Det snør!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg våknet i natt, men på et tidspunkt lurte jeg på om det var krig. Det hørtes ut som jagerfly. Jeg kan også huske at jeg fikk en skikkelig oppvåker. Mens jeg lå der med litt puls, som sikkert var et resultat av at jeg halvveis drømte og våknet av kraftig vind og rare lyder, tenkte jeg på faktumet av krig. Hvis det faktisk var krig akkurat nå, og jeg måtte ta med meg ungen til nærmeste trygge sted. Fantasien raser avgårde med bilder av det hele.

Det var en befriende tanke på en underlig måte. Ikke fordi at jeg ønsker krig, men alt annet, virkelig alt annet, ble helt surrealistisk å bry seg om. Tenk på det! Hvis det ble en alvorlig krig, så ille at jobb og kollektiv og alt av vanlige ting utgikk, hvor ille er problemene dine eller de tingene du bekymrer deg for?

De betyr ikke en dritt. Alt som betyr noe er å komme deg i trygghet med dem du er glad i. Ikke sant?

Jentungen kom også over i min seng rundt klokken fem i natt. Da var vi begge lys våken. Tenker at det kan være klokken vi har stilt på. Jeg gikk til mobilen og sjekket VG for å se om det var noe som skjedd. «La bilen stå om du har sommerdekk!» Ok, den ser jeg. Hun spurte flere ganger om jeg var sikker på at det fremdeles var natt, for nå på vinteren var det jo ekstra mørkt på morgenen. Men det var ikke mørkt heller egentlig. Snøen lyste opp den vindfulle natten. Jeg kjente meg glad, fordi hun var glad. Vi sovnet omsider, etter at hun noen ganger spratt opp for å se på snøen atter en gang.  Åpnet vinduet rett over hodet på oss og dro henne til meg. Hun trekker luftene godt inn og bekrefter det jeg allerede kjenner.

– Åh, det var deilig!

Så legger hun seg helt inntil meg med et smil og lukkede øyne.

Hjemmelaget te. Sitron og ingefær med kokt vann. Så enkelt. Mens det lysner opp i stua har jentungen reist på skolen for lengst. Jeg måtte stå i oppgangen og se henne åpne ytterdøra på blokka vi bor i. Mens hun låser opp døra tar hun fart for å dytte den opp, som om at den var lukket med tyngden fra masse snø. Det er ikke så ille ennå, men det er masse snø ute. Døra går opp og jeg kan se hvordan den hvite snøen lyser opp ansiktet hennes.

– Wow!

Hun ler med masse glede og ser på meg mens hun lykksalig hopper ut døra.

– Hadet, mamma! Elsker deg!

Hun løper ut i snø og frisk luft, mens jeg trekker på smilebåndet for meg selv. Jeg elsker den ungen. Jeg elsker det vi har sammen. Jeg elsker hvordan jeg har muligheten til å implementere gode verdier i et «ikke ferdig utvokst» menneske. Det er som å programmere et nytt liv. Alt hun skal lære fra meg. Alt alle barn skal lære fra oss. Tenk på det. Når hun blir voksen og ser alt fra en helt annen vinkel, så håper jeg hun ser tilbake og tenker at mamma var rar og annerledes på mange måter, men at det også ga henne noe hun har tatt med seg i livet.

Det blåser kraftig ute og trærne danser. Jeg liker det. Vinden mot veggene og de få tingene som klirrer i hverandre ute på balkongen. Mens mange kvier seg over vinteren, elsker jeg den. Det er nå jeg kan skrive, og det nå flest vil lese. Jeg liker hvordan jeg med god samvittighet kan sitte inne og skrive og jobbe i timesvis. En time ute i snøen gir mye mer enn en time ute i solen. Når det er sommer har vi en tendens til å alltid føle at vi må være ute, fordi det er jo tross alt sol ute. Og det er fint, jeg elsker jo naturen da også, men høst og vinter. . .  Den gode tiden inne med varm te og brennende lys. Vi er heldig her i Norge. Vi har alt.

I dag har jeg hjemmekontor. Deilig. Nå skal jeg sette meg ned med et stort oppdrag i grafisk design. Ja, jeg gjør litt av hvert nå om dagen. I går kveld skrev jeg forresten et utrolig ærlig innlegg om hva jeg ønsker i en mann. Det er til et oppdrag som skal publiseres på torsdag, men jeg har virkelig brettet meg ut i det. En deilig følelse av ærlighet faktisk.

Lag en fin dag, det skal jeg.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *