Ikke heng ut mammaer om du ikke har barn selv

Den største rollen vi har i livet er som forelder. Det er en skikkelig vanskelig oppgave til tider, og vi må hver dag, hvert år, finne ut hvordan vi gjør det. Noen ganger føler man til og med at man starter helt på nytt. At noen – som ikke har barn – skal øse ut meninger om mammarollen, synes jeg er å rope om oppmerksomhet. Hvordan skal noen som ikke kan sette seg inn i rollen helt, fortelle hva som er rett eller galt?

Å ha tatt valget med å dele livet på denne måten, må man stå innenfor gjentatte ganger. Å blogge er et yrke hvor man må forsvare tittelen sin i det uendelige. Jeg er dritt lei av at alle blir dratt under en kam. At ordet «bloggere» skal kunne beskrive alle som blogger. Nei, det er så feil som det kan bli. Som mennesker flest er ulike, er også mennesker som blogger ulike.

Den evige debatten som bloggere endelige begynner å svare på. Jeg kan stå for det jeg gjør. Jeg har delt mammalivet i ni år. Jeg bestemte meg for å satse på bloggen min da jeg ble gravid i 2009. Det ga meg noe å dele. Til da hadde jeg blogget (siden august 2006) uten å vite hva jeg holdt på med. Jeg delte graviditeten og det var da bloggen min gikk til topps. Fra 300 til 12.000 lesere på seks måneder. Det var stort. Jeg fikk Dagbladet på kveldsbesøk da jeg satt med den lille babyen i armene mine, og jeg lot seher.no publisere et av de aller første bildene.

Jeg startet i en kommende bransje som svært få visste at var en bransje. Jeg var alenemamma allerede da hun var fem måneder, og det er ingen tvil om at bloggen hjalp meg mye økonomisk i den tiden. Dette var før jeg hadde noen kontrakt med noen, eller noen agent. Alt gjorde jeg selv, og det hjalp så klart på med en barnevogn på døra i det hele.

Jeg så på bloggen gjennom graviditeten som å dele tips og erfaringer, på godt og vondt. Ærlighet var alltid nøkkelen. Vise baksider som fremsider. Og etter at hun hadde kommet til verden, var det en hel rekke med ting å skrive om. Det var en ny verden som man ikke kan være forberedt på. Instinktet følger på og det skjer veldig mye med et menneske. Jeg delte mye, og i starten var jeg veldig nøye med å merke absolutt alle bilder så de ikke skulle bli misbrukt. Til slutt stoppet jeg med det. Jeg delte både videoer og bilder fra tilværelsen vår. For meg var det riktig. For meg ga det meg noe. Og som barn så er man der foreldrene er. Uansett yrker. Det finnes mye verre ting enn dette.

Med tiden vokser ungen og man stiller seg selv mange spørsmål. Skal man fjerne denne delen helt fra bloggen, skal man skåne barnet helt? Jeg har tenkt mye på dette. Jeg velger å dele ting en gang i blant, men ikke så ofte som før. Barn deler seg selv, de blir delt på Facebook, det er et evig virvar. Jeg kompenserer med null tv, ingen iPad, ingen mobil. Hos pappaen annenhver uke har hun tilgang til sånt.

Og så klart. Alle bloggere må bruke huet om de skal gjøre ting så riktig som mulig når det kommer til å eksponere privatlivet sitt. Men til dem som ikke gjør det – vit at det alltid er sårt å bli hengt ut for de valgene man tar når det kommer til mammarollen.

Jeg elsker ungen min mer enn noe annet. Jeg vil gi henne gode verdier. Kjærligheten vi har, og viser, til barna våre, er det som utgjør hvordan et barn blir. Jeg ser barn som aldri er eksponert i en blogg, men likevel er oversett av foreldrene og satt i et hjørne med en iPad fra morgen til kveld. Er ikke det verre enn å eksponere/ dele øyeblikk fra enkelte situasjoner med barna? Og hva er intensjonen bak det hele? Å spørre oss selv hvilken intensjon vi har bak det vi gjør, gir oss noen svar og bekreftelser på at vi er på riktig vei.

Da jeg var programleder på TV var jentungen bare to år. Det var masse medier som ønsket mye, men jeg sa nei til det meste. Jeg ville ikke ta med en toåring på Tusenfryd for å stille opp i en reportasje som ikke hadde noe med noe å gjøre. På lik linje som at jeg ikke ville stille opp i Se & Hør med bilder av meg selv på kirkegården hvor mamma er gravlagt. Det føltes ikke riktig for meg. Jeg ville heller ikke ha Dagbladet inn i stua den gang de ønsker å intervjue meg da jeg likevel var der ute i mediene.

Alt endrer seg hele tiden. Det eneste vi kan gjøre, er å stille oss selv spørsmål underveis om hva som er greit. Noe jeg gjorde for flere år siden, trenger ikke være riktig for meg i dag. Men alle steg og alle ting vi gjør, er en del av å være mennesker. Ingen har alle svarene. Og at det har blitt en trend å henge ut bloggere for det ene og det andre, fordi det genererer ekstra mange klikk, er en uting.

Jeg vil ikke dele privatlivet til ungen min. Hemmelighetene hennes. Og jeg vil heller ikke at bloggen min skal handle om henne. Den handler i hovedsak om det som skjer rundt meg, og hun er en stor del av det meste som angår meg. Og den handler om samspillet vårt, som jeg alltid jobber med, og som jeg vet kan inspirere andre.

Det er tøft å være mamma. Det er også tøft å være pappa. Det er ingen håndbok. Alle foreldre er ulike, og det er også disse barna som kommer til.

Her følger et gammelt klipp fra God Morgen Norge, hvor jeg skulle forsvare det at jeg blogget med ungen min. Journalisten som også gjestet, var beredt på å ta meg. Dette er en gammel debatt. Og la meg understreke at det ikke er min blogg de viser når de drar opp en blogg med bilder av barn som dusjer etcetera.

Jeg angrer ikke på noe. Og jeg tror jentungen kommer til å bli et fantastisk menneske som forstår hva som har skjedd i oppveksten. Det er jo noe hun vokser med, ikke noe hun plutselig våkner opp til. Og til sist så er det, som Jørgine nevner i dette innlegget, ikke bedre å vise frem barna sine på Facebook eller Instagram. Forskjellen er at vi har en blogg. Og det kanskje er flere som ser, og man må så klart spørre seg selv om man ønsker at barna skal bli gjenkjent hvor enn de går. For noen er skjebnen sånn. Dritt å vokse opp med en mammablogger, for folk kjenner meg igjen. Men på en annen side, så er det fryktelig mange andre måter å vokse opp på, som er langt verre.

Nøkkelen er kjærlighet. Og jeg vet at det er mange tusener mennesker som har blitt fascinert og inspirert av min reise. Meg og lillemor. Og det har vært en god venn for meg, å ha denne bloggen på reisen. Jeg har fått skrive og dele bilder, to ting jeg elsker. Og det sitter lengre inne enn bare det å være en blogger. Jeg har alltid skrevet dagbok, alltid tatt massevis av bilder. Og i dagens samfunn når barn virkelig er utsatt for press i sosiale medier, så kan det være godt for en mor eller to å lese hvordan noen andre løser det.

Og hvorfor deler jeg så mye mer enn akkurat det med å sponsede produkter? For å kritisere noen må man se hele bildet. Det handler om mer enn å bare bli sponset med produkter. Dette er en måte å leve på, og det er disse tingene man gjør for å generere inntekt. Det viktigste for en bloggers integritet er å stå for det man markedsfører. Kan man stå for produktet, så spiller det ingen rolle om det er et hårstrikk, en barnevogn eller annet.

8 kommentarer

  1. Jeg er uenig i det meste du skriver her, men det var likevel interessant å få se din side av saken 🙂

    1. tingjegliker

      Det er helt i orden 🙂

  2. Jeg forstår perspektivet ditt, men er uenig i at en barnløs ikke kan være skeptisk til eksponeringen. Tvert om faktisk. Jeg er mor selv, og syntes det er synd at du snakker om integritet som blogger. Hva med barnets integritet? Har ikke barnet rett på autonomi og privatliv? Og ja, man kan si at du i(og alle andre bloggemødre) ikke legger ut krenkende bilder, ikke selger markedsfører ting dere ikke «står for», men til syvende og sist er det du som mor som skal beskytte barnet mot alt dette. Tviler ikke på kjærligheten, men det er noen sperrer dere har mistet i løpet av bloggekarrieren tror jeg. Litt som å bli blind på eget liv. Å legge ut at barnet er hjemme Fra skolen selv om det ikke er sykt, å avbilde henne i lek og andre private situasjoner og å filme setninger i hverdagen som burde vært deres- mener jeg er feil. Men at du er en god mamma tviler jeg ikke på. Integriteten til barnet er jeg imidlertid i tvil om blir ivaretatt…

    1. tingjegliker

      Hei, Anine.

      «Å avbilde henne i lek og andre private situasjoner og å filme setninger i hverdagen som burde vært deres.» Hvor ofte gjør jeg dette? Aldeles ikke ofte. Jeg har enormt mye tid og fokus på nettopp dette – å ha privatliv ved siden av bloggen. Så den setningen føler jeg ikke blir rettferdig. Selv om jeg noen ganger velger å dele, så er det veldig mye jeg absolutt ikke deler. Men det er vanskelig å se kanskje – men jeg vet det – og min datter vet det.

    2. Camilla

      Dette er så riktig, Anine! Jeg betviler heller ikke at du barnet ditt og at er en god mor, men det er jo ikke det det handler om. Det handler om at barnet ditt aldri har fått velge selv om hun ønsker å være offentlig. Du har eksponert henne helt fra før hun ble født. Du er kanskje ikke den verste, men jeg tror ikke du helt klarer å ta til deg saklig kritikk rundt dette. Hva tenker du om feks Jenny Skavlan og Live Nelviks syn på dette? De skjermer barna sine helt bevisst. Du bruker jo også tidvis datteren din i reklameinnlegg, tenker du at det er greit å tjene penger på hennes tilstedeværelse på bloggen?

      1. tingjegliker

        Hei, Camilla. Jeg beundrer både Live Nelvik og Jenny Skavlan for det. Jeg synes det er veldig flott. Det er ikke et valg jeg kan ta lenger, da jeg allerede valgte noe annet for mange år siden, men jeg eksponerer jentungen minst mulig, og lar henne noen ganger være med. Jeg tenker ærlig – ofte på å droppe det helt, da hun er blitt eldre. Og det er mulig det skjer. På samme tid har hun blitt så stor at hun faktisk har egne meninger rundt dette. Hun skjønner at jeg blogger, og at mange har lest den. Hun vet jeg kan bli kjent igjen på gata, og vi prater om sånt. Jeg har aldri tvunget henne til å ta bilder, og hun er veldig flink til å si fra om hun ikke ønsker det. Da respekterer jeg henne det fullt. Det er mulig hun kommer til å synes at noe er kjipt når hun blir eldre, men det vet jeg ikke nå. Det er noe jeg må stå for hvis den dagen kommer. Forholde jeg har med datteren min er veldig tett og vi prater om mye. Det er meg og henne, og det viktigste mellom oss er tillit. Hun har også et helt eget liv som ikke fremstilles i denne bloggen. <3

  3. Støtter deg fullt ut, ikke forandre på noen ting, Anette-Marie. Jeg er mamma, men ikke blogger. Digger bloggen din, fått mye ut av å lese den.Over hodet ikke bekymret for datteren din.

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Anita.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *