Koffert som triller på asfalt

Hjulene på kofferten lager en høy lyd mens de rullerer på asfalten. Jeg kan merke forskjell straks jeg beveger meg på et område med litt nyere asfalt. Asfalt. Våkner naboene? Alle sover. Kanskje noen er våken.

Klokken nærmer seg seks på morgenen. Jeg har vært oppe siden fem. Sover siden halv ett. Det blir fire og en halv time det. Da jeg sovnet hadde jeg grått mye, og jeg var sliten. Kanskje litt god sliten, fordi gråten omhandlet et oppgjør jeg kanskje lenge skulle tatt, men aldri har våget å ta. Det er sånn med selvutvikling. Hvor dypt tør du gå? Hvor mange sorger og traumer tør du stå ansikt til ansikt mot.

Typisk meg å skulle gå inn i alt med hud og hår, slik jeg har gjort på denne reisen. Jeg gjorde noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle våge tidligere. Det er som sagt hemmeligheter som gjør oss vondt. Straks de er ute, så er det ikke en like stor hemmelighet, og den vil på så mange måter slippe taket i deg.

Sånn føltes det ikke da jeg kjente denne smerten langt inne i hjerteroten i går kveld.

Fremme ved t-banen står det allerede noen mennesker. Jeg ser ned trappetrinnen og strammer magemusklene det jeg kan mens jeg løfter trillekofferten min. Den gule, lille kofferten jeg har hatt i flere år. Lett å se, lett å gjenkjenne, ikke like fin å se på. Og det er håndbagasjen min. Jeg liker det best. Håndbagasje. At jeg kan trille den med datavesken på, er et must. Ryggen min er nemlig verre enn den noen gang har vært.

Kofferten står nå nedenfor trinnene og jobben er gjort. Jeg ser på det digitale skiltet over meg som viser når neste bane kommer. Ellingsrudåsen 6 minutter, står det. Seks minutter er litt mye i denne kulden. Pusten min er så varm mot kulden at jeg blåser frostrøyk. Høsten.

På banen sitter jeg i min egen verden og bestemmer meg straks for å sette på øretelefonene slik at jeg kan være i min verden, selv om jeg ser ut. Rolige noter, ingen tekst. Bare en stemning som gjør alt rundt meg så detaljert og sårt.

Jeg går av på Oslo Sentralbanestasjon og triller mot rulletrappa. I går så jeg på menneskene akkurat her. Jeg så de travle menneskene først, men så et kjærestepar. De var på vei ned rulletrappen, jeg opp. Han sto bak henne og hold rundt henne. Hun norsk, vil jeg tro. Han kanskje pakistansk. Det var bare et fint øyeblikk da hun løftet hodet bakover og så på han. Han kysset henne på nesen ovenfra. Det var nøyaktig noen sekunder før jeg nådde toppen og så billettkontrollen.

Billettkontroll. Og jeg hadde ikke betalt. Hvordan er det mulig. Jeg hadde tatt banen kun ett stopp for et raskt møte med en venninne i går, før jeg skulle hjem. Ettusenetthundredeogfemti kroner. Noe skjer når jeg skal ta boten for tårene tyter frem som. Hvor ille var det egentlig? Det var bare totalt unødvendig og skikkelig surt. Å betale så mye fordi at jeg glemte å betale de 35 kronene det koster å ta banen. I dette tilfellet kunne jeg også ha gått.

Jeg har uansett ikke de samme følelsene i dag. I dag er jeg bare tom og rar. Jeg triller forbi åsstedet og rundt hjørnet mellom Narvesen og apoteket. Fremdeles under bakken. I neste korridor ser jeg en uteligger. Eller en tigger. Det er ikke alltid noen forskjell. På denne plassen pleier det alltid å sitte noen, så lenge de ikke har blitt jaget vekk.  Det er en jente. Og det er lett å gå forbi hvis man velger å ha skylapper på. Men hvordan kan du vite historien til den som sitter der? Hvordan kan du dømme situasjonen?

Jeg stopper opp en meter forbi henne, men på andre siden av gå-trafikken. Roter litt i datavesken. Mener jeg har kontanter her et sted. Jeg finner en tyvekroning og stopper flyten av travle mennesker når jeg krysser dem for å legge mynten i koppen hennes. Hun ser det ikke. Hun sitter med armene foldet rundt knærne som hun har dratt godt inntil brystet. Hodet ligger ned i armene, det ser ut som hun sover. Tilbake til kofferten bryter jeg flyten nok en gang, men alle ser hvorfor. Da er det greit. Og jeg tenker at de kanskje tenker litt mer over det. At noen faktisk stopper, snur, og legger en mynt der. 20 kroner er ikke så mye for meg, det kan være en etterlengtet frokost for henne.

Jeg har akkurat tiden til å komme meg på flytoget. Ut på pereongen kan jeg se hvordan soloppgangen varmer baksiden av Barcode. Det gule varme lyset i denne kalde morgenen er fint. Jeg elsker høsten. Elsker å pakke meg inn. Elsker å være hjemme i stua med telys. Elsker å skrive tanker og setninger når alle er for travle og kalde til å være tilstede.

Jeg går inn et minutt før det kjører avsted. Solen flimrer mellom trær og tiden går raskt. Jeg vet ikke hva jeg får bruk for i kofferten, men det er noen plagg der. Undertøy, tannbørste, behagelig tøy. Det viktigste. Om det er for varmt for noe av det jeg har med, aner ikke. Bikini har jeg ikke pakket. Underlig nok. Jeg skal til Florida, Tampa. For første gang skal jeg ut på en reise uten å være den superenergiske meg som elsker å flykte.

Jeg tror jeg bare er i sånn arbeidsflyt hjemme. Jeg liker å få rutinene mine på plass og jeg har greier jeg finner ut av meg med selv. Men det kommer til å bli hyggelig. Jeg skal være barnevakt i et par dager, mens et vennepar skal til en annen by i USA. Det er to småbarn. Og ja, alle er norske. De har valgt å bo der i noen uker, slik de i fjor bodde i Hawaii i tre måneder.

Dette blir den første helgen hvor noen fra teamjegliker skal på scenen, men jeg ikke er der. De er i trygge hender og jeg har fikset klart både hår og sminke for dem. Spente jenter. Det er alltid stas når noen skal på scenen, og det er en stor dag. Akkurat nå er det plankekjøring. Man vet alt man skal, og kan man gjøre det. Det vanskelige kommer etterpå. Når man skal legge på seg igjen og takle hverdagen. Det å stille er ikke det som er vanskelig. De har trent og posert og vet hva de skal. Det kommer til å bli moro og jeg gleder meg til å se oppdateringene selv om jeg er på den andre siden av dammen.

På Gardermoen sjekker jeg inn, går gjennom kontrollen og innser at jeg er her i veldig god tid. To timer før avgang er jeg allerede gjennom. Samson. Kaffe. Mac. Blogg. Sånn.

På flyet kan jeg velge mellom å redigere litt bilder, lese i Petter Stordalen sin bok som jeg holder på med, eller høre på Sapiens som jeg har på lydbok. Alle de tre tingene gjør at jeg jobber på et vis. Om det er med jobb, planer eller meg selv, er forskjellen.

Lag en fin dag. Neste gang jeg skriver er jeg langt av sted. Så enkelt. På. Av. Det er fascinerende, men vi er for vant til å se sjokket med å faktisk fly. Sant?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *