Tanker rundt livet, døden og det å leve i nuet.

For en måned siden fikk jeg en kommentar som jeg trengte tid til å svare på. En leser har mistet sin elskede i selvmord, men bærer barnet hans frem. Dette er å få satt livet sitt på prøve. Jeg bryr meg mye om dette rundt døden og livet, men det er ikke ofte det matcher med andre sin tro. Dessuten er det lett å bli fornærmet når man er i en sårbar situasjon og noen ikke ser alvoret. Spørsmålet som var i dette innlegget, gikk som følger:

«Jeg lurer på om du kan skrive et innlegg om tankene dine rundt livet, døden og det å leve i nuet? Sette pris på de små tingene i livet og hvordan du har omfavnet livet som alenemor?»

Hvis du synes alt overtroisk er provoserende, så slipper du å lese videre nå. Her kommer mine tanker rundt dette.

Vi vokser opp til å tro at alt er som det er i aviser og på tv. Vi feirer fødsel, vi sørger over død. Når noen dør kler vi oss i sort og sørger. Noen ganger sørger vi halve livet, over noe som ikke er her. Vi klamrer oss til tanker som kun finnes i hodet vårt. Minner som vi har skapt og spiller om og om igjen. Bildene er ikke virkelig, for det er ikke noe som finnes her og nå. Det er det jeg har lært, og det er det som har satt meg fri fra idéen om at vi eier hverandre i relasjoner og familie. Men det har ikke alltid vært sånn.

Som mange vet, mistet jeg mammaen min da jeg var veldig liten. Prisen av dette betaler jeg først nå, men jeg er evig takknemlig for åpenbaringen jeg har hatt på veien. Da jeg var lita drømte jeg om at det skulle være noe mer. Om at mamma satt i himmelen på en sky og så på alt jeg gjorde. At hun var stolt og at kun de fine tingene jeg gjorde ble vist. Jeg hadde til og med et bilde av at hun lå på magen på en sky og så på en film. VHS. Av mitt liv.

Da jeg ble eldre begynte jeg å tenke på døden. Den plagde meg, søkte meg. Ikke den, men tankene om den. Jeg var ikke redd for ulykker, eller å dø nå. På sett og vis har jeg alltid visst at jeg skal bli veldig gammel. Det jeg var redd for, var å bli gammel og dø. For hva skjedde etter døden?

Jeg pleide å ligge i sengen og tenke på det sorte Universet. Hvordan ting er sort utenfor jordkloden, og hvordan vi ikke visste hva som var utenfor der, eller utenfor der. At det var ingenting. Og at når vi dør er det over. Det er ingenting. Det kunne sette i gang en ekkel følelse i hele meg.

Frykten for det vi ikke vet.

Og innerst inne har vi vel alle et håp om at det er mer? Jeg mener, tenk på det da, vi latterliggjør mennesker som tror på noe mer. Men hvor naivt er det vel å tro at vi på denne bittelille ballen kalt Jorden, er det eneste som finnes her? At vi blir født, går på skole, gifter oss, får hus, barn, hund og garasje, også dør vi. Det er alt. Ingenting mer! . . . Jeg tenker at det er absurd å slå seg til ro med denne tanken. Og virkelig, hvorfor skyr man alle andre tanker rundt dette temaet? Fordi vi er redde. Vi er redde for det vi ikke vet. Og så lenge vi ikke vet, så kan vi ikke si at det ikke er mer. Skjønner?

For fire år siden hadde jeg en åpenbaring. Igjen, dette er min oppfatning. Jeg kan aldri bevise at det er sånn som jeg tror det er. Inne i meg er det noe som ikke kan dokumenteres. Likevel har vi alle på sett og vis følt at det finnes mer. Som når vi ringer noen og vedkommende sier: Jeg tenkte på deg akkurat nå! Tilfeldig? Eller ubevisst telepati. En person tenker på deg, du føler det uten å tenke hva det innebærer, men navnet til vedkommende er plutselig i hodet ditt. Eller magefølelsen. Når du virkelig kjenner at noe skurrer. Senere skjønner du hvorfor. Noe i deg sa at noe var galt. Eller når noen smiler, men du kan kjenne at det ikke er bra. Eller når noen lyver og du kan føle at hele rommet har en mørk og giftig energi som du vil bort fra.

Hvordan kan dette skje? Det ligger i oss alle. Det eneste du trenger å gjøre for å lytte til dette, er å være stille. Og i en tid som nå, er vi sjeldent stille. Stillhet må inn i kalenderen for at vi skal evne å prioritere den.

Åpenbaringen min var så enkel som at kanaler åpnet seg. Kanaler vi ikke kan se, men som kobler oss til noe større. Til det som egentlig er. Til sannhet, om du vil kalle det det. Til Universet, om du vil bruke det ordet. Eller som noen kaller Gud. Kjært barn har mange navn. Det er noe i oss som kan gi oss svaret på alt. Ytterst få mennesker på kloden har tålmodigheten til å være så stille som dette. Så mye som 1% har opplevd å komme i kontakt med seg selv. Dette er ingen religion, ingen sekt. Dette er noe som krever en så sterk tilstedeværelse at du kan se gjennom det som ikke er ekte. Du kan føle alt som har liv, og du kan se hvor fint alt liv er. Uavhengig av form. Denne tilstedeværelsen gir deg mulighet til å se mennesker for hva de egentlig er. Bak egoet. Bak sinne, misunnelse, hat. Alle de vonde følelsen mange gjemmer seg bak. Vonde følelser som er beskyttet av å jobbe seg ihjel, å spise seg ihjel, ende på feil side av livet eller rett og slett bare leve som en drittsekk uten kontakt med seg selv.

Denne klarheten gir så mye kjærlighet til deg selv, at du kun er i stand til å elske alt som lever. Selv din fiende vil du elske. Du vil se at alt vondt er skapt av smerte.

Denne åpenbaringen ga meg et helt nytt syn på livet og døden. Jeg skjønner at døden ikke er noe vondt, men et steg videre. Når vi har erfart det vi skal i dette livet, starter det på nytt et annet sted. Vi er energi, sjel og noe som skal videre fra dette legemet. Og deretter er jeg ikke redd for å dø mer. Det kommer til å bli spennende å se hva som er utenfor denne materien. Hva som venter. Denne innsikten i meg selv gjør også at jeg vet det er mulig å se problemer som løsninger. Ta et problem, se på det som en utfordring. Nøytralt. Uten å bli sint, uten å hate noe. Se at dette er noe jeg skal lære av. Som en gave. Her kommer en bag med dritt, og alt du må gjøre er å vaske den. Hver erfaring er puslebrikker som gjør deg mer hel. Som gir deg mer liv, glede, innsikt.

Du forstår plutselig hva det vil si å være vis. Når man ser verden på denne måten forsvinner titler, storheter, forskjeller. Vi er alle det samme, som gjør noe ulikt. Man skjønner at det som betyr noe, det kan ikke vises. Titler og diplomer betyr ingenting. Erfaringen for å få disse, er alt som kan gjøre noe med deg.

Jeg ser på livet som et slags spill. Lære mest mulig. Utgjøre en forskjell der jeg kan. Skape noe som vokser. Påvirke mennesker i riktig retning. Oppdra barnet mitt til å være et fint menneske. Til å være noe som hele tiden vet at hun selv er sin beste venn.

Og de som dør, hvor er de? Jeg tipper de lever et annet sted. Mamma var mamma her på Jorden. Hun er ikke mammaen min nå lenger, men en del av henne (kanskje sjelen om du vil), kan jeg fremdeles nå. Nå er ikke jeg den som klarer å kommunisere klokkeklart med noe som helst jeg ikke kan se, men jeg kan kjenne det. Når en energi kommer inn i rommet og prøver å fortelle meg noe. Det har ofte skjedd når jeg har skrevet innlegg som betyr noe. En energi omfavner meg som om at det er en bekreftelse. Du er på riktig vei. Noe i den duren.

For å leve fullt ut kan man ta i bruk teknikker som gir oss indre ro. En ro som gjør sinnet klart. Man ser hvor man skal. Har energi. Føler seg uthvilt. Man kan utdanne seg selv, men man må prioritere det. Ikke tenk på hva andre tenker. Tenk på hva ditt indre deg har lyst å gjøre. Jeg vet at de aller fleste lever normen fordi det var lagt opp til det. Det er så mange der ute som ikke følger hjertet eller kreativiteten sin slik de ønsker.

Jeg kan ikke finne noe mer interessant enn dette. Dette som binder oss sammen. Og alt jeg kan gjøre for å lære mer fra den sikreste kilden, er å være så stille, og så tilstede, at det finner sin vei til meg. Jeg anbefaler alle å meditere som en daglig rutine. Og hvis det er vanskelig å la alle tanker gå, så anbefaler jeg å gi deg selv 10 dager på Vipassana for å lære stillhet og fokus. 10 dager av ditt liv. Alt er gratis. Det er en gave som videreføres fra åpne mennesker. Jeg har selv gjennomført dette to ganger, og det har gitt meg enormt mye, derfor vil jeg anbefale det.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *