Lite visste jeg at dette var livet

Kaffekoppen min kler ikke kaffe. Det står skrevet med stor skrift på den: PUST! Jeg tok ikke så mye pulver oppi. Faktisk bar bittelitt. Mobilen min er ennå i flymodus. Jeg hører på P3 i soloppgang og merker hvordan stuen blir lysere og lysere. Klokken er 08.30. Jeg har vært oppe i tre timer allerede. Før jeg vekte jentungen mediterte jeg og gjorde yoga på stuegulvet. Noe jeg har ønsket å gjøre lenge. Så enkelt. Ta frem den matta og søk opp en økt på YouTube. Der finnes jo alt mulig. Gratis.

Etter yoga så jeg mot mobilen, men minte meg selv på at den ikke skal på. Dette skal bli en vane. Jeg er ikke tilgjengelig å tidlig, ei skal jeg fylle på med noe i hjernebarken. Jeg skal være med meg selv.

I kjøleskapet har jeg en ny frukt. En melon. Cantaloupe. Aldri kjøpt før. Hvorfor ikke? Jeg skjærer opp to skiver mens jeg tygger cherrytomater på samme tid. Så setter jeg ovnen på 180 grader mens jeg skreller en søtpotet. Jeg lager den enkle oppskriften jeg testet her om dagen. Mens skivene står i ovnen, blir jeg hengende over kjøkkenbenken i all stillhet. Det er mørkt ute.

Hva gjør deg lykkelig? Ingenting kan gjøre deg mer lykkelig enn å faktisk bli kjent med stillhet. Det er et element her ute som vi har oversett. Stillhet er ikke ingenting. Det er alt. Og mens vi har oversett dette «alt» har vi fylt kropp og sinn med ubetydelig kaos og rot. Denne stillheten er ekte. For å bli kjent med den, må du, være litt sterk. Du må klare å se vekk fra alt det du tror at det betyr noe. Du må våge å gjøre noe som kanskje ingen andre rundt deg gjør.

Kanskje alle tror du er helt utenfor, tror du er tullete, tror du har mistet det. Men hva gjør vel det, hvis du faktisk kjenner på en ekte lykke som du aldri har kjent på før? Det er derfor snåle folk gir faen i at andre tenker at de er snåle. Jeg har innsett at mange av de jeg tidligere tenkte at var «litt utenfor», var helt innafor. Det var jeg som var utenfor. Jeg som fanget i strømmen av samfunnet og alt som pågår i verden og rundt meg. Uten å vite at jeg faktisk ikke ante hva som foregikk i verden.

Å opplyse seg selv er noe av det mektigste jeg har opplevd. Og desto mer opplyst jeg blir, desto mindre behøver jeg å si. Er ikke det ironisk?

Nå skal jeg gå i skogen, så skal jeg slå på mobilen når jeg kommer tilbake. Jeg skal på massasje, fordi jeg sliter med ryggen. Nakken og skuldrene er stive. Derfor skal jeg også få yoga inn i hverdagen. Og hvis jeg kan gjøre det selv på stuegulvet, så har jeg ingen unnskyldning, eller hva?

Senere har jeg lyst å lage en oppskrift for dere. Lag en fin dag.

 

Hva innebærer det å være feminist?

Inneholder produktlinker/

Jeg så en film i går. Den ga meg veldig mange tankevekkere. Om hvordan rollene våre er fordelt. Det er så altfor mange ting vi ikke tenker over, som kom klart for meg. Filmen er fransk. Jeg tror jeg ble litt forelsket i at den var på fransk, og det var overraskende greit å se den sånn. I filmen blir alt snudd på hodet. Og ikke før det ble snudd på hodet, skjønte jeg hvor mange ting som er som de er, men egentlig uten grunn. Ikke fra naturen sin side, men fordi samfunnet ble sånn. Alle tekstene, reklameplakatene, alt rundt oss. Den kollektive bevissthet, kan vi kalle det for det? Jeg prøvde å lese meg litt opp på kollektiv bevissthet her.

Vi sminker oss. Vi barberer oss. Vi har mange rutiner vi gjør – bare fordi det er sånn. Har du tatt et bevisst valg når du barberer deg nedentil? Gjør du det fordi du selv har lyst, eller fordi du alltid har gjort det? Kanskje siden du var ungdom? Jeg husker det godt. Det var jo ekkelt om vi ikke gjorde det, var det ikke? Under armene. På leggene. Vi barberer oss, fordi vi har lært at det er ekkelt å ikke gjøre det. Har du gitt det noen tanker?

Mens ungdommen en generasjon før oss, de hadde det annerledes. Dusken nedentil var stas, den.

Men det handler ikke bare om hår på kroppen. Det handler om rollen vi automatisk tar i samfunnet. Elsker du meg? Elsker du hele meg? Elsker du ryggen min? Føttene mine? Armene mine?

Hvorfor stiller vi slike spørsmål mens vi sakte, men sikkert tar en plass under menn sin mening? Under menn sin aksept. Hvorfor sminker vi oss, og hvorfor er det ikke menn som gjør det? Er det fordi vi skal være feminin, mens de skal være maskulin?

Personlig har jeg alltid vært en guttejente. Jeg liker det rett frem og ekte, minst mulig drama. Det eneste som kan gjøre meg teit er hvis jeg blir usikker. Hvis jeg ikke vet hvor jeg har noen, og jeg ønsker å vite det. Det er jo også mitt eget problem, for det er jeg selv som tillater min verden til å bli påvirket av noen andre.

(annonselinker) Kåpe HER. Genser HER. Bukse fra New York 😉

Det er helt greit å gjøre alle disse tingene, hvis man vil. Men jeg tror ikke det er så mange som faktisk tenker over det. Jeg vil anbefale deg å se denne filmen. Det var helt magisk. Det er så mange små ting som blir tatt opp at man kan komme på flere detaljer i lang tid etterpå. I starten virker det teit, for det er jo helt absurd at gutter skulle vært de feminine av oss, sant? Men tenk om verden faktisk var sånn?

Og kanskje når du ser verden på den måten, skjønner du hvorfor det er kamp for feminisme og likestilling. Jeg likte den virkelig. Fikk lyst å kle meg i bar overkropp og jogge rundt i byen. Det burde jo være greit, burde det ikke?

Filmen heter «Ikke en mann som er lett på tråden«. Den ligger på Netflix. Værsegod!

Et par andre filmer på kino?

Den desidert verste filmen jeg har sett. Grensen. Svensk film. Jeg og en venninne dro å så den på kino nylig. Ikke dårlig laget, men bare en helt forferdelig absurd handling. Den har nok noen underliggende poeng, og hvis du liker creapy filmer som fester seg på hinnen. Se den. Om du har for god fantasi, kanskje ikke. Det var det rareste jeg har opplevd i en kinosal, helt ærlig. Grøsser av å tenke på den. 

Se «A Star Is Born«! Jeg gråt, og jeg gråt, og jeg gråt. Kanskje den beste filmen jeg har sett. Lady Ga Ga og Bradley Cooper spiller et par fantastiske roller og de kler hverandre så godt. Se den, om du ikke allerede har. Veldig viktig poeng med alt i filmen. Ikke se trailer om du ikke har, bare stikk å se filmen. Garanterer en god kino-opplevelse.

 

Ikke la julen spise deg opp (juletanker)

Bare jeg går inn på en vanlig dagligvarebutikk kjenner jeg det. Julestemning. Jeg kjenner det fra menneskene som går der. De er mange fler enn ellers. Jeg tenker på hvor mange ting vi handler, og jeg stusser litt på hvor vi gjør av alt? Hvordan kan vi hvert eneste år få bruk for ny julepynt? Alle de tusen hjem har jo julepynt fra i fjor? Likevel har alle butikkene noe til salgs, og de hadde ikke hatt det om det ikke ble salg av det.

Juletilbud. Det er hele året. Snart kommer nyttårstilbudene. Hold deg fast, du trenger nemlig ikke noe mer da heller. Hva har vi stelt i stand her hjemme? Jeg har nærmest meldt meg helt ut av julen. Jeg liker stemningen, samholdet, gleder og gløden. Men jeg går samtidig gjennom Oslo sine gater og lurer på hvorfor julen må til? Hva er det egentlig som gjør oss så mye mer harmonisk nå? Det er jo egentlig bare vanlige dager, men vi pynter dem med lys og sang. Vi teller ned til den store dagen hvor vi alle har brukt masse penger på å bytte gaver. Jeg tror også at vi har en endring. Det kan ikke bare være meg som melder meg ut. Det må være flere.

Jeg er ingen anti-jul. Jeg synes julen er noe av det fineste, men også vondeste. Vi har en tendens til å rømme hjem til familien og holde tett med dem vi vokste opp med innenfor fire vegger, men så er det så altfor mange som ikke har noen å dra til. Vi burde være flinkere til å invitere venner, være med venner, samle mennesker vi ser. For det sitter altfor mange alene på utsiden.

Så hva er det julen gjør med oss? Ingen spisse skuldre? Jeg tror det er musikken vi hører på. Bare en tanke, men noe må det være. Lysene og pynten er også fin, men hør på musikken. Vi spiller den over alt, den gir oss god stemning. Hva med musikken vi ellers hører på? Har vi tenkt tanken på at den kanskje stresser oss litt? Sånn i all fellesskap?

Adventskalenderen har blitt en stor greie. Ikke bare en flatpakken sjokoladekalender er nok, er det vel? Jeg husker det var stas. Den bittelille sjokoladebiten jeg spiste på morgenen. Broren min og meg sparte dem noen ganger. Vi hadde en sånn list midt på veggen (husker dere, det var sånn i de fleste hjem før, panel på halve veggen, tapet eller maling på resten). På den listen la vi sjokoladebitene vi ikke spiste. Jeg tror det ble en liten konkurranse. Hvem som klarte å ikke spise flest dager. De kalenderne der hadde ikke noen ekstra stor bit på juleaften heller. Det var bare en måte å telle ned på, var det ikke?

Nå er det ikke sånn. Herreminn så mange pakker alle barna skal få. Jeg har gjort det jeg også. Mange ganger. Men nå i år blir det ikke sånn. Jeg har laget lukene dag for dag. Første dag var en billett til sentrum for å stå på skøyter. Hun kan bruke den når hun vil. Så var det å dra på Nasjonalbiblioteket (uten mobil) og sjekke ut kafeen de har der. I dag fikk hun en pakke med Smarties. I morgen. . bestemmer meg etterpå. Men mange ting, det trenger hun aldeles ikke. Og til jul har vi ønsket (fra de som absolutt vil gi), ting vi trenger. Som ullundertøy, for det er for lite.

Barn har aldeles nok ting. Det de får for lite av, er tid med oss. Tid hvor vi er 110% tilstede. Tid hvor ingenting kan ta fra oss oppmerksomheten ett sekund. Hvis barnet ditt prater, og telefonen ringer, hva gjør du? Hvis du og barnet ditt leker, og telefonen din ringer, hva gjør du?

Ved å slå mobilen totalt av, i flymodus, og legge den igjen hjemme, får du garantert god samvittighet. Du får tid til å se barnet ditt på en annen måte, du opplever tilstedeværelse på en annen måte. Det er kanskje ikke så lett å innse at man bruker mobilen mer enn man trenger. Men en ting er sikkert, og det er at mobilen styrer deg om du lar den ta deg fra en situasjon for å svare den.

Så kan du komme med mange argument: Jobben min. Noen skal ha tak i meg. Hva hvis noe skjer. Hva hvis ditt og datt og falleri og fallera. Men jeg kan komme på et enda viktigere spørsmål:

Hva hvis livet plutselig er over og du angrer på all den tiden du prioriterte feil?

La meg stille enda et spørsmål: Hva hvis du visste at du skulle du om noen få måneder? Virkelig. Tenk på det. Hva ville du brukt den siste tiden din på? Kjenn ordentlig på den.

For der har du svaret.

Det er det du egentlig vil bruke tiden din på.

Så hva bruker du tiden din på nå? Gjør du det du vil, eller gjør du det alle andre vil?

Og hvem er du? Er du den du er ment å være, eller er du den andre mener du skal være? Du kan ikke være den andre mener du skal være. Det kan du ikke vite. Derfor er du, hold fast, den personen som du tror at andre tenker at du er. Og det er du, uten at du engang vet hva andre tror. Det er dine tanker, alt sammen!

Bare tilbring litt mer tid med deg selv. Helt alene. Så vet du mer hvem du selv er.

Tilbake til julen: Vi burde ikke trengt jul for å være ekstra snille. Hva om vi alle tar litt lærdom fra godheten og den deilige julekosen, så tar vi den med oss inn i hverdagen? Vi trenger ikke stresse rundt. Det tar livet av oss. Jeg er dønn seriøs. Stress er det verste. Vi trenger bare leve og være snille mot  hverandre. Vi får aldri gjort med enn en ting i gangen uansett, derfor trenger vi ikke tenke på mer enn den tingen vi holder på med. Om du klarer det, så har du knekt stress-koden.

O jul med din glede. Jeg elsker mandariner, forresten. Eller klementiner. Husker ikke hva som er hva. Også elsker jeg pepperkaker, men jeg spiser for mange. Alt for mange. Elsker julemusikk. Elsker eventyr og stemning som vi gir til barna. La oss lære dem å se utenfor de fire vegger i jula. La oss lære dem å se alle.

Vi er jo alle – det samme – er vi ikke? Vi er jo alle  –  i familie  –  på en måte?

 

Derfor er det bra med vaskehjelp

2annonse/

Jeg har fått hjelp til husvasken i mange år, og jeg er så glad for at jeg har tatt dette valget. Se for deg at du er kjempesliten etter masse jobb og mas, så kommer du hjem til en strøken kåk som lukter fantastisk. Og du kan endelig ta helg. Eller du kan gjøre som meg, å ha vaskingen på mandager, sånn at uken starter ren og helgen blir vasket bort.

Noen tror det har noe med latskap å gjøre, men det vil jeg underskrive på at det ikke er. Det er tidsklemma vi lever i, rett og slett. Noen valg kan vi ta, for å gjøre hverdagen enklere. Nå er det mange som ikke trenger det, men jeg vet om mange som hadde fått et enklere liv ved å avse noen kroner til ukentlig vaskehjelp.

Kanskje det er fast vask, kanskje bare julevasken, eller kanskje du skal flytte?

Fordelene er at du sparer tid. Det blir helt rent, over alt, på samme tid. Hvis dere er flere som bor sammen, så slipper dere unødvendig krangel eller diskusjon. Kanskje det gir dere mer tid sammen.

Å få hjelp til vasken betyr ikke at du ikke må holde det ryddig. Rydde må man uansett. Men det er deilig å komme hjem til nyvasket hus. Det er skiftet på senga, alle lister er rene. Vask, ovn, dusj, speil, toalett. Alle de tingene som tar et lite ekstra ork å sette i gang med. Å istedenfor å føle at du alltid ligger et steg bak, kan du ha alt rent på samme tid. Ikke bare til våren eller til jul, men hele året.

Jeg vet ikke med deg, men jeg fungerer best i alt annet når det er rent og ryddig rundt meg. Nå har det seg sånn at jeg personlig elsker å vaske. Det har også en sammenheng med at jeg trenger å ha det rent, ordentlig rent. Så istedenfor å ikke strekke til, så betaler jeg noen andre for å hjelpe meg. De trenger pengene til sitt opphold, og jeg tjener mer på å bruke disse timene til jobb eller kvalitetstid.

Hvis du vil ha en anbefalning til husvask, så tar du denne. Jeg har brukt G&I Renhold i tre år nå, og jeg er veldig fornøyd. For meg føles det mer ut som ha kontakt med en privatperson, enn et firma. Tipper du vil føle det samme når du kontakter Ilona for å avtale en liten befaring. Det flotte med å la noen vaske fast er at de blir kjent med ditt hjem og hvordan du vil ha det. Og hva som skal være med i den ukentlige vasken, det bestemmer dere på befaringen – som forøvrig er gratis.

 

Geniale merkelappene til jul!

/annonse

Hvorfor ikke slå julekort, bilde og til og fra-lapp i ett? Disse er fantastisk nydelig! Jeg trengte bare å laste opp et bilde, skrive en tekst, bestille. To dager senere lå de i postkassen min. Det er klistremerker med bilder på. Veldig i tiden.

Klikk deg inn på markmaster.com og lag dine julemerker! Bruk kode anettemarie og få 20% rabatt.

De har også refleksmerker til barna og vanlige merkelapper du kan klistre i klærne. De tåler vask!

 

Brussel, Vixen og Espresso.

Er jeg verdig en nominasjon? Med mailen fra Vixen kommer det alltid en liten klump i magen og noe krypende oppetter ryggen. Skal jeg fortelle følgerne mine om det igjen? Følelsen av å mase er ubehagelig. Heldigvis handler det ikke lenger om å sanke stemmer. Man må bli nominert, derfra er det en jury som velger. Jeg har blogget i 12 år, aldri vunnet en pris, men jeg har ikke tatt meg nær av det heller. Jeg var aldri fan av å «sanke» stemmer. Det vil jo bli skeivt når noen har mer følgere enn andre. Da vil det heller være som å gi den med mest følgere enn pris?

Vixen Influencer Awards. Jeg fortalte det på Snapchat og fikk vite at noen hadde stemt før jeg nevnte det. Da som Årets Favoritt, fordi jeg hadde vært det for vedkommende i mange, mange år. Det var jo nesten som å motta en pris, å få de ordene der.

Tror fristen går ut i morgen? Noen spør hvilken kategori jeg ønsker, og jeg tror livsstil kan treffe, da jeg prøver fremme en sunn livsstil på godt og vondt. Gullpenn er også en ære. Ordene jeg skriver har alltid noe med seg, og jeg føler det er kunst å velge rekkefølgen på det man setter sammen. Hvis du vil nominere meg, klikk deg inn her.

I går drakk jeg kaffe med Carmen. Vi har kjent hverandre siden babysvømminga til barna. Det var der vi møttes. Vi snakket ikke sammen der, men da vi senere møttes på bussen og innså at vi bodde nært. Der startet et mer familiært vennskap. Vi har et sånt vennskap hvor vi hjelper hverandre med barna. Det er ikke det at vi ikke kan prate sammen, vi prater som regel om det meste hvis vi prater, men det er først og fremst barna. Jeg kan ringe i nød om overnatting, hun det samme.

Sønnen hennes og datteren min er bestevenner. De har et unikt forhold og det merkes at de har kjent hverandre hele livet. I barnehagen var de som søsken, og det kunne bli uttrykt sjalusi hvis andre ville leke med en av dem. Det kan ta tid uten at de sees, men de er alltid like glad i hverandre. Carmen og sønnen har liksom vært alltid vært her. Som en familie – om du skjønner. Man kan gå lenge uten å prate, men man er der.

Nå skal de flytte til Brussel.

Jeg tror vi kommer til å benytte oss maksimalt av å kunne reise så kort, men likevel vekk, og bo gratis. Det må jo ha sine fordeler å ha venner utenlands, eller hva? Jeg elsker å reise, det er det ingen tvil om.

Espresso House har fjernet den veganske maten de hadde. Det er BUUUUU. Nå har de to ting som er veganske. Raw sjokolade som på bildet. Og sjokoladebolle. Som er digg, mektig, ikke nødvendig å pakke i seg. Too much. Og jo. Noen steder har de faktisk overnight oats. Cred for det, men det er liksom ikke nok.

Ja, til vegansk mat tilbake på Espresso House.

 

Jeg hadde glemt det – igjen

Hvert skritt lager en egen lyd i den kramme snøen. De store snøflakene danser ned rundt meg. Jeg smiler for meg selv. Kjenner en glede over å gå alene uten mobil. Ingen har jeg snakket med siden i går. Ingen kan nå meg. Denne tiden er kun for meg, ingen ser meg nå. Det kiler litt når de kalde snøflakene lander i ansiktet mitt. Jeg har ikke lue på meg, men en hettegenser. Utenpå har jeg en stor og tykk jakke som er ballet rundt meg. I sekken ligger joggeskoene. Jeg har utebukse på, og votter. Det er ikke kaldt, det er deilig.

Jeg tror jeg har passert tohundrede meter når det skjer. Noe slipper taket i meg. Som om at jeg bar på noe veldig, veldig tungt uten å vite det. Som om at denne tunge lasten bare fordunstet i det fjerne, helt plutselig. Kroppen min trekker et dypt pust langt ned i magen og lungene, uten at jeg selv egentlig er med på det. Det er nesten så jeg vil gråte mens det skjer. Ikke triste tårer, men gjensynstårer. Gjensyn med meg selv.

– Sånn var det. Sånn skal det føles!

Jeg ler litt vemodig når jeg skjønner det. Jeg hadde glemt det igjen. Glad for å huske det, men med litt bismak da jeg skjønner at jeg hadde glemt denne gode følelsen igjen. Jeg hadde glemt hvordan tilstedeværelse og alenetid fikser alt. Det er dette som er livet. Pusten min og alt det fine rundt meg. Det prikker litt i hele kroppen. Den våkner litt på nytt.

Hele veien nyter jeg lyden av den kramme snøen. Og flere ganger bøyer jeg hodet bak, slik at de store, kalde flakene kan lande i ansiktet.

Etter en flott treningsøkt uten forstyrrelser eller musikk på ørene, går jeg hjemover i samme modus. Treningen var helt annerledes. Jeg var tilstede og jeg pushet meg selv ganske så hardt. Det var deilig. Hjemme går jeg rett i dusjen. Tilstede der også. Nyter vannet mot kroppen og er god mot meg selv – i sinnet.

Mobilen er fremdeles i flymodus fra i går. Jeg kjenner på tiden min alene. Bare meg, ingen andre, ingen kan nå meg. Jeg lager en kopp te, og jeg ser på trærne. Jeg lager mat, som jeg hadde planlagt. Enkelt og greit. Mens jeg steker tofu spiser jeg artisjokk på glass. Visste du, forresten, at artisjokk har i folkemedisinen vært brukt som fordøyelsesfremmende og urindrivende middel? Fint å lære små ting i hverdagen, tenker jeg.

Jeg steker tofu med pepper, gurkemeie og soya. Og ris. Veldig enkelt. Og det smakte godt.

Akkurat som dette vil jeg leve. Jeg vil gjøre dette mer. Være med meg selv før jeg starter dagen med kommunikasjon alle veier. Det er så lett å glemme. Og det er så viktig å minne seg på dette, om og om igjen.

Man snakker ofte om å finne seg selv. Den største tabben du kan gjøre når du har funnet deg selv, er å tenke at reisen innover er over. Da mister du deg selv og tror i verste fall at du fremdeles er i kontakt med deg selv. Når noe tøft skjer, forstår du det igjen. Den reisen er aldri over, og du må stadig finne deg selv.  Det er dette livet handler om, og det er det som virkelig gir livet mening. Når alt faller og går galt, så har du alltid deg selv. Hvis du sørger for å kjenne deg selv, være venn med deg selv, og være glad i deg selv – så er du godt rustet for hva enn som måtte skje på utsiden av deg selv og rundt deg.

Det gikk 13,5 timer før jeg slo på omverden. Helt perfekt. Vi trenger den ikke før vi skal sove, heller ikke med en gang vi våkner. Den tiden kan vi ha for oss selv.

 

Morgenrutiner mot hjernekollaps

//Inneholder produktlinker

Det er ikke så mye som skal til for å hente seg inn når verden raser sammen, men det kan være lett å glemme de enkleste ting når hodet er fullt. I går kveld hadde jeg en sånn kveld. Jeg klarte ikke å være en kul mamma, hadde altfor mye i hodet og katten hadde oppå alt – diare. Da klokka var 21.30 tok jeg kvelden. Og det var så riktig som det kunne blitt. Mens jeg lå der i senga med tankene mine bestemte jeg meg helt klart for å stå opp 5.30 og hente meg inn.

Så enkelt var det.

Jeg vet hva jeg liker å gjøre før dagen starter, og det er ikke verre enn å faktisk gjøre det. Jeg mediterte i 40 minutter, og klokka klang før jeg hadde rukket å tenke på tiden. Det var magisk, og nødvendig. Etter det renset jeg sluket på dusjen, av alle ting. Det er noe som skulle vært gjort, og jeg vet det føles godt å gjøre ting å få ting gjort. Etterfulgt av en lang dusj (selv om jeg skal på trening) og morgenrutiner.

Disse to produktene gir meg velvære. Det er en olje jeg smører i ansiktet, og en krem jeg smører i nakken. (Begge deler finnes hos (annonselink) karma.no og kode TJL gir deg 15% på hele butikken uansett førpris eller tilbud.)

Etter dette lager jeg meg en kopp te. Jeg drikker te nesten hver dag. Jeg liker å starte dagen med en kopp te, mens det er stille og rolig. Ingen radio eller lyd, bare meg og en kopp te. Når det lysner utenfor vinduet er det ubeskrivelig godt å bare stå ved kjøkkenbenken og se ut. Ikke gjøre noen ting, bare se på naturen mens jeg drikker te. Kaffe kommer senere.

Dette er vitaminene jeg tar. Vitamin D er viktig nå, og jeg kan merke det på humøret om jeg mangler det. Det er mørkt store deler av dagen, og jeg er altfor lite ute de timene det faktisk er lyst.

Belly Bliss. Den er rett og slett fantastisk. Jeg har brukt den lenge nå, og huden min har blitt så fin. Etter at jeg begynte å spise vegansk, tror jeg det var mye som skulle renses i kroppen. Huden min ble ikke fin i ansiktet, men så fikk jeg øynene opp for probiotika. Jeg testet flytende først. Smakte forferdelig og ble til at jeg ikke tok det så ofte som jeg burde. Belly Bliss er enkel å få i seg, i tillegg til at pakningen er så fin at den kan stå fremme. Da husker jeg den!

Belly Bliss kan du få tilsendt i posten og abonnere på. Det er genialt, for det er lett å glemme når man går tom. Hvis du bruker kode anetteliker får du 2 leveringer for prisen av en. Ikke bare funker det for huden, men hele fordøyelsen, og næringsopptaket i kroppen. (annonselink) Klikk deg inn her for å bestille.

Trenger man tilskudd av diverse? Nei, ikke hvis man er langt over snittet rå på kosthold. Det er dessverre de aller færreste. Derfor er det kjekt å ha noen rutiner som gir deg økt velvære. B12 spiser jeg ikke hver dag. Jeg tar det litt på magefølelsen, og det har jeg gjort siden jeg begynte å spise plantebasert. Jeg har også kjøpt denne i Sverige. Den har et mye høyere innhold B12 per tablett.

Nå ser jeg så vidt at det lysner ute. Vagt i det fjerne. Jentungen våknet av seg selv halv åtte. Godt humør og litt kosete. Kledde på seg selv og sto straks klar til å gå, lenge før hun trengte å dra. Men da rakk hun å ta følge med vennene sine. Jeg ba om unnskyldning for mitt rotete humør i går kveld. Sånt tror jeg er bra. Vi voksne kan også være urimelige, og det er fint å vise at man skal si unnskyld da.

Jeg skal gjøre som jeg lovte meg selv i går kveld, å trene. Jeg plasserte mobilen i flymodus før jeg tok kvelden, og der er den ennå. Jeg vil ha det sånn til jeg er ferdig på trening. Det er så godt. Nå kan ingen få tak i meg, og jeg tilbringer tid med meg selv. Befriende følelse.

Etter trening skal jeg ta for meg jobb og se om jeg rekker et event nede i byen som jeg er invitert på. Men det er mye redigering av bilder nå. Teamjegliker skal ha en egen adventskalender på Instagram. Det er 24 dager, det.

Trening nå. Lag en fin dag.

 

Grand Café hadde ikke noe vegansk på menyen

Dagen startet med et fantastisk møte med en mulig samarbeidspartner i bloggverdenen, før den tok meg videre til Grand Café. Jeg hadde ikke regnet med at de hadde noen plantebaserte retter på menyen, men jeg vet at skikkelige restauranter har skikkelige kokker. Og de kan det. Dessuten er det mange kokker som synes det er en moro utfordring å lage noe annet. Denne retten tok vel utgangspunkt i sellerirot, jeg husker ikke resten, men den var himmelsk. Desserten også!

Min første opplevelse av Grand Café. En som virkelig heier på meg når det kommer til business, og hjelper meg litt langs veien, booket dette bordet til samme tid som det åpnet for bud på leiligheten. Vi tenkte følge prosessen over lunsj. Drikker sjeldent vin, men mitt flotte selskap mente det var helt innafor når vi nærmer oss jul.

Leiligheten min ble ikke solgt i dag. Til tross for mange på liste, kom det ingen bud. Det er jo en tøff tid å legge ut noe på, men jeg tenker at det som er meningen at skal skje, det skjer. De ønsker å kjøre en ny visning allerede neste helg. Koster meg ingenting ekstra, jeg må bare sørge for at det er strøkent nok en gang. Liker å ha det strøkent, jeg, så det går i grunn greit.

Den fine blusen min er fra Undorn, forresten. Og strømpebuksa kjøpte jeg på Rema. Det er Pierre Robert. Må si jeg er imponert over varmen den holder på. Trodde jeg skulle fryse ihjel i dag, men jeg overlevde. Mange minus i Oslo nå!

Lag en fin kveld.

 

Leiligheten har aldri vært så fin

To visninger er vel gjennomført. I morgen er det, forhåpentligvis, en budrunde. Aldri har jeg sett på leiligheten som jeg gjør nå. Jeg innser hvor trygg jeg er her. Hvordan vi virkelig har viet hver en krok her inne med kjærlighet. Desto nærmere vi kommer det faktum at vi er klar for å flytte, desto mer pris setter jeg på dette vakre hjemmet som vi har skapt.

Mens det var visning dro jeg og jentungen på café. En gang tok jeg opp mobilen og da sa hun:

– Mamma, må du se på mobilen? 

Jeg svarte nei, og la den vekk. Med et smil. Jeg er glad for at hun også er bevisst på nettopp det. Og hun vil ikke ha mobilen for å spille på den heller. Hun vil ha meg og min oppmerksomhet.

Så spiste vi noe god mat før vi kjørte hjem. Det var folk inne ennå, så vi ble sittende i bilen (som jeg har lånt for øyeblikket) og spane på vårt eget hjem. Det var litt morsomt. Vi slo av lysene i og på bilen så ingen skulle se oss.

Meglerne skravlet greit før de reiste. Forklarte om forventninger og så videre. Jeg bryr meg helt ærlig ikke om noe prat. Det eneste jeg bryr meg om – er det vi vet, når vi vet det. Og nå vet vi ingenting. Ikke før i morgen. Da har en venn, som jeg har blitt kjent med gjennom pitcher og magefølelse de siste månedene, reservert bord på Grand Café for oss. Så skal vi ha det hyggelig over en lunsj mens vi følger den potensielle budrunden.

Selger jeg uansett? Nei. Jeg har satt meg et tall i hodet, og jeg håper jeg klarer å holde det. Det er lett å si ja og nei over noen tall, men de tallene kan utgjøre flere hundre tusener. Det er studielånet i seg selv det!

Klokken er snart elleve på kvelden. Jeg har hatt besøk av min barndomsvenn Lasse, som har lært meg å bruke appen til Bookis. Det var kult, og enkelt. Nå ligger mange gode bøker til salgs på profilen min der.

Jeg har lyst å selge unna masse ting. Føler det så sterkt. Vil selge alt jeg eier som jeg ikke trenger. Tenk så deilig, å ikke eie noen ting! Befriende. Når jeg kjenner på litt stress i disse dager, fantaserer jeg om å selge og reise til en øde øy og leve på pengene jeg sitter igjen med. Jeg må nok tilbake etterhvert, men det hadde holdt for en stund.

Du måtte begynt på nytt, alt du har klart? Nei, jeg tenker ikke sånn. Hva er før og hva er etter? Vi har bare akkurat nå. Og situasjonen din nå burde være en du nyter. Ikke rømmer fra.

Nå skal jeg være flink å ta kvelden. Klokken er 22:42. Jeg har en drøm om å stå opp 05.30 og meditere, slik jeg egentlig ønsker hver dag. Så vil jeg skrive litt og gjøre klart frokost før jeg vekker jentungen. Og når jeg vekker henne skal jeg også være klar til å reise på samme tid. Jeg har et møte på formiddagen som også er viktig for meg.

Livet er spennende når man velger å se på det slik. Ellers er det sykt slitsomt, uforutsigbart og skummelt, hvis man vil. Det ønsker jeg ikke. Og det som redder meg fra å gå under når det skjer mye på en gang – det er meditasjonen. Den gir meg et sindig overblikk og vipps så har jeg full kontroll og ser gleden i det jeg holder på med.

Lag en fin dag i morgen.