Når angsten drar deg ned i mørket

Jeg burde være glad i dag. Mens meldinger har tikket inn med gratulasjoner etter en vellykket fest i går, har jeg ikke klart å kjenne på den takknemligheten eller lykken som burde være der. Uttrykket at det er ensomt på toppen, har passet meg utmerket i dag.

Å dele dette akkurat nå, gjør to ting med meg. Det gjør vondt å vise seg sårbar, men det gjør meg samtidig sterkere å dele det. Men bare det at jeg deler det, trigger også angsten. Tanken på at noen skal bruke det mot meg. Hva om noen jeg skal jobbe med i fremtiden leser dette og tenker at jeg er svak? Hva om fremtidige medlem i teamet tenker at de ikke kan ha en teamleder som selv kan slite med angst?

Jeg kan kjenne gråten i svelget og bak i nesen, som salt. Den ulmer. Jeg kan kjenne tårer som berører utgangen av tårekanalen, men jeg gråter ikke. Jeg er bare på gråten – enda verre. Hvis noen hadde plassert meg blant mennesker i dag, hadde det trigget alt dette til et anfall. Det føles ut som et overgrep når man opplever et angstanfall blant mennesker. Men følelsen etterpå når det har roet seg, er god. Da er det over. Da slapp det ut.

Det slipper ikke ut nå. Det bare ulmer. Jeg sovnet på sofaen i en halvtime. Samtidig som det ble mørkt ute. Da jeg våknet var det mye mørkere i stua, og telysene fra tidligere på dagen brant fremdeles rundt om kring. Jeg brenner ofte lys. Det er fint og det lager en fin stemning. Men den stemningen føler jeg ikke når jeg våkner. Jeg føler et hull i meg og angsten er ti ganger sterkere enn da jeg sovnet. Jeg bruker tid på å tenke over hvor jeg var, hva jeg skal, må jeg gjøre noe nå? Nei, det er søndag. Det er kveld. Jeg kjenner meg ensom og alene. Føler på at jeg bor alene, at jeg ikke har noen jeg bor med.

Jeg vet det er en verden der ute, men den verdenen er ikke jeg bra nok for. Alle mine prosjekter og idéer føles helt surrealistiske, og jeg blir i en voldsom hastighet dratt rett inn i en ordentlig vond illusjon. Illusjonen om at jeg ikke kan klare det jeg ønsker. At jeg ikke har det som skal til. At jeg ikke er sterk nok.

Det gjør vondt i kroppen. Prikker. Smerten er vanskelig å beskrive. Det gjør vondt i kroppen, men smerten kommer innenfra. Likevel kjenner jeg smerten helt ut i huden.

Gardinene er lukket og døren er låst. Det gir meg litt trygghet. Mobilen er et minefelt, den vet jeg at jeg ikke skal se på når jeg har angst. Inne på Instagram er veien til helvete. Der finnes det en hel verden som bekrefter at jeg ikke er bra nok, og at det jeg holder på med er en vits. Mens jeg gjemmer meg for omverden, så vet jeg at skogen hadde hjulpet. Men veien til ytterdøra er skummel.

Dette bildet kan på ingen måte beskrive hvor jeg er nå, men det kan dra frem noe kjærlighet fra meg. Jeg kan se på denne jenta og tenke at jeg er glad i henne. Og mens jeg tenker det, så tenker jeg på hvor sårbar den jenta er, selv om hun på så mange måter er sterk og ustoppelig. Den jenta på dette bildet har vært gjennom så utrolig mye på innsiden, men hun har også tatt utallige kamper med seg selv for å ha det bra.

Angst. Et ord mange snakker om, fordi mange sliter med det. Og jeg vet at det ikke er lett å forstå for noen ikke har opplevd det.

Jeg har ligget i sofaen med angst i flere timer. Jeg har til og med en hettegenser på meg for å pakke meg ekstra inn. Som om at luften rundt meg kan skade meg. Jeg finner sekunder med trøst fra meg selv når jeg krøller meg hardt sammen og drar ullteppet ekstra godt rundt meg. Hvis jeg kniper igjen øynene hardt nok kan jeg forsvinne.

Hvorfor deler jeg dette når det gjør så vondt?

Selv om at jeg har hatt timer i helvete, så vet jeg noe fra erfaring. Erfaring jeg har valgt å lære av. Jeg vet at dette har skjedd før, jeg vet at det går over. Jeg vet at de tingene jeg tenker, ikke nødvendigvis er de tingene andre tenker om meg. Jeg tenker tilbake på dagene tidligere i uken, når jeg har hatt alt helt klart og vært sterk og rak i ryggen. Det er da jeg virkelig har det bra. Den følelsen kan være tilbake i morgen.

Det føles fysisk. Det er lett å si at det er i hodet, som også er sant, men ikke forteller oss hva vi skal gjøre med det. Du må mestre ditt eget sinn for å mestre angsten. Og du må akseptere at angsten er der.

Egoet ditt, tankene dine, liker å gjøre deg vondt. Av en eller annen grunn liker egoet å påføre deg smerte. Hvorfor? Det er nesten helt uforståelig. Men når du ser hele bildet, blir det enklere.

Egoet kan herje i timesvis uten at du klarer å stoppe det. For du er ikke bevisst på det. I stedet for å være det bevisst, forsterker man de vonde følelsene. For mens du har vondt, vokser egoet. Egoet ønsker å vokse, for det vil ikke dø (dette er også den eneste grunnen til at du har angst for å dø – men det er et annet kapittel). Derfor dobler egoet seg i glede. Det dobler seg, mens du får mer og mer vondt. Og desto vondere det blir, desto vanskelige blir det. Helt til det når et punkt hvor det er så vondt at et eller annet sterkere enn egoet skjer.

Du må ønske å bli venn med angsten, ikke jobbe mot den. Ikke dyrke den. Tilstedeværelse er nøkkelen for å komme ut av det umiddelbart, men det er veldig vanskelig å være tilstede når det gjør vondt og tankene jobber mot deg. 

Jeg visste at å komme meg ut, ville hjelpe. Men jeg klarte ikke å komme meg ut før klokken ble 21.45 på kvelden. Jeg ringte til peppes og bestilte en pizza. Da måtte jeg ut for å hente den. Jeg har ikke bil, så jeg måtte gå. Ut i høstkvelden. Mørkt, friskt. Vinden blåste i bladene på trærne, og løvbladene falt ned som snøflak rundt meg. Det var essensielt, og jeg ble trollbundet et lite øyeblikk. En deilig følelse bredte seg inne i kroppen, og jeg kjente meg tilstede. Det var deilig.

Det kan ta timer, men når du har et bevisst øyeblikk hvor du vet du kan gjøre noe, da gjelder det å gripe det øyeblikket og den muligheten til å komme seg ut av det.

Naturen er tilstede hele tiden. Den bare er, og den lever. Det er derfor det hjelper å gå i naturen når angsten er sterk. Høre på lydene, se. Ikke tenke på andre ting. Ikke ha med noe digitale forstyrrelser som mobil eller lignende.

Jeg vil at de som sliter med angst, som prater med meg eller betror seg til meg, skal vite at jeg forstår. Jeg forstår hva det er, for jeg bekjemper det selv fra tid til annen.

Og du som lurer på hvordan man skal komme seg ut av det. Ikke se på sosiale medier. Kom deg ut i naturen.
Lytt på noe som gjør deg rolig, om det er det eneste du klarer. Man Og No Ego, er min medisin. Jeg lyttet til den da jeg hadde hentet pizza nettopp.

Jeg vet hva angsten er. Den er der for å si fra. Den forteller meg at jeg ikke lytter til meg selv. Men forteller meg at egoet herjer over tempelet som jeg bor i – nemlig kroppen. Nå skal jeg meditere. Og når jeg står opp tidlig i morgen, er verden vakker og superkreftene mine er tilbake.

23 kommentarer

  1. Det krever styrke å vise sårbarhet. Du er sterk. Og samfunnet trenger flere som deg. ❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Kristina.

    2. Hei du må ikke tenke som du var svak for det du skiver er hjo netopp va 80posene innkluder meg av befolknigng slitter med men klarer ikke og uttale så gått som deg.HEi hvem er tøff?Ha en finn tirsdag.Jeg ser opp til va du skiver.Hadde jeg hatt den gøttsen så ?….

  2. Inger Merete

    Vakre, flinke, skjønne, oppmuntrende og strålende du Anette!!♡ Sender en god klem til deg nå-å slipper ikke før du slipper. Det siste jeg tenker om deg er at du er svak. Jeg tenker faktisk helt motsatt; at du er sterk. Sterk fordi du er så ærlig om alt og du tør å vise deg sårbar, uretusjert og sliten. Det er DERFOR du er favoritten min å følge på snap og blogg.
    Livet sånn som du lever det, inspirer meg til å tørre å gå ut av komfortsonen å prøve nye ting. Ting som gjør meg godt i sjela. Jeg digger det! TAKK♡

    Og tusen takk for at jeg fikk lov å komme i går!! Det var en opplevelse å få være der å du var en fantastisk vert!!!:)
    Ta det til deg!♡

    Ønsker deg en god natt og en bedre dag i morgen. Skal sende deg mange gode tanker☆♡

    Klem fra Inger Merete

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Inger Merete. Jeg er glad du kom.

  3. Takk! Takk for at du deler dine innerste tanker og følelser.

  4. <3 Sterkt av deg å dele <3

    1. tingjegliker

      Takk.

  5. Jeanette Larsen

    Fint at du deler.
    For oss som ser deg i sos medier virker det som om du har mange rundt deg..mye som skjer..og livet leker… likevel rammer angsten og ensomheten. Så fint at du viser alle sider. God natt Anette.
    (Jeg er 57..liker å følge deg)

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Jeanett. Det betyr mye.

  6. Detta klara du!!
    E veit kossen d e når angsten river…. det er kroppen sin måte å si ifra med Caps Look’en på, når du ikke hører etter de små varslene kroppen gir.
    Og angsten forvrenger tankene våres til noen veldig selvdestruktive tanker om oss selv. Men jeg vil fortelle deg at det går over, det gjør det alltid!! Dette vet du, men du trenger nok å høre likevell Ønsker deg en angstfri mandag og uke, Anette Marie klemmer fra meg

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Ranja.

  7. Jeg har ikke angst. Men jeg ble dumpet av kjæresten min gjennom 3 år i går. Er bare 18 år så 3 år er en stor del av livet mitt. Hvertfall, det jeg ville si, var at dette innlegget hjalp meg, veldig. Tusen takk ❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk selv, Anna. Tenk at på en måte, så har du så mye spennende i vente.

  8. Takk for at beskriver angsten på en måte som gjør at jeg kjenner meg igjen i den. Takk for at du deler så jeg vet at jeg ikke er alene. ❤

    1. tingjegliker

      Takk for at du skriver det, Amina.

  9. Wow sånn som du setter ord på ting! Jeg blir så imponert og ønsker meg ditt mot i all angsten. Jeg er en flink pike, viser alltid glede og smil! Viser aldri angst og sårbarhet, tårer og følelser. Har masse selvtillit, men dårlig selvfølelse! Er alltid slem mot meg selv, min egen værste fiende!
    Det du gjør ved å vise hvordan du har det er så utrolig viktig, det gir så mye til oss andre som ikke er helt der enda!
    Vi finner noe i dine ord som vi trenger, de helt unge, og sånne som meg som er godt voksen. Du er på en måte uten alder i det du skriver og det elsker jeg ved deg. Keep up the good work and never stop being you! Takk for at du deler!

    1. tingjegliker

      Tusen takk for alle de ordene, Annine. Det betyr mye. Virkelig.

  10. Takk for at du setter ord på akkurat slik JEG og mange andre har det! Og at du viser oss at vi ikke er alene! Jeg er til tider min aller største fiende, og dette satte virkelig ord på hvordan det er når det står på som værst! Du er sterk, og har alltid vært det vakre, kloke, skjønne Anette, mitt store forbilde!❤️❤️❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Cecilie. <3

  11. Takk for at du deler, dette viktige temaet som mange sliter med, inkludert meg selv. Kjenner meg helt igjen i historien din. Det er helt grusomt, for vi er sterke, flinke jenter alle sammen! Angsten er en tøff kamp med seg selv, føler jeg. Det gjør godt å vite at noen forstår og at man ikke er alene.

    1. tingjegliker

      Takk, Stina.

  12. Åå, som jeg kjenner meg igjen. TAKK for at du deler <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *