Er abort et mord?

Jeg får vondt innvendig av å lese enkelte ting. Og jeg kan ikke stå for det mange gjør, selv om man må akseptere at det skjer. Hørte jeg noen si at de ville fjerne én tvilling fordi to barn ble for mye? Hva er vi for noe? Diva-egoer som tror vi kan styre unna naturens lov og gjøre alt annet enn å være i kontakt med livet?

Ved å fjerne en tvilling, risikerer man ikke da at den andre lever livet og føler at noe mangler? Eller, hva med den som tar valget? Vil ikke den gå resten av livet å føle at noen mangler?

Man kan pakke det inn i så mange uhell man vil, men det er et liv, som blir tatt. En eller to. At livet ikke har startet ennå? Jo. Livet starter straks cellene starter å formere seg. Hvordan skal det kunne vokse og gro uten å være et liv? Vi er ikke bare en fabrikk, det stikker litt dypere enn som så. Dette er vi skapt for. Hvis barnet i magen er dødt, så utvikler det seg ikke. Ergo – der er et liv der hele veien. Visste du at alt som skal være i kroppen er på plass når fosteret er 8 uker? Negler, innvoller. Alt er på plass. Tiden videre gjør det bare. . litt større.

Noen sier: Det er min kropp, jeg bestemmer over min kropp. Okei. Men er det din kropp? Er den andre kroppen, selv om den er inne i deg, er det din?

Jeg skal fortelle litt om min panikk. Den varte kanskje bare noen timer, én dag. Jeg var to uker på vei, tok en sigarett i smug med en venninne og hadde panikk. Skulle jeg ta abort og flytte til Hollywood og jakte skuespiller-drømmen?

Dette vesenet på dette bildet er min nærmeste på alle måter. Ingenting kan slå dette. Og man kan si at man ikke er klar for å få barn, men det at man faktisk setter en produksjon i gang – er å lage et menneske. Er du klar for å leke med liv og død når du tar det valget? Interaksjon mellom oss mennesker eksisterer fordi vi er skapt med utstyr til å formere oss. At det ikke passer inn i de overfladiske og materialistiske livs-planene til egoet ditt, det har ingenting med naturens lov å gjøre.

Og vi kan jo også skylde på at vi ikke kjenner kroppen vår fordi vi aldri får det lært, men det å ha sex er faktisk å produsere mennesker. Kom gjerne med regla om at delfinen også koser seg, men det å tømme seg inne i et annet menneske har konsekvenser. Er du klar til å ta dem? Ikke? Kanskje man ikke skal holde på som delfiner da.

Jeg har vært mot abort hele mitt liv. Jeg vitnet en abort da jeg var 15 år. Jeg var med en venninne som tok en abort i tredje måned. Vi fikk se fosteret. Å nei, fikk vi se det? Ja, vi gjorde det. Og det var en knallhard lærdom. Der var det et lite menneske. Jeg kunne se tærne på det lille vesenet. Og man kan si at man ikke burde se på fosteret; men det er vel litt å lure seg selv fra sannheten?

Når man tar en abort, så tar man et liv.  Jeg mener ikke at de som allerede har gjort det, skal vri seg i smerte og angre. Det som er gjort, det er gjort. Det er vel heller det å akseptere virkeligheten.

Vil du komme med voldtekter og den slags? Det er ikke de jeg sikter til, og det er ikke der hovedvekten av aborter ligger. Mye ubeskyttet (ikke gjennomtenkt) sengekos skjer i beruset tilstand. Hvor man ikke er i stand til å passe på seg selv, men heller ikke i stand til å ta konsekvensene av det som ofte skjer. Og det at veldig mange bruker angrepiller som prevensjon, synes jeg er forkastelig. Og nei, jeg tror ikke at man tar abort ved å ta den pillen. Og jeg synes det er fantastisk at den finnes om det skulle skje alvorlige ting som voldtekter eller andre uheldige hendelser. Men ikke for å med hensikt bruke det som prevensjon. Det er hormoner, og det fucker psyken opp ordentlig i en hel uke i ettertid. Jeg vet, for jeg har selv tatt en sånn.

Denne debatten har nok hundrevis av vinkler, og enormt mange meninger. Men et liv, det er et liv. I mitt tilfelle er dette livet en herlig unge som jeg fikk før jeg hadde utdanning eller visste hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg var ung, skulle kanskje vært eldre, men det gikk bra. Vi bor i Norge, og en unnskyldning som at man ikke har ting på stell ennå – det er ikke en grunn til å fjerne et liv. Vi har nok trygghet og hjelp i dette landet til å klare det. Om du er i tvil, så kan du google litt andre tilfeller i verden. Altså omstendigheter langt fra vår, hvor det faktisk går bra med disse barna som kommer til. At standarden har blitt satt fordi samfunnet generelt har en idé om hvordan livet skal se ut, har ingenting med hvordan ditt liv kommer til å bli.

Naturen er sånn at vi skaper liv fordi vi er skapt for å skape liv. Naturen kom ikke med en angrepille. Men vi kan ikke si at det ikke er et liv, for det er det. Og jeg tror at å ta abort i mange tilfeller har blitt litt for enkelt. Litt sånn «passer ikke denne måneden, vil heller litt senere på året».

Det er et liv. Jeg var på ultralyd da jeg var seks uker på vei. Jeg kunne se noe som blinket på skjermen. Det var hjertet. Hjertet banket på noe som skulle bli – datteren min. Klart jeg kunne fjernet det hjertet for å følge min absurde skuespillerdrøm og mitt raskt-voksende ego. Jeg kunne det. Men da  hadde jeg ikke blitt kjent med denne jenta. Og denne jenta stoppet meg nok fra å gjøre mye av det jeg hadde tenkt. Og da jeg ikke gjorde de tingene, så gjorde jeg en haug med andre ting som jeg garantert aldri hadde gjort. Og kanskje jeg ble enda raskere voksen, men det hadde jeg nok godt av.

Og hvis det virkelig ikke passer å bli gravid, så tror jeg at vi skal tenke litt mer over hvilken ild vi leker med når vi holder på med de tingene som vi gjør. Eller hva? Og det valget man tar med en abort. Kanskje noen klarer å leve med det, men for veldig mange kan det slå tilbake senere i livet hvor man reflekterer mer og faktisk skjønner hvilket valg man tok.

Til refleksjon. Ikke for å angripe. Men kanskje for at vi skal tenke litt mer over disse tingene. Selv har jeg opplevd å spontanabortere en gang, og det ga meg en alvorlig depresjon som var farlig.

Dessuten har vi faktisk så mye prevensjon tilgjengelig at det skal være mulig å unngå mange av disse abortene, hvis vi bare tenker litt på forhånd.

Kan jeg uttale meg? Vel. Jeg vet om mange som har tatt abort. Jeg kjenner til folk som har brukt angrepiller som prevensjon. Ikke giddet å bry «ham» med å ikke komme, fordi man kan jo bare ta den pillen. Jeg kjenner også flere som har slitt med depresjoner fordi de har tatt abort.

Så er det virkelig til ditt eget beste? Hva med det livet som ikke har et valg? Er det lov å reflektere litt mer over det? Det er ikke en vare som vi bestiller og forutsi hvordan skal bli. Og dette med å fjerne en tvilling? Ber vi om flere liv, blir velsignet med to, men takker nei til det ene? Det er ikke greit. Det er bare ikke greit, synes jeg da.

Jeg vil dele en film. Merk dere dette: Jeg gjør ikke dette for at noen skal angre på noe de har gjort. Men heller for at noen som ikke har stått i den situasjonen, heller kan unngå det.

 

Hvilken EL-bil skal jeg lease?

Dagen startet som i går. Bane til Oslo S. Tog til Lillestrøm. Og et ekstra ønske om å ha bil igjen. Nå blir det bil. Jeg må ha bil, rett og slett. Tenker å lease en elbil. Jeg har tenkt på den nyeste til BMW. Noen innsigelser?

I Lillestrøm fotograferte jeg på Norges Varemesse for Nordic Living. Messa varer til i morgen ettermiddag (fredag), om du ikke har vært der. Det er magisk mye inspirasjon å hente til hjemmet. Interiør fra ende til annen, og mange spennende foredrag. Jeg har allerede bestemt meg for å endre på mye hjemme etter å ha vært der. Og jeg har… allerede ommøblert. Forandring fryder!

Rett fra messa til Stina på Dead Ends, Majorstuen, hvor jeg fikser håret. Har vel aldri vært så forsiktig med håret som i det siste. Jeg tror det blir langt igjen nå. Det kan se sånn ut. Men jeg har elsket disse to årene med kort hår, virkelig. Og jeg synes det er noe alle jenter burde oppleve.

For det er en befrielse.

Det er litt sånn: Oi, håret er ikke meg! For vi knytter oss til det som en identitet. Sant? Verdt å prøve. Så deilig å komme ut av dusjen og nærmest bare riste seg tørr på hodet. I dag har jeg lagt inn litt farge med folie og korrigert litt. Samt tatt litt i nakken. Jeg har litt lyst å se hvordan jeg ser ut med min egen hårfarge. Så det er litt det det går i nå. Spare ut, men også se litt velstelt ut på veien.

Mens jeg var hos frisøren reiste Maren og henta jentungen på skolen. Jentungen elsker Maren. Maren er fantastisk. Rett og slett, fantastisk. Og Maren sier det som det er. Mens jeg satt i telefonen knipset jenta noen bilder av oss (pleier ikke sitte i telefonen i café, men jeg hadde en siste jobbtelefon å ta).

Da vi kom hjem hadde vi kosetid. Jenta lagde middag mens jeg brettet klær og flyttet på et skap. Etterpå sydde hun på maskinen og lagde en ny lommebok, mens jeg ommøblerte på stua. Vi har det greit kult sammen da.

Lag deg en fin dag i morgen. Eller hva? Jeg skal trene. Og jeg skal i et veldig viktig møte som kan gjøre registreringen i nyere kull i teamjegliker mye enklere. Kanskje det ender opp med å bli en god nyhet for nettopp deg som ønsker å være med. Mer om det, hvis det skjer!

Jeg har det bra, forresten. De første to dagene etter Vipassana var ekstremt tøffe. Det er nesten en liten påkjenning å komme tilbake. Jeg fikk en del hodebry samme dag. Helt og fullt mitt problem at jeg lar noe bli hodebry, men når du kommer ut er du som en ristet snøkule. Alt innvendig er røsket opp og flyter rundt. Man er litt kjør mens man tilvenner seg samfunnet og hverdagen igjen.

Men i dag, har jeg hatt det bra. En indre ro, mens jeg har gjort disse tingen. Og nå er klokka 22 på kvelden. Jeg skal meditere en time før jeg legger meg. Og i morgen skal jeg opp klokken fem og meditere en time. Meditasjon har blitt veldig viktig for meg.

 

Har jeg fått mammatryne?

Jentungen fotograferer meg mens jeg sminker meg, og etterpå skal jeg lage kaffe. Så skal hun løpe avgårde. Jeg sa at hun skal snart få lønn for å hjelpe til med bilder. Hun ser lurt på meg og sier:

– Mamma, jeg har sett på din Instagram. Og nesten alle bildene er det jeg som har tatt!

Det stemmer kanskje litt. Og hun er dyktig. Håndterer en Canon 5D mark 3, uten problem. Så da ble vi enig om at når hun fyller 10 år, skal hun begynne å få betalt. En gang i tiden er hun vel glad for å kunne så mye om foto. Vit at hun ikke blir tvunget til å ta bilder, folkens. Hun har arvet mange kameraer og synes det er moro.

Overskriften kommer av at jeg så på disse bildene, og tenkte: Jeg ser ut som en mamma. Vet ikke om jeg har skrevet det før. Men akkurat nå føler jeg at jeg ser ut som en mamma. Ikke noe galt i det. Bare mer voksen?

Så før jeg løper avgårde vil jeg bare tipse om dette. For det er kanskje den tingen jeg koser meg mest med før dagen starter. Kaffe. Vanlig pulver i kokt vann. Deretter Alpro sin soya-sjokolademelk. Eller blir det sjokolade-soyamelk? Soyamelk med sjokoladesmak.

Uansett. Det er kjempegodt.

I dag er vel første dag med litt ekte gjøremål og fart. Nå skal jeg reise ut til Lillestrøm og fotografere på Oslo Design Fair, på Norges Varemesse. Venninna mi har satt opp messen, og jeg gleder meg til å sjekke det ut. Den varer i dag, i morgen og fredag.  Anbefaler å ta turen om du liker interiør og design. Tema er Embracing Change. Nydelig. Alt handler om forandring. Alt er i forandring. Nydelig tema.

Ønsker deg en fantastisk dag. Jeg synes det var deilig å ta på kjole og sminke meg, føle meg litt våken, rett og slett. Etter 10 dager borte fra omverden i myke klær, usminket og fuskete. Pjuskete?

Lag en fin dag!

 

Er du ulykkelig? Er du avhengig av nye ting eller spenning?

Har du noen gang tilsynelatende hatt «alt som skulle gjort deg lykkelig», men fremdeles følt at noe mangler? Følt at du ikke er så glad som du burde være? Det er den linken til det indre som gjør dette. Linken som mangler. Broen mellom tankene og underbevisstheten.

Så kjør. Så ristet. Så merkelig. Så god. Jeg føler så mye. Med kontroll. Kontroll over sinnet. Ikke tanker som flyver i alle retninger. Og en ro. Helhetlig ro. Man lærer mye på Vipassana. Veldig mye. Ting blir klart, man er ikke usikker. Der og da, i all ro, så ser man plutselig alt så klart.

Jobben starter på ordentlig nå. Å ta med seg alt man lærer og forstår der inne, til hverdagen. Til alle lydene, alle gjøremålene, alle menneskene man møter på. Til alle situasjonene man er vant til å dømme, som man skal være nøytrale til. For det er veien til indre lykke. Å ikke knytte seg til en følelse, ting, eller situasjon.

Vår verste venn. Egoet. Tankene. Alle de tankene som lager et bilde som skaper forventninger. Hele tiden, dagen lang. Du ser noe du liker, og skaper en eller annen form for tilknyttelse til objektet. Ting som er utenfor kroppen vår.

Jeg er en dagdrømmer. Det er min største utfordring. Jeg kan dagdrømme om hva som helst, og jeg kan se for meg de utroligste ting. Noen ganger blir jeg mett bare av å drømme, og deretter lengter jeg kanskje ikke etter å gjøre det jeg har sett for meg likevel. Men det spørs hva det er.

Kjærligheten er verre.

Man møter noen. Og desto eldre man blir, desto mer vet man hva man vil ha. Klaffer det denne gangen? Sjekklisten stormer gjennom hodet ubevisst. Ok, alle punkter virker bra. Så starter det farlige. Bildet. Man maler et bilde av det som kan bli. Ser det for seg. Sånn kan vi ha hverdagen. Et sånt type par kan vi være. Vi kan reise og oppleve, vi kan . . .

Farlig.

For alle de tingene finnes ikke noen steder. Kun inne i hodet. Og de skaper forventninger. Så blir man skuffet når bildet viser seg å være feil. Vedkommende var ikke sånn som man først trodde. Og med den knekken festes det noe til deg. Hvis du ikke klarer å observere følelsen og være bevisst, skjønne at den går over, vite at det bare er en følelse – så lagres den i deg. Og sånn har det vært, med hver bidige ting du har sett på, smakt på, hørt, følt, luktet. Hele livet.

Begjær eller noe du misliker.

Alt annet enn å være nøytral. Alt annet enn å vite at alt forandrer seg hele tiden. Alt kommer og går. Til og med følelser fra ulike opplevelser.

Dette lærer du på Vipassana. Og du lærer å gå så dypt at man løser opp disse «sankaras» som de kaller det. Lærer deg hva det betyr å være nøytral i ulike situasjoner. Det er vanskelig. Det er tøft. Å være nøytral i enhver situasjon. Når noen gjør deg sint, trist, såret. Når noe skjer. Når noe farlig skjer. Når noen dør. Når noen sier noe som treffer egoet ditt mitt i øyet.

Oppløsing av egoet heter det. Det er ikke du som knytter deg til ting. Det er egoet. Egoet ditt knytter seg til ting. Vil ha ting. Vil være noe. Vil ha en status. Få bekreftelse. Eller ha nye ting. Nye klær. Bil. Mer. Mer. Mer.

Mer vil aldri gjøre deg lykkelig. Aldri. Det er bare følelsen når du får mer. Ikke tingen. Så blir du avhengig av følelsen. Tingen mister veldig raskt verdien du trodde den hadde. Desto mer du har, desto vanskeligere å forstå. Man trenger ikke alle disse tingene utenpå. Man trenger å ha kontakt med seg selv, innvendig. Og hvor mye tid bruker du egentlig på å se inn i deg selv? Inn i det stedet du bor døgnet rundt gjennom hele livet?

Noen fakta om Vipassana: Det er gratis! Det er gratis å sove, spise, lære. Alt du må gjøre, er å følge reglene. Du er offline. Du følger planen. Men du trenger ikke tenke. Hver gang du skal meditere, får du beskjed. Hver gang du skal spise, får du beskjed. All mat blir laget, du trenger ikke tenke. Du kan ikke snakke, skrive, lese. Ingen øyekontakt. Du får være i fred, selv om det er mennesker rundt deg. Du får fokusere på det du skal.

10 dager av livet, for å lære noe som kan redde livet. Vipassana er for alle. Lær deg å mediter på denne måten, så skjønner du hvorfor ting er som de er i livet ditt.

Jeg har hatt tusen ord å dele. Men når man først setter seg ned for å skrive er det vanskelig å vite hvor man skal starte eller ende. For det hele er på en måte uendelig. Jeg vil bare anbefale å ta turen. Ikke vær redd for at du skal være uten mobil og stille i 10 dager. Se på det som en mulighet til å faktisk oppleve noe helt nytt og bli klokere enn du noen gang har vært. Du får noen nøkler som du kan ha med deg hele veien, og du får muligheten til å gå virkelig dypt inn i sinnet ditt og endre atferdsmønstre og tankegang som blitt vaner. Ikke gode vaner, men ubevisste vaner som gjør deg mer vondt enn godt.

Jeg kommer til å dra tilbake igjen. Andre gang var annerledes. Første gang var alt så nytt. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Andre gang visste jeg. Derfor ble de 10 dagene tøffere enn første gang. Tiden gikk enda saktere. Likevel visste jeg at jeg ville være der. Det var dette jeg ville. Bort fra alt for å utvikle meg enda mer. Og til slutt er man gjennom, og man sitter igjen med en ro og en så intens sterk kjærlighet til livet.

Du kan lese mer om Dhamma og Vipassana her.

 

Nå skal jeg være helt stille i 10 dager – Vipassana

Plutselig blir det stille. Men stillhet er ikke hva jeg tror det er. Ikke før mange timer senere, kanskje ikke før to dager har gått, skjønner jeg hvor stille det er mulig å ha det. Alle lyder blir skarpe. Bevegelsen av meg selv under dyna. Glidelåsen på ytterjakken. Sporene i snøen. Alt blir sterkere.

Hvem skal du gi livet ditt til?

Du kan velge hva livet ditt skal være. Livet ditt kan bli akkurat det du vil! Det eneste du trenger å gjøre, er å tenke deg til deg. Desto mørkere tanker du har, desto verre får du det. Og hvis du velger de lyse tankene, så har du det bra. Det er en trening å lære seg å velge tankene.

Det enkleste er å akseptere alt for hva det er. Bare leve. La ting komme og gå. Se på alt med kjærlighet og nysgjerrighet. Hva er dette vonde? Hva lærer det meg? Hvorfor fikk jeg vondt?

Du får vondt når du ubevisst skaper deg forventninger om hvordan livet ditt skal være, i stedet for å bare leve det. Når du tenker at et menneske er sånn som du oppfatter det, og knytter noen forventninger til det, så blir du såret når det ikke skjer.

Fokuser på deg selv. Du kan vite hva du skal. Du kan vite hva du står for. Den eneste du kan ha kontroll over, er deg selv.

Å mestre eget sinn er en livslang oppgave. Det er en fantastisk reise å starte på. Desto sterke denne muskelen blir, desto bedre har du det i livet. Du aksepterer enklere de forandringene som skjer.

Vi mennesker er alltid i forandring. Du kan ikke lese meg fra alt jeg gjorde i fjor og tenke at det er meg. Nei, jeg er noe helt annet nå. For sånn er livet. I forandring. Jeg kan se tilbake på noe jeg var. Noen ganger får jeg vondt av å se tilbake. Det gjør vondt å se hvor lite respekt jeg hadde for meg selv, og hvor lite jeg tok vare på meg selv. Jeg tillot meg at andre herjet med meg. Mye. Masse er glemt, fortrengt, men det etterlater spor.

Sporene vi har med oss gjennom livet må vi akseptere for å gå videre. Lære av dem, slippe dem. Ikke tviholde på sorg eller gammel frykt. Det er en ny dag i dag.

Det er en ny dag i morgen.

I morgen vil alltid være i dag. Det er alltid her og nå. I går og i morgen er tankekart vi har laget, du kan ikke eksistere i fremtid eller fortid, kun i nåtid. Derfor er klokken alltid nå. Og hvis du klarer å leve nå, så vil frykt, angst og smerte opphøre, med mindre noen står og gjør deg fysisk vondt akkurat nå. Hvis ikke, er det kun tankene dine som gjør deg vondt.

Dette er grunnen til at jeg nå for andre gang reiser til Vipassana. Vil du lese om opplevelsen min første gang? Her er innlegg fra dagen jeg reiste. Dette er et år siden nå. Her kan du se videre fra dagene går. Jeg husket dagene klart, de første, men så smeltet de inn i hverandre. 10 dager i stillhet. 10 timer meditasjon hver dag. Ingen kontakt med omverden. Ingen øyekontakt. Ingen prating, lesing eller skriving. Ingenting av det jeg er absolutt best til.

Toget er snart fremme i Mjölby. Før jeg reiste felte jeg noen tårer. Det var litt av hvert blandet. Følelser, tanker, uoppfylte forventninger. Et lite stikk i hjertet. Kanskje et unødvendig savn.

Når jeg nå reiste la jeg igjen alle forventninger til livet. Det er hva det er. Å ikke miste seg selv i en forelskelse, er kanskje toppen av fjellet for min del. Å mestre nuet, mine oppgaver, mine kreative sider, uten å la noen overfylle hodet mitt. Hvor vanskelig er ikke det? Det er veldig vanskelig. I alle fall for en håpløs romantiker som meg. Jeg lever og ånder tidvis for kjærligheten, og jeg har det så klart hvordan jeg vil ha det.

Det fineste jeg har lært, er at jeg kan ha det veldig bra alene. Heller alene, enn i et dårlig forhold. Jeg vil aldri bli eid av noen. Jeg vil ikke eie noen heller. Men jeg ønsker en livspartner. En å dele reisen med. Livspartner. Ordet sier det selv. En partner gjennom livet. Som man har i venner, jobb og andre steder. Man trår feil straks man kontrollerer hverandre. Kjærlighet er frihet. Og den er der, uansett avstand, uten det motsatte.

Å krangle og rope stygge ting er ikke kjærlighet. Det er smerte og frykt og gammelt grums. Kvitt deg med all innvendig bagasje. Ta reisen med din partner. Vær et lag og se hvor fint et forhold faktisk er mulig å være. For jo, det er mulig å ikke ha disse stygge tidene. Men man må kommunisere. Jeg har vitnet til for mange stygge forhold. Kanskje det er derfor jeg har vært alene så lenge. Jeg vil at det skal være så perfekt som det er i hodet mitt. Motstand er greit. Men det er hvordan man takler motgang, er det ikke?

Nå er toget fremme. Nå forsvinner jeg inn i meg selv i 10 døgn. Jeg både gleder og gruer meg. Men jeg vet hvor klart jeg ser alt underveis.

Man må ta vare på seg selv. Det er det det handler om. Hvis du liker deg selv. Hvis du liker å være med deg selv, så er det meget sannsynlig at andre også liker å være med deg.

Ta vare på deg selv. AM.

 

Lenge leve kreativiteten

Kreativiteten er det sterkeste som bor i oss. Vi har enormt mye boende i oss, og veldig mange går gjennom livet uten å kjenne på hvor mye vi kan være. Jeg prøver å dyrke alt som finnes av kreativitet og tilstedeværelse hos jentungen. Hun liker å designe kjoler til dukkene, så jeg har valgt å ta det et steg videre.

I julen kom Mona hit, en nydelig jente jeg ble kjent med da jeg før kom til Oslo som 19-åring. Hun er utdannet designer og kan å bruke en maskin. Jeg kan litt jeg også, men det er noe med det å lære vekk til egne barn. Noen ganger hjelper det at det kommer en utenfra. Dette var kjempestas og jenta har i første omgang lært å sy en lommebok.

Å sy om, det er mulig. Vi tok mer vare på ting før. I dag skal vi bare kjøpe nytt. Tro hvor mye penger vi hadde spart om vi bare brukte klærne og sydde de om og fikset hullene som kom? Jeg håper jentungen blir enda mer nysgjerrig og begynner å sy om sine egne klær etterhvert. Når det kommer til å være kreativ får hun lov å herje rundt her hjemme. Og tro meg, det har bidratt til en del ekstra vasking, men hva lever vi for?

La barn utfolde seg så mye som barn at de kanskje aldri blir helt voksen.

 

Nyttårsord fra meg

I dag er dagen for atter en gang å slette alt. Ok? Vi sletter alt og re-starter. Men vi glemmer ikke erfaringene og det vi har lært. Jeg har lært mye dette året. Når det kommer til økonomi, business, å stole på mennesker, å stole på menn.

Jeg har lært at man skal jobbe med å lære å skille jobb og privat. Hva er det greit å bli lei seg for? Hva skal man heller ta som erfaring? Dette er en jobb i seg selv å lære, men jeg tar den jobben.

Når det angår menn har jeg lært, igjen, at alder er ingen hindring. Ingen hindring for å være barnslig og leken på den gode siden, men heller ingen hindring for å være like umoden tross alder. Jeg liker menn litt eldre av den enkelte grunn, de har opplevd mer og jeg føler meg ofte eldre enn hva jeg er. Erfaringsmessig. Ikke som en «kjerring» eller dame som har blitt kjedelig. Langt der i fra. Men mer som det å kunne se samfunnet fra utsiden. Filosofere litt mer rundt livet, men fremdeles ønske å oppleve verden og være litt gærne sammen.

Hvis jeg havner i for lange samtaler med noen som ikke er «der», faller jeg av. Jeg klarer ikke å interessere meg for de overfladiske tingene som jeg en gang gjorde. Det er gammelt nytt for meg. Jeg kan være engasjert en liten stund. Kanskje til og med i mange minutter, men så må jeg har mer «mat».

Jeg har lært at man skal være ærlig fra dag én. Spesielt om man dater. Fortelle hva man ønsker fra start. Ikke late som noe annet. Jeg tror altfor mange gjør det. Og kjære jenter der ute; Det er fryktelig mange menn på dating-apper som kun vil ligge rundt.

Å si hva man forventer av ærlighet, tillit og den slags, er viktig. Men å forvente mer skal man helst ikke, da skuffer man seg selv. Og hvis du legger hjertet i noen andres hender gir du dem makten over alt det du skal føle og forvente i løpet av en dag. Det er et helvete. Det er slitsomt, jeg vet alt om det. Jeg er den åpne og naive som tror det aller beste om andre. Og jeg har erfart å bli skuffet mer enn jeg trodde det var mulig.

Samtidig gir jeg ikke opp kjærligheten. Aldri. Den bor i meg, jeg vet det. Og den bor i deg og alle andre. Ikke tro at det finnes én riktig for deg på jorden. Det er absurd. Tror du at det er en Gud som lagde to og to som skal finne hverandre på jorden? Nei, nei. Det er mange, mange. Et hav av venner og relasjoner. Nyt dem. Alle sammen. Ikke ligg med alle da, det trenger du ikke. Desto flere du har fysisk kontakt med, desto mer frustrert blir du. Jeg lover. Kroppen og cellene dine husker alt. Og vi tar til oss mer enn hva det enkelte menneske vil forstå.

Minst mulig kroppskontakt før du er sikker, med andre ord.

Men bli kjent med mange. Det er fint. Vi er her av samme årsak og det er veldig koselig å ha noen å leke med. Vær ikke redd for å forlate en venn eller avslutte en relasjon. Det er livet. Det er lov. Vi utvikler oss og forandrer oss ulikt. Å stå fast med noen som ikke er på samme sted som deg vil bare sinke din prosess. Holde deg tilbake. Det vil du ikke? Fly dit du vil, dit vinden tar deg! Stol på at du har en egen vei i livet. Helt uavhengig av alle dine venner og kjente. Det er din vei. Den ligger der og venter på at du lykkelig skal sette dine spor.

Jeg vil gå så langt som å si at jeg lover at det er sant.

Godt nyttår, mine fantastiske lesere!

Og vil du ha et innblikk i kjærlighetslivet mitt og den mest private dagboken jeg har, så kan du følge den på Patreon-siden min. Her deler jeg flaut og verdifullt mye. Du kan følge boken jeg jobber på, eller kjærlighetslivet. Klikk deg inn her.

 

På tide å vekke de døde til livet

Og med dette viser jeg til meg selv. Etter tre uker (!!!) syk begynner det å tære på. I går følte jeg meg som en hvithval. Nei, ikke bokstavelig. Men jeg følte meg dvask, bleik og seig. Gikk i en trapp og ble andpusten!

I dag har vi vært i bassenget. Jeg har svømt og svømt, kjent på pulsen og kjent meg sliten. Det var deilig. Da jeg kom hjem smurte jeg meg inn i selvbruning. Det er helt ærlig så lenge siden jeg har brukt dette at jeg ble usikker på om jeg ble grønn eller brun. Den jobber ennå, så tiden vil vise.

Jeg har også funnet frem en kjole som jeg har hatt i snart 9 år. Den kostet nærmere 10.000 kroner og er aldri blitt brukt. Den skulle den gang bli brukt et nokså stort bryllup som jeg skulle i, men jeg ble hjemme med jentungen som da bare var noen måneder gammel. På nyttårsaften i år skal jeg ha den på! Jeg gleder meg til å glitre og skinne.

En morsom greie med kjolen. Da den ble kjøpt var den for stor. Størrelse 40. Og jeg var nå innstilt på å sy den inn i morgen. Men for å se hvor stor den var, så skulle jeg prøve den. Vel, den glidelåsen gikk akkurat igjen. Rumpa mi blir en krysning av Beyonce og Kim K sin i denne kjolen. Jeg har altså gått opp to størrelser. O hellige jul, kroppen er deilig.

Så i stedet for å poste et eller annet, jeg vet ikke hva, så ble det en selfie fra det fine badet mitt. Tenk, jeg har vært offline hele julen. To ting har blitt publisert på Instagram fra meg, ellers har jeg ikke rørt sosiale medier. Det har vært godt. Nå har jeg på samme tid vært syk, men jeg og jentungen har kost oss her hjemme. Vi har spist mer julegodt enn man egentlig skal (mine egne grenser jeg sikter til her så klart), og vi har lekt med det som er å leke med her hjemme. Midt på stuegulvet er det tre pappesker og mer til, teipet sammen. En hytte med lys i. Den er innredet med tepper, lys og bamser. Og jeg har lovet å la den stå, selv når hun skal til pappaen.

Vi har hatt noen latterkuler. Jeg har sett dem i slow emotion. På ekte. Vi har hatt det moro og jeg har kjent gleden i hennes når blikket vårt møtes. Hun har hatt det skikkelig fint i julen. Og på selve juleaften var vi på Alternativ Jul. Det var helt magisk. Jenta maste i de neste dagene om å dra tilbake.

Nå er det sunn mat i fokus. Jeg har spist ordentlig mat i dag og det føltes så godt. Slo på alarmen tidlig og bestemte meg for å starte med en smoothie full av vitaminer og mineraler. I morgen skal jeg bokse. Må kjenne kroppen leve igjen, gleder meg.

Håper du som leser har en fin jul. Jeg vil gjerne skrive noen lange og fine tekster til dere, føler det er på tide. Må bare lande hva jeg skal skrive om. <3

Lag en fortsatt fin romjul. Og hvis du stusser på å melde deg på Kull 9 med teamjegliker, så sender du en mail til kull9@teamjegliker.no med litt info om deg selv, så får du et tilbud. <3 Oppstart 2. februar, og da er du garantert å komme deg i form til sommeren 🙂

 

Syk og alene, men lese kan jeg

Dette kommer til å bli det siste innlegget mitt på noen dager. Jeg har lyst å logge ekstra av i julen. Ligger syk hjemme, vært syk i to uker. Å være alene i julen bringen frem mange følelser, men i morgen kommer jentungen og vi blir to. Den største gaven hun skal få, er min tilstedeværelse. Avlogget og tilstede. Vi skal leke, lage ting, høre på julemusikk. For man må skape stemningen selv, ikke sant?

Du vet, det eneste som gjør at du faktisk er ensom, er at du sammenligner deg med andre. Så hvis du sitter og scroller tidløst opp og ned i alle sosiale medier for å se hva alle andre gjør – så kan du egentlig takke deg selv. For det er bare vanlige dager, egentlig.

Jeg har vært syk i to uker. Hver gang jeg har følt meg litt bedre – og gjort noe «fornuftig» som å komme meg ut, har jeg blitt verre. Derfor skal jeg holde meg hjemme i dag. Ligger på sofaen og kjenner at det verker. Og i stedet for å tenke at det er kjipt å ikke ha noen til å passe på meg, skal jeg logge av helt og sette pris på at jeg får lov å lese en bok i ro og mak. Jeg kjøpte en bok i gave til meg selv. Den heter «Raushetens Tid«. Jeg sto en stund inne på bokbutikken i går, mens jeg kjente hvor dårlig jeg var. Det enste som reddet meg fra legge meg rett ned blant folk, var musikken på ørene.

Jentungen ringte for en time siden. Hun lurte på hva jeg ønsket meg. Jeg vil jo si «ingenting». Men det hjelper ikke henne som faktisk er på senteret for å kjøpe gave til mammaen sin. Så spurt jeg henne hva jeg trenger. Hun sa: «Kanskje en bok?» Da kom jeg på noen av bøkene jeg så på vei ut av butikken, som jeg ville lese. Så nå har jeg ønsket meg den nyeste boken til Stephen Hawkins.

Jeg har forresten kommet over en låt jeg liker skikkelig godt. Denne. Kwaku Asante med Fantasy.

Fått meg ny hårfarge. Litt mørkere. Og jeg har ikke så lyst å ta bilder av meg selv om dagen heller. Føler meg som noe som vil være ingenting. Og ja, jeg kom meg på kino i går kveld, faktisk. En venninne kom og hentet meg. Vi så Aquaman. Den anbefaler jeg sterkt! Og hvis du bor i Oslo. Dra på den nye kinoen, Odeon. Det er den råeste kino-opplevelsen jeg har hatt når det kommer til eventyr.

Et par andre filmer jeg har sett i det siste som jeg sterkt anbefaler å se på lerretet: Bohemian Rhapsody og A Star Is Born. Lag deg en fin jul. Ikke sammenlign den med andre sin, men lag den som du kan. Med dine verktøy. Tenk om det var normen å være alene i julen. At det var greia? Tenk om man skulle være alene og lade batteri og tilbringe tid med seg selv, og at det å være med familie var bortkastet fordi man bare brukte opp energien?

En tanke til deg som er alene. Og tenn lys for deg selv. Spill musikk og gjør ting du ellers aldri tar deg tid til. Jeg sender en god og varm juleklem til deg som trenger en. På juleaften skal jeg og jentungen hjelpe til på Alternativ Jul nede i byen. Der gir vi jul til dem som ikke har noen. Tenk på det. Det er noen som ikke har et eneste menneske i livet sitt. Og likevel så klarer vi med «så mye» å være ensom.

Vi bestemmer selv hva vi skal føle. Husk det. Hva du tenker bidrar til hva du føler. Og du kan velge hva du skal tenke på. Tren på det. Tren på å velg tankene dine, hele tiden. Og noen ganger kan du trene på å ikke tenke i det hele tatt. Det er en enorm utfordring som lønner seg dypt.

Nå skal jeg lese i boken min mens denne sangen spilles ferdig. Så skal stillhet få bre seg rundt meg. Og hver gang jeg blir rastløs skal jeg stirre ut på trærne utenfor vinduet. De er så tilstede. Bare står der. Hele livet. Og de blomstrer, gang på gang.

Og hvis du vil se noe som gjør noe med oppmerksomheten din, gir deg noe personlig, samtidig som du får vitne til et mesterverk av en film. ROMA. Den ligger på Netflix.

 

Når julen gjør vondt

Som en tradisjon kommer den vonde følelsen innpå. Det er utrolig hvordan det sitter så langt inne til tross for at jeg er hele julen bevisst. Til tross for at den har vært i livet mitt i så mange år.

Jeg er 32 år og jeg har «alt man kan ønske seg». Følelsen av jul sitter likevel som en byll som blomstrer mer og mer for hver dag vi nærmer oss den gylne dagen. Skal man holde seg opptatt gjennom alle minutter for å unngå at byllen får noe som helst oppmerksomhet?

Eller skal man sitte og kjenne på denne ekle følelsen som sier at «du har ikke det som skal til for en vellykket jul»?

Det er ikke selveste juleaften. Det er hele opplegget. Det er hvordan familiene samles på kryss og tvers og endelig får tid sammen. Og det er jo så utrolig fint – for familiene. Og den gang jeg selv var opptatt med familie-ting fikk ikke denne følelsen plass. Da var det ekstra varme, og ekstra mye kjærlighet.

Jeg ville ikke våkne. Jeg sov lenge. Jeg sov så lenge at det ikke gikk an å sove mer. Jeg sov på nytt mange ganger, men til slutt finnes det ikke mer sov igjen i kroppen.

Jeg stirret i taket lenge. Uten tanker, uten noe. Jeg bare stirret i taket og kjente en ekkel uro i kroppen som ikke ville noen steder. Den ville ikke stå opp, den fikk ikke sove, den ville tilintetgjøres, men den måtte eksistere.

Ane Brun synger på stua, kaffekoppen min lukter kakao, og katten sitter nesten oppå meg og vasker seg. Faen så mye de vasker seg. Jentungen er ikke her på noen dager, og jeg glad for at hun er der hun er og opplever de vanligste julestress-tingene. Så hun får vite hva de er.

På en måte er jeg glad for å kjenne på disse mørke følelsene. Som om at jeg trodde de var helt vekk for en stund, men de er jo der. Og en venn sa her om dagen, at jeg skulle være glad for at jeg fikk lov til å føle på sånt. Mange går gjennom livet uten å føle seg  hverken på topp eller på bunn.

Der ville jeg aldri vært. I komfortsonen der alt er forutsigbart. Tanken på det gjør meg kvalm.

Så hvordan kan jeg kjenne et sånt mørke, men samtidig være takknemlig for at det finnes? Takknemlig er så viktig. Det er så veldig viktig å være takknemlig i dette livet.

Julen minner meg om mamma.

Jeg har tenkt mye i det siste. Mye på hvor mange tusen ord jeg spyr ut her i bloggen, som kunne vært i boken min. Julen frister med mørket og ensomhet, men det frister også å drikke seg full å ikke tenke. Men vi vet jo alle hvordan dagene etterpå fungerer, eller hva? Dagene med angst for alt. Kanskje den angsten ikke hadde vært der om jeg ikke var alene? Eller hadde den vært der da også?

Jeg ser på kunst og lurer på hvorfor jeg ikke maler. Jeg gjorde det – før. Jeg ser på meg selv og lurer på hva jeg driver med. Er det dette jeg vil bruke livet mitt på? Gjør jeg det jeg skal? Kan jeg legge vekk alt og lage den kunsten som jeg egentlig ville laget?

Julen er som en snikende skygge som sier: Du klarer ikke å gi ungen din en tradisjonell jul. Du har ikke det som skal til. Og jeg vet at det er beundrende å gi henne alle de tingene som jeg faktisk gjør, med tilstedeværelse og disse ekte tingene. Men likevel er det en kollektiv tåke som sier at ting skulle vært på en annen måte. Med en som står på kjøkkenet og lager alle de juleluktene som kommer fra julemat og julebakst. Med noen som løper inn og ut døra i siste liten for å få det juletreet på plass og for å rekke alle de tusen små tingene som bare må være på plass.

Alle de små tingene som må være på plass innen man legger seg på lille juleaften.
Men så er det alltid noe noen må reise rundt å finne på formiddagen på juleaften likevel. Er det ikke?

Det er mange som kjenner på julen med et mørke.

Hvis jeg som sitter her i min fine leilighet og har så mye fint i livet, hvis jeg kan sitte her med en klump i brystet, så er det mange flere som også gjør det.

Jeg lurer på hva katten egentlig ser på. Hun stirrer ut vinduet uten uro, uten å være utålmodig. Hun bare sitter og stirrer, når hun ikke vasker seg. Så tilfreds, med så lite.

Kanskje jeg burde stirre mer ut, i stedet for å stirre i taket.