Tar du ansvar for din egen lykke?

I dagens samfunn går det raskt unna. Det går så raskt at vi ikke rekker å reflektere eller ha noe tid til tankene våre for seg selv – med mindre vi er det bevisst. Det er ikke rart at vi sliter med angst og depresjon mer enn noen gang, når vi ikke har lært oss å leve på ordentlig. Som en del av flokken henger vi på andre og følger andres meninger, valg og standpunkt.

Hvem er du opp i alt dette? Skjønner du at en annens mening, som er lik alle andre sin, heller ikke er en egen mening? Hva er det egentlig som er deg? Vet du hvem du selv er, eller leter du ennå? Har du kanskje bare gitt opp å lete, eller sitter du med en følelse av å ikke strekke til? En følelse av at «alle andre klarer det jo», men ikke du?

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre, om ingen har fortalt deg det. Vi fomler rundt etter svar og spør andre. Vi spør og graver og ender opp med å bli enda mer forvirret, mens alt du egentlig trenger å gjøre:

Er å være stille.

Bare la deg selv få litt tid til å reflektere og kjenne på ting. Kjenne hva som er riktig for deg. For straks du følger disse følelsene og lytter til deg selv, kan det ikke bli feil. Det er umulig.

Har du tenkt over hvordan man snakker om å lytte til seg selv, som om at det bare er et ordtak? Hvordan kan du faktisk lytte til deg selv?

Du må være stille. Logge av. Gå en tur, alene. Være tilstede i ditt eget selskap. Og litt etter litt, så vil du kjenne noen indre verdier dukke opp. Disse verdiene er dine. Og ved å følge din egen intuisjon (dine ekte verdier) så vil du også kjenne på en integritet. Muligens en av de stødigste følelsene man kan ha. Da står du opp for deg selv, og du tar vare på deg selv.

Tanker. Vi tenker tanker ustoppelig, men har du kustus på dem? Klarer du å forstå at du velger tankene dine? Du gjør det! Men du må være dem bevisst for å unngå å sette deg i vonde følelser. Hva du tenker, er hva du føler. Hvis du velger å tenke på noe som gjør vondt, så får du vondt.

Hvis du velger å tenke på noen som har såret deg, og forsterker følelsene rundt det, så er det fremdeles du som har valgt den smerten. Det er en brutal sannhet, men det er også noe som er enkelt å gjøre noe med. Du må bare følge med i timen. Følge med på dine egne tanker og hente deg inn når du merker at du har fløyet avgårde nok en gang.

Det er dette man gjør i meditasjon. Man trener på å være mester av eget sinn. Og man trenger ikke sitte i lotusstilling og være «helt halleluja» for å få det til. Du kan øve hver dag, hele tiden. Når du er i butikken. Når du rydder hjemme. Når du går fra et sted til et annet. Pass på at tankene dine er hos deg, ikke et annet sted. Hvis du går ute, så er du der. Da tenker du på at du går. Så kan du se rundt deg og ta innover deg utsikten, fremfor å være borte vekk i en annen verden, eller enda verre, i den virtuelle verden. Ikke la sosiale medier spise opp livet ditt. Tiden går raskere enn noen gang, hvis du velger den veien.

Eller du kan velge å stoppe opp. Se rundt deg. Se livet. Være deg i din kropp og ha egne meninger. Og hvis andre er uenig i det, så er det greit. Det er ingenting du kan gjøre med det. Det er bare å akseptere at vi har ulike meninger.

Og selv om du er alene om dine meninger, så vil du føle deg sterkere og tryggere enn noen gang. For du – er ærlig mot deg selv og lytter til deg selv.

2 kommentarer

  1. Elsker disse innleggene her. Er så utrolig viktig. Hva er egentlig meningen med livet hvis man ikke finner denne tilstedeværelsen og roen innenfra uten alle disse tankene, og hver dag bare lever for å komme seg igjennom dagen og forberede seg på den neste.

    1. tingjegliker

      Takk, Camilla.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *