Et livsviktig valg

De tingene jeg har vært gjennom de siste årene, er vanskelig å forklare i en bloggpost. Jeg har jobbet hardt med mitt eget virkelighetsbilde. For to år siden, noen måneder før jeg dro til Bali, tok jeg et livsviktig valg. Jeg begynte å gå i terapi. Og dette er etter at jeg hadde jobbet masse med selvutvikling, begynt å meditere og fått en dypere kontakt med livet og meg selv. Da min livscoach og gode venn Gustav nevnte at jeg burde tenke på å gå i terapi, gikk jeg i fullt forsvar.

Jeg husker det veldig godt. Alt i meg stokket seg til og jeg sa:

Nei, jeg skal ikke gå til en psykolog!

Det ble litt stille og mitt «hvorfor» fulgte på like etter:

– Jeg har jo deg!

Ordene ble hengende i luften en stund. Jeg fikk kjenne på ansvaret jeg ga ham og på hvorfor min coach ville råde meg til en annen type terapi. Hans neste spørsmål var:

– Kan du kjenne på all motstand i deg akkurat nå?

Jeg nikket.

Han spurte så: Hvorfor tror du at det er så mye motstand i deg?

Jeg kjente det. Alle klør ute. Jeg skulle ikke i terapi. All min motstand fikk litt utfordring da jeg selv skulle svare på hvorfor jeg ikke ville gå i terapi. Å utvikle meg var jo noe jeg hadde begynt å identifisere meg med. Så hvorfor så mye hat til dette? Jeg hadde ingen ordentlig svar.

Jeg må ta deg litt tilbake for å nevne min ene erfaring med psykolog. Jeg gikk hele tre timer til psykolog i 2013. Dette var etter mitt første angstanfall. Opplevelsen tok meg fra å være verdens tøffeste (en følelse av å alltid våge alt), til å bli hun som ikke taklet store forsamlinger. Det trigget angstanfall hos meg gang på gang gjennom en hel sommer. Jeg følte at en stor del av den utadvendte Anette var borte. Mine tre timer hos psykolog tok for seg et minimalt dypdykk i mammas bortgang, relasjonen til pappa, og opplevelser fra ungdomsskolen. Og jeg tror ikke han var en dårlig psykolog i det hele tatt. Jeg tror at jeg for første gang stakk tåa mi borti noe jeg absolutt ikke ville gå lenger inn i. Jeg ville ha det gøy! Jeg ville smile og leve – ikke ha det vondt.

Uvitende om at jeg ikke hadde gjort jobben ferdig, fortsatte jeg livet mitt. Da psykologen sendte meg et brev og etterlyste meg, og forklarte viktigheten med å fortsette, kastet jeg brevet i søpla og overså alle følelser relatert til dette.

Sommeren gikk, jeg flyttet litt ut av Oslo sentrum, til Lørenskog. Begynte med kampsport og fikk meg nye venner i et annet miljø. Utrettet masse spennende i livet og årene gikk. Businessen gikk bra, hadde forhold, fikk en katt, renoverte et par leiligheter – og plutselig smalt det. På en måte. Men denne gangen på en ny måte. Nå løp jeg ikke fra mørket slik jeg alltid hadde gjort. Jeg sank inn i det uten å forstå hva som skjedde. Det ble mørkt, og jeg hadde store problemer med å være ordentlig sårbar til mine nærmeste. Jeg ville ikke stå opp. Ofte sto jeg opp og var mamma for et øyeblikk, sendte henne på skolen, og la meg igjen. Det var ille. Jeg ville ikke være våken og forholde meg til verden. Jeg vil gråte av å skrive dette, for det gjør meg trist å tenke på hvor alene man kan føle seg uten at noen ser det. Det er usynlig og det er veldig vanskelig å snakke om det. Kanskje mest av alt fordi man selv ikke forstår det.

Etter at Gustav hadde snakket meg til mot – bestemte jeg meg for å gå til psykolog. Han hadde anbefalt meg DPS, jeg ante ikke hva det var. Legen måtte henvise meg, og han fortalte at det kunne være vanskelig å komme inn, men vi skulle søke. Jeg måtte ta en test som ga meg en poengsum på hvor ille jeg hadde det. Jeg tenkte at jeg kom til å få en poengsum slik at jeg var akkurat på kanten til å få en plass. Kan jeg igjen understreke det å ikke forstå hvordan man selv har det mentalt? Da testen var ferdig og jeg la sammen denne summen, var det langt verre enn jeg selv kunne forstå. Det var alvorlig.

Jeg havnet på DPS og fikk en terapeut som jeg kommer til å huske for resten av livet. Det så ut som hun var på min alder og mitt første møte med henne var fullt av fordommer. Skulle ikke du være en eldre mann, tenkte jeg. Og jeg er så glad for at hun ba meg om å snakke ut høyt. Jeg sa det.

– Jeg synes du virker for ung.

Hun svarte:

– Nå er det dine erfaringer vi skal jobbe med, og min kompetanse vi skal stole på.

Hun plasserte meg og jeg trengte det. Det gjorde at jeg derfra stolte på henne, og jeg ville virkelig ta denne jobben seriøst da vi først startet. Jeg er et oppegående menneske og noe i meg ville alltid forklare hvordan jeg forstod ting i livet. Dette gjorde hennes jobb vanskeligere, tror jeg, for hun klarte ikke å ta fatt i det viktigste med en gang. Min første diagnose ble tilbakevendende depresjon.

Meg? Jeg forstod det ikke, men synes det var godt med forståelse rundt at jeg ikke kom meg opp, og at verden ble mørk. Vi fikk også utelukket bipolar lidelse (som jeg har fått nevnt fra utenforstående noen ganger, men også lest nok til å vite at det ikke var det).

Jeg må nevne frykten min for å bli stemplet som mentalt syk og miste barnet mitt. Den var så sterk at jeg sleit med å være helt åpen i starten. Min egen skam og mine egne fordommer over opplevelser fra barndommen, gjorde at til og med meg selv ikke visste at jeg holdt igjen. Og forsvaret ovenfor de ansvarlige? Det er helt vilt hvordan det setter seg inn i oss som barn, og følger oss. Som om at vi selv har gjort noe galt, men ingen barn har gjort noe galt. Jeg må skrive det, for det er noe av det viktigste jeg har lært om lille meg. Jeg ble nesten skrevet ut av DPS etter noen møter, før det hele tok en stor u-sving – og behandlingen ble forlenget. Jeg fikk diagnosen PTST. Bokstaver jeg hadde hørt, men ikke forstått. Og herfra ble veien tøff, mørk, hard. Jeg måtte huske på hennes ord om at det var et lys på den andre enden, men det ble mørkere før det ble lyst.

Vi begynte med traumeterapi og hadde store gjennombrudd i behandlingen. Hun benyttet en metode på meg hvor jeg først tenkte: Nei, dette får du ikke til, ikke på meg. Jeg er for smart for denne øvelsen. Men det var ikke langt fra et heftig angstanfall grunnet en gjenopplevelse av tidligere traumer som hadde dype røtter i meg. Plutselig satt jeg der og tok i mot ulike myke og harde, rosa gummiballer hun ga meg til å klemme på, slik at jeg kunne «komme tilbake» til rommet. Jeg var sjokkert over at det fungerte. Nå husker jeg kontoret hennes som en del av mitt minne. For kontoret ble til et minne og der kom hele stuen til oldemor frem og plutselig var mammas skikkelse der. Hun viste meg veien inn i mine egne minner, hvor jeg kunne gjøre meg selv trygg.

Terapi er for meg magi etter dette.

Jeg var også heldig, for jeg hadde en lege som ikke ville kutte ned på sykemeldingen, men forlenge den gang på gang. Han kjente meg og visste at jeg alltid har jobbet mye. Han ba meg om å ta denne behandlingen seriøst over lang tid, i stedet for å gang på gang møte veggen.

Denne terapien reddet meg.

Etter DPS fortsatte jeg i terapi hos en annen psykolog, og jeg vil rose systemet i Norge opp i skyene. For et trygghets-nett vi faktisk har. Jeg fikk fortsette å jobbe kun 20% og fortsette på det jeg startet på, for å ikke havne rett tilbake. Jeg vil også si dette: Hvis du lurer på om du skal sykemelde deg fordi du sliter psykisk – ja. Vi er så hardtarbeidende at vi kjenner på en skam rundt å ta en indre jobb. Men det gagner alle å ha det bra mentalt. Og livets essens er helt avhengig av at vi har det bra. Ellers er livet bare noe vi brøyter oss gjennom uten å egentlig leve. Vi bare er fordi vi føler og tror så mye om hva andre mener og synes.

Gjennom de fem siste årene har jeg erfart og lært så mye. Hele tiden visste jeg at jeg vil bruke dette til å hjelpe andre med å ta tak i livet sitt. Jeg hadde så mange åpenbaringer om livet, også før denne dype traume-behandlingen, men jeg ble aldri klar nok til å lære noe videre. Lære andre å ikke bare være på autopilot og please andre. Ikke bare late som at alt er bra, når det egentlig ikke er det. Ikke bare leve med at livet er ok, og tro at det ikke kan være fantastisk. Vi har noe som dypt og vakkert inne i oss, men vi har ikke lært oss hvordan vi får kontakt med det. Hvordan vi henter styrke og glede og mestring fra oss selv. De aller fleste er ytre-styrt. Og desto mer suksess på utsiden, desto mer smerte på innsiden.

Hvorfor? Suksessen lever ikke opp til det vi har forventet. Vi så noen andre «ha det» og trodde at man ble lykkelig «med det». Men de «lykkelig» er ofte ikke så lykkelig helt egentlig. Men bildet av det er upåklagelig. Selve bildet av det blir livets jobb.

I våres åpnet himmelen seg for meg – på et vis. Jeg var klar for å bruke det jeg har lært til å hjelpe andre med å finne mer mening i livet. Prosessen med å gjøre dette, var også helt vill. Så mye redsel for å putte meg selv ut der og si; jeg kan hjelpe deg!

Men jeg fikk det til, etter mye jobb. Jeg tok alle de tingene som har hatt størst effekt på meg gjennom de siste fem årene, og lagde er kurs som går over seks uker. Hver uke med et nytt tema. Hver dag med en ny oppgave. Da jeg hadde mine første 15 deltakere, visste jeg ikke utfallet. Kom det til å fungere?

Jeg har nå hatt så mange med på kurset at jeg vet det fungerer, og det gleder meg. Det kiler i magen og det gir mitt liv mening. Av alle ting jeg har drevet med og jobbet med og funnet på, så har ingenting føltes så riktig som dette. Jeg bruker min erfaring og alt det tøffeste jeg har vært gjennom, til å hjelpe andre.

Det beste med å håndtere fortiden har for meg vært at jeg har sluttet å leve i den. Tidligere handlet alt om hva som hadde skjedd før, mens nå er jeg mer opptatt av å leve fullt ut her og nå. Livet har mer til seg enn intriger, jobb og den der indre kampen.

Hilsen Anette-Marie

PS: Brave At Heart er et 6-ukers kurs. Bli modig på 6 uker! Vil du høre mer om Brave At Heart kan du kommentere og skrive «Jeg vil være modig», så kontakter jeg deg med mer informasjon. Husk å kommentere med mail-adressen din (kun jeg som ser den). 

7 kommentarer

  1. Jeg vil være modig

  2. Så sterkt og takk for at du deler❤ Eg har ventet på at du var klar for å dele denne historien og nå sitter eg her med frysninger og takknemlighet for at du tok mot til deg og fikk hjelpen du trengte Eg elsker at du er litt tilbake på bloggen og er veldig aktiv i sosiale medier igjen, fortsett med det ☺

    1. tingjegliker

      Tusen takk for fin tilbakemelding, Vibecke. <3

  3. Jeg vil være modig. Innlegget ditt traff meg rett i hjertet mitt❤️Tusen takk

  4. Jeg vil være modig

  5. Ønsker info om Brave at heart

  6. «Jeg vil være modig»

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *