Å date som alenemamma

Det mest interessante å spørre meg om, til enhver tid, kan tilsynelatende være «Hvordan går det?», som er et automatisk spørsmål etterfulgt av det de egentlig lurer på: Dater du noen nå?

Hvis jeg hadde skrevet en bok om privatlivet mitt, så er jeg sikker på at den hadde vært en bestselger. Også fordi at jeg skriver bra, men kanskje mest fordi det har vært en helt rå reise. Jeg har bodd alene i åtte år. Åtte år! Mai neste år, har jeg bodd alene i 9 år.

Hvorfor?

Det betyr ikke at jeg er mislykket. Så klart kunne jeg valgt å tenke i de baner, men det ville være totalt bortkastet. Jeg kunne hatt kjæreste, hvis jeg ville. Men livet handler ikke bare om å ha en kjæreste. Det er ikke det som skal utgjøre om livet mitt er komplett. Livet mitt er fantastisk. Jeg har opplevd så mye som jeg aldri ville vært foruten. Og alle de mennene jeg har vært med, det er mennesker jeg er glad i. Mennesker jeg ønsker alt godt i livet sitt, for noe annet ville vært absurd.

Veldig mange bruker store deler av livet sitt på å være bitter. Bitter fordi de ikke får det til med noen. Det er unødvendig. Man trenger ikke å være bitter. Den eneste det går ut over, er en selv. Men det er ikke bare denne måten vi mennesker mishandler oss selv på. Utrolig mange lever i destruktive forhold hvor alt handler om å ha rett, ta den andre på noe, snike seg rundt, lyve, være uærlig.

Jeg ser det over alt. Jeg kjenner mennesker som lever sånn også. Og jeg kan love deg, det er ikke trist å sette seg ned i sofaen i sitt eget selskap. Å vite at man har fred rundt seg. At man er den eneste som bestemmer i hjemmet sitt, og at man kan gjøre hva man vil uten å ta hensyn til en annen person.

Misforstå meg rett. Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke får meg kjæreste. Så klart kunne jeg hatt en kjæreste, og det vil jeg da vel også. Men ikke for enhver pris. Jeg har det bra med meg selv nå, og det er det råeste som finnes. Jeg henger med venner, jeg treffer nye mennesker, jeg dater om jeg vil.

Men jeg jakter ikke. Det er slitsomt.

Jeg tror at man tiltrekker seg de menneskene man skal ha i livet, og jeg kan helt klart se hva mine tidligere forhold har lært meg. Jeg er den jeg er i dag, fordi jeg har erfart og lært ut fra alt jeg har opplevd. Jeg ville aldri ha byttet det mot et evig forhold i komfortsonen hvor jeg alltid visste hvordan morgendagen skulle bli.

Jeg lever. Jeg lever i aller høyeste grad. Lytter til meg selv, følger drømmer. Klart jeg treffer veggen i blant. Klart jeg gråter. Klart hjertet mitt har bristet og fått meg til å føle meg som verdens mest uheldige person. Man lærer av sånt. Og etterhvert som man får kontroll og skjønner hvor enkelt det egentlig er å komme seg ut av det, så blir livet magisk.

For ingen er verdt at jeg skal ha det vondt. Og jeg vil ikke være med noen som ikke vil være med meg. Jeg ønsker å være med noen som har like verdier, som jeg har det moro med, som jeg stoler på. Jeg vil ikke være sammen med noe mindre enn hva jeg kan kalle min beste venn. Jeg ønsker å stole på kjæresten min, og jeg ønsker å vise all tillit. Ærlighet skal komme foran alt, og det ønsker jeg i retur.

Mange tenker at man ikke kan få i pose og sekk. Hvordan kan man kalle det det? Hvorfor skal vi lide for å ha et forhold? Og kalle år og måneder med tårer for å «jobbe for det»?

Nei. Jeg tror ikke på det. Det strider imot. Ellers hadde jeg hatt et sånt forhold. Jeg vil ha det bra. Og jeg har det bra alene. Så hvis jeg skal ha en kjæreste, er det uhyre viktig at vi har det bra sammen. Om det går an å ha det bra hele tiden? Det skal være mulig å prate om ting uten å bli uvenner. Å diskutere uten å heve stemmen til hverandre. Å være god mot hverandre og ønske – den andre – alt det beste.

Jeg gleder meg til å være med et sånt menneske, som ser meg og alt i meg. Som jeg ler med, og som jeg av hele mitt hjerte ønsker alt godt. Noen jeg vil reise med, prate med, være nær. Og det finnes et sted, det tror jeg virkelig på. Og når det er riktig, så vil jeg vite det. Og hvis jeg tar feil igjen, så vil tiden vise det. Men jeg er ikke redd for å være alene. Det er mennesker rundt meg over alt, og jeg vil aldri velge å se på livet som ensomt, når det er liv over alt.

Så kan man spørre: Men hvordan er det for datteren din? Er ikke det ustabilt?

Datteren min har det bra så lenge jeg har det bra. Så enkelt er det. Og jeg ville aldri dratt en mann inn i livet vårt som hun ikke ønsket å ha der. Jeg prater med ungen min. Jeg gråter foran henne om jeg er lei meg, jeg er ærlig om hvordan jeg har det. For det tror jeg er viktig. Jeg ønsker alltid at hun skal være ærlig og si ting til meg om noe er galt, da må vel jeg gjøre det samme? Barn lærer alt fra oss. Å være autentisk og ærlig er selve livskraften i oss.

Jeg er ikke redd for å være alene. Hvis jeg er alene når jentungen er stor, kommer jeg til å se mitt snitt for å reise rundt i verden med en sekk på ryggen. Vi er aldri alene. Det er dyr og mennesker på hele kloden. Og den du elsker i dag, kjente du ikke alltid? Derfor kan du alltid elske noen du ennå ikke har møtt. Det er en deilig følelse.

Liker du det jeg skriver? Følg meg på Facebook og få med deg de nye postene mine. 

2 kommentarer

  1. For en inspirasjon du er ❤️ Og så godt som du skriver! Hjulpet meg så mye å lese dine ord og tanker! Tusen takk

    1. tingjegliker

      Takk, Kathrine!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *