Når du møter livets limbo.

I livets limbo. Når du ikke føler noen ting. Når du har vært totalt tilkoblet til samfunnet og alt som stadig skjer, men også vært helt på den andre siden. På den andre siden, men på samme sted.

Den andre siden er bak sløret. Du er ikke et annet sted, men du er nesten i en annen dimensjon. Du kan stå midt i kaoset og se alt fra et helt annet perspektiv. Du ser folkene, rushet, stresset, alt som alle tror er viktig, alle bagatellene som setter fart på heler og det materialistiske tikk-takket som egentlig ikke betyr noe. Du står et sted der du ser at det ikke betyr noe. Du har ro i deg, fordi du er koblet til noe som er så mye større enn noe av det som farer rundt deg. Du er koblet til moderskipet. Det som alltid vet hvor du skal. Det som er trygt og godt og som gjør at alle bagateller ikke eksisterer. For bagateller er kun en illusjon. Og du kjenner en indre lykke som er sterkere enn en hvilken som helst rus, sex-seanse eller pengestrøm. Den er sterkere enn alt du har lært at skulle være så bra.

Når du er i limbo, så er du ikke der heller. Du har vært der. Men du er midt i mellom.

Livet blir rart. Tankene blir som en strek, selv om de er der. Følelsene er på et vis satt på pause. Du bare er der.

Fra det såkalte normale til det ekstreme løper verdens mennesker en etter en – én av veiene. Åpenbaringer er spredt utover kloden som om at man hang i en vaier på en konsert og kastet en kortstokk tilfeldig rundt seg. Kortene treffer de som har det så vondt at det ikke finnes noen annen utvei, enn innover. Kortene treffer de som har klatret så høyt i samfunnets stige og rikdom uten å finne noen mer mening, eller dem som er så langt på bunnen at de ikke skjønner om de skal grave for å komme seg lenger ned.

På denne ene siden, eller i den ene dimensjonen, har vi det ekstreme samfunnet. Mennesker like lukket som den sikreste safe i den største bank. Hvor egoet har startet opp en egen bedrift og skrevet en rekke kontrakter med identiteten din slik at du ikke kan annet en å frykte det som er inne i safen. Slik at det siste du gjør, kanskje ikke en gang før du dør, er å åpne den safen. Og ingen har fortalt at den ekte lykken, den andre siden, den andre dimensjonen, er innelåst i den safen.

I benektelse for at det du bor på også lever, vil du heller leve i den trygge visshet om at tid eksisterer. Og det ironiske er at mens du samtidig tviholder på tid, vil du ikke akseptere at du blir eldre.

Mennesker ser ut til å løpe febrilsk rundt for å rekke alt. Spare mer. Bare gjøre en ting til, så enda en ting til. Lykkelig skal de bli når dette er over. Og mens de strever etter å rekke alt fordi klokken går, vil de ikke akseptere at de blir eldre. Det er en alvorlig og trist ironi rundt dette. Mennesker prøver å finne alle mulige måter på å vedlikeholde kjøtt og blod som om at man skulle stoppe seg ut. Og det kan ofte se sånn ut. For når mimikk og uttrykk forsvinner av de giftige limsprøytene som holder cellene fra å leve fritt, så forsvinner også forståelsen vi har for hverandre med det blotte øye. Verst må det være for de som ikke kan høre. De som bare kan se.

Kanskje det kan være håp for disse også? Et ironisk håp som bunner i at man til slutt ikke klarer å lese hverandre, men må føle hverandre. Som om at man var blind og måtte kjenne fra hjertet sitt om den andre var genuin og levde i kontakt med seg selv.

Så sprer vi oss. Mens de normale, også kaldt de som aksepterer en A4-mal som samfunnet en gang lagde, de står på en måte i kø. I kø for å gå denne ene eller den andre veien. Ubevisst. De bare er der som smakløst kakefyll. Det som må være der for å fylle ut hele kaken, men som ikke synes utvendig. Som en anonym kokk uten anerkjennelse, men nødvendig for at det skal bli en kake i det hele tatt. Hverken på smak eller utseende. For der er de ekstreme. Samfunnets ytterpunkter med alt som skinner. Kakepynten som kan se helt ekstraordinær ut, men smake dritt. Og i bunnen. Smaken. Den dype essensielle smaken som gjør noe med deg langt utenfor din forståelse. Den som gjør at du faktisk kan elske kaken uten å se på den, men kun med å smake.

Kakefyllet bryr seg hverken om smak eller utseende. Det er fornøyd med å være et kakefyll. Kanskje helt til det ikke gir noe mening lenger. Kanskje til den dagen kakefyllet er lei av å leve i skyggen og vil se mer – eller bli sett. Sistnevnte er den vonde veien. For det er vondt å strebe etter å bli sett hvis man ikke har noe dypere intensjon bak. Og det skal mye til for å våkne fra besettelsen om å bli sett. Man vil ha mer, mer, mer. Man ønsker seg finere kakepynt. Dyrere. Bedre. Mer populær kakepynt. Helst den samme som alle de andre, for de andre er bedre enn deg, ikke sant? Og uansett hvor mye kakepynt man spiser, så smaker det ingenting.

I limbo ser man dette fra utsiden. I limbo har man vært begge steder. I limbo er man skyen over kaka. Man ser alle lag, men man kjenner dem ikke. Og det er skummelt å være der. Litt ubehagelig. For man kjenner hvordan samfunnet forsøker dra deg etter føttene slik at at du ikke kan stå på dine egne bein. Mens moderskipet blinker med lyktene langt i det fjerne og prøver å dra deg i riktig retning.

Se denne veien, kjære deg. Du må fokusere, slik at du ikke mister meg av syne igjen. 

Og mens man er i limbo, så vet man at de enkle, smakløse fristelsene samfunnet har, gjør vondt i lengden. Det er utenpå. Og man er ikke i tvil om hvilken retning man ønsker å dra for å faktisk kunne stå på egne bein. Kunne stå rak i ryggen. Kunne vite hva man står rak i ryggen for, uten å trenge noen andre meninger til å forstyrre.

Livets limbo har kanskje ikke så mange følelser, men du har valget.

8 kommentarer

  1. At mat kan bli så sårt og vondt at vi ikke tåler å høre kritiske spørsmål er litt vittig egentlig. Ble blokkert fra snappen din fordi jeg er overbevist over at kroppen vår trenger animalske produkter. Litt leit, har fulgt deg siden 2014 tror jeg, vi har aldri «kranglet» tidligere. du har hatt veldig mye ok underholdning og jeg liker deg som person. Du har stor gjennomføringsevne i allfall,men jeg blir nok aldri helt veganer

    1. tingjegliker

      Hei, Hanne. Jeg ønsker å inspirere og jo, noen ganger diskutere. Når du skriver ting som: «Løpe til pappaen din» når jeg får en med kunnskap til å gjestesnappe, så er ikke det relevant for saken. Jeg ønsker ikke den negative holdningen som du fremtoner. Det har skjedd flere ganger, og det er ikke ofte jeg blokkerer noen. Så kanskje du kan ta noe lærdom av det selv. Om du ikke bryr deg om veganisme og ikke ønsker å lære om det, overse heller temaet.

  2. Kjenner meg veldig igjen. Vi er på samme sted. Noen ganger føler jeg på en slags ensomhet fordi andre ikke har dette perspektivet. Dette skjer spesielt i situasjoner hvor det er viktig for meg at andre forstår, som for eksempel når det gjelder ting som angår barna mine. I et møte med en lærer som formaner en førsteklassing om å lese leselekser, selv om hun er sliten og trøtt etter en lang dag. Da blir det så ensomt å være her. Her hvor kjærlighet er svaret på alt og hvor man ser at ytre ting ikke betyr noe. Takk for fint innlegg

    1. tingjegliker

      Hei, Therese. Jeg vet akkurat hva du mener. Og jeg er bestemt på at man ikke skal presse barna når de er sånn sliten. Da får de heller bruke mer tid på å lære. Det går fint. Vi er alle ulike, og noen lærer senere enn andre. <3

  3. Så vakkert skrevet!

    Jeg mediterer og har gradvis opplevd en uttømming av den jeg trodde jeg var, men jeg har en lang vei igjen å gå.
    Til tross for meditasjon har jeg aldri opplevd å gå bak sløret. Jeg opplever en sakte gradivis «uttømming» men har aldri opplevet å se «moderskipet» eller kjent på den lykken du beskriver. Egentlig føles det veldig «tørt» nå om dagen.

    Uansett, takk for inspirerende ord. Du er heldig som kan koble deg opp mot sannheten

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Jeanette. Det er en evig jobb å vedlikeholde den kontakten. Og du får glimt av det, her og der. Jeg kan anbefale deg å teste Vipassana om du er dypt interessert. <3

  4. Godt forklart.
    Kjenner meg veldig godt igjen.

    Bra skrevet.
    Har lest det til mange!

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Maren. Nå ble jeg glad 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *