgte jo som så. Skrudde musikk på fullt. Det ene verset er som jeg skulle sagt det selv:

But I’m a creep
I’m a weirdo
What the hell am I doing here?
I don’t belong here.

Creep, av Ember Island. Har en liste på Spotify som heter Musikk Jeg Liker. Legger inn diverse sanger som jeg alltid har elsket der. Skal være flinkere å oppdatere. Musikk betyr så mye for så mangt. I denne listen har jeg sånne låter som jeg aldri blir lei.

Klokken nærmer seg snart at jeg skal dra videre. Jeg sitter med mensensmerter som påvirker ryggen. For å ikke snakk om hva de til sammen gjør med psyken. Jeg kom hit litt sulten, følte meg på gråten. Måtte hente meg inn ved å huske på denne mensen. Tenk på det da. Gutter slipper hele denne greia. Tidligere har jeg ikke viet det mange tanker, men jo, de slipper det. Vi blør en gang i måneden hele livet, så og si. Og vi bærer frem barn som er en påkjenning for kroppen, for å ikke snakke om det å føde et barn. Og vi snakker om likestilling. Likestilling er viktig, men det er også viktig å vite at det faktisk er fysiske forskjeller på oss innvendig og hvordan vi er bygget opp fysisk og psykisk.

Nok preken fra meg. Gleder meg til å bokse med Alexander Hagen snart. Håper det tar fokuset vekk fra smertene og gir meg endorfinrus.

Lag deg en fin dag! PS: Noen tips til morsom film? Jeg mener sånn skikkelig bra komedie. De er vanskelig å finne, men når man finner de.. jeg trenger å le masse.

 

Hvordan Sahara føltes på meg

Jeg hadde ingen forventninger om ørkenen, men jeg kunne umiddelbart kjenne at den talte til meg. Det var umulig å ikke dra paralleller til Alkymisten som jeg har lest to ganger. Paolo Cohelo har fanget en tilstedeværelse som jeg forsøker å dykke ned i.

Sandkornene varmer føttene mine. Sandkorn. Egentlig bare kvadrilliarder på kvadrilliarder med bittesmå stein. Det er så ubeskrivelig. Utsikten ser ut som et maleri uansett hvilken retning jeg snur meg.

I ørkenen hadde jeg små øyeblikk hvor jeg tillot meg å stå helt stille på en sanddyne mens vind og sand blåste over meg. Det var sandstorm og det gjorde meg ingenting. En opplevelse i seg selv å kjenne hvordan bittesmå sandkorn sammen med vind kan gi deg smerte, men også gjøre deg blind.

Ørkenen er stille nok til å gi deg innblikk i deg selv. Å verdsette stillhet er en kunst i seg selv. Når har du klart å mestre kunsten kan du velge å lytte til stillheten. Som om at stillheten var en tone, eller en lyd. Det er ikke bare ingenting, men noe. Og det noe, det er helt stille.

Ørkenen snakker til meg. Hvorfor? Hvordan kan det ha seg at jeg er så langt fra hjemme og alt, men fremdeles kjenner en dyp tilhørighet? Har jeg vært her før?

Tiden er for knapp. Vi må reise for raskt.

Jeg kjenner på ingen måte at jeg er klar for å forlate ørkenen. De fine sanddynene underholder meg og jeg kan se på dem uten å gå lei. De er som horisonten. Noe vi setter pris på i et så dypt aspekt at vi mennesker sjeldent forstår det.

Jeg har også blitt kjent med et hodeplagg. Et plagg jeg tidligere har tenkt at mennesker følte jeg fanget i. Jeg må svelge mine tanker og ord. Det var ikke sånn, i følge nomadene. Det er frihet å være i drakten sin. Ingen som dømmer deg.

Jeg kunne jo kjenne på friheten da jeg var inne i Marrakech og fikk på meg hodeplagget første gang. Følte meg litt usynlig blant alt maset på Djeema El Fna. Anonym. I ørkenen har skjerfet mange flere egenskaper, men den viktigste er nok å holde sanden vekk fra øre, munn og nese. Og håret. Samt at solen ikke steker i nakken.

Jeg vil ikke hjem. Flere ganger tenker jeg det mens jeg hører at bilen starter bak meg. Jeg må snart snu meg og dra.

Har du merket hvordan ting noen gang ikke er til å sette ord på? En regnbue eller noe annet fra naturen. Det er noe som opptar deg i et par sekunder. Noe som ikke har noen ord, men stillhet. Det er essensielt. Nå vet du hva det ordet egentlig betyr.

 

From Marrakech, over Atlas, to Ouarzazate

Ord kommer til å bli fattige, gang på gang. Det eneste jeg kan gjøre, er å inspirere deg til å reise hit. Du kommer ikke til å forstå nok med bare ord. Hvis ordene mine gjør at du føler hvor spesielt det faktisk er, men likevel vet at ord ikke strekker til, så kan du bare fantasere om hvordan det egentlig er. Vi passerer grønne fjell. Brune fjell. Gule fjell. Røde fjell. Nevnte jeg de metallgråe? Eller de sorte? Kjenner lysten til å dele, dokumentere, fotografere. Det er ikke lett. Jeg kan ta fantastiske bilder, men det kan ikke erstatte det å være her.

Naturen er sterkere enn oss, uansett. Men hvis du tar en titt nærmere. Fra innsiden av deg selv, ordentlig i dypet. Da vil du kjenne noe helt magisk. Jeg snakker ikke om følelsen av å være i ett med naturen. Nei, dette er enda dypere. Det er også dypere enn følelsen av å være en del av naturen. Det er følelsen av å vite at vi faktisk er naturen, vi også.

Det er mange fine ting å fortelle om Ahmed fra Zbartravel. Dette er guiden vår på reisen. Han er med oss alle dager unntatt første og siste dag. Jeg stoler på denne mannen av flere grunner. Det første er at Magnhild har gått god for ham. Det andre er at datteren min også gjorde det for tre år siden. Ahmed er fra Sahara. Han er en nomade selv, som tidlig begynte å utforske turismen og vise dem rundt i området. Først på moro, til slutt som jobb. Tenk å oppleve ørkenen med en guid som selv er oppvokst der? Man kan ikke be om en bedre guide. Han snakker engelsk, er morsom og trygg. Gled dere til å YouTube-filmene hvor dere får blitt litt bedre kjent med ham.

Opplevelser som dette får hverdagen til å bli litt lettere. Litt mindre dramatisk. Det får regninger til å trekke på skuldrene og det får vennskap til å bli enda mer verdt. Det setter kjærlighet foran gjøremål og kvalitetstid foran stress.

Vi er en del av dette, vi.

 

Unngå turistfellen i Marrakech

Fredag morgen tok reisen oss videre fra Marrakech. Det skal ikke mange mil til for å forstå at Marokko ikke er Marrakech. Det er en ting å oppleve for kontrasten sin skyld, men jeg føler at selveste sentrum av Marrakech har blitt et lite sirkus. Stedet ligger midt i gamlebyen og heter Djeema El Fna, men blir kalt for The Square av mange. Det er slitsomt å komme seg over The Square, uten å få en apekatt på hodet, en slange rundt halsen eller at noen tar tak i hånden din og begynner å tegne henna på deg uten at du har forstått hva du går med på.

Men jeg sier ikke at du ikke skal oppleve det, for det er en opplevelse å ta med seg i bagasjen. Tipsene for å gå over denne plassen uten å betale for dyreplageri er enkle. Gå bestemt, ikke få øyekontakt med disse menneskene, og vær bestemt. Ikke stå å si ”no, no, no”. Du sier nei og går videre bestemt. Da orker de ikke bruke tid på deg, da de heller vil finne et annet offer. Jeg ble et lite offer for slanger, og det får dere se i videobloggen senere.

Apekatter, dromedarer, ørn og slanger. Det er noen av dyrene som blir offer for turistfellen på The Square, som de kaller det. Så hvis du synes apekatten er moro å se på, eller andre ting, tenk litt mer over hva du bidrar til. En ting er at de ikke er rene. Muligheten for bakterier du ikke vil ha, er der, men en annen ting er følelsen. Den slangen som var rundt halsen min, hadde det ikke bra. Jeg kunne føle det i hele meg, hvordan den ble plaget og offer for noen som desperat vil tjene penger på uærlig vis. Hadde jeg vært nøden på penger i slike grad, så hadde jeg blitt en tyv som stjal fra de som hadde råd til å bli stjålet fra. Det er jeg sikker på.

Da vi forlot dette stedet skjedde det magiske ting. Jeg elsker dyr og vil så klart se og hilse på flest mulig individer. Men ikke for en hver pris.

Da vi kjørte mot Altas, når vi startet på fjellet, stoppet vi ved flere anledninger på utsiktspunkt. Også på disse stedene selger ting ved alle anledninger. Det går ofte i steiner og mineraler, hvor også en del kan være falskt. Men på et punkt, kom det kun to gutter. De hadde med seg dadler og to dyr. Dette var bedre. Det var en camelon og en øgle. Begge deler har jeg ønsket å møte før. Jeg visste at de hadde det bra, og jeg følte det. De bodde i naturen sin, men ble plukket litt opp for å hilse på mennesker. Noe helt annet enn apekatter i lenker og bånd nede i Marrakech.

Marokko er noe av det vakreste jeg har vært med på i livet hittil. Anbefaler alle å ta turen videre fra sentrum, og i morgen tidlig får du se mine bilder fra bilturen mot Ouarzazate. Det er overnattingsstedet vårt på veien mot Ørkenen, og vi skal over Atlas. Vi får også vært innom det ene kontoret til Zbartravel. Det synes vi var hyggelig å se da vi er så mye sammen med Ahmed på denne reisen.

Nytt innlegg 06.00 i morgen tidlig 🙂

 

Deep feeling of Marrakech

Dag to her nede var til å gå på. Bokstavelig talt. Jeg og Rune gikk og gikk og gikk. Vi hadde en hel dag til å få trykket alle inntrykk på oss, fra alle kanter. Jeg elsker mye, men det er en hel del jeg ikke liker her. Som turismefellene i The Square. Der de mest penge-nødne, eller griske, pakker på deg dyr og krever penger av deg etterpå. Vi har på film at jeg holder på å få et angstanfall mens jeg slange blir satt rundt halsen på meg ufrivillig. Jeg kommer til å vise det i YouTube-filmene vi lager herfra.

Håper bildene gir en bris av Marokko. Det er en million ting å feste blikket til. Nå gleder vi oss til å se andre ting. Mindre mas, mer natur. Vi skal ut av Marrakech. Over Atlas (fjellet) og til ørkenen. Dette blir stas. Mange timer i bil. Gleder meg!

Reisen er i samarbeid med Zbartravel.

 

Tanker langs veien mot Atlas

Over fjellene, mot Atlas, til Sahara. Jeg sitter i baksetet, vi er på vei fra Marrakech til ørkenen. Foran sitter Ahmed bak rattet. Jeg liker denne mannen, og skal introdusere ham mer etter hvert. Rune filmer ut vinduet og jeg har lest litt i Yogananda-boka mi, når jeg ikke har sett ut og falt til ro med denne eksotiske naturen. Eksotisk, for oss. Vanlig for dem. En kaktus er vel som en løvetann.

Bak i bilen svirrer tankene mine hvis jeg ikke henter meg inn til meg selv. Jeg tenker mye på min indre strid. Dette nye som bor i meg, og dette gamle av meg som skal være med videre. Jeg har forandret meg mye. Så mye at det tidvis kan være komplisert, eller tilsynelatende komplisert å akseptere ting som de er.

Jeg har behov for å meditere hver dag. Morgen og kveld. Hvis jeg unnlater å meditere av en eller annen grunn, kan jeg føle det i hele meg. Hvordan jeg mister kontakt med indre ro – som om at jeg har blitt avhengig av det.

Alt jeg har lært på denne gudommelige reisen (om man skal kalle det noe), frigjør meg fra all avhengighet. Er det ikke da ironisk at man blir avhengig av å ikke være avhengig? Det er en effekt i det hele. Man mister behovet for de tingene man har blitt avhengig av. Det kan være alt fra kaffe til sex. Det betyr ikke at man ikke kan nyte det når man først har det. Man har det når det tillater seg og er riktig i det øyeblikket man befinner seg i, men man jakter ikke på det.

Man aksepterer det og setter pris på det når det skjer, men tviholder ikke ved det når det er over.

Da jeg startet på denne reisen var jeg uvitende. Det var et sjokk å se verden på en annen måte, men jeg elsket livet mer og skjønte at vi var så mye mer enn hva jeg tidligere hadde mulighet til å forstå. I starten elsket jeg å lære og dele til mine venner som hadde vært i dette lenger enn meg. Men med tiden har jeg kommet dypere og gått enda mer seriøst til verks. Det handler ikke om at noen er bedre enn andre, det handler bare om at min reise har blitt mer og mer ensom, uten å kjenne ensomhet, det er viktig å presisere. Men tidligere kunne jeg hvile på mine venner og gledelig fortelle hva jeg hadde forstått, som de hadde visst lenge. Men når man kommer enda lengre blir det færre og færre som forstår hvor dypt man har kommet. Og uten forståelse er det vanskelig å dele. Det blir som å snakke et annet språk.

Jeg tenker mye på dette. Hvordan jeg er så vant til å dele alt med alle, men faktisk må akseptere at dette er en indre vei, eller reise, som er umulig å dele­. Jeg kan alltids sette ord på den, så godt det går, men aldri vil noen forstå. Og jeg har hatt åpenbaring på åpenbaring langs veien. Ulike steg. Og de tingene jeg nå vil dele med andre, er ting jeg selv har himlet med øynene til tidligere i livet. Derfor vet jeg hvordan det er å være utenforstående og lytte til alt dette spirituelle vissvasset. Hvem kan vel forstå en så dyp del som at jeg, mitt åndelige jeg, ble sendt opp til et sted og tok farvel med sjelen til min mor. At jeg lot henne fri fra alt jeg tviholdt på. At jeg aksepterte og forstod hvordan hun ikke tilhørte meg, selv om det var henne som har satt meg til liv.

Dette kan virke helt fjernt for andre, men det er helt okei. Det viktigste for meg er jo at jeg selv forstår og vet. Så kan de som vil, lytte når jeg får lyst å dele. Men dette har også fått meg til å innse at jeg ikke eier min egen datter. At hun er et fritt individ, selv om hun er satt til verden av meg. At jeg må akseptere og respektere hennes valg i livet, selv om jeg så klart har flere år på meg til å inspirere henne til å leve riktig.

Med å leve riktig mener jeg å vite at vi er fri fra alt, så lenge vi har den indre kontakten med oss selv. Jeg vil også lære henne at alle individer er verdt like mye. Uansett kjønn, farge, rase, størrelse. Fra en bie til en elefant. Inne i dem er det også en sjel. Som føler seg like hel som oss. Som har like mye rett til å være her og leve, som oss. Den lærdommen jeg kunne ønske å ha fått tidligere i livet, vil jeg gi henne. Lærdom. . . vi kan vel mer kalle det opplysning. Informasjon. Viten. Så kan man ta egne valg derfra, men i alle fall vite. Ikke bare stole på at alt er riktig selv om nesten absolutt alle gjør det.

Det er så skummelt hvordan vi bare tråkker i fotspor til dem rundt oss. Helt uten å vite noe av egen lære. Vi bare stoler på at det er riktig. De siste årene har jeg forstått at jeg kan stole på meg selv og ta egne valg, selv om statsministeren sier noe helt annet. At de som leder landene, politikken, alt, ikke nødvendigvis er smartere enn andre. Vi er her alle sammen, på lik linje. Og vi har alle muligheten til å gjøre en forskjell. Ikke bare sitte å klage på at ting ikke skjer, at ting er så ille, at noen burde hatt sparken.

Jeg føler at meningen i mitt liv er å inspirere andre, men jeg må så klart ta vare på meg selv, først og fremst. Jeg jobber mye, men det er mitt valg, og det gir meg mening. Men pauser må jeg ta, og meditering kommer veldig godt med. Noen ganger er det likevel vanskelig å stoppe når man har satt i gang noe stort. Jeg har netter hvor jeg ikke får sove fordi jeg blir så kreativ at ideene bare renner over. Men jeg er uansett glad for det. Kreativiteten er på mange måter min beste venn.

Noe som også har kommet med på denne reisen, er det å være trygg i seg selv og forstå at lykke faktisk kommer innefra. Jeg var tidligere avhengig av å alltid ha noen. Trodde det var sånn, selv om andre fortalte meg at jeg måtte være lykkelig selv før jeg ble det med andre. Jeg forstår det i dag.

Nå vil jeg aldri legge ansvaret av min lykke på noen andre, for det går jo ikke. Jeg har skjønt hvor lite kontakt vi har med oss selv når vi sier ting som: Jeg kan ikke leve uten deg. Og på samme tid tror at vi faktisk ikke kan det. På ekte. Så klart kan du leve uten en annen.

Heller vil jeg ikke ha ansvaret for å gjøre noen lykkelig, det går heller ikke. Jeg har det bedre enn jeg noen ganger har hatt det, og jeg elsker virkelig hvordan man aldri blir utlært i dette livet. Jeg er også komfortabel med å leve «alene», selv om jeg så klart kommer til å elske livet sammen med en mann. Men ikke for enhver pris. Å ha det bra kommer først. Og hvis vi er to som har det bra sammen, så er det fint. Vi må være som bestevenner. Akseptere forskjeller og elske hverandre, men aldri høyere enn oss selv. Bagateller skal vi overleve, for de eksisterer ikke hvis vi er tro mot oss selv.

Det var noen tanker. I morgen tidlig kommer det flere bilder fra Marrakech. Så fortsetter turen videre. Jeg reiser med Zbartravel.com her nede. Som jeg også har gjort en gang tidligere. Rett og slett fordi jeg digger de to menneskene som driver dette. Magnhild og Ahmed. Kunne ikke ha bedt om noe mer på denne reisen. Alt er tilrettelagt og perfekt. Vi gleder oss mye til å møte nomadebarna i Sahara. <3

 

Woke up like this in Marrakech

Så langt vekk, i en helt annen verden. Hvis jeg ikke kan reise, så lever jeg ikke. Jeg elsker dette stedet. Jeg våknet uthvilt og kikket på klokken. 8.30. Jeg hadde en halvtime til å meditere mens Rune enda sov. 09.00 gonget det fra meditasjon-timeren min og det var klart for frokost. Jeg gikk ikke i undertøyet ned til frokosten altså. Følte bare at jeg måtte ta et morgenbilde på et så fint location. Var også på vakt hele tiden så klart, da det ikke er veldig populært å vise hud her.

BH HER. Truse HER. (annonselenker)

BH HER. Truse HER. (annonselenker)

Dette er forresten det fineste undertøyet jeg har hatt på lenge. Og når jeg sier det, så betyr det at det er digg å ha på også. Ikke bare fint. Det orker jeg ikke. Må være digg å ha på.

Gleder meg til å dele masse mer med dere. Dagene er mobilfri, og på kveldene jobbes det litt. Det er så deilig å la mobilen ligge igjen mens vi er ute og ser på livet. Det gjør at vi føler kulturen mer, uten å sitte å oppdatere oss på hva andre gjør hjemme eller andre steder. Tilstede.

I dag går turen mot Sahara. Jeg gleder meg så mye! Flere bilder fra i går skal også komme. Jeg har rett og slett tatt så mange bilder at jeg ikke helt skjønner hvor grensen går for et innlegg. Er så mye jeg kan dele herfra!

Foto: Rune Støyva