Det beste med å krangle

Med et utgangspunkt i at jeg er perfekt i bunnen, som jeg er. Med et utgangspunkt i at jeg bare har bagasje som jeg gledelig jobber meg gjennom. Med utgangspunkt i kjærlighet, for meg, ser du meg. Gjennom meg, analytisk, som en professor i faget – hvor faget er meg.

Mine skjold holdes mot himmelen av gammel vane. På refleks trekker jeg sverd og er klar til kamp. Og så husker jeg det. For jeg vet det jo innerst inn. Mitt DNA og alle mine røtter husket at dette er det ekte livet – med ærlighet. Sakte senker jeg skjoldet mens jeg forstår at dette ikke er en kamp – det er kjærlighet.

Det beste ved å krangle med deg, er at vi det ikke føles som en krangel. Vi er på oppdrag – om å bli bedre.

Jeg elsker den delen av praten hvor vi kommer til bunns i hva som egentlig utløste uenigheten.
Og den neste delen hvor vi blir enige om hva vi skal gjøre for å bli bedre. Når vi akkurat har innsett at vi er et team som møter utfordringer sammen, og at vi ikke er mot hverandre – den delen elsker jeg også.

Den der motsatte delen er heller ikke så verst. Den hvor jeg tør å si fra til deg, og hvor du tar det til deg som en nøkkel. Den delen hvor du vet at alle mine ord til deg også er sagt av kjærlighet.

– Jeg tror jeg elsker den delen også.

 

Jeg har fått meg ny jobb!

Livet mitt har vært i en karusell og mange baller har landet om beina mine. Der har de trillet rundt meg rådville som spørsmålstegn og lurt på hvem som skal bli plukket opp først. Det er to måneder siden ballelandingen startet. Det betyr at jeg – som ofte har tusen baller i lufta – bestemte meg for å alt lande for å få en oversikt.

På grunnlag av alt som skjer vil jeg først og fremst bare si at  j e g  e l s k e r  l i v e t . I neste uke begynner jeg i ny jobb. Jeg blir ansatt i et selskap. Det er 14 år siden jeg har vært ansatt. Jeg har drevet for meg selv i alle år og jeg har fått kunnskap til så mye at jeg har blitt rådvill på hvordan jeg skal bruke den. Jeg har ønsker å utrette så sinnsykt mye. Så mye at ingenting blir gjennomført.

Nå lurer du kanskje på hva som skjer med blogg, med foto, med teamjegliker, med alt annet. Teamjegliker får en ny teamleder! Mer om dette kommer, men teamjegliker har blitt bedre enn det noen gang har vært, til tross for at fitnesskonkurransen er vekk. Teamjegliker har blitt voksen. Jeg kommer fremdeles til å holde foredrag og jeg kommer fremdeles til å eie selskapet, men driften skal nå få nye muskler.

Fotooppdrag vil jeg fremdeles ta – så du kan fremdeles booke meg til bryllup, nyfødt, familie eller jobb. Jeg kan det som trengs innenfor foto.

Bloggen min kommer til å være her, men fy fader så godt det skal bli å blogge av kjærlighet uten å tenke på at jeg skal blogge for å tjene penger. Det er det mest forstyrrende jeg har opplevd som blogger, når presset kommet. Skrivepress dreper skrivelyst og kreativitet. Jeg er fremdeles åpen for oppdrag når det skulle passe seg, men bloggen skal ikke være min hovedinntekt. Jeg skal ikke være avhengig av den for å overleve. Det er viktig for meg nå. Jeg sykemeldte meg for å ta ryggen på alvor, og det har hjulpet. Jeg er ikke bra, men jeg er mye bedre. Gåturer, kjernetrening på stuegulvet og fokus på å spise bra – har gitt resultater. Man må gjøre en forandring for å få en forandring.

Jeg er lei av å fokusere på meg. Jeg vil bli utfordret på andre ting.

Nå blir jeg ansatt. Jeg skal senke skuldrene og nyte det. Jeg får brukt all min kunnskap i den nye jobben og jeg gleder meg som en unge til å starte. Jeg starter om én uke. Hva det er deler jeg da! Frem til da skal jeg planlegge siste samling med Kull 9 som er den 11. mai.

Livet vil oss det beste, men noen ganger må vi skru ned tempoet helt for å se hvor vi skal gå når det stagnerer.

PS: Kom tilfeldigvis over denne bloggen om aspergers syndrom. Synes det var mye fint dere. Tenkte jeg kunne dele den.

 

Ikke så mye styling her i gården

I disse dager har jeg vært mindre i sosiale medier. Jeg kunne brukt påsken til å ta haugevis med bilder hver dag, og delt dem alle steder. Fordi det er tid til å lage den slags. Fordi andre har tid til å se den slags. Men helt ærlig så blir jeg aldeles svimmel om jeg skal holde tritt med oppdateringer fra påskefjellet. Påske-perfekt.

Dagene mine har ikke vært mindre spesielle av den grunn. Jeg har storkost meg med jentungen i tre dager på Storefjell. Hun fikk nye venner, jeg fikk mye ro. Leste litt i en bok og hadde mye mobilfri. Den tilstedeværelsen jeg gir ungen i denne tiden gir meg noe jeg trenger. Jeg trenger å vite at jeg har vært tilstede, før hun vokser fra meg. Høres klisje ut kanskje, men det er alvorlig og sant.

På vei ned fra fjellet dro vi direkte til Slemmestad og besøkte Sonja og Stig. Her var det sminkefri og chill stemning. Da jeg kom (rett fra bakken i ulltøy og utebukse) møtte jeg en gjeng i shorts og bikini. Her ute var det rett og slett sommer og 20 grader. Solen gikk etterhvert ned og de måtte matche antrekket mitt.

Barna fikk frie tøyler på kjøkkenet og lagde kake til oss. Vi ble mektig imponert og følte oss heldige som kunne sitte ute og bli servert dessert fra barna. En deilig ettermiddag med deilige folk. En gjeng med folk som ikke rører mobilen mens man er i sosiale selskap. Det begynner å bli sjelden vare – men vi må ikke glemme at det er normal høflighet. Kan vi plis la det være normal høflighet? Kan vi plis lære barna våre dette også?

Nå er vi tilbake i Oslo og tar dagene som de kommer. Jeg har ikke lagt noen planer – dagene får lande slik det faller seg best. Føler at påsken er akkurat som den skal være. I kveld har jeg ikke gjort stort annet enn å scrolle gjennom VG en gang, mens jeg sukket meg over relevans i nyhetsbildet, samt skrivefeil. Mange skrivefeil. Ellers har jeg spist masse mat og vasket klær. Radioen har stått på en liten stund. Nå er klokken mer enn jeg forstår at den har rukket å bli, men det er helt okei.

Fortsatt god påske, alle sammen.

 

Påske med jentungen på Storefjell Resort

/Omtale Storefjell Resort

Tenk at jeg ikke har vært her før. Midt mellom Gol og Hemsedal ligger det et resort 1001 meter over havet. Det er et familiedrevet resort, og det kan man merke i korridorene. Det er litt sånn . . gammeldags på en fin måte. Et perfekt sted for barn! Mens jeg skriver løper jentungen rundt og leker med en ny venn. I går kunne hun bade i bassenget, mens jeg satt rett ved i solen og leste.

– Mamma, se når jeg tar salto! 

Jeg føler plutselig det jeg tror de voksne følte når vi var barn. Den lille frykten for at ungen knekker et eller annet i et forsøk på noe nytt. På den andre siden har jeg ikke nerver nok til å være nervevrak, så jeg går litt for den: Når de slår seg, lærer de. Heldigvis gikk det bra. Hun fikk et skikkelig mageplask og mista lysten på saltohopp for denne gang.

Etter basseng spiste vi middag i buffeten. Det var dessverre lite for en veganer å bryne seg på, men jeg var flink og sa fra. Nå har jeg snakket med kjøkkensjefen og de lager noe mer komplett for meg til i kveld. Jeg tror flere hadde valgt mer kjøtt-fritt om alternativet var der. Men hvis man ikke er vegetarianer og kun får servert kjøttretter, så blir det vel sånn? Enig, uenig?

Da kvelden tok inn lå vi i sengen på hotellrommet og så på Askepott. Det var ordentlig koselig. Vi har et romslig rom med nyoppusset bad. Utsikt over fjellet og et kjøleskap som vi har fylt med kjærlighet.

Og i dag sto vi opp og reiste rett i bakken etter frokosten. Jeg fikk låne slalåmski og sammen tok vi fatt i bakken. Igjen følte jeg meg som en ekte mor, når ungen fyker fra meg både opp og ned. I de bratteste bakkene, rett ned! I de bakkene jeg likte, sa hun noe som:

– Denne løypa er kjedelig, mamma. Jeg mister bare fart.

Mens jeg:

– Weeeee! Se hvor fort jeg kjører nå!

Jeg tror ikke farten var imponerende. Nå har vi spist lunsj og gått tur. Prøver å være mest mulig ute i solen når det er så fint. Går vel fra å være snøhvit i ansiktet til å bli solbrent. Typisk det. Nå jeg skal lese bok i solveggen mens jentungen leker med sine nye venninner.

God påske, alle sammen!

 

Påskekos med jentungen

/Inneholder reklame for Storefjell Resort

God mandag, alle sammen! Jeg startet dagen helt avkoblet, som jeg planla før jeg inntok søvnen i natt. Jeg planla at denne dagen skulle være uten noe kontakt med omverden – lengst mulig. Sto opp og gikk rett ut på balkongen i sola, naken. Det er så deilig det! Spiste en sunn frokost og drakk en deilig kopp kaffe mens Radio Retro durer stemning inn i dagen.

Jeg er alene til i morgen ettermiddag, da kommer jentungen. Vi skal på fjellet, bare oss to. I forrige uke fikk vi invitasjon til å bo på Storefjell Resort, og det takket jeg ja til. Noen ganger føler jeg at livet legger til rette for meg. Jeg tok et hardt valg om å ikke reise nordover i påsken, til familien, og det har vært litt kjipt. Det er første gang at lillesøster og hennes familie også reiser opp til Vesterålen, men billettene ble svindyre for oss her nede i Oslo. Kunne kjørt, men det hadde blitt en ganske så hektisk reise med El-bil, tror jeg. Valget hadde også grunnlag i at jeg har planlagt tidenes sommerferie for jentungen og meg, etter en lang vinter. Tre uker skal vi være borte – langt borte. Skal fortelle mer om det senere.

Da ble det bare oss, i påsken. Så kom det en melding på Storefjell Resort. Jeg har aldri vært der oppe før og det ser helt perfekt ut for barn. Så dette gleder jeg meg virkelig til. Da blir det ski på beina og påskekos + masse kvalitetstid.

Nå skal jeg på trening, og mobilen skal ligge igjen her, avslått. Planen er å trene og gå rett inn i skogen etterpå. Frem til 15.00 har jeg tenkt å være avkoblet, så har jeg et møte på ettermiddagen.

Livet blir hva vi lager det til, og for meg skjer ikke livet sånn ordentlig hvis jeg er for mye i sosiale medier. Jeg trenger å kjenne på roen utenfor, uten å tenke på hva alle andre gjør, eller se hva alle andre gjør. Fokusere på meg selv og mitt.

Lag en fin mandag! Vi skal nok dele litt påskekos med dere.

Noen herlige minner fra 2016 på hytta med lille pus som vi akkurat hadde fått.
Skrev et dypt innlegg om tilstedeværelse i 2017.

 

Gjør det vondt å se tilbake?

Har du noen gang kjent at det gjør vondt å se på gamle bilder? Se tilbake? Kanskje spesielt hvis du har barn? Å se barnet da det var et helt annet barn. Da det var mindre. Da det virkelig ikke visste noen ting. Da du heller ikke visste hvor du skulle være i dag. Da du var yngre og alt var mer spennende.

I dag morges hadde jeg en liten åpenbaring – igjen. Et sånt øyeblikk som åpner nye baner i hjernebarken. Vi ser tilbake og savner øyeblikk vi har hatt. Vi tviholder eller jakter på følelsen vi hadde da vi opplevde livet på en ny og friere måte enn barndommen. Starten på voksenlivet – før regninger betydde noen ting.

I dag skjønte jeg viktigheten av å akseptere forandring og leve i nuet. Jeg skjønte det på en annen måte enn før. Hvis du prøver å leve i fortiden vil du aldri bli fornøyd, for den følelsen livet ga deg den gang, den kan du ikke føle igjen ved å gjøre det samme. Du skal ikke slutte å leve heller, men akseptere at du er eldre og visere. At det er andre erfaringer du skal gjennom, som vil tilfredsstille deg mer. Erfaringer du går glipp av så fremst du ikke aksepterer at du skal videre.

Jeg tror aldri man finner denne spenningen i livet på nytt, hvis man repeterer livet hver helg og samtidig tviholder på å være ungdom i kroppen. Vi kan være ung til sinns. Leken. Søke spennende reiser og erfaringer. Det er det som holder oss ung – til sinns. Å lære nye ting. Å fortsette å utvikle oss mentalt selv om ungdomsskolen er over.

Du må lære å elske deg selv og det som kommer. Alt. Fortiden finnes ikke mer. Den er borte.

Elsk deg selv. Slik du ser ut nå. Ikke som du var da du var ung.
Elsk deg selv da du var yngre, men elsk deg selv også nå. Elsk deg selv – hele veien.

Elsk rynkene som kommer, hat dem ikke. Hvorfor skal du mislike noe som kommer mer og mer? Lær deg å elske utseende ditt som du er i dag. Ikke sammenlign med deg selv for 10 år siden. Ikke med andre som er yngre. Om noe, se på eldre mennesker og se hvor mye liv og erfaringer som bor i utseende deres.

Alle stadier av livet er vakkert. Livet stopper ikke fordi om du forandrer utseende. Du må bare tillate det. Og tillate det indre å gå videre, lære noe nytt.

Våg det du ikke tør. Gå ut av komfortsonen. Gjør det du egentlig skriker etter innerst inn. Det som er nytt og farlig, men som du aldri gjorde fordi ingen andre gjorde det. Ta vare på deg selv. Utvikle deg selv. Gå ut av boksen. Vær sterk. Ikke tro at du er alene selv om du må forlate alle trygge rammer. Ikke tro at du blir ensom selv om du må få nye venner.

Det er alltid noen der ute som ligner deg. Som vil elske deg for den du er. For det du står for. For det du gjør. Ikke vær noe fordi du tror at andre mener at du må være det.

Ekte venner heier på deg. Uansett.

 

Føler meg truffet av denne podcasten

Mads Hansen og Erik Solbakken har laget podcast. Nok en podcast er født, men denne ville jeg sjekke ut med en gang. Dette er den første podcasten jeg har hørt alle episodene til – fra start til slutt. Kanskje ikke så veldig imponerende med tanke på at de kun har gitt ut to episoder. Dette er to gutter jeg liker fra dette lille media-Norge. Det er noe genuint bak humor og sarkasme. Begge er nokså uredd for å si hva de mener, samtidig som de har ulike meninger.

Jeg liker hvordan de løser noe så enkelt som topp 3-lister. Tema som sikrer seg enten humor, aktualitet, eller ting som betyr noe (selv om det er formulert med humor og tull). Det er lekent å høre på, og det får deg til å tenke litt over ting du kanskje ikke ser. Jeg tok meg selv i å le, nikke meg enig, men også bli engasjert i noen tema. Om jeg bare kunne fått sagt mine meninger i saken . . . Ah! Jeg har jo en blogg. Flott!

De har snakket om at gutteturer er oppskrytt. Det synes jeg er topp at blir tatt opp. Dette er et tema hvor ingen gutter egentlig vil innrømme at det er kult å få med seg dagene på tur. Ikke at jeg er gutt, men det synes utenfra. Gutter er kanskje mer ærlige ovenfor jenter rundt denne saken.

De tok også opp hvordan noen mennesker henger med andre fordi de er aktuelle, mens andre gjør det uavhengig av deres sosiale status. Glad for at jeg har en rekke venner som hater det offentlige søkelyset. Ikke fordi at jeg skal vite at de er ekte venner, men for at de vet at jeg er en ekte venn. Jeg tror man kan se det utenfra, hvor lite media-Norge egentlig er. Og etter 13 år i Oslo, i dette miljøet, vet jeg hvem venner som har vært der hele tiden, og hvem som har mistet interessen for å henge når jeg ikke har vært interessert i å være med på alt.

Dette er ikke alle sakene de har snakket om, men de jeg har ønsket å kommentere.

Kj-kyden: Her føler jeg meg truffet, for jeg var nemlig den i klassen på barneskolen som ikke klarte å uttale dette riktig. Men jeg husker også hva læreren lærte meg. Smil når du sier det. I det siste har jeg fått påpekt dette igjen. Jeg vet ikke hva årsaken er, men bare de siste to ukene har jeg hørt det gjentatte ganger. Etter så mange år kommer altså dette tilbake. Har jeg sluttet å smile? Jeg jobber med saken.

Snus: Ja, jeg har opplevd at gutter legger fra seg snus over alt. Men – det er ikke bare menn. Da jeg tok journalistikk-utdanning hadde jeg en fest hjemme med jentene i klassen. Jeg har aldri sett så mye snus ligge rundt på bordet og gulvet etterpå. Dette var utelukkende jenter. Alle som snuser burde skjerpe seg hvis de føler seg truffet. Det er ekkelt for de som ikke snuser, uansett. Vi legger ikke tyggis rundt om kring. . .  Ikke fordi den setter seg fast, men fordi det er grisete.

Engelske ord i norsk tekst. Her vil jeg påpeke journalistikken generelt. I de største avisene i Norge finner jeg nesten daglig skrivefeil. Alt dette tidspresset og at ting skal skje raskt, ødelegger rettskriving. Avisene skulle bli strengere på korrekturlesning.

Vegansk mat som ligner «vanlig» mat: Burde få et eget innlegg, men jeg kan kjapt svare på hvorfor veganske retter etterligner det vi allerede har. Vi er oppvokst med kjøtt og husmannskost. Egg og bacon. Kjøttkaker. Hamburger. Alle disse tingene som sitter i oss fra barndommen. Så våkner man en dag og innser at man spiser dyr som hadde liv vi bestemte skjebnene til. Eller kanskje vi våkner og ser at det vil være godt for miljøet om man ikke spiser kjøtt. Mange ønsker ikke å spise dyr, men vanene gjør det vanskelig for dem å slutte.

Ved å lage retter som ligner er det enklere for de som har inngrodde vaner å se at det finnes gode alternativer. Når vi får lyst på noe assosierer vi det ofte med minnene rundt det. Reker i solen. Grillmat, øl, sol og venner. . .

En annen morsom fakta for dem som bekjemper at en burger skal være forbeholdt kjøtt, er jo at en burger ikke ligner på noen dyr som kjøtt kommer fra. Den blir også laget av ulikt kjøtt. Da vi fikk inn fiskeburger som et sunnere alternativ var det ingen som klagde? Eller kyllingburgere? Har de en allianse? Kuene, kyllingene og fiskene? En allianse om å ikke la planteriket få bruke ordet burger? Eller er burger to skiver med fyll i midten?

Og kaker. Kjøttkake. Sjokoladekake. Medisterkake.

Podcasten generelt: I første podcast hadde de Morten Ramm som gjest. Det finnes tider hvor alle tre prater samtidig, men jeg finner det kaoset ekte. De er ærlige om prosessen rundt å lage en podcast. I andre podcast er det Sigrid Bonde Tusvik som er gjest. Hjerte, hjerte.  Jeg elsker podcasten så langt, og gleder meg til neste episode! Anbefaler å sjekke den ut.

Og ja, første norske podcast jeg har anbefalt. Jeg er også fan av Oprah sin SuperSoul Sunday, hvis en annen podcast skal nevnes.

Trykk her for å høre podcasten deres på Spotify.

 

Bokdrømmen, diett og matcha latte

God tirsdag fra meg. Jeg sitter klar med treningstøyet på for å gripe skogen. På min andre dag på diett er jeg fremdeles veldig motivert til å komme meg i form. Ikke sånn typ se smasking ut i bikini (selv om det er en bonus), men å føle at jeg har energi, er sterk, og føler meg sunn. Å føle seg sunn er det deiligste. Når jeg spiser dritt føler jeg meg dritt. Når jeg spiser rent, føler jeg meg ren og bra! Enkelt regnestykke.

Det er på tide å fortelle om denne, forresten. Jeg er den som kjøper matcha latte på café – og det er dyrt! Å kjøpe kaffe på farta er dyrere enn man forstår. Hvert beløp som er sånn passe stort, blir på få dager en tusenlapp! I fjor hadde jeg en økonomisk samtale med pappa hvor han insisterte på å se hvor mye penger som gikk til kaffe på kontoutskriften min. Har du noen gang gått inn og sjekket sånt? Jeg er ikke den som har stålkontroll. Jeg er en sånn som bare lever. Ikke er jeg shoppe-gal eller noe sånt, men jeg liker å ta meg en latte når jeg vil.

En pakke matcha latte koster 169 kroner. Du får mer enn to stk ut av en pakke, så hvis du elsker matcha latte anbefaler jeg å teste det ut hjemme.

(annonselink) Du får kjøpt matcha latte her, og den fine oppvaskbørsten i bambus finnes også på siden deres. Bruk kode veganteam og få 10% på alt i butikken!

I dag har jeg hatt en helt fantastisk dag for meg selv. Nå føler jeg at sperrende for boken min har løsnet, og jeg delte noen harde fakta fra nåtiden på patreon. De som støtter meg der inne, støtter drømmen min om å fullføre en bok. En bok som er aldeles tøff å skrive, for jeg bruker mine egne minner til historien. Dette skal ikke være en blogg-bok. Det skal være en ekte roman som du kan lene deg tilbake og leve deg inn i. Det er drømmen. Og når du har lest den elsker du den så mye, at du vil anbefale den til venner som du føler at burde lese den.

Det er drømmen min. 

Nå skal jeg komme meg ut i skogen. Jeg gleder meg. Det er nå et par uker siden sist, og denne skogen betyr enormt mye for meg. Når jeg er sliten, lei meg, sint, irritert, eller rett og slett bare litt ute av vater, så redder skogen meg inn. Det høres kanskje fjernt ut, men for meg har det blitt helt åpenlyst. Når jeg er i skogen blir jeg tilstede. Det sies at dette skjer fordi skogen er tilstede. Alt rundt deg er så mye tilstede at du selv blir tilstede. Alle de rare følelsene mine forsvinner og jeg føler meg oppladet. Hodet blir klart og jeg ser alt fra en lysere side.

Du vet du alltid kan velge, ikke sant? Vil du se livet fra en lys eller en mørk side?

Når jeg er meg selv er alt lyst. Når jeg er ute av vater kan alt bli mørkt, dystert og skremmende umotiverende. Det er ikke alle som blir lett påvirket av omgivelsene, men jeg blir det. Jeg kan være høyt oppe på toppe, og langt nede i kjelleren. Men den viktigste tingen jeg har lært meg, er at jeg kan gjøre noe med det. Og hvis jeg er så heldig at jeg klarer å ha nok disiplin til å komme meg ut i skogen, så er jeg reddet.

Anbefaler skogen.

 

Store forandringer i livet, eller ikke?

I forrige uke brukte vi noen dager på å rydde. Leiligheten blir strøken før en visning. Overfloden av ting blir vekk og man ser hvor deilig det er å ha – mindre. Jeg tar meg selv i å elske leiligheten enda mer når jeg tenker på å selge den. Etter mange visninger begynner man å lure på hva man egentlig vil. Eller, hva som egentlig er meningen. Er det meningen at vi skal bo her?

(annonselink) Den fine genseren til jentungen er fra Lindex.

Mørket utenfor leiligheten gir meg stjernene. Hun sover. Katten er på en liten ferie for å se hvordan hun trives med flere katter. Stillheten trekker meg unna alt som finnes inne i Internett og jeg stiller spørsmål rundt alle valgene i livet.

Sånne valg som man burde tenke på når man ikke er trøtt og sliten, men så kommer de likevel. Veien til lykke er kjærlighet til seg selv. Nok kjærlighet til å ta de viktige valgene. Til å se hvem man bruker tid på, og hvem som virkelig er bra for deg. Jentungen blir stor nå. Jeg kjenner hvordan gleden av å bli kjent med henne på nytt hele tiden, også har en bivirkning av frykt. Bare hvis jeg tenker ordentlig på det. Plutselig innser jeg at den eneste jeg egentlig har i livet mitt, det er jo henne.

Hun blir mer selvstendig. Det blir jeg også.

Hva skal vi bruke livet på? Helt seriøst. Tenk på det. Hva bruker du dagene dine på? Hvor mye av livet går til deg selv, og hvor mye av livet går til å bare surre hodeløst inne i digitale ting? Eller bare jobbe og jobbe uten å føle at det betyr noe. Hvor mange år har gått fra deg uten at du egentlig føler at du har levd ordentlig? Og når skal du starte på det livet som du snart skal starte på?

Det er søndag. Dagen før byen tar helt av og telefonen ringer mens mailen fylles opp. Det blir mandag og jeg skal trene fordi det er det eneste riktige om jeg skal bli frisk i kroppen.

Det blir snart påske og jeg har valgt å ikke reise nordover til familie slik vi egentlig tenkte, for å heller spare til sommeren og stikke av i mange, mange uker til en plass langt vekk fra alt dette.

Dette landet er så fint at vi ikke klarer å se det. Jeg blir fort sliten av alt om jeg skal involvere meg i hver bidige ting. Føler at vi henger sammen inne i Internett, mens mennesker glemmer høflighet og tilstedeværelse med dem de bryr seg om. Jeg kan se hvordan mennesker blir uhøflig ovenfor dem de er i samme rom med, for å ikke risikere å være uhøflig mot noen inne i Internett. Eller kanskje, for å ikke risikere å gå glipp av noe.

Du går ikke glipp av noe der. Du går glipp av noe her. Her ute, i livet, utenfor telefonen.

Tenk om vi slo av Internett. Har du tenkt på det? Hvordan hadde livet ditt blitt om Internett ble borte. Sånn helt vekk.

Sånn som da vi var små. Vi skal jo elske forandring. Kanskje det bare er en fase. Vi er ennå i et så umodent stadig at vi ikke har skjønt hvordan alt dette «fantastiske» ødelegger alt som en gang var ekte. Hvordan vi hauser hverandre opp og sier at alt er bra – når det egentlig er helt på styr.

Selge leiligheten. Selge alt. Bli fri fra materialismen.

Det hadde vært noe.

Vi er så rare som ikke skjønner hvordan vi alle er ett. Vi skal eie så mye dritt og det er så viktig hva som er mitt. Vi er her sammen, men frykten for å være ensom gjør at mange heller blir slemme. For å være en del av noe. Og fordi det alltid er plass hos de slemme. Kanskje det bare føles sånn. Eller kanskje de gode har blitt altfor opptatt til å ta selfie, for opptatt til å se hvem som trenger en venn. Eller kanskje de slemme, egentlig er de gode. Men de tar ikke selfie og derfor ser vi ikke hvor gode de er, for de er ikke i Internett.

God natt, Internett. Jeg slår deg av om natten.

 

Er du en dårlig mamma?

Jeg har brukt to dager på å ordne med en ny seng på barnerommet. Ikea. Kjære Ikea. Frem og tilbake. Fire runder totalt. Så prøver jeg gjøre dette. Og i går kveld var jeg sliten. Når de små ikke legger seg som planlagt er det lett å miste tålmodigheten og kanskje bli litt sint. Uten at man egentlig hadde trengt det, hvis man var helt tilstede og hadde ro i seg.

Så sovner de. Og når man da ser dem sove kjenner man dårlig samvittighet bombardere kropp og sinn. Hvordan kan man heve stemmen til noe som er så vakkert og uskyldig? Jeg vet at hun vet at jeg elsker henne. Jeg vet at jeg inkluderer henne i så mye. Hun har det trygt og godt, jeg vet at jeg er en god mamma. Og jeg vet at dette ikke gjør meg til en dårlig mamma.

Mammaer, der ute, det går bra. Noen ganger blir ikke ting slik vi øsnker. I en verden hvor alt skal være så perfekt som sosiale medier viser frem, blir det vanskelig å finne rom for disse negativt ladede situasjonene. Kanskje vi ubevisst føler at vi feiler. Legger litt skyld på oss selv for å ikke ha klart å være det bildet vi ønsker å være?

Jeg tror ikke det er sunt at barn vokser opp uten noen som helst motstand. Å bli skånet for absolutt alt vil ikke gi lærdom. Å falle for å reise seg igjen, er viktig. Og hver gang vi møter motstand, vokser vi.

Jeg trodde for et øyeblikk at denne «perfekte mammaen» i sosiale medier hadde lagt seg litt. I forhold til hvordan man skal oppdra barnet, eller være mammaer fra de er babyer. I dag fikk jeg et innblikk fra en som jobber i barnehage. Hvor mye folk sliter fordi de leser seg opp på alt.

Vi trenger ikke lese noe. Ta vekk alle tips og råd – kjenn etter og plutselig vil instinktet hjelpe deg. Vi vet hva som skal til. Å sørge for at et barn har det bra og får kjærlighet og næring, det kan vi. Den kunnskapen ble vi født med.

Internett har kommet med mye fint, men at «bedrevitende» har fått fri tilgang til å fortelle andre hvordan de oppdrar barna sine feil, må være noe av det verste. Å være mamma er sårt nok i seg selv. Følelsen av å ikke beherske rollen er vel det vondeste en mamma kan ha.

Vi trenger bare gjøre litt mindre. Gjøre ting litt enklere. Være tilstede. Noe som er godt for både foreldre og barn.

Og hvis vi står der med dårlig samvittighet når de små sover, så kan vi gjøre opp for det neste dag. Å ha dialog med et barn er viktigere enn å lytte til andre sine råd. Det kom ingen håndbok fra en eller annen. Noe fant ut noe som passet for seg, sa det høyt, flere leste, og vipps så ble det en regel. Du kan finne din egen regel.

Prioriter tilstedeværelse med barnet uten forstyrrelser. Da vil samvittigheten være god, og selvfølelsen rundt oppdragelsen føles bra. For da er du sikker på at du ser barnet. Det er ikke mer som trengs.

Det var noen ord om det. Hadde dem på hjertet. Måtte skrive dem. Jeg er aldeles ikke der jeg ønsker å være om dagen, men det må jeg akseptere for å kunne gjøre noe med det. Slappe av, roe ned.