2020 – Kanskje vi skal begynne å leve nå?

Han skal ikke dø for ingenting, tenker jeg. Det var bare for noen dager siden, at jeg skulle skrive. Så skrev jeg ikke, slik som jeg egentlig skulle. Jeg skulle skrive til de som er alene i julen, slik som jeg tidligere har gjort når det er jul. Fordi jeg vet hvordan denne tiden, sluker oss inn i noe dypt.

Morgenen etter at den forferdelige nyheten om Ari Behn hadde stukket oss så uventet, var det denne himmelen som kledde fjorden på Romset. Jeg var alene i pappas hus, og slik tilbragte jeg de fleste dagene i julen. Denne natten hadde jeg sovnet når det var kortere vei til morgen enn til natt. Alt som ble publisert om Ari, samt videoer og tekster jeg kunne finne, alt slukte jeg som om han sto meg selv nær.

Fjorden hatt mørke skyer, hver dag, helt til denne dagen. Denne dagen var himmelen ren, vakker, med farger. Og jeg tenkte at det måtte være fordi at Ari forlot oss. Fallende inn i naturens sterke mening, om du tillater den, kjente jeg på en takknemlighet. Den kom ikke alene, den kom med en smerte som minte meg på at det finnes så mye å være takknemlig for.

Men i blinde lever vi. Blinde.

Han skal ikke dø for ingenting.

Dette lærer oss nok en gang at status ikke teller for lykke. At det å bli likt eller anerkjent, ikke teller som lykke. At det å bli likt av så ufattelig mange mennesker, ikke teller som lykke.

Det er noe som bor langt inne i oss, som er så viktig å gi oppmerksomhet. Jeg liker å tro at det er å være i kontakt med det som virkelig er. Det vi kommer fra og det som får alt det vakre til å gå sin gang av seg selv. Blomster, trær, dyr, Universet. Ikke forkludret. Selve livet blir avskåret av tankene, og vi tillater det, ubevisst.

Og hvem lever du for, om du ikke lever for deg?
Lever du i det hele tatt?

Spiller det noen rolle hva andre synes om du skulle dø i dag?
Og betydde det han eller hun gjorde noe i det store, om de skulle forsvinne i morgen?

Det er litt sånn, at hvis du ikke er opptatt med kaker, mennesker og pakker, så er det et mørke som tar oppmerksomheten i stedet, når det er jul. Et mørke som forsterker alt det mørke som bor i en. Og noen ganger, så hjelper det ikke at noen står med åpne armer og roper på deg. Jeg kan ikke forestille meg det mørket som falt over Lommedalen denne kvelden. Jeg kan kun tenke på det mørket jeg selv har dyppet sinnet i. Det må ha gjort så vondt.

Jeg hørte ham snakke i intervju og andre steder, og jeg fikk kjenne hvordan mine problemer plutselig ikke eksisterte. Hvor sørgelig er det egentlig at vi bruker minutter, timer, uker, år – av våre liv. På bagateller, uenigheter og negativ holdning. Hvordan vi tillater oss å være blinde for kjærligheten i oss og rundt oss.

Men så kan vi som står igjen – lære av å se kjærligheten som står igjen i vår nasjon.
Når ett menneske med et så stort press, klarte å sette spor – som ringer etter stein i vann.

Det er så lett å mene om andre, men glemte du at; du kun har ansvar for deg selv?

Vi vet aldri når siste ord er sagt, når siste øyeblikk er passert. Det kan være i dag, det kan være i morgen. Kan vi alltid sørge for å ikke angre på noe vi sier? Og hvis vi angrer, kan vi være sterke nok til å fortelle at vi angrer? Kan vi slippe denne stoltheten som er skapt ut fra idealer som egentlig ingen kan stå for?

Han skal ikke dø for ingenting, tenker jeg. Inn i dette tiår skal jeg ta med meg disse følelsene jeg sto med mens jeg så ut på himmelen. Da jeg innså at jeg ikke lever fullt ut. Tiden kan ikke kjøpes. For å få mest ut av tid, kan man kun være tilstede. Det krever fokus. Og de tingene jeg ønsker å oppnå, de skjer ikke uten at jeg jobber for de. Og hvert minutt jeg ikke bruker på mine drømmer, er bortkastet tid. Jeg vil gå inn i 2020 med denne lærdommen, og jeg skal se mennesker. Lytte mer. Prate mindre. En venn fortalte meg om noen kloke ord som en vis mann en gang sa:

The Dalai Lama — ‘When you talk, you are only repeating what you already know . But if you listen, you may learn something new.’

Vær vag om dine ord ikke er omhyggelig.
Begynn å lev litt. Om du sitter fast, svev. Og om du svever for høyt, føl dine bare tær mot bakken igjen,
for å minne deg om det viktigste: Å leve, mens du ennå kan.

Det kjennes, at landet sørger.

Tiden kan ikke snu, det er umulig. Men det står mye ære i det å lære.

Sa du noe du ikke skulle sagt?

8 kommentarer

  1. «Hvert minutt jeg ikke bruker på mine drømmer, er bortkastet tid.» Ja. Takk. Jeg tar med meg det inn i det nye året, jeg også. <3

    1. tingjegliker

      Takk. Jeg har helt glemt å lese kommentarene på dette innlegget. <3

  2. Marianne Moland

    Takk Anette Marie for at du deler dine kloke ord. Det har lenge vært stille fra deg. Håper du ikke blir helt borte fra bloggen. Har fulgt deg via denne bloggen over mange år. Det gleder mitt yogalærer hjerte å følge den utviklingen du har hatt som menneske. Mammaen din var min barndoms venninne. Vi gikk i samme klasse i 9 år og hang sammen som erteris. Hun ville ha vært stolt av det mennesket du har vokst til å bli. Håper du fortsatt vil dele av dine tanker og erfaringer om livet. Klem ❤️

    1. tingjegliker

      Hei, Marianne. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har sett denne kommentaren før nå. Tusen takk for de fine ordene dine. Alt som har berørt mammas liv berører meg, og jeg setter sånn pris på å lese ord som dette. Tusen takk. <3

      Jeg skal skrive i ny og ne, jeg lover.

      Anette-Marie

  3. Du skriver så ufattelig fint. Håper alt er bra med deg.

    1. tingjegliker

      Takk, T.

  4. Du.må.skrive.mer
    Jeg sluker tekstene dine, de er så spot on!
    TAKK ❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Cathrine.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *