Mordene i Kongo

Livet svinger hardt om dagen. Fra toppen av stolpen til motgang jeg virkelig jobber med å ta med et smil. Jeg har skikkelig god glid på den ene skien, mens bindingen på den andre plutselig løsner og sklir langt vekk fra meg. Jeg må stoppe opp og løsne den andre, den med god gli, for å hente den som reiste fra meg. Og hver gang jeg henter den som løsner, lærer jeg hvordan den skal sitte litt bedre videre.

Sånn er dagene mine nå.

I går var jeg på kino med en venninne. Vi så Mordene i Kongo. En film jeg gruet meg litt til å se, mest på grunn av min interesse for denne saken. Jeg har fulgt iherdig med i alle år. Fulgt med i artikler og saker, samt bloggen til mammaen til French som har vist et helt enormt engasjement gjennom så mange år. Aldri ga hun opp. En film om noe man har lest lenge, kan lett bli en skuffelse. Derfor så jeg aldri Berlinerpoplene av Anne B. Ragde, da den ble filmatisert. Jeg elsket boken så mye. Og jeg hadde alle bildene i hodet. Det kunne bli ødelagt.

Mens jeg ser filmen vet jeg flere av punktene som skal komme. Jeg er så klart spent på hvordan de fremstilles. Jeg ble litt skuffet over at Aksel Hennie har vært og uttalt hva han gjorde for å passe inn i rollen. At han både hadde fikset på tenner og har tatt botox i panna for å justere hårfestet sitt likt French sitt. Ikke bare er det helt teit at det har blitt gjort, men det gjorde jo også at jeg fokuserte på dem detaljene. At en så profesjonell skuespiller går ut og gjør noe sånt, kan vel heller ikke være bra? Hva forteller det om bransjen hvis man må endre på utseende sitt såpass for en rolle. En ting er å gå opp og ned i vekt, men å faktisk endre utseende etter en karakter. Har vi ikke sminke som fikser sånt? Har vi ikke ekstremt profesjonelle sminkører som kan fikse disse tingene?

Uansett. Filmen har jo fått mye slakt, men jeg tror det bunner i at filmanmelderne selv vet så mye om saken før de ser den, og allerede har mange bilder i hodet fra før. Det er en fin film å se for å forstå hva som har skjedd. Selv om man aldri kan vite helt. Jeg har ønsket disse to guttene godt fra første stund, og jeg husker hvor lei meg jeg ble da Moland endte opp i å ta sitt eget liv. Jeg tror disse har trengt langt mer hjelp – enn straff. Som de fleste som sitter i fengsel.

Jeg har også sett dokumentaren om Joshua på Sumo. Den er her om du er nysgjerrig.

Det er mandag ettermiddag. Jentungen leker i kjelleren hvor hun har hytte, sammen med en venninne. Jeg har min avkoblingsmodus som går på å koble meg av alt jobb og sette meg inn i lekser og mammarollen. Det er en greie i seg selv, det å bytte tema inne i hodet sitt. Jobben min vil aldri være å slå av lyset og forlate alt på pulten klokken fire. For det ligger ikke på pulten, det ligger i hodet.

Men jøss, så mye man lærer. Jeg leser i bøkene mine og jeg mediterer. Det er de tingene som lærer meg å sette pris på all motgang og se det hele fra et mer spennende perspektiv. Jeg stiller meg selv spørsmålet gang på gang: Hva lærte jeg av dette? Og svarene er alltid noe.

Forandring er det fineste som finnes, hvis man klarer å omfavne det. Sette pris på det. Elske det nye man lærer hele veien. Straks man holder fast, står imot, stopper det opp.

Jeg vil ikke stoppe opp. Og vet dere hva? Jeg har satt av tid i kalenderen til å skrive ferdig boken min. Eller, i alle fall fortsette. Det er ikke før til sommeren, men jeg har satt av tiden til det!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *