Tanker langs veien mot Atlas

Over fjellene, mot Atlas, til Sahara. Jeg sitter i baksetet, vi er på vei fra Marrakech til ørkenen. Foran sitter Ahmed bak rattet. Jeg liker denne mannen, og skal introdusere ham mer etter hvert. Rune filmer ut vinduet og jeg har lest litt i Yogananda-boka mi, når jeg ikke har sett ut og falt til ro med denne eksotiske naturen. Eksotisk, for oss. Vanlig for dem. En kaktus er vel som en løvetann.

Bak i bilen svirrer tankene mine hvis jeg ikke henter meg inn til meg selv. Jeg tenker mye på min indre strid. Dette nye som bor i meg, og dette gamle av meg som skal være med videre. Jeg har forandret meg mye. Så mye at det tidvis kan være komplisert, eller tilsynelatende komplisert å akseptere ting som de er.

Jeg har behov for å meditere hver dag. Morgen og kveld. Hvis jeg unnlater å meditere av en eller annen grunn, kan jeg føle det i hele meg. Hvordan jeg mister kontakt med indre ro – som om at jeg har blitt avhengig av det.

Alt jeg har lært på denne gudommelige reisen (om man skal kalle det noe), frigjør meg fra all avhengighet. Er det ikke da ironisk at man blir avhengig av å ikke være avhengig? Det er en effekt i det hele. Man mister behovet for de tingene man har blitt avhengig av. Det kan være alt fra kaffe til sex. Det betyr ikke at man ikke kan nyte det når man først har det. Man har det når det tillater seg og er riktig i det øyeblikket man befinner seg i, men man jakter ikke på det.

Man aksepterer det og setter pris på det når det skjer, men tviholder ikke ved det når det er over.

Da jeg startet på denne reisen var jeg uvitende. Det var et sjokk å se verden på en annen måte, men jeg elsket livet mer og skjønte at vi var så mye mer enn hva jeg tidligere hadde mulighet til å forstå. I starten elsket jeg å lære og dele til mine venner som hadde vært i dette lenger enn meg. Men med tiden har jeg kommet dypere og gått enda mer seriøst til verks. Det handler ikke om at noen er bedre enn andre, det handler bare om at min reise har blitt mer og mer ensom, uten å kjenne ensomhet, det er viktig å presisere. Men tidligere kunne jeg hvile på mine venner og gledelig fortelle hva jeg hadde forstått, som de hadde visst lenge. Men når man kommer enda lengre blir det færre og færre som forstår hvor dypt man har kommet. Og uten forståelse er det vanskelig å dele. Det blir som å snakke et annet språk.

Jeg tenker mye på dette. Hvordan jeg er så vant til å dele alt med alle, men faktisk må akseptere at dette er en indre vei, eller reise, som er umulig å dele­. Jeg kan alltids sette ord på den, så godt det går, men aldri vil noen forstå. Og jeg har hatt åpenbaring på åpenbaring langs veien. Ulike steg. Og de tingene jeg nå vil dele med andre, er ting jeg selv har himlet med øynene til tidligere i livet. Derfor vet jeg hvordan det er å være utenforstående og lytte til alt dette spirituelle vissvasset. Hvem kan vel forstå en så dyp del som at jeg, mitt åndelige jeg, ble sendt opp til et sted og tok farvel med sjelen til min mor. At jeg lot henne fri fra alt jeg tviholdt på. At jeg aksepterte og forstod hvordan hun ikke tilhørte meg, selv om det var henne som har satt meg til liv.

Dette kan virke helt fjernt for andre, men det er helt okei. Det viktigste for meg er jo at jeg selv forstår og vet. Så kan de som vil, lytte når jeg får lyst å dele. Men dette har også fått meg til å innse at jeg ikke eier min egen datter. At hun er et fritt individ, selv om hun er satt til verden av meg. At jeg må akseptere og respektere hennes valg i livet, selv om jeg så klart har flere år på meg til å inspirere henne til å leve riktig.

Med å leve riktig mener jeg å vite at vi er fri fra alt, så lenge vi har den indre kontakten med oss selv. Jeg vil også lære henne at alle individer er verdt like mye. Uansett kjønn, farge, rase, størrelse. Fra en bie til en elefant. Inne i dem er det også en sjel. Som føler seg like hel som oss. Som har like mye rett til å være her og leve, som oss. Den lærdommen jeg kunne ønske å ha fått tidligere i livet, vil jeg gi henne. Lærdom. . . vi kan vel mer kalle det opplysning. Informasjon. Viten. Så kan man ta egne valg derfra, men i alle fall vite. Ikke bare stole på at alt er riktig selv om nesten absolutt alle gjør det.

Det er så skummelt hvordan vi bare tråkker i fotspor til dem rundt oss. Helt uten å vite noe av egen lære. Vi bare stoler på at det er riktig. De siste årene har jeg forstått at jeg kan stole på meg selv og ta egne valg, selv om statsministeren sier noe helt annet. At de som leder landene, politikken, alt, ikke nødvendigvis er smartere enn andre. Vi er her alle sammen, på lik linje. Og vi har alle muligheten til å gjøre en forskjell. Ikke bare sitte å klage på at ting ikke skjer, at ting er så ille, at noen burde hatt sparken.

Jeg føler at meningen i mitt liv er å inspirere andre, men jeg må så klart ta vare på meg selv, først og fremst. Jeg jobber mye, men det er mitt valg, og det gir meg mening. Men pauser må jeg ta, og meditering kommer veldig godt med. Noen ganger er det likevel vanskelig å stoppe når man har satt i gang noe stort. Jeg har netter hvor jeg ikke får sove fordi jeg blir så kreativ at ideene bare renner over. Men jeg er uansett glad for det. Kreativiteten er på mange måter min beste venn.

Noe som også har kommet med på denne reisen, er det å være trygg i seg selv og forstå at lykke faktisk kommer innefra. Jeg var tidligere avhengig av å alltid ha noen. Trodde det var sånn, selv om andre fortalte meg at jeg måtte være lykkelig selv før jeg ble det med andre. Jeg forstår det i dag.

Nå vil jeg aldri legge ansvaret av min lykke på noen andre, for det går jo ikke. Jeg har skjønt hvor lite kontakt vi har med oss selv når vi sier ting som: Jeg kan ikke leve uten deg. Og på samme tid tror at vi faktisk ikke kan det. På ekte. Så klart kan du leve uten en annen.

Heller vil jeg ikke ha ansvaret for å gjøre noen lykkelig, det går heller ikke. Jeg har det bedre enn jeg noen ganger har hatt det, og jeg elsker virkelig hvordan man aldri blir utlært i dette livet. Jeg er også komfortabel med å leve «alene», selv om jeg så klart kommer til å elske livet sammen med en mann. Men ikke for enhver pris. Å ha det bra kommer først. Og hvis vi er to som har det bra sammen, så er det fint. Vi må være som bestevenner. Akseptere forskjeller og elske hverandre, men aldri høyere enn oss selv. Bagateller skal vi overleve, for de eksisterer ikke hvis vi er tro mot oss selv.

Det var noen tanker. I morgen tidlig kommer det flere bilder fra Marrakech. Så fortsetter turen videre. Jeg reiser med Zbartravel.com her nede. Som jeg også har gjort en gang tidligere. Rett og slett fordi jeg digger de to menneskene som driver dette. Magnhild og Ahmed. Kunne ikke ha bedt om noe mer på denne reisen. Alt er tilrettelagt og perfekt. Vi gleder oss mye til å møte nomadebarna i Sahara. <3

2 kommentarer

  1. Så fint du skriver. Jeg vil så gjerne lese mer om denne indre reisen din. Åpenbaringen. Hvor finner jeg det? Kan du ikke lage en egen kategori? 🙂

    1. tingjegliker

      Tusen takk, T. Jo.. Har det… reisen til universet 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *