Brussel, Vixen og Espresso.

Er jeg verdig en nominasjon? Med mailen fra Vixen kommer det alltid en liten klump i magen og noe krypende oppetter ryggen. Skal jeg fortelle følgerne mine om det igjen? Følelsen av å mase er ubehagelig. Heldigvis handler det ikke lenger om å sanke stemmer. Man må bli nominert, derfra er det en jury som velger. Jeg har blogget i 12 år, aldri vunnet en pris, men jeg har ikke tatt meg nær av det heller. Jeg var aldri fan av å «sanke» stemmer. Det vil jo bli skeivt når noen har mer følgere enn andre. Da vil det heller være som å gi den med mest følgere enn pris?

Vixen Influencer Awards. Jeg fortalte det på Snapchat og fikk vite at noen hadde stemt før jeg nevnte det. Da som Årets Favoritt, fordi jeg hadde vært det for vedkommende i mange, mange år. Det var jo nesten som å motta en pris, å få de ordene der.

Tror fristen går ut i morgen? Noen spør hvilken kategori jeg ønsker, og jeg tror livsstil kan treffe, da jeg prøver fremme en sunn livsstil på godt og vondt. Gullpenn er også en ære. Ordene jeg skriver har alltid noe med seg, og jeg føler det er kunst å velge rekkefølgen på det man setter sammen. Hvis du vil nominere meg, klikk deg inn her.

I går drakk jeg kaffe med Carmen. Vi har kjent hverandre siden babysvømminga til barna. Det var der vi møttes. Vi snakket ikke sammen der, men da vi senere møttes på bussen og innså at vi bodde nært. Der startet et mer familiært vennskap. Vi har et sånt vennskap hvor vi hjelper hverandre med barna. Det er ikke det at vi ikke kan prate sammen, vi prater som regel om det meste hvis vi prater, men det er først og fremst barna. Jeg kan ringe i nød om overnatting, hun det samme.

Sønnen hennes og datteren min er bestevenner. De har et unikt forhold og det merkes at de har kjent hverandre hele livet. I barnehagen var de som søsken, og det kunne bli uttrykt sjalusi hvis andre ville leke med en av dem. Det kan ta tid uten at de sees, men de er alltid like glad i hverandre. Carmen og sønnen har liksom vært alltid vært her. Som en familie – om du skjønner. Man kan gå lenge uten å prate, men man er der.

Nå skal de flytte til Brussel.

Jeg tror vi kommer til å benytte oss maksimalt av å kunne reise så kort, men likevel vekk, og bo gratis. Det må jo ha sine fordeler å ha venner utenlands, eller hva? Jeg elsker å reise, det er det ingen tvil om.

Espresso House har fjernet den veganske maten de hadde. Det er BUUUUU. Nå har de to ting som er veganske. Raw sjokolade som på bildet. Og sjokoladebolle. Som er digg, mektig, ikke nødvendig å pakke i seg. Too much. Og jo. Noen steder har de faktisk overnight oats. Cred for det, men det er liksom ikke nok.

Ja, til vegansk mat tilbake på Espresso House.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *