Ble stoppet i kontroll og fikk panikkangst-anfall

Når du ikke sier noe du skulle ha sagt. Når du overser en følelse som har kommet. Når du ikke lytter til hva kroppen egentlig prøver å si. Angst er ikke noe man skal kjempe mot, men lytte til. Jeg har alltid vært åpen om dette, og selv om det er et sårt tema, så skal jeg fortsette å være åpen om det. Rett og slett fordi at det noen som trenger å vite at de ikke er alene. Og det er alltid noen som trenger noen.

I dag skal jeg dele det som skjedde i går. Jeg vil tro det er det mest traumatiske angstanfallet jeg har opplevd, sett vekk fra det første jeg hadde.

Jeg hadde mitt første angstanfall i 2013. Det er fem år siden. Det var den dagen kroppen min sa fra til meg. Jeg jobbet med så mye, gjorde så masse, var i medier, jobbet med sosiale medier, var sosial, var mamma, tok utdanning som journalist, var programleder, var med i en realityserie og . . . det hele ble faktisk dokumentert. Det ble filmet. Noe som ikke gjorde det forferdelig i etterkant. Om det er interessant kan du lese en gammel artikkel fra Dagbladet her.

Det har ikke vært noe problem å være åpen om det. Og jeg tok det seriøst. Jeg tok tak i meg selv og jobbet med meg selv. Etterhvert lærte jeg meg å leve med den, ble litt venn med den, og så forsvant den i en lengre periode. Det var deilig. Jeg hadde fokus, jeg hadde kontakt med meg selv.

Den siste tiden har jeg hatt mye å tenke på. Valgt å tenke på, burde jeg egentlig si. Vi velger jo alt selv. Det har skjedd gradvis, føles det ut som. Fra å være så bevisst, til å miste grepet på meg selv blant mange tanker. Føler meg litt låst og innser at jeg har vært mye mindre kreativ enn jeg ønsker.

Fredag kveld kjente jeg på angst. Det var mye jobb i hodet mitt og jeg klarte ikke legge noe fra meg. Jeg var også sliten. Jeg var også trøtt. Det endte med at jeg ikke fikk sove og tok meg selv i å plutselig sitte på badegulvet å sove. Jeg endte opp med å fortelle hvordan jeg følte meg i en liten Snapchat-gruppe som jeg har med mine fire bestevenner fra barndommer. Vi fem har kjent hverandre i 25 år. Responsen var så god. Det var som at jeg løp hjem til mamma og fortalte hvordan jeg hadde det.

Jeg endte opp med å gråte mer og mer og mer. Lettet over å være ærlig mot dem, og på samme tid kjenne hvordan de er glad i meg. Ikke meg hvem jeg er utad, men barnet i meg. Lille Anette som ble stor og stakk av, på en måte. Og mens jeg gjorde det, tenkte jeg at her er det mye som vil ut. Etter en tid kom jeg meg til ro og sovnet omsider i sengen.

Jeg stod opp lørdag morgen og følte fremdeles på angst. Nå måtte jeg bare være mamma i tillegg, og jeg hadde et par timer før jeg skulle være nede i Vika for å sminke to av jentene mine som skulle stille i fitness i Oslo Grand Prix. Superkrefter – på!

Jeg oppdaterte femmern-gruppa mens jeg sminket meg og skrev hvor flink jeg skulle være å gå inn i skuespiller-rollen og smile å være teamleder. Jeg hadde på musikk kjente at dette skulle jeg klare. Jeg kunne samtidig kjenne noe smerter i ryggen, prolapsen min, og tok fatt i en Paralgin Forte for å ikke la det påvirke psyken min opp i alt.

Alt var i orden, unge under kontroll og jeg kunne reise med t-banen ned til byen. Med et stort smil var det gledes om trumfet sinnet der jeg var målrettet mot å komme meg gjennom dagen. Banen stopper ved nasjonalen og der er det kontroll.

– Faen, jeg har glemt å kjøpe billett i appen! 

Noen vakter sender meg en vei og jeg kjøper billett mens jeg går i retningen jeg blir sendt. Jeg rekker så klart å kjøpe, men tenker jo at det var litt for enkelt om jeg bare kunne kjøpe nå som jeg først ble tatt. Jeg viser billetten til en, som sender meg til en annen. Jeg forteller at jeg glemte å kjøpe ombord, men at man kan se på historikken min at jeg faktisk pleier å kjøpe billett. Det hjalp ikke, jeg måtte få et forelegg.

Jeg vet ikke helt hva som skjer i meg, men det er nok bare det at nok en situasjon som var kjip skulle dukke opp, eller bare motstanden i seg selv. Bølgen starter inne i meg og jeg kjenner at jeg får et anfall. Forsiktig sier jeg det til han ene mannen jeg har øyekontakt med. Mulig han trodde jeg skulle lure meg unna, men jeg legger mobilen min ned foran han og prøver å gå der i fra for å puste. Jeg får ikke puste. Jeg setter meg ned på huk, reiser meg opp og prøver å gå. Nei, vakten holder meg igjen. En annen. Jeg ser ikke hodet, han er så høy. Jeg blir tvunget til å stå på samme sted når jeg ikke ønsker annet enn å være ut av synet fra alle. Febrilsk hikster jeg mens tårene renner. Jeg får fremdeles ikke puste og er tilbake hos mannen jeg først snakket med. Han sitter, de andre står. Jeg sier han må slippe meg ut, jeg må puste. Han ber meg vente. Panisk slenger jeg sekken også fra meg for å vise at jeg ikke skal stikke av, jeg må puste. Vakten dytter meg tilbake til stedet og først da sier en av vaktene at de må slippe meg ut så jeg får puste.

Jeg går fem meter på andre siden av gangen. Ingen å snu meg mot. Ingen å prate til. Sitter på huk på et sted en uteligger ville sittet. Mens jeg ser ned i gulvet og griner mens jeg higer etter pusten, ser jeg mennesker som går forbi meg. Klarer ikke endre situasjonen, jeg er låst. Jeg tenker på mobilen som ligger der borte, jeg vil ha den, jeg vil ringe noen som roer meg.

Jeg kommer tilbake bak vakten. Klarer så vidt prate, men det verste av stormen er over. Han prøver få meg til å gå rundt, jeg blånekter og forklarer at jeg må gå. Gi meg bot, hva som helst, bare la meg gå. Han begynner å ta navn og adresse og fødselsnummer. Jeg bekrefter og prøver holde meg oppreist. Han ser meg slite og får kontakt med meg. Så sier han unnskyld og forteller at jeg ikke fikk noen bot. At jeg må prøve å ha en okei dag på jobb og lar meg gå.

Jeg ringer en venn og griner ti ganger mer når jeg får svar. Jeg går og griner i telefonen fra Nasjonalen til Vika. Men luften var god, det husker jeg. Jeg likte hvordan jeg var ute i det fri, mens demringene av anfallet kom. Som en stor bølge som skyller over meg, mens det etterpå er små bølger som kommer inn og blir roligere og roligere.

Når anfallet er helt over, er jeg helt rolig. Men det skjer ikke før jeg er godt inne på hotellrommet med medlemmene. Hun ene møter meg i resepsjonen og ser at jeg er på gråten. Jeg forteller henne hva som skjedde og hun prøver å ikke gråte selv. Vel inne på rommet må jeg bare fortelle alt, for det vises at jeg ikke er oppe i taket. De viser forståelse og er gode å ha der. Jeg tar rollen som teamleder og sminker dem, selv om jeg er åpen som en åpen bok og har vist hvordan jeg også har mitt og stri med.

I dag, søndag, er det en roligere dag. Jeg er sliten, men jeg er også handlingskraftig. På denne måten skal jeg ikke leve. Jeg skal rydde vekk det som ikke skal være i livet mitt nå, og jeg skal ta det på alvor. Jeg vet at det er kroppen som sier fra. Og jeg vet at det har gått i ett. Som om at jeg plutselig glemte alt som er viktig for at jeg skal fungere optimalt.

Turene, alenetiden, roen. 

Jeg glemte gå de turene, jeg hoppet over alenetiden og jeg klarte plutselig ikke prioritere å meditere. Selv om jeg visste det innerst inn. Jeg tenker vel at jeg klarte en dag til, en dag til. Men i går var altså dagen jeg ikke klarte en gang til.

Kanskje noen tror at jeg som har drevet såpass med selvutvikling burde være herdet, men det er ikke sånn det fungerer. Det er ikke sånn at vi kan fikse oss selv og da er vi fikset resten av livet. Vi må ta vare på oss selv hele tiden, hver dag. Alt vi ikke tar tak i, hoper seg opp. Og en dag renner det over. Det gjør det for alle. Spørsmålet er bare når.

Å rense hodet er like viktig som å pusse tenna.

10 kommentarer

  1. Du er forbilde altså! Virkelig et fantstisk motiverende menneske! 🙂 Hilsen ei som har fulgt deg siden du (og jeg) var gravid.
    Har trua på at vi begge kommer til å overvinne angsten!
    Klem! 🙂

    1. tingjegliker

      Takk 🙂

  2. Inger e b olaussen

    Kjære vennen min
    Dette er som å lese om meg selv. Du er så utrolig flink til å sette ord på ting. Dette er ikke lett. Du skal få noe av meg neste gang vi sees det hjelper meg masse da jeg er sammen med Silje og dette er det beste som finnes. Stor god mandagsklem fra meg til deg❤️❤️❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Inger. Klem til deg.

  3. Sterk lesing, Anette! Og tusen takk for at du deler. Det gjør så man føler seg mindre alene! Det du beskriver er sånn det føles, og jeg har selv tenkt og følt meg veldig ensom om disse følelsene. Ingen andre kjenner hvordan jeg har det i mine anfall, selv om det er sjeldent så er det jævlig.
    Takk igjen, jeg tror ikke du begriper hvor mye det betyr for mange!

    1. tingjegliker

      Tusen takk selv, Kine. Noen ganger hjelper det å vite at man ikke er alene.

  4. Tusen takk for et sterkt og ærlig innlegg. Det er akkurat sånn det føles + litt til.

    1. tingjegliker

      <3

  5. Du er fantastisk flink til å setjs ord på følelsar! Tusen takk for at du formidlar, eg er sikker på at det betyr uendelig mykje for mange.

    1. tingjegliker

      Takk! Setter virkelig pris på å lese det!

Legg igjen en kommentar til Inger e b olaussen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *