Når julen gjør vondt

Som en tradisjon kommer den vonde følelsen innpå. Det er utrolig hvordan det sitter så langt inne til tross for at jeg er hele julen bevisst. Til tross for at den har vært i livet mitt i så mange år.

Jeg er 32 år og jeg har «alt man kan ønske seg». Følelsen av jul sitter likevel som en byll som blomstrer mer og mer for hver dag vi nærmer oss den gylne dagen. Skal man holde seg opptatt gjennom alle minutter for å unngå at byllen får noe som helst oppmerksomhet?

Eller skal man sitte og kjenne på denne ekle følelsen som sier at «du har ikke det som skal til for en vellykket jul»?

Det er ikke selveste juleaften. Det er hele opplegget. Det er hvordan familiene samles på kryss og tvers og endelig får tid sammen. Og det er jo så utrolig fint – for familiene. Og den gang jeg selv var opptatt med familie-ting fikk ikke denne følelsen plass. Da var det ekstra varme, og ekstra mye kjærlighet.

Jeg ville ikke våkne. Jeg sov lenge. Jeg sov så lenge at det ikke gikk an å sove mer. Jeg sov på nytt mange ganger, men til slutt finnes det ikke mer sov igjen i kroppen.

Jeg stirret i taket lenge. Uten tanker, uten noe. Jeg bare stirret i taket og kjente en ekkel uro i kroppen som ikke ville noen steder. Den ville ikke stå opp, den fikk ikke sove, den ville tilintetgjøres, men den måtte eksistere.

Ane Brun synger på stua, kaffekoppen min lukter kakao, og katten sitter nesten oppå meg og vasker seg. Faen så mye de vasker seg. Jentungen er ikke her på noen dager, og jeg glad for at hun er der hun er og opplever de vanligste julestress-tingene. Så hun får vite hva de er.

På en måte er jeg glad for å kjenne på disse mørke følelsene. Som om at jeg trodde de var helt vekk for en stund, men de er jo der. Og en venn sa her om dagen, at jeg skulle være glad for at jeg fikk lov til å føle på sånt. Mange går gjennom livet uten å føle seg  hverken på topp eller på bunn.

Der ville jeg aldri vært. I komfortsonen der alt er forutsigbart. Tanken på det gjør meg kvalm.

Så hvordan kan jeg kjenne et sånt mørke, men samtidig være takknemlig for at det finnes? Takknemlig er så viktig. Det er så veldig viktig å være takknemlig i dette livet.

Julen minner meg om mamma.

Jeg har tenkt mye i det siste. Mye på hvor mange tusen ord jeg spyr ut her i bloggen, som kunne vært i boken min. Julen frister med mørket og ensomhet, men det frister også å drikke seg full å ikke tenke. Men vi vet jo alle hvordan dagene etterpå fungerer, eller hva? Dagene med angst for alt. Kanskje den angsten ikke hadde vært der om jeg ikke var alene? Eller hadde den vært der da også?

Jeg ser på kunst og lurer på hvorfor jeg ikke maler. Jeg gjorde det – før. Jeg ser på meg selv og lurer på hva jeg driver med. Er det dette jeg vil bruke livet mitt på? Gjør jeg det jeg skal? Kan jeg legge vekk alt og lage den kunsten som jeg egentlig ville laget?

Julen er som en snikende skygge som sier: Du klarer ikke å gi ungen din en tradisjonell jul. Du har ikke det som skal til. Og jeg vet at det er beundrende å gi henne alle de tingene som jeg faktisk gjør, med tilstedeværelse og disse ekte tingene. Men likevel er det en kollektiv tåke som sier at ting skulle vært på en annen måte. Med en som står på kjøkkenet og lager alle de juleluktene som kommer fra julemat og julebakst. Med noen som løper inn og ut døra i siste liten for å få det juletreet på plass og for å rekke alle de tusen små tingene som bare må være på plass.

Alle de små tingene som må være på plass innen man legger seg på lille juleaften.
Men så er det alltid noe noen må reise rundt å finne på formiddagen på juleaften likevel. Er det ikke?

Det er mange som kjenner på julen med et mørke.

Hvis jeg som sitter her i min fine leilighet og har så mye fint i livet, hvis jeg kan sitte her med en klump i brystet, så er det mange flere som også gjør det.

Jeg lurer på hva katten egentlig ser på. Hun stirrer ut vinduet uten uro, uten å være utålmodig. Hun bare sitter og stirrer, når hun ikke vasker seg. Så tilfreds, med så lite.

Kanskje jeg burde stirre mer ut, i stedet for å stirre i taket.

6 kommentarer

  1. Du er defintivt ikke alene om å ha det slik og føle det på den måten! Takk for at du deler ❤️

    1. tingjegliker

      Det er fint å kunne dele ord og se at det er noen det treffer. Og det er nettopp det jeg ønsker med tekstene mine. <3 God jul.

  2. Du beskriver det akkurat slik det føles. Jeg har også alt man kunne ønske seg, men allikevel er følelsen av tomhet og tristhet påtrengende. Jeg er på omtrent samme alder som deg, har en datter på samme alder som din, har eget hus, bil, bra jobb, men i mitt tilfelle ingen å dele det med. Jeg har familien min og foreldre og søsken så er heldig med det, men jeg ønsker meg mann og kanskje flere barn. Jeg vet ikke hvordan man blir kvitt denne følelsen, men jeg vet at den i aller høyeste grad kommer snikende i høytidene. Kanskje vi bare må akseptere at den er der og puste og igjennom. Varme tanker til deg. Du er ikke alene. Kanskje bare det hjelper å vite det<3

    1. tingjegliker

      Takk for at du deler, Cathrine. Jeg tror aksept er nøkkelen til all lykke. Det eneste som gjør vondt, er jo det motsatte. Men det er som det er, og følelsen kan snike seg inn på morgenen, men så kan vi ta noen fine valg som gjør at den er borte før middag eller lunsj. Masse god jul til deg.

  3. Du trenger ikke lure på hva du skal gjøre fordi jeg vet det. Du skal skrive, skrive bok. Den har jeg ventet på, spesielt etter reise skildringene dine fra Kilmanjaro. De blogg postene føltes ut som meditasjon å lese, alt rundt meg forsvant og jeg var der på tur sammen med deg. Du er så utrolig flink til å skrive! Ønsker meg boka di til jul jeg. Må vel bli neste jul da

    Klem til deg, selv om din jul ikke er som «alle andres» er den din, den er din historie. Håper den blir så bra som den kan være.
    God jul kjære Anette Marie ❤

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Randi. Jeg skal ta deg på ordet. God jul til deg og dine.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *