Dette er så vondt å dele . . .

Planter. En kopp te. Noen søte ører. En nattskjorte. Check. Hvordan er livet, Anette? Flooott! Helt utmerket! Kjører på, litt tøft, men lærer og kommer meg videre! . . .

Sånn har det vært i en lang vinter. Jeg har holdt meg oppe og vært bestemt på at dette går bra, dette skal jeg gjennom. Jeg lærer, jeg lærer. Bra mentalitet, men den bærer også på et lite snev av: Ikke legg deg ned nå, da kommer du deg ikke opp igjen.

Det tøffeste med å drive et eget selskap hvor mange har mange å holde styr på, i tillegg til å blogge, er å finne balansen på hva man kan skrive om. Personlig har jeg lite filter så lenge jeg føler at jeg har et privatliv, men så kan det skje mer alvorlige ting som har andre mennesker involvert – hvor man rett og slett må holde kjeft av respekt, lojalitet, eller aller verst: Hensyn til andre.

Hensyn til andre. Det er slitsomt, er det ikke? Jeg har opplevd å ha mennesker veldig tett på, som har dolket meg i ryggen veldig hardt. Dette har krevd uendelig med arbeidstid, penger og krefter. I høst opplevde jeg å virkelig havne utenfor økonomisk. Fra å omsette for 3, 2 millioner kroner i 2017, se alt bare vokse og ta av, til å virkelig krasje med isfjellet i 2018. Det er et år siden vi så det komme. Det har ikke bare skjedd én ting, men flere. Og av «hensyn» og «oppegående menneskelige» årsaker, kan jeg ikke utbrodere dette. I alle fall ikke ennå. Det hardeste har vært å stille opp for noen, virkelig, for deretter å bli dolket i ryggen. Dolket som i å gjøre noe ulovlig bak min rygg, i firmaet sitt navn, for så å forsvinne fra overflaten.

Og som 100% eier av selskapet, er det jeg som står innerst i gangen og tar imot når det smeller. Alt i min makt har jeg gjort for å komme meg gjennom dette uten å legge ned. Og det er på riktig vei, det har det vært i noen måneder. Men å rydde opp tar tid. Og det tar krefter. Den eneste jeg virkelig har hatt lit til i denne prosessen, har vært min assistent som har jobbet tett på med meg. Therese er et menneske jeg stoler på. Hun vet alt der er å vite fra jobb til privat, og hun har vært alt fra venn, kollega, støttespiller til psykolog.

Mens jeg skriver, så kommer tårene. De kommer nå når jeg skal innrømme og skrive dette: Jeg har vært deprimert i vinter. Og jeg er kanskje det ennå. Jeg har virkelig vært deprimert uten å klare å innrømme det, uten å klare å si det høyt. Og det å leve med sosiale medier når man ikke sier sånt høyt, gjør at man viser en usannhet. Som tidvis spiser en opp. Jeg har kjempet mine kamper når det kommer til mennesker, penger, og det å tviholde på en bedrift som ble bygget fra lek og moro.

Før jul hadde jeg ingen penger. Virkelig ingen penger. Jeg prioriterte alle andre i firmaet og utelot lønn til meg selv i flere måneder.

I høst solgte jeg klær på Snapchat. Det er sikkert noen som husker det . . Og det hjalp meg mye. Jeg var uten lønn i mange måneder og pengene som kom inn reddet matfatet, gang på gang. Jeg bestemte meg for å selge leiligheten for å redde selskapet. Hver eneste visning har vært en liten påkjenning, samtidig som jeg har tenkt at: Sånn er det. Ikke noe å gjøre med. Det er hva det er. Da går den senere. Fokus på det jeg kan gjøre noe med. 

En ukes tid før jul tikket det inn penger på Vipps. To ganger. Det var to familier (barndomsvenner) som vippset penger slik at jeg kunne fylle opp kjøleskapet og kjøpe julegave til jentungen. En total knekk kom og jeg gråt ustanselig, mens jeg febrilsk overførte dem til en annen konto før banken tok dem pengene også. Det var det å innse hvordan jeg på ingen måte klarte å be om hjelp, og at disse menneskene likevel strekte ut en hånd uten at jeg hadde bedt dem om det. Jeg følte at det var noen som så meg, selv om jeg ikke ville si det. Og for ei «uten familie» kom det så mye kjærlighet, at jeg på samme tid innså hvor alene jeg var.

Det er så vanskelig å innrømme at man trenger hjelp. Og samtidig eier jeg en flott leilighet og burde vel for alt i verden være takknemlig og glad i dette landet? Ensomheten som kommer i juletiden spiser meg sakte hvert år. Denne julen kunne jeg ikke rømme noen sted heller. Vinteren ble en storm som jeg visste at ville komme. Da noen spurte om det var tøft ville jeg ikke si noe som kunne bryte ned min egen mentalitet. Dette måtte jeg gjennom og alt var slik jeg valgte å se det. Og jeg har sett verden. Jeg vet at dette ikke er livets ende. Dette er The Real Struggle i Norge. For et U-land kunne jeg se ut som en bortskjemt drittunge som gråt over ingenting.

Vil ikke gi meg. Vil ikke tape. Leksen på denne ferden har gjort meg sterk mentalt. Jeg tåler fryktelig mye utenfor min innerste sirkel, og jeg har blitt var på hvem jeg har i livet mitt. I den innerste sirkelen er jeg svakere enn jeg vil akseptere, men ryggsmertene og helsen klarer ikke fake det mer.

Jeg er ikke bare sjef, gründer, fotograf og blogger. Jeg er mamma. Den viktigste oppgaven. Jeg skal jo tross alt oppdra noen til å se verden for det den er – slik at jeg kan være stolt av verdiene hun tar med seg fra hiet.

Bodd alene med jentungen i ni år. Drevet for meg selv, stått alene. Hatt en rekke bekjentskap, kjent på kjærligheten på godt og vondt, vært et menneske med høye ambisjoner. Jeg har ikke familie i Oslo, noe som har gått som det har gått, for jeg har ikke vært vant til annet.

Jeg har begynt å savne å ha noen tett i livet som faktisk kjenner meg for alt jeg er, som jeg kan komme hjem til selv om jobben er tøff. En som faktisk kjenner meg for alt jeg er i dag, og som tar bagasjen min som en gave for den jeg har blitt.

Fra å være på egenhånd og ta rollen som både mann og kvinne i et familieliv, til å faktisk slippe en slik støttespiller inn? Beinhardt. Vanskelig. Det innebærer at man skal løsne den innerste borgen, muren, skjoldet. Det som gjør at man overlever det tøffeste av det tøffeste.

Den borgen visste jeg ikke at fantes engang. Tidligere i dag åpnet jeg opp om helsen. Og nå kaster jeg like greit alt ut. Å være ærlig gjør det enklere å blogge. Og for meg er det terapi å kunne skrive ting som det er. Blogg-presset er et helt eget tema. Jeg tror på et tidspunkt at jeg har sammenlignet og vurdert meg selv så mye at jeg ikke har følt at jeg har strukket til. For hvem er jeg opp i mat, mote, trening og alt som er der ute?

I en verden av quotes er det vanskelig å faktisk leve dem ut. Jeg elsker mental trening. Jeg driver mental trening i teamjegliker. Jeg jobber med å rådføre andre og jeg har hjulpet veldig, veldig mange. Det er rørende å lese tilbakemeldinger, men det også noen ganger vanskelig, og litt skummelt, å slippe disse fine ordene helt inn.

Å tro på dem. Mens det på samme tid er det som driver meg. Jeg ønsker å gjøre en forskjell. Og av alt jeg har å lære bort av erfaringer, så glemmer jeg meg selv. Jeg vet alt som skal gjøres, jeg vet hvordan man gjør det. Som en klassiker fra psykologenes råd, kan jeg selv se hva jeg nå gjør feil: Du kan ikke hjelpe andre, før du har hjulpet deg selv. Du hjelper andre, men du glemmer deg selv. Du fikser ikke dine problemer, med å fikse andre sine.

I morgen skal jeg til legen. Jeg har begynt å skjønne at en sykemelding er innenfor, det har det vært lenge, jeg har bare oversett det, som vanlig. Etter en lang prat med regnskapsføreren min i dag ble vi enige om at jeg må snakke med legen. Kanskje ikke alle som har den kontakten med regnskap på den måten, men det har vært viktig i en så personlig bedrift som jeg driver. Både der og hos banken.

Min personlige helse har blitt satt til side gang på gang, og jeg er veldig sliten, selv om jeg sjeldent har vist det i sosiale medier. Det har vært dager hvor jeg har slått av alt, midt på dagen, for å bare ligge her uten å eksistere. Sånn vil jeg ikke ha det. Nå skal jeg ta et tak i livet mitt, og jeg skal komme meg tilbake. Det fine er at jeg skal blogge mer. Jeg vil bygge opp bloggen og finne tilbake til den gode og jevne kontakten jeg har hatt med alle leserne mine. Og til dere som har vært med meg hele tiden – takk. Jeg var vekk i 10 måneder i 2017, og dere var der da jeg kom tilbake. Takk.

Jeg savner glad-Anette. Jeg savner å ikke ha ansvar for andre enn meg selv og ungen min.

På mandag reiser jeg til Dubai. Turen er sponset av Norwegian. Kødda. Men jeg kan allerede se for meg mennesker som skal synse og mene om at jeg reiser når jeg egentlig ikke har råd. Heldig er jeg som har en venninne å bo gratis hos. Flybillettene kostet 900 kroner én vei og ble ikke sponset av Dubai. Jeg trenger sol. Jeg trenger komme meg vekk fra denne grå himmelen.

Det er lov å være nede. Det er greit. Det er bare j**vlig vanskelig å innrømme det for flere tusen når man på samme tid skal kjempe kamper i business hvor man må være sterk og ikke vise sine svakheter. I vårt samfunn selger ikke sårbarhet. For i noen situasjoner så er det ikke heltemodig å vise seg svak, men bare et dårlig trekk. For to år siden slutta jeg å blogge da det ble for mye. Nettavisen skrev da denne artikkelen. Da gikk fokuset til teamjegliker. Nå snur jeg det hele, og skal la bloggen følge meg og mitt mens jeg kommer meg ordentlig i form igjen. Finne glad-Anette og la henne bli, slik at jeg kan inspirere og motivere andre til å ta vare på seg selv. Det verste man kan gjøre er å gi opp, eller hva?

Jeg husker så godt et dikt fra ungdomsskolen: Øyet kan blunke, munnen kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se.

44 kommentarer

  1. ❤️❤️❤️ håper virkelig alt ordner seg! Gode snille inspirerende Anette!

    1. tingjegliker

      Takk, Camilla. Det ordner seg, alltid. Det vet jeg 🙂

  2. Det er rart å kunne bli så glad i et menneske jeg aldri har møtt. Men jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en klem nå.
    Du setter ord på ting som er vanskelig å føle, og jeg elsker ærligheten som skinner igjennom i dette innlegget. Har savnet det.
    Gleder meg til og lese mer, og følge deg på veien tilbake! Heia deg!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Heidi.

  3. Ååh Anette, dette var vondt å lese. Du er sterk, vit det. Det tar mot å innrømme at man har det vanskelig. Nå er ikke jeg mor, men jeg er oppvokst med en mor som var alenemamma. Selv om pappa var der for å avløse litt i helgene, så var det mamma som måtte tåle og takle kampene og læringen man skal være to om å ta med ett barn. Og jeg har også vært med og sett den økonomiske biten, og hvor tøft, vanskelig og sårt det er. Som mor så har du gjort ditt ytterste, og som jeg lærte og opplevde med min mor, så er jeg helt sikker på at din datter kommer med god og sterk kunnskap ut av det.

    Livet kommer av og til å smeller skikkelig til deg. Jeg som endelig kom meg på beina, fikk orden på kosthold og kropp etter en lang tid med stor vektoppgang og depresjon, jeg som faktisk gledet meg til samlinger med teamjegliker (tross at det tok mye energi av en introvert). Livet ble vondt da jeg fikk vite at min far hadde gått lenge med en tøff kreftdiagnose, det ble en bratt læringskurve om familie, svik, urettferdighet, og livets utfordringer.
    Min far tapte dessverre kampen mot kreften nå nylig. Det er vondt. Men sånn som deg, så skal jeg ta fatt og nå finne glade-Sara. Men først og fremst må jeg huske å puste, ta innover meg at det ble som det ble, og gjøre det beste ut av hva jeg har lært og situasjonen jeg plutselig sitter i.

    Kjære, vakre, gode, snille du. Du skal vite at jeg setter pris på det du har gjort for meg. Det jeg har lært via teamjegliker, bloggen din, og deg som person. Takk.

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Sara. Det var både godt og vondt å lese. Du er sterk og dette klarer du. La oss finne glade oss, nå. Takk for gode ord! 🙂

  4. Gjør godt å lese at du skal ta vare på degselv, det er viktig og sterkt gjort! Du er god❤️

    1. tingjegliker

      Takk, Sarah! Først seg selv, så kan vi redde verden, eller hva? 🙂

  5. Kan beskrives med et ord: wow!
    Du er fantastisk og du er ikke alene om denne situasjonen.

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Bella. <3

  6. ❤️, i bloggens verden er det jo dette som er deg. Realismens sanne ansikt, på godt og vondt. Ikke mat, mote eller glossy trening. Men livet! Slik vi alle har det fra tid til annen. Hang in there☺️. Du vet jo så godt hvordan du skal komme deg opp igjen, og det gjelder å bygge trinn for trinn solide nok nå til at trappen ikke raser neste gang. Vi er mange som heier på deg. Men hvordan gikk det den gangen med den store salgspitchen du jobbet med? Ble det ikke noe av?

    1. tingjegliker

      Realismens ansikt! Wow. Tusen takk, Cecilie. Salgspitchen gikk videre og kom veldig langt. Men jeg har stoppet den reisen for en stund nå. Vil ha fokus på meg og legge noen grunnsteiner før jeg fortsetter på det virkelig store 🙂

  7. Du er utrolig tøff som åpner deg! Og i alle de årene jeg har følgt deg har jeg blitt inspirert! Jeg heier på deg ❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Marte. 🙂

  8. Du skriver ufattelig fint. Enn å klare å sette så fine ord på en så vanskelig ting, en sjelden egenskap!

    1. tingjegliker

      Takk, Nadja!

  9. Jeg har merket at du ikke har vært på et godt sted. Håper du finner tilbake til lyset i deg så fort det lar seg gjøre. Du skinner så sterkt når du skinner. Og du fortjener det, naturligvis. Ønsker deg alt godt. Fint at du deler. <3

    1. tingjegliker

      Tusen takk. ❤

  10. Du er ei utrulig sterk dame❤️
    Tårene kom❤️

    1. tingjegliker

      Takk, Malin. Vi er det vi må være. 🙂

    2. tingjegliker

      Takk, Malin. <3

  11. God bedring, ta vare på deg selv <3 Ole Paus med Masken (Lene Marlin) er fin å høre på, får frem det fine i det vonde.

    1. tingjegliker

      Takk, den skal jeg lytte til! 🙂

  12. Ta godt vare på deg selv, nå, og forsøk å lade batteriene litt u Dubai. ❤️

    1. tingjegliker

      Takk, Marianne. Det skal jeg 😀

  13. ❤️Hærlig og ærlig er du. Å et komplett menneske med stor M. Beundrer din styrke. Å når man er på bunnen er det jo bare en vei… Og det er opp oop klem fra L

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Line 🙂

  14. Ikke en kjendis

    Det er helt naturlig at du er deprimert. Du lever et liv som ikke noen mennesker er skapt til å leve. Tomheten forsvinner ikke uten at du gjør noe. Du må finne deg en lidenskap, søk naturen, eller bli hjelpepleier idk. Noe av grunnen til at du har det slikt er at du nok innerst inne føler at du burde gjort noe annet. Du er en smart og vakker dame med enormt potensial, og du skraper bare i overflaten på det potensialet. Du må finne deg noe du egentlig brenner for. Lykke til. Takk for at du deler.

    1. tingjegliker

      Jeg har mange lidenskaper. Det jeg skal gjøre, er å skrive. Det sitter hjertet mitt nærmest. Jeg har mange andre lidenskaper og tro meg, naturen er en av dem. Det er veldig viktig for meg å ha min dose med natur og meditasjon.

  15. Du er faktisk et av mine forbilder. Hadde jeg hatt en brøkdel av kapasiteten din, ville jeg vært veldig fornøyd med meg selv. Synes det er så tøft hvordan du får ting til å skje, oppfyller drømmer og går dine egne veier. Du er utrolig inspirerende! Og jeg synes det er tøft gjort av deg å dele dette på bloggen.

    Selv om du ikke kjenner meg, så er jeg en av dem som heier på deg i det stille og ønsker deg og datteren din alt godt. Måtte sola skinne på dere bestandig 🙂

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Torstein.

  16. Marianne H.E

    Jeg har som jeg har sagt til deg fulgt deg siden du var gravid og du er virkelig ett forbilde for meg. Ekstra stort for meg og få være med i Tjl K9, i tillegg til alt det mentale og fysiske. Jeg unner deg virkelig denne ferien til Dubai. Nyt og kos deg! Du er en helt fantastik bra dame! Sender deg en stor og god klem!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Marianne. Glad du er med i teamjegliker!

  17. Har lest bloggen din siden du gikk gravid, og du er den eneste jeg har følgt så lenge. Du skriver utrolig bra, og dine ærlige og åpne innlegg er noen av de beste. Jeg håper alt går seg til for deg og at du fortsetter å dele for det gir mye ❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Katrine. Jeg skal fortsette å dele. Dette gir meg virkelig mye. <3

  18. Karen Helene

    ❤️❤️❤️

  19. Kjære nydelige deg <3 <3 <3

    Du er så inderlig tøff som skriver om dette, for du er ikke alene, og dine ord er garantert til trøst for flere <3 <3 <3

    Kjenner jeg har lyst til å gi en stor klem ved å si at jeg beundrer din styrke selv om du viser sårbarhet <3

    Ønsker deg en kjempefin torsdagskveld <3 🙂

    Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene

    1. tingjegliker

      Takk, Toril. <3

  20. Fra en god venn til en annen, og fra en gründer til en annen: du er en av mine største forbilder, Anette ❤️ Druus or loose! Ingen druuser som deg!

    1. tingjegliker

      Takk, Lasse. SUPERGLAD FOR Å HA DEG I LIVET MITT.

  21. Blir rørt av å lese dette innlegget. Det er flere som deg verden trenger. Ærlig og ekte. Unner deg en ordentlig god ferie og husk at det er dette som er livet. Du er utrolig sterk som viser deg svak

    1. tingjegliker

      Tusen takk for fine ord, Katinka 🙂

  22. Takk, Anette. For innsikt, ektehet, inspirasjon og ettertanke

    1. tingjegliker

      Tusen takk, May.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *