Den lange dagen som ga vondt i magen

/Inneholder produktlenke

Jeg våknet til synet av puta og lyset som kom fra ute. Jeg tenkte at klokka var en del, men jeg ville ikke opp ennå. Jeg gikk på do og tisset før jeg gravde meg ned på nytt. Jeg våknet litt etterpå det som skjedde først. Jeg lå der lenge og bare stirret i veggen. Tenkte på løftet jeg ga meg selv i går kveld da jeg slo av mobilen før jeg la meg.

I morgen, Anette, skal du stå opp og gå ut i skogen. Du skal ikke se på telefonen, du skal ikke se på dataen. Du skal ut i skogen, så skal du meditere.

Jeg gjorde som jeg hadde meg selv lovet og jeg gikk i den skogen og jeg synes det var nokså bra. Jeg gikk der i den grå fargen og jeg tenkte på at dette er det som er. Det er kroppen jeg går i og det er jorden jeg går på. Det trenger ikke være mer komplisert enn som så.

(annonselinker) Kjole HER. Kåpe HER.

Jeg kom hjem og jeg visste at jeg hadde to ting jeg gjøre måtte og skulle må. Jeg satt meg ned for å kanskje gjøre som så. Jeg skulle mail skrive til de som følger denne lesermailen. Om mine hemmeligheter og alt som egentlig foregår, men jeg tror tiden gikk til annet enn som så. Det ble heller å betale en regning og tenke på en plan. Sende noen mail og besvare enda flere.

Så kom hun for å hente meg.

Hun hadde stor mage, fordi hun er gravid. En babygutt på innsiden og hun selv med langt orange hår. En nydelig jente som har lest bloggen min i mange år. Jeg skulle henne fotografere, og hun gjorde det lett med å hente meg her hjemme. Så kjørte vi til Bogstadvannet og tok noen fine bilder. Høstbilder. Farger som kledde det orange håret og den fine høstfargen hun også hadde i kinnene og på kjolen. Jeg tenker det var fint det, og guttens navn skulle starte på M, det var bestemt.

Hun kjørte meg hjem og jeg ble sittende hjemme en stund og jobbe bittelitt. Noe grafisk design og noen mail igjen. Jeg pyntet meg så og kledde på meg de fineste skoene jeg har. Tenkte kanskje han kunne ta noen bilder av meg med det samme.

Så kom han for å hente meg.

Han hadde lue på og det var stille og rart i nesten hele turen med bilen. Jeg tenkte jeg kunne skåne noen for det, men jeg ville ikke prate og jeg angret egentlig på å sitte i bilen i det hele tatt. Jeg kunne tatt banen, men han skulle hente sine siste ting på hans eksistens i mitt liv, og jeg ville ikke gå for mye med heler på.

Bilturen var like lang som en flytur over dammen til USA. Minutter som timer. Timer som sverd i min egen selvrespekt. Jeg tenkte. Jeg har gitt så mye, men det kan bli borte om jeg bare lander i nå. Nået. Her er ingen historie. Ingen fortid. Bare tanker og ord jeg kan velge å ikke tenke på. Sverdet har rester av metaforisk blod. Blod som egentlig ikke er annet enn ubehag. Ubehag som drypper ned på gulvet i denne bilen. Snart går jeg ut av denne uendelige bilturen. Jeg lar både blod og sverd ligge, mens jeg drar med meg selvrespekten. Det kommer til å føles som et skjerf som henger fast i en dørsprekk mens bilen kjører videre. Så må jeg holde igjen mens han kjører avgårde. Nå øver jeg frem et smil. For han fortjener ikke å tro at jeg går ut av bilen med åpne sår som jeg må jobbe videre med. For det ville ikke være sant.

Jeg går avsted og tenker at nå må jeg skifte fokus. Inn i DNB sine lokaler møter jeg en venn. Jeg møter også hans forlovede som jeg fikk hilse på før første gang. Først ble det mye å snu tanker fra det ene til det andre og også skulle bli kjent med noen nye mennesker. Men så ble det nokså fint likevel.

Vi jobbet med presentasjonen min, som blir veldig viktig at jeg behersker innen kort tid. Vi jobbet i fire timer der nede i lokalene, der inne i det møterommet. Og jeg ble nokså klok, og nokså motivert.

Etterpå skulle jeg gå hjem og jeg hadde bare spist en smoothie etter at jeg gikk i skogen. Magen prøvde å si at den følte seg tom. Jeg kom på at jeg er ambassadør for Mind Your Body, som ligger på Oslo Sentralbanestasjon. De sendte meg en melding for noen dager siden og sa jeg måtte prøve den nye retten deres. Søtpotet, kikerter og curry. Jeg hentet to + en dessert. Jenta i butikken var koselig og snill og smilte masse. Jeg smilte også masse, men bare litt mer sliten enn henne akkurat da. Så gikk jeg ned i sluket til t-banen og satte meg på veien hjem. I farten gjennom tunnelen spiste jeg den herligste maten jeg har smakt på lenge.

Det er sant. Det var så godt. Og innen vi hadde passert Majorstuen så var den i magen min, hele maten. Den andre er til senere, men desserten spiste jeg da jeg kom inn døra hjemme.

Og da jeg kom inn hjemme og fikk spise dessert. Så deilig. Jeg tenkte da at jeg var glad for å være alene. Veldig glad.

Så tikket det inn en melding fra en som gjør meg veldig glad. Og det gjorde dagen sin det. Nå skal jeg se en episode av How I Met Your Mother. Nei, det skal jeg ikke. Det var Modern Family det het. Så mye ser jeg . . . men noen ganger, så er det godt å være ingen. Ikke for ofte. Men litt nå.

Kanskje jeg sender nyhetsbrev i morgen tidlig. God natt alle skatter der ute, som skal sove under stjernene på sin pute. Kanskje du ikke har pute. God natt til deg uten pute også.

4 kommentarer

  1. Dette er ikke spydig ment, men du, som er veganer, skurrer det ikke for deg å bruke skinnhansker? Etter å ha lest en del av det du har skrevet om holdninger til dyr, virker det veldig rart å bruke produkter laget av dyreskinn…

    1. tingjegliker

      Hei, Henrik. Det har du faktisk helt rett i. Jeg har faktisk trodd at disse fake skinn, eller ikke viet det så mange tanker. Jeg eier ting som er laget av skinn. Jeg kan ikke redde hele verden på samme tid. Jeg spiser vegansk, det starter der. Jeg går ikke inn for å kjøpe skinn, men jeg kaster heller ikke alt jeg har som er laget av det. Mulig jeg burde det, men det er vanskelig å være hel-vegansk på den måten.

  2. Hei, hvordan melder man seg på nyhetsbrevet ditt?:)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *