Kjære, redaktør. Jeg har en datter.

Jeg har en datter, hun er åtte år. Hun har venninner som har lest min blogg, det fikk jeg vite i dag. Det er altså jenter som er så unge at de ikke kan ferdes alene på lange avstander. De får fremdeles hjelp til matpakken sin og vi lager fremdeles middag til dem. Vi lar dem ikke være alene hjemme og vi lærer dem ydmykt hva som er rett og galt her i livet.

Å være en som påvirker andre, medbringer et ansvar. Ikke kall meg for et forbilde, sier mange, mens tusenvis av uvitende barn ser på dem som nettopp det – forbilder.

Da jeg var liten var nyheter noe for voksne. Da vi vokste opp anså vi de som faktisk leste aviser, som litt smarte. Det var de som hang med og var oppdatert på verdensbildet. Vi lærte at for å vite hva som skjedde i verden, så måtte vi lese avisen. Det var viktig.

Som påvirker i mediene selv, er det hardt å se hvordan ting har forandret seg de siste 10 årene. En periode var det lett å be folket selv om å velge hva de skulle lese, men så ble leserne yngre og yngre. Jeg sitter med en klump i halsen og skriver, for hvis det er en ting som virkelig får oss til å forstå hvor ille det har blitt, så er det ved å ha egne barn. Barn som vokser opp akkurat nå.

Barnet mitt er perfekt. Like perfekt som ditt barn. Akkurat så perfekt som barnet som opererte seg var. Akkurat som det barnet som ikke følte det var bra nok som det var, men endte opp i å operere seg fordi det var myndig og hadde penger under egen kontroll. Når du er 18 år er du fremdeles et barn. Det er ikke lett å vite det når man er 18, men når man blir eldre skjønner man det. At man fremdeles var et barn.

En mor ser hvor nydelig sitt barn er. Hvordan naturen har skapt det via oss, og hvordan det vokser og forandrer seg innvendig og utvendig. Det mest utenkelige for en mor er å se sitt eget barn ønske å forandre på utseende sitt.

Vi er heldig, på mange måter, vi som er på min alder. Vi som er i 30-årene og vokste opp før mobilen kom, men likevel har den med oss i livet nå. Vi er så utrolig heldig, fordi vi fikk erfare verden uten det digitale. Det gjør ikke våre barn. Og det er ingen, absolutt ingen andre enn oss foreldre, som kan lære dem å leve uten det digitale.

Men mediene, som er i det digitale. Kjære redaktør, ha litt verdighet. Ikke la avisen din bli en klikk-hore på samme måte som bloggere må jobbe for å få klikk til å tjene til livets opphold. Verdens Gang. VG. Verdens Gang. Er det virkelig sladder som er det viktige i verden? Skal barna våre få lov til å tro at det er normalt?

Trenger vi å snakke om privatlivet til dem som vi ikke kjenner personlig?

Forskjellen fra nå og før er at sladder var mellom mennesker. Nå er det offentlig. Fra aviser. Fra avisen til folket. Hvorfor er politikere avhengig av journalister for å vinne valgkamper? Jo, fordi avisene styrer fra vi prater om generelt i landet. Ikke bare når det er valgkamp, men hele tiden.

Og sakte, men sikkert, blir også dem som var vant til å lese nyheter som var viktig, mer og mer vant til sladderet som ligger mellom det viktige. Og sakte, men sikkert, tar også dem seg selv i å tenke på noe som ikke hadde noe i deres hjernebane å gjøre.

Kjære, redaktør. Jentungen min vokser opp sammen med barna dine, eller barnebarna dine. Skal vi fremdeles lære dem at avisen er viktig å lese? Eller må vi lære dem at det er skikkelig fy å følge med på nyhetene?

I tråd med at artikler skal komme oftere og oftere, og samtidig bare få folk til å trykke, ser jeg også mer og mer skrivefeil i artiklene. Er det ikke meningen at journalister skal være forbilder i tekst og ord lengre? Har en journalist blitt en person med et stort kjendis-nettverk, eller er det en med skarp hjerne, skarpt blikk og gode skrivekunnskaper?

Kjære, redaktør. Jeg er livredd for at jentungen min skal tro at hun trenger å operere seg en dag. Kan vi snu trenden og faktisk skrive om det som er viktig? Kan avisene finne en redelig måte å bruke annonsørene sine på slik at man slipper å være en klikk-hore i tittelen?

Jeg lover deg at sakene deres blir lest om de er godt skrevet og formulert. Jeg lover at mennesker fremdeles har et stort hjerte for det som virkelig betyr noe. Vi trenger at de store avisene viser oss hva som er ekte. Hva som betyr noe. I stedet for at vi klikker inn på noe av nysgjerrig for så å se at det var dritt, så kan vi lese alt sammen. Med fokus. Vi kan lese, føle, og så kan vi dele fordi det var så innmari bra skrevet. Og fordi det traff oss midt i hjertet.

Sosiale medier har sitt eget show. Det er ellevilt nok som det er. De er overalt, i hele verden. Jeg har blogget siden det var en knippe av oss, nå er det utallige som driver blogg, Instagram, Snapchat, YouTube. La de ha sine show, men dere som har avisene som skal være kilden til det som er ekte, holdbart og kilde-godkjent – kan ikke dere holde fast ved det som gjorde dere sterk fra starten av? Det overfladiske vil til syvende og sist dø ut, men dere styrer showet en god del.

Kjære, redaktør. Det er du som bestemmer hvilken ord som skal gå rundt her i landet. La det ikke være om unge mennesker som opererer seg, men kanskje om unge mennesker som jobber for en bedre fremtid. Det finnes mange av dem.

Med vennlig hilsen, 
en mor til en datter. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *