Lei av å være sterk

Bare få det ut. Alt sammen. Bare skriv det ned.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det renner gjennom meg. En slags skam over hva jeg ikke har delt. At jeg ikke har klart å blogge slik jeg alltid har gjort. At jeg nå, som sjef og leder og alt, må være så mye sterkere. At jeg må tåle så mye mer.

Hvordan skal jeg forklare det å være en leder. Det er så mye ansvar at mennesker tror du blir udødelig. Kan du se det for deg? Alle de store lederne. Alle de som har en stemme over hele landet. En sjef her og en sjef der. Det handler så klart om struktur og system, men det er også følelser. Noen har mer enn andre, jeg har overflod. Alltid vært sånn.

Det er ingen forskjell på det inne i oss, selv om vi har oppnådd mer eller mindre. Når jeg nå kjenner ansiktet mitt trykket mot veggen, er det litt annerledes, men like vondt.

Kjenner et mørke som sier at jeg ikke vet hva jeg driver med. Hvordan har det seg at jeg som har utrettet så mye, ikke har peiling på hvor jeg skal? For uansett hvor mye en utretter, så er det akkurat nå disse følelsene er. Det spiller ingen rolle hva jeg har gjort, hva som er lagt bak. Jeg vet likevel ikke hvor jeg skal akkurat nå.

Jeg har alltid elsket å dele. Elsket å ha dere med meg på reisen min. Hvor lenge gjorde jeg ikke det? Fra før jeg ble mamma. Hele mitt voksne liv har jeg delt. Så startet jeg teamjegliker og involverte mange, mange mennesker i livet mitt. Det har gitt meg så mye glede, men det har også gitt meg utfordringer som jeg aldri trodde jeg måtte møte. Jeg har møtt større utfordringer som teamleder, enn jeg har i hele min blogg-karriere på 11 år.

I dag har jeg en blå mandag. En drittmandag. En kjip mandag. Jeg vil egentlig ikke skrive dette, for jeg vil ikke vise meg svak. Men samtidig plager det meg. At jeg har blitt redd for å vise meg svak, bare fordi alle forventer at jeg skal være sterk. Det føles sånn. Forventninger. Et press jeg tidligere ikke har kjent på. Livet drar meg litt alle veier nå, og jeg har vært tålmodig en stund. Ventet på at brikkene skal lande så lenge jeg bare gjør det jeg må og er snill mot dem rundt meg.

Hvor skal jeg?

Jeg griner og jeg griner. Det bare stopper ikke. Og jeg kjente at nå vil jeg skrive alt. Jeg orker ikke å være sterk, for det hjelper meg ikke nå. Føler jeg har holdt en demning så stor at armene mine knekker under den.

– Ikke vis deg svak! 

Bloggen ble plutselig noe annet, fordi jeg ikke delte helt hvordan jeg har det. Fordi jeg ikke turte. Men det er dette bloggen min alltid har vært. Et rom for oppturer og nedturer.

En kamp med verden og meg selv. Vil hjelpe, gjøre fine ting, inspirere andre. Vil ha det bra og leve sånn som jeg vil, ikke sånn som noen en gang sa jeg burde leve. Sosiale medier, team, bok, planer, prosjekter. Jeg har så mange ting jeg vil utrette og gjøre, men akkurat nå vil jeg bare forsvinne.

For på siden av alt dette, så er jeg bare meg. Jeg er mammaen til jenta mi og jeg har i mange år dedikert livet mitt til henne, og jobb. En reise, har vært en jobb. En ferie, har hatt med seg jobb. Jeg lever for å dele, og det har jeg akseptert. Men hvordan kan jeg leve av å dele hvis jeg begynner å legge et laken over åstedet slik at ingen ser det?

I forrige uke koblet jeg meg av fra alt. Kjente at jeg ville være borte fra alt. Jeg ville ikke at noen skulle se meg. Og på frokostseminar her om dagen fikk jeg høre av noen som har kjent meg lenge: – Jeg liker ikke å se deg sånn.

Hvordan sånn? Hva skjedde? Mistet jeg gnisten min igjen? Hvor mistet jeg den?

Jeg vet ikke hva som skjedde med å ikke dele, men jeg vet at det var sånn jeg blogget. Det var akkurat av denne grunnen. Jeg delte ting som ga meg en god følelse. Bloggen har alltid vært som terapi for meg, men plutselig ble den noe annet. Og det er jeg lei meg for. Så da er det i alle fall sagt. Jeg er ikke udødelig selv om jeg har hatt en personlig reise som har gjort livet bedre enn noen sinne. Det er så mye mer.

Og jeg tror det er viktig å huske når vi ser andre. Ser vi suksess og smil, så er det ofte mye tungt arbeid bak som aldri har blitt snakket om. Jeg har jobbet så hardt, så lenge. Jeg har delegert arbeid, fått hjelp. Men jeg har også stått gjennom baksnakking og sykt mange hinder og utfordringer. Jeg har vokst på det, men jeg er fremdeles ikke udødelig, jeg heller.

3 kommentarer

  1. Sterk er man først den dagen man også tørr å vise seg svak. Du tørr det, for gjennom det vokser du! Jeg har fulgt deg noen år gjennom bloggen, i alder kunne jeg vært din mor. Skulle ønske du kunne sett deg selv gjennom andres øyne, da hadde du stått oppreist og trygg selv på de mørkeste dager! ❤️

    1. tingjegliker

      Tusen takk, Hilde. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *