Hvordan Sahara føltes på meg

Jeg hadde ingen forventninger om ørkenen, men jeg kunne umiddelbart kjenne at den talte til meg. Det var umulig å ikke dra paralleller til Alkymisten som jeg har lest to ganger. Paolo Cohelo har fanget en tilstedeværelse som jeg forsøker å dykke ned i.

Sandkornene varmer føttene mine. Sandkorn. Egentlig bare kvadrilliarder på kvadrilliarder med bittesmå stein. Det er så ubeskrivelig. Utsikten ser ut som et maleri uansett hvilken retning jeg snur meg.

I ørkenen hadde jeg små øyeblikk hvor jeg tillot meg å stå helt stille på en sanddyne mens vind og sand blåste over meg. Det var sandstorm og det gjorde meg ingenting. En opplevelse i seg selv å kjenne hvordan bittesmå sandkorn sammen med vind kan gi deg smerte, men også gjøre deg blind.

Ørkenen er stille nok til å gi deg innblikk i deg selv. Å verdsette stillhet er en kunst i seg selv. Når har du klart å mestre kunsten kan du velge å lytte til stillheten. Som om at stillheten var en tone, eller en lyd. Det er ikke bare ingenting, men noe. Og det noe, det er helt stille.

Ørkenen snakker til meg. Hvorfor? Hvordan kan det ha seg at jeg er så langt fra hjemme og alt, men fremdeles kjenner en dyp tilhørighet? Har jeg vært her før?

Tiden er for knapp. Vi må reise for raskt.

Jeg kjenner på ingen måte at jeg er klar for å forlate ørkenen. De fine sanddynene underholder meg og jeg kan se på dem uten å gå lei. De er som horisonten. Noe vi setter pris på i et så dypt aspekt at vi mennesker sjeldent forstår det.

Jeg har også blitt kjent med et hodeplagg. Et plagg jeg tidligere har tenkt at mennesker følte jeg fanget i. Jeg må svelge mine tanker og ord. Det var ikke sånn, i følge nomadene. Det er frihet å være i drakten sin. Ingen som dømmer deg.

Jeg kunne jo kjenne på friheten da jeg var inne i Marrakech og fikk på meg hodeplagget første gang. Følte meg litt usynlig blant alt maset på Djeema El Fna. Anonym. I ørkenen har skjerfet mange flere egenskaper, men den viktigste er nok å holde sanden vekk fra øre, munn og nese. Og håret. Samt at solen ikke steker i nakken.

Jeg vil ikke hjem. Flere ganger tenker jeg det mens jeg hører at bilen starter bak meg. Jeg må snart snu meg og dra.

Har du merket hvordan ting noen gang ikke er til å sette ord på? En regnbue eller noe annet fra naturen. Det er noe som opptar deg i et par sekunder. Noe som ikke har noen ord, men stillhet. Det er essensielt. Nå vet du hva det ordet egentlig betyr.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *